Hjelper det med psykolog?

[Gjest gutt18]

Hei. 18 år gammel gutt her som går siste året på vgs.

For det første så vil jeg si at jeg ikke har noen major problems, jeg kutter ikke meg selv og vil ikke henge meg.

 

MEN - jeg sliter og har slitt litt en stund. I ca et års tid har jeg slitt og prøver stadig å komme ut av det. Spesielt i det siste føler jeg at jeg har kommet skikkelig igang, men i dag føler jeg meg ikke akkurat på topp igjen.

 

Jeg mistet liksom fotfestet, meningen med tilværelsen, alt det der. Jeg MÅ ha noe å leve for, noe jeg kan brenne for.

 

 

I det siste året har jeg liksom bare...levd. Jeg har levd. Blitt mer og mer innadvendt. Vennskapene har blitt mindre og mindre gode. Jeg greier sågar ikke holde en samtale med mange av de jeg snakket som fosser med før. Selvfølelsen har gått til bånns. Karakterene har dalt. Fraværet mitt er enormt. Null motivasjon.

 

Og dette kommer fra en gutt som i alle år har vært veldig flink på skolen og supermotivert til livet generelt.

 

Jeg har liksom gått å bært på så mye tunge og ekle følelser. Sånn som nå. Det føles som en klo som har slått ned i hodet mitt. Jeg er frustrert. Sinnsykt frustrert. Og jeg vet ikke helt hva det kommer av.

Å grine hjelper ikke. Så nettop noen scener fra Løvenes konge her på youtube, favorittfilmen min som liten. Og jeg strigråt. My god jeg gråt som en beibi. Men frustrasjonen har fortsatt låst hjernen min, den er en byrde.

 

De siste månenden har vennene mine begynt å glemme "den gamle meg", altså slik jeg egentlig er og vil fremstå, som den sunne og livsglade gutten jeg egentlig er. De ser kun "nye meg", som er treig, umotivert, i dårlig humør, dårlig selvtillit, sarkastisk, kjip.

 

Hva kan gjøres? Det har jeg tenkt på. Og jo, det er jo masse som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Jeg har endelig skrapt sammen litt motivasjon. Jeg VET jo hva jeg kan utrette. Jeg vet at jeg kan være en stor ressurs. Jeg vet at jeg kan mestre.

Derfor har jeg bestemt meg for å skjerpe meg på skolen, KOMME på skolen, trene jevnlig, og hver kveld ha et lite ritual bare for meg selv. En liten kveldsbønn kan du si, for å samle tankene, tenke gjennom målene mine og tenke gjennom hvorfor jeg vil nå disse målene.

 

Det går bedre som sagt, den siste måneden har vært fremgangsrik, og jeg kan ikke forvente stort mer. Men avogtil, en og annen dag, kanskje 1 av 30 dager, har jeg en "a-ha"dag. En dag der frustrasjonen slipper taket og jeg oppdager hvor frustrert jeg går gjennom livet i 29 av dagene.

Så selv om jeg gjør fremgang, er jeg alltid superfrustrert.

 

Hjemme har jeg en far som er konstant i dårlig humør, en bror som ikke sier en dritt. Mamma er full av opp-og-ned humør. I jula kommer min eldste bror hjem. Han også merket seg spesielt meg, og sa at jeg har blitt så innadvent og tenkende. Veldig alvorlig og sur. Ja, jeg hater og si det, men det faktisk sånn jeg har vært.

Men når min bror kommer hjem løser alltid stemningen seg opp, han har ett sånt godt humør. Som i fjor, da var jeg i godt humør hele jula og et par uker ut i januar, men det holdt ikke lengre. Blir liksom dratt ned i søla igjen av min far, som fuckings ALDRI har et godt humør. Kanskje har han det avogtil men når han først ER glad, driver han alltid å rakker ned på meg og gir meg skyldfølelse.

 

Hva sier dere, trenger jeg psykolog?Som sagt, føler jeg går rundt og er konstant frustert. Men tingen med psykolog er at jeg er redd for å sette meg selv i en offer-posisjon, noe som ikke alltid fører bra med seg.

 

skriver egentlig her for å få ut frustrasjon, men det skjer vel ikke en døyt. Forbanna dritthjerne, føles som den har låst seg.

[Benor]

Har du ikke en hobby eller noe på fritiden å se fram til? I så fall burde det være noe å prøve å skaffe seg

[TCRW]

Sikker på at du ikke rett og slett bare skulle flytte ut nå som du er 18 år. På den måten kommer du deg vekk fra de dårlige forholdene i familien, og kan begynne litt på nytt. Selv om det riktignok blir dyrt å flytte ut, kan kanskje det være greit?

Sliter du med en form for depresjonen grunnet sosiale forhold rundt deg...?

[DuTTZi]

...Men frustrasjonen har fortsatt låst hjernen min, den er en byrde.

 

...Og jo, det er jo masse som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Jeg har endelig skrapt sammen litt motivasjon. Jeg VET jo hva jeg kan utrette. Jeg vet at jeg kan være en stor ressurs. Jeg vet at jeg kan mestre.

Derfor har jeg bestemt meg for å skjerpe meg på skolen, KOMME på skolen, trene jevnlig, og hver kveld ha et lite ritual bare for meg selv. En liten kveldsbønn kan du si, for å samle tankene, tenke gjennom målene mine og tenke gjennom hvorfor jeg vil nå disse målene.

 

Hva sier dere, trenger jeg psykolog?Som sagt, føler jeg går rundt og er konstant frustert. Men tingen med psykolog er at jeg er redd for å sette meg selv i en offer-posisjon, noe som ikke alltid fører bra med seg.

 

skriver egentlig her for å få ut frustrasjon, men det skjer vel ikke en døyt. Forbanna dritthjerne, føles som den har låst seg.

Du sier at det føles ut som "hjernen har låst seg", men samtidig vet du litt om hva som skal til for å komme ut av hengemyren. Dette er et bra tegn, da du erkjenner hva problemet er og hvordan du kan løse det. Psykologen kan hjelpe deg med å finne teknikker for å komme ut av den "låste tankegangen", og du vil ikke plasseres i en offerrolle. Jeg synes du kan få henvisning (av fastlege) og ta en tur til psykolog, der dere sammen kan vurdere om det er behov for behandling eller ikke. Hvis det blir aktuelt så kan det faktisk holde med en tre-fire timer. Hvis du ikke søker hjelp kan det likevel gå fint, men det kan bli vanskeligere å komme ut av det på egenhånd...

[Skandinav]

...Men frustrasjonen har fortsatt låst hjernen min, den er en byrde.

 

...Og jo, det er jo masse som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Jeg har endelig skrapt sammen litt motivasjon. Jeg VET jo hva jeg kan utrette. Jeg vet at jeg kan være en stor ressurs. Jeg vet at jeg kan mestre.

Derfor har jeg bestemt meg for å skjerpe meg på skolen, KOMME på skolen, trene jevnlig, og hver kveld ha et lite ritual bare for meg selv. En liten kveldsbønn kan du si, for å samle tankene, tenke gjennom målene mine og tenke gjennom hvorfor jeg vil nå disse målene.

 

Hva sier dere, trenger jeg psykolog?Som sagt, føler jeg går rundt og er konstant frustert. Men tingen med psykolog er at jeg er redd for å sette meg selv i en offer-posisjon, noe som ikke alltid fører bra med seg.

 

skriver egentlig her for å få ut frustrasjon, men det skjer vel ikke en døyt. Forbanna dritthjerne, føles som den har låst seg.

Du sier at det føles ut som "hjernen har låst seg", men samtidig vet du litt om hva som skal til for å komme ut av hengemyren. Dette er et bra tegn, da du erkjenner hva problemet er og hvordan du kan løse det. Psykologen kan hjelpe deg med å finne teknikker for å komme ut av den "låste tankegangen", og du vil ikke plasseres i en offerrolle. Jeg synes du kan få henvisning (av fastlege) og ta en tur til psykolog, der dere sammen kan vurdere om det er behov for behandling eller ikke. Hvis det blir aktuelt så kan det faktisk holde med en tre-fire timer. Hvis du ikke søker hjelp kan det likevel gå fint, men det kan bli vanskeligere å komme ut av det på egenhånd...

 

Jeg sier meg enig. Det er helt tydelig at du er deprimert, enten av endogen type eller sekundært sosiale årsaker, kanskje en kombinasjon.

[Gjest trådstarter]

Å flytte ut er uaktuelt nå.

 

Ang dette med hobby så har jeg det egentlig veldig tettpakket fremover nå...med veldig mye skole. Skal sies at jeg ikke er helt inaktiv, trener alene eller sammen med andre 2-4 ganger i uken løpetur eller lignende. Spiller litt fotball.

 

Jeg lurer på dette med instrument. De som spiller snakker alltid om det å få uttrykke seg. Det er det jeg trenger, jeg trenger å få uttrykke meg til det fulle. Et eller annet sånt. Tilværelsen har blitt så steril. Jeg spiller jo piano allerede...å skrike inn i en mic mens jeg spiller gitar hadde vært bedre.

 

En greie er at jeg har skjult alt fraværet mitt/anmerkninger for mine foreldre. Jeg har begynt å lure på om jeg ikke bare skal blåse det ut, bare for å ha fått det ut og lettet meg litt. Har et fravær på nesten 40% som mine foreldre ikke aner noe om. Men på en annen side, jeg vet ikke om det vil komme noe godt ut av det.

 

Det er merkelig det der, når man har fått så lite selvrespekt at man unngår venner for ikke å føle seg dum. Jobber som sagt med selvrespekten og målene mine.

 

I det hele tatt føler jeg meg forvirret. Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å oppsøke psykolog. Det er et så stort skritt, det er jo så mange som har klart seg uten og fikset problemene på mer elegante måter.

 

Hva mener du med endogen depresjon? Depresjon som følge av reaksjoner i kroppen? lite sol osv.

Miljøet hjemme har hvert fall MYE med humøret mitt å gjøre. Samtidig har det ofte vært sånn hjemme hos oss(pappa er kronisk hjertesyk) og som oftest har jeg greid å holde et godt humør når pappa ikke har det. Men nå greier jeg altså ikke "stå imot". Så det er ikke bare det.

 

Merker hvordan jeg ser annerledes på meg selv. I det siste har jeg fått noen små glimt av å føle meg komfortabel med meg selv igjen, men grunnsynet er der fortsatt og har vært her snart ett år nå.

 

Merkelig det der, hvordan man skifter syn på seg selv. I fjor høst gjorde jeg veldig lite og begynte å miste motivasjonen. Men siden jeg ikke identifiserte meg selv med å være en slapping, anså jeg meg fortsatt for å være en oppegående fyr med litt slappe holdninger den siste tiden.

De siste månedene derimot, har jeg sett på meg selv som en kjedelig, slapp, kjip fyr som ikke klarer det han går inn for, men som har noen gode dager hvor det fungerer.

 

En ting jeg hvertfall er blitt flink til, er selvanalyse...analyserer meg selv opp og i mente. Dette har vært stort sett bra og korrigerende for meg, men skule vært greit å se hva en utenforstående sier...

 

skriver bare ned tankene mine her nå, kom gjerne med kommentarer, settes pris på.

[Skandinav]

Hva mener du med endogen depresjon? Depresjon som følge av reaksjoner i kroppen? lite sol osv.

 

Enkelt forklart er en endogen depresjon den type depresjon som ikke skylles ytre påvirkninger, det trenger altså ikke å være en årsak. Den andre typen depresjon jeg snakket om, den som er sekundær sosiale årsaker, kalles for reaktiv depresjon. Men man kan altså ha begge deler samtidig.

 

Tegn på depresjon er: passivitet/apati, vekttap/vektøkning, energiløshet, dødstanker, nedsatt konsentrasjonsevne, søvnforstyrrelser/økt søvnbehov, vrangforestillinger, skyldfølelser. En må ikke ha alle symptomer på en gang. Hos skoleungdom ser man gjerne andre typiske symptomer som rusmissbruk, problemer med foreldre, raseriutbrudd, håpløshetsfølelse, tilbaketrekking fra det vante sosiale miljøet.

 

noen av de oven nevnte symptomene passer jo godt inn på hvordan noen tenåringer fungerer til vanlig, uten at det er en depresjon. Men du har så pass stor selvinnsikt at du klarer å forteller at du lider av det. Tydlig har du nedsatt livskvalitet.

 

Du har rett når du sier at noen klarer å komme ut av det for egen maskin, men det gjelder som oftest den reaktive depresjonen. Slik du beskriver har du en del trøbbel hjemme, noe som kan være en indirekte årsak.

Av endogene typer kan f.eks hormonforstyrrelser være årsaken, men faktisk også noe så enkelt som forhøyet blodsukker.

 

Jeg vil be deg om å oppsøke din fastlege. Du skal på ingen måte føle skam over din tilstand. På barn og undomspsykiatrien (BUP/TIP) ,er det flinke mennesker som står klare for å hjelpe deg videre i livet. Hvorfor ikke få orden på ting raskt isteden for å tråkke i møkka over lang tid uten at du kan være sikker på å komme derfra?

[Benor]

Psykolog ville nok være til hjelp her ja Der virker for meg som at det er litt turbulent og kanskje litt ukomfortabelt(?) for deg hjemme. Angående fraværet ditt: Når du har så mye fravær kan det være lurt å nevne det for foreldrene dine. Du trenger ikke nødvendigvis å si et nøyaktig tall, men nevn det for dem. Det er tillitsskapende. Var jeg deg hadde jeg nok villet vurdert å flytte ut for å få litt pusterom. Du har ikke en bestemor eller noe du kan bo hos, som kan ta litt vare på deg?

 

Angående musikk/instrument: Jeg driver med musikk og det er nok riktig at man vil uttrykke seg gjennom musikken sin. Og man trenger absoludt ikke å skrike i en mikrofon å spille øredøvende gitarsoloer for å uttrykke seg Et piano og en skjør stemme gjør ofte et mye sterkere musikk. Musikk er ofte en slags terapi for meg enten jeg spiller den selv eller hører.

[Vaio]

Tompsy: Hvis det er en "endogen" bør han oppsøke en "psykiater".

[DuTTZi]

"Det har vært vanlig at depresjoner kan karakteriseres enten som reaktive eller endogene. En reaktiv depresjon oppstår etter forandringer i livssituasjonen eller etter spesielle hendelser som innebærer en større belastning for pasienten. Én form for reaktiv depresjon er den sesongavhengige depresjonen, som kommer av mangel på lys i den mørke årstiden. En endogen depresjon oppstår uten at man finner noen tydelig utløsende hendelse, og pasienten og terapeuten føler at tilstanden er oppstått uten tydelig årsak."

[Skandinav]

Tompsy: Hvis det er en "endogen" bør han oppsøke en "psykiater".

 

Det kan være vanskelig for den enkelte rammede å avgjøre om man har en endogen eller reaktiv type. Ellers er jeg enig med deg Vaio. Uansett har de fleste DPS'ene som vilkår at det kommer henvisining fra fastlege. Bor man i en storby kan man henvende seg til lavterskeltilbudet som da oftest kaller seg for akuttpsykiatrisk team, men i bygdenorge finnes ikke dette lokalt.

Min tanke var at fastlegen sannsynlig (forhåpentligvis), kan skille ut hvor henvisningen skal gå. Rettes den til BUP/TIP, vil de innad bestemme seg for hvilken behandling som blir aktuell.

 

@DuTTZI:

Det skal tillegges at innenfor endogene depresjoner regnes også depresjoner som følge av f.eks infarkter, amputasjoner og andre patofysiologiske årsaker. Paradoksalt nok er jo depresjonen reaktiv, men ikke av sosiale årsaker. Derfor kan man altså ha en endogen depresjon med reaktive elementer.