Kjæresten min er fantastisk

[medlem-90636]

Oppmerksomhetssyken? Jeg trodde det var folk som ønsket oppmerksomhet. De pleier ikke gå og gjemme seg. (Det kan selvsagt være en måte å be om oppmerksomhet på, i form av medlidenhet, men i så fall går det rimelig fort over når man ikke får den...)

 

Geir

 

Du har rett!

 

Jeg tror dette kan være en måte for henne å lure deg til å gi henne oppmerksomhet. Hun vil at du skal spørre hva som er feil, vil at du skal synes synd på henne, vil at du skal stryke på henne.

 

Jeg var sånn før Hvis jeg ikke fikk det som jeg ville f.eks så gikk jeg i senga og la meg der og grein. Jeg VILLE at typen skulle komme og trøste meg.

 

Typen jeg har nå overså den tragiske oppførselen min, så lå jeg der alene da... Tok ikke lang tid før jeg slutta for å si det slik, og nå kunne det ikke fallt meg inn å få trassanfall

[Dunsay]

Til alle som sier det er "oppmerksomhetssyken" eller liknende: OBS! Det kan være angst!

 

Har selv hatt samboer som fremdeles den dag i dag sliter med angst etter en tøff barndom og ungdomstid. Hun oppleves til vanlig som ei kjempejente med et fantastisk godt humør, men kan helt plutselig og helt tilfeldig få angstanfall der hun innimellom blir helt "borte" i seg selv. Hun gråter høylytt, kommer ofte med rop og "smerteskrik".

 

Da jeg ble sammen med henne hadde hun nettopp skjært seg på armene under et anfall for første gang, og mammaen hennes turte ikke annet enn å få henne inn på en akuttpsykiatrisk avdeling. Heldigvis godtok hun det frivillig, så hun slapp tvang og det faenskapet det ofte medfører. Hun ble skrevet ut igjen derfra rett over nyttår i fjor og i begynnelsen var hun ikke mye bedre. Hun hadde lært måter å håndtere anfallene på så de ble mer kortvarige, men hyppigheten var den samme i begynnelsen.

 

De første par månedene med meg ble hun veldig fort mye bedre, i løpet av forsommeren hadde hun nesten ikke anfall og det gikk på det lengste nesten to måneder mellom anfallene! For å gjøre en lang historie kort: hun forelska seg i en kamerat av oss og kasta meg ut fra vår felles leilighet, han flytta inn dagen etter jeg hadde henta sakene mine.

 

Nå er hun tilbake der hun var rett før nyttår i fjor, rett og slett fordi han ikke er i stand til å være der for henne slik jeg var.

 

Dersom du vil det beste for henne og det virkelig er angst hun sliter med: vær der for henne og støtt henne når hun har det tungt! Det trenger ikke være mer enn at du holder rundt henne og "passer på henne" når hun får anfallene, sålenge hun vet at du er der for henne og at hun kan stole på deg!

 

Lykke til!

 

EDIT: leste hele tråden, flott at det har løst seg!

Endret 9. januar 2009 av Dunsay