Problemer med familien

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg har over lang tid hatt problemer med familien. Altså, det er ikke jeg som har selve problemet, men alt blir liksom dumpet på meg. Jeg er ei jente på 16 år, jeg har fire halvsøsken og faren min er død. At faren min døde gjorde at jeg mistet kontakten med to av halvsøsknene mine, de på pappa sin side(alle søsknene mine er for øvrig over 20 år eldre enn meg). Da pappa døde flyttet vi langt fra byen vi hadde bodd i før, slik at vi skulle komme nærmere mammas familie, ettersom vi nå ikke lenger hadde noe familie der vi bodde. Her vi bor nå, bor søsteren min med hennes mann og tre tantebarn, noen av tantene mine og morfaren min bor litt utenfor byen. Broren min flyttet forøvrig vekk herfra da vi flyttet hit. Mamma er en veldig sta person, kverulerende, lettsint og langsint, men også en veldig sårbar person da hun har mistet mannen sin, har lite familie og er oppi årene så det ikke er så lett å "starte på nytt" mtp venner og evt. kjærester. Hun og søsteren min krangler støtt og stadig, og begge sier stygge ting til hverandre, men de har klart å se forbi kranglene sine, i alle fall til nå.

 

Det siste halvåret har mamma også kranglet langvarig med ene tanten min over noe utrolig tåpelig, noe som har ført til at hennes barn og de andre tantene har oppført seg veldig dårlig mot mamma(mamma her helt uskyldig i dette), da tanten min som hun krangler med har vendt alle mot mamma. Søsteren min har også "tatt parti" med tanten min, det virker i alle fall slik på mamma, og hun forbyr meg nå å snakke med søsteren min som jeg har et veldig godt forhold til. Ikke vet jeg om dette betyr at jeg ikke får lov å snakke med tantebarna mine som er på omtrent samme alder som meg, og mer som brødre og søster, heller. Mamma har også havnet i krangel med eksvenninnen sin, noe som gjør at hun har enda færre venner enn hun hadde fra før av.

 

Vet ikke helt hvor godt forklart dette ble, men poenget er i alle fall at mamma krangler med alt og alle og har det veldig tungt, og dette går veldig ut over meg. Mamma gråter ofte, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal trøste henne. Mamma dumper sine problemer på meg, og jeg fungerer som en sånn havn der alle bare losser av problemen sine. Søsteren min klager også til meg når hun har kranglet med mamma. Jeg vet ikke hva jeg skal si til noen av dem, da jeg ikke tar noen av deres parti. Jeg orker ikke blande meg inn i deres krangler, men jeg blir på en måte tvunget inn i de likevel. Jeg har også kjæreste (og venner), noe som gjør at jeg ikke er spesielt mye hjemme, og da kommer mamma med kommentarer som "Jaja.. Får vel se på TV _alene_ i kveld _også_ jeg da...." eller "Du er jo aldri hjemme ..." og slike ting som gjør at jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke bruker mer tid sammen med mamma, men jeg har da rett til et liv jeg også, vel?

 

Nå i dag brøt hun totalt sammen og det var utrolig vondt å se på/høre på. Jeg har aldri hørt en så hjerteskjærende gråt, og i tillegg sa hun til meg ting som at hvis jeg ikke hadde vært her hadde hun tatt livet sitt for lenge siden.. Jeg vet hun aldri kommer til å gjøre det, men det skremmer meg likevel. Hva hvis jeg og mamma også krangler.

 

Og vil hun at jeg skal få samme liv som henne når jeg blir eldre? Siden jeg får dårlig samvittighet av å være sammen med vennene mine og kjæresten, jeg ikke får lov til å snakke med en av de to søsknene jeg "har igjen", og hun stadig sier at hun har bare fæle unger og slik. Jeg kommer alltid hjem med gode karakterer, jeg kommer alltid hjem når jeg skal, jeg gjør så godt jeg kan for å gjøre mamma glad, jeg spør om lov til alt jeg er i tvil om er greit, den eneste feilen jeg har som jeg kan se selv er at jeg roter mye, men så er det som regel jeg som rydder også.

 

Jeg vet ikke hvor mye som var å forstå av dette innlegget, men jeg følte bare for å skrive ned noen av tankene mine. Håper noen har noen gode råd til hva jeg kan si gjøre, spesielt mtp hvordan jeg nå skal forholde meg til søsteren min som jeg overhodet ikke har lyst til å slutte å snakke med.. På forhånd takk.

[Rayline TWB]

Ingen andre enn du kan bestemme om du skal snakke med søsteren din eller ikke.

 

Ja, dette hørtes ikke så lett ut men hvorvidt du skal ha kontakt med dine andre familiemedlemmer kan ikke moren din bestemme - det må du ta standpunkt til selv.

 

Ja, du har rett til et selvstendig liv du også - skulle bare mangle. Alle oss som har vært 16 engang er innom den problematikken der, med at foreldrene synes vi aldri er hjemme osv. Men - det er helt vanlig at 16- årige ungdommer har det slik, slik var jeg selv for 30 år tilbake....:-)

Det er klart at moren din hadde sikkert satt pris på å ha deg hjemme, men innerst inne er jeg sikker på at hun skjønner hvordan det er å være 16 - hun har jo vært det selv engang.

 

Jeg kan bare råde deg til at du ikke glemmer moren din helt og holdent, for som man sier: "man vet aldri hvor lenge man har dem der" (foreldrene altså). Men hvis moren din ikke er i 70- åra, og hun er normalt frisk så holder hun nok en stund til....:-)

 

Det at hun sier slike ting som at hun hadde tatt livet av seg hadde det ikke vært for deg, er egentlig et uttrykk for 2 ting. Det ene er at hun signaliserer hvor glad hun egentlig er i deg, og hvor viktig det er for henne at hun har deg. Det andre er at foreldre (i sin endeløse dumhet/ubetenksomhet) kan finne på å si slike ting for å få litt sympati/trøst. Det er kanskje ubetenksomt, men rimelig normalt (ikke at man snakker om å ta livet sitt, men at man søker trøst/sympati).

 

Egentlig synes jeg du virker svært robust og moden oppi det hele, på tross av at du er kun 16.

Det er ikke så lett å skulle "stå mellom barken og veden", og det er heller ikke så greit å skulle være det tørkleet som alle skal snyte seg i. Det viktigste er at du holder hodet kaldt, og at du også får lettet dine tanker innimellom.....:-)

Endret 1. januar 2009 av Rayline TWB