Kjæresten min er fantastisk

[brutal_mann]

Psykobitch som vil etter noen år herske totalt overdine tanker og følelser. Dump henne mens du ennå har deg selv igjen.

[Benor]

Den brutale mannen er virkelig brutal.

[Pmip]

Må si meg enig med den brutale mannen. Den sutringa vil ikke slutte med det første, ditch henne når du kan mæn.

[tom waits for alice]

Den brutale mannen er virkelig brutal.

Først og fremst potensielt ensom. Det er selvfølgelig mye enklere å være seg selv når man ikke har noen andre å ta hensyn til. Det er forsåvidt et ærlig valg det...

 

Geir

[brutal_mann]

Den brutale mannen er virkelig brutal.

Først og fremst potensielt ensom. Det er selvfølgelig mye enklere å være seg selv når man ikke har noen andre å ta hensyn til. Det er forsåvidt et ærlig valg det...

 

Geir

Bør en ikke være seg selv uansett? Over tid vil en jo få sortert ut hvem som passer rundt en i en sosial setting, og hvem som ikke gjør det. "Å ta hensyn" er ofte overdrevet.

[tom waits for alice]

Nei, man bør ikke nødvendigvis være seg selv "uansett".

 

Man er for det første ikke uhildet når det gjelder å bedømme seg selv. "Å være seg selv" kan bety at man er en komplett drittsekk, uten at man ser det selv.

 

Du må alltid ta hensyn dersom du skal omgås andre mennesker, rett og slett fordi ingen mennesker er helt like deg selv. Og disse forskjellene blir ikke mindre over tid, tvert om. Det er mange av mine kompiser fra ungdommen som jeg har mindre til felles med i dag enn den gangen vi delte interessen for "piker, vin og sang". Idag har vi ulike jobber, vi har familie, og en masse andre hensyn å ta. Vi har familiens slekt, som vi kanskje ikke er 100% kompatible med, men må omgås allikevel. Vi treffer ektefellens/samboerens venner som vi kanskje ikke har noe til felles med, men som vi ikke kan boikotte hvis vi ikke vil at den andre skal boikotte våre.

 

Og først og fremst er det bare unntaksvis at mennesker er perfekte. Du finner sannsynligvis ikke den perfekte partner om du leter til du er 80 år. Og de fleste av oss har et eller annet kors å bære på. Jeg har mine, min kone har sine. Hadde noen kalt henne en "psykobitch" fordi hun ikke alltid er i humør når jeg er det (og omvendt), hadde jeg gått glipp av mange gode år. Ja, jeg har opplagt måttet kompromisse en masse, men hvem vet, kanskje det hadde vært til det bedre.

 

Ikke ta det ille opp, men det er derfor jeg reagerer når folk bruker "ditch that bitch" som standardsvar til alle som møter en millimeter med motgang i parforhold. Jeg synes Charles Bronson var en tøffing den gangen jeg var ung, men jeg ville ikke hatt ham som ekteskapsrådgiver, og jeg blir ikke imponert over de som etterligner ham på internett...

 

Geir

[Gjest Guest_Skalle_*]

Ikke meningen å skrive som gjest, men jeg har nå skrevet brukernavn i navnedelen.

 

Tom: Det jeg mente som var feil var det at folk som bruker depresjon som oppmerksomhetsmiddel ikke slutter med det bare fordi de ikke får akkurat den oppmerksomheten de vil ha. De kan derimot gjøre seg selv enda mer deprimerte. Dessuten så får de på ett eller annet tidspunkt oppmerksomhet, og får de ikke fra den de ønsker så går de til neste.

 

Ikke mange er veldig bevisste på at de gjør dette, men de gjør de allikevel ene og alene for å få oppmerksomheten de trenger og vil ha og for å føle seg viktige for andre. Se noen filmer med Anthony Robbins så skjønner du litt mer av hva jeg mener. Han viser dette veldig enkelt på en dame. Og hun kan sette seg selv i depresjon på under et halvt minutt fra å være blid og smilende. Så depresjon er ganske så viljestyrt etter min mening. Ihvertfall i noen tilfeller kan den være det. Handler igjen om bevissthet tror jeg da.

 

Derfor knytter jeg depresjon til oppmerksomhetssyke, men vi hadde to forskjellige synspunkt på oppmerksomhetssyke. Du mener det er folk som gjør det bevisst og er veldig klar over at de søker oppmerksomhet, mens de som ikke er bevisst på det ikke lider av denne syken. Jeg ser på det som at det er samme greie om en er bevisst eller ikke. Målet er det samme, oppmerksomhet, enten de har opparbeidet seg et ubevisst mønster gjennom noen år eller noe de gjør bevisst. Det som er trist er jo at de som ikke er bevisst det kan ikke gjøre noe med det sånn uten videre, mens det kan jo de som gjør det med "vilje". Tror egentlig ikke det er så mange som gjør ting som virker teit for å få oppmerksomhet og er veldig klar over det og fryder seg når det virker. Men det vet jeg veldig lite om. Tror ikke jeg vet så mye mer enn deg TomWFA, men vi hadde bare litt forskjellige tolkninger på hvva som var hva.

[brutal_mann]

Og først og fremst er det bare unntaksvis at mennesker er perfekte. Du finner sannsynligvis ikke den perfekte partner om du leter til du er 80 år. Og de fleste av oss har et eller annet kors å bære på. Jeg har mine, min kone har sine. Hadde noen kalt henne en "psykobitch" fordi hun ikke alltid er i humør når jeg er det (og omvendt), hadde jeg gått glipp av mange gode år. Ja, jeg har opplagt måttet kompromisse en masse, men hvem vet, kanskje det hadde vært til det bedre.

 

Ikke ta det ille opp, men det er derfor jeg reagerer når folk bruker "ditch that bitch" som standardsvar til alle som møter en millimeter med motgang i parforhold. Jeg synes Charles Bronson var en tøffing den gangen jeg var ung, men jeg ville ikke hatt ham som ekteskapsrådgiver, og jeg blir ikke imponert over de som etterligner ham på internett...

 

Geir

Ingen bør lete etter en perfekt partner, om en ikke vil garantere seg selv et håpløst singelliv til den dagen en dør. Så ja, kompromisser må inngås. Men det er forskjell på å inngå kompromiss på hverandres forskjeller, og å innfinne seg med totalt urimelig oppførsel. Har møtt et par damer med samme reaksjonsmønster og behov for teater som dama til TS. Du kan gjøre hva du vil for dem, de vil aldri bli bedre. Heller tvert imot. Da er det ikke noe poeng i å kaste vekk tid på dem. Livet er for kort til å la seg hundse av mennesker som ikke gidder å kommunisere på fornuftige måter.

 

Kan godt bruke tid på motgang, men det må være reel motgang. Ikke teater.

[Benor]

Når man er forelsket velger man å tro på kjæresten sin. Man tror ikke at det er teater. Noe trådstarter også gjør helt rett i Det virker ikke som den brutale har vært forelsket, men det kan hende han blir forelsket på en annen måte enn meg... En slags paranoid måte.

[Luddezor]

<3

Endret 1. juni 2009 av Luddezor

[brutal_mann]

Når man er forelsket velger man å tro på kjæresten sin. Man tror ikke at det er teater. Noe trådstarter også gjør helt rett i Det virker ikke som den brutale har vært forelsket, men det kan hende han blir forelsket på en annen måte enn meg... En slags paranoid måte.

Forelsket opptil flere ganger. Poenget er å ikke la følesene skygge for analysen.

 

Følelsesmessige utbrudd og andre handlinger som det ikke finnes klare rasjonelle grunner for bør betraktes som teater til det motsatte er bevist. Ene og alene fordi det er uhyre sjelden det ikke er teater. Livet er for kort til å kaste vekk tiden på falske mennesker.

[Luddezor]

: )

Endret 1. juni 2009 av Luddezor

[brutal_mann]

Sigh, du.

Det er kanskje en finfin instilling til personer du ikke har kjent mer enn en time, men når du sier det om en person du faktisk har følelser for, blir det feil.

øøh... Nei? Heller motsatt. Det er jo nettopp følelsene som gjør at en responderer på en skremmende inneffektiv måte når vedkommende en har følelser for oppfører seg totalt irrasjonelt. Samt at en som regel kjenner vedkommende betydelig mye bedre enn én times bekjentskaper. Slik sett har en da et mye bedre grunnlag for å se hva som er irrasjonell oppførsel og hva som er ting som gir reell grunn til bekymring. Generelt finner folk seg i for mye tøv fra mennesker rundt seg. Mer trening på å legge vekk føleler ville ha hjulpet betydelig p dette sløseriet av ens egen tid.

[Luddezor]

-

Endret 1. juni 2009 av Luddezor

[Benor]

Jeg tror ikke Luddezor har det så fælt. Han spør om råd fordi at kjæresten hans i blandt blir lei seg. Noe som ikke er så unormalt. Problemet er at hun ikke vil si hva det er. Men dette er ikke et kjempestort problem for forholdet dere, er det? Jeg synes at brutal_mann får det til å virke mye værre enn det det ser ut for meg. Det blir så trist og vemodig at han nesten skulle ha skrevet nynorsk. Uten at det er noe galt med nynorsk.

 

 

edit: skriveleif

Endret 1. januar 2009 av Benor

[Luddezor]

-

Endret 1. juni 2009 av Luddezor

[brutal_mann]

Det blir så trist og vemodig at han nesten skulle ha skrevet nynorsk. Uten at det er noe galt med nynorsk.

 

 

edit: skriveleif

Om det gler den einskilde lesar at eg nyttar nynorsk så er det greit for meg Eg trur diverre at det kan verta mykje meir feil i båe rettskriving og grammatik.

 

Nei, det er riktig Benor. Dessuten, det er løst : )

Ingenting gler meg meir!

 

Berre aldri finn i deg noko teatrealsk frå hverken ho eller andre framtidige kjærastar.

[theresaaa]

Tror egentlig mange jenter er sånn til en viss grad, og det kan vel skyldes mange forskjellige ting. Vi jenter har en tendens til å legge mer i utsagn enn dere gutter, og kan overtenke mye. Det kan være ønske om oppmerksomhet, noe som har skjedd som ikke er lett å snakke med om eller lignende. Det er epic fail når fyrene da begynner å tulle med det eller avvise jenta, hva med å legge armen rundt henne og spørre hva det er. Tålmodighet trengs. Hvis dette tærer for lenge og hun nekter å snakke om det så trengs det antakeligvis andre metoder.

[Luddezor]

-

Endret 1. juni 2009 av Luddezor

[medlem-109053]

SLETTET

Endret 9. januar 2009 av tuttebsr