Hvordan bli kvitt prestasjonsangst?

[Stoop kid]

Det blir farligere om man ikke har resept?

 

De fleste mennesker merker ikke særlig bivirkninger, og for de få som har det er det kun ubehag. Resept trenger man uansett, med mindre man går på det svarte markedet.

Endret 6. februar 2009 av Quicko

[Andy Dufresne]

jeg sliter også med dette, og har lurt på om ett kurs muligens kan hjelpe.

Ikke så veldig lysten på det, men hjelper det så er det vel en liten pris og betale.

Ta ordet-kurs.

 

Det har vist kurset flere plasser i Norge.

[Sidious]

Betablokkere er ikke førstevalget for angst, det kan bli brukt mot rødming, men resultatene varierer. Det er hjerteregulerende medisin som man ikke skal ta sporadisk, og hvertfall ikke hvis man ikke har resept på det, det er direkte farlig.

 

Anbefaler deg/dere å ta kontakt med fastlegen for å prate om problemet, så finner legen ut hva som er den beste veien å gå.

 

Jeg fikk jo resept på betablokkere av legen min. Enkelte opplever betablokkere som en redning da pulsen ikke går berserk, skjelvinga forsvinner og man blir ikke varm og rød i ansiktetet. Dessverre var de til liten hjelp for meg, men det er jo lov å prøve.

[Bruktbilen]

Det blir mer farlig om man ikke har resept?

Det betyr at legen ikke har undersøkt deg for å se at du faktisk kan ta de uten risiko, var en gjest i tråden som fikk de av moren sin...

[Gjest Guest_Bunntopp_*]

Jeg sliter ganske kraftig med prestasjonsangst. Spesielt er jeg lite glad i å ta ordet i forsamlinger. Dette gjør presentasjoner, taler o.l. til et maretitt. Jeg skjelver i stemmen, blir rød i kinnene og begynner å småsvette. Damedraget er av den grunn også lik null.

 

Finne det en løsning på problemene, eller er dette en medfødt fobi man er nødt til å leve med?

[Bunntopp]

Jeg sliter ganske kraftig med prestasjonsangst. Spesielt er jeg lite glad i å ta ordet i forsamlinger. Dette gjør presentasjoner, taler o.l. til et maretitt. Jeg skjelver i stemmen, blir rød i kinnene og begynner å småsvette. Damedraget er av den grunn også lik null.

 

Finne det en løsning på problemene, eller er dette en medfødt fobi man er nødt til å leve med?

 

Jeg føler med deg. Selv har jeg sosialangst noe som sikkert går ut på det samme. Jeg kan få prestasjonsangst i et lokale sammen med andre mennesker, uten at jeg holder tale og kanskje bare sitter der. Eller føle ubehag i kø på postkontoret etc. Noen dager er det ganske ille andre dager er jeg fri for angst.

 

Jeg har funnet en sammenheng mellom hvor sunn jeg er og hvor mye angst jeg har. I perioder der jeg trøstespiser godteri og synes synd på meg selv, er jeg mindre motstandsdyktig for angst i sosiale sammenhenger. I perioder jeg trener litt, skiller kroppen ut stoffer som virker positivt på angsten og jeg er mye "sterkere" psykisk. Er jo skrevet mye om hvor bra det er å trene på alle måter, men jeg ville bare nevne det igjen for det gjør underverker for meg. Har fortsatt problemet og det vil jeg sikkert ha resten av livet, men når jeg fokuserer på trening, sunn mat og positive tanker blir fokuset mindre på sosialangsten.

 

Alle fungerer forskjellig da, og det kan jo være vanskelig å komme igang og forandre mønster. Men jeg tror det er viktig å ikke la prestasjonsangsten "feste seg", prøv å trene deg selv på ulike situasjoner. Ikke gjem deg bort. Er du ung skal du vite at du kommer til å bli ganske mye sterkere i de neste årene og med den styrken og litt innsats er det gode sjanser for å mestre det du bestemmer deg for. Løsningen er i hodet ditt, så den er ikke langt unna;)

[Gjest Guest_Bella_*]

Jeg går vg2 fram til sommeren. Årh, også har vi en lærer, hun er sånn "mensen-opplegg"; av og til kjempegla og munter, andre ganger gretten og en skikkelig sytepave. Og vi vet aldri når hun er hva! Det er skummelt zP

 

Hadde foredrag for henne i dag, ville normalt sett ikke vært noe problem, har blitt ganske vant med å skjule nervøsiteten, men hun er skikkelig RAR!!! Jeg hadde pugga skikkelig, hadde til og med små cheatsheets i hendene for å se proff ut. Men når jeg kom inn, stod det HEEEELT stille for meg. Det er ikke sånt med andre lærere, bare henne. Også må vi framføre alene, bare for henne, og ikke foran hele klassen. Føler nesten det er lettere med klassen til stede, for da har jeg vennene mine i publikum som ler selv av de dårlige vitsene jeg kommer med, men denne læreren ler ikke en gang av de gode .. .. :/ Og da blir jeg enda mer nervøs!!!

 

Hun gav meg 4'er, men det er akkurat som å få en 2+ av hvilken som helst annen lærer. Hun er sååååå snill på karakterene; hadde jeg bare husket hva jeg skulle si, hadde det lett blitt en 5'er, kanskje til og med 6'er. (sier ikke det for å skryte, hun gir 6'er til nesten ALLE).

 

Men karakteren er ikke det som plager meg, det er det at hun knuste verdigheten min i løpet av snaue 5 min!!!! Ååårh

 

Ikke for å være slem, men det er nesten litt godt å se at det er flere som også har det noe lignende. Men skulle ønske ingen av oss måtte leve med det. JEG FÅR BARE SPARKE MEG SELV I RÆVA OG SVI VETTET AV HENNE VED NESTE OPPGAVE! xD

[EMS15]

Velkommen i klubben, gutt!

[Gjest Ooppsi Mopsi]

det heter prestasjonsangst for en grunn. Kjerringråd er ikke alltid tilstrekkelig. og "ta seg selv i nakken" er en hjelp for folk med prestasjonsvansker, ikke nødvendigvis prestasjonsangst. No offence, men synes endel av svarene ikke er realistiske eller hjelpende, dette er alvorlig, og ikke hvor "bare ditt og bare datt" hjelper.

 

 

Jeg har jobbet litt i psykiatrien, og har seriøs prestasjonsangst(ikke bare foredrag, akkurat) selv, og jeg har lært at å konfrontere angsten er det eneste som hjelper. Hvis du ikke gjør det, så tar den kontrollen. Men det hjelper selvfølgelig å gjøre det gradvis.

 

Og så tror jeg det kan hjelpe mange av oss å senke ambisjonene, og vite at vi ikke er verdens midtpunkt, og selv når du holder foredrag, så er det mange som hverken legger merke til hverken hudfarge eller det du glemmer å si. Og om noen skulle oppdage det, så er det nok mange som rett og slett vil kjenne seg igjen i det, og du fremstår rett og slett som menneskelig og modig som trosser angsten.

 

Det er ikke den som aldri er redd som er modig, men den som trosser sin egen frykt.

[frevild]

Det er lett å frykte at man vil si noe galt, glemme noe eller dumme seg ut på andre måter. Mitt tips er å huske på at folk fort glemmer slike feiltrinn. Det som virker skikkelig pinlig for en selv, er noe tilhørerne lett trekker på skuldrene av. Dagen etter er det glemt.

 

Mao., det er ikke så forferdelig farlig om man skulle snuble i ordene, glemme noe e.l. Alle gjør feil, og det er alle klar over. Hvis man bare husker på dette, tror jeg det blir lettere å senke skuldrene og slappe litt av når man skal fremføre noe e.l.

[Isbilen]

Jeg tror det kan hjelpe å kjøre løpet som nevnes bl.a. i Pornopung-håndboka: Ta deg en tur på byen og server de kleineste sjekkereplikkene du klarer til damer som er langt over din divisjon. Målet er ikke å få seg noe, men å drite seg ut. Etterpå er andre ting mindre flaut.

 

Ellers er det ikke lurt å si at "jaha, jeg sliter med ditt og datt, jeg må ha x-angst". Heller bør man si "dette bør jeg gjøre noe med". Angst er ikke en ting.

Endret 12. juli 2010 av Isbilen

[srbz]

Altså drite deg ut foran klassen mange ganger? Det svir vel mer enn det kurerer.

Nei, fremføre skikkelig foran klassen gang på gang slik at du til slutt innser at du faktisk aldri dret deg ut til å begynne med.

 

Jeg slet også litt med foredragsangst på skolen, men da jeg var i militæret var jeg "han idioten som alltid stilte dumme spørsmål" - selvsagt i fellesskap, foran resten av troppen. Selv befalet påpekte det, men jeg fortsatte å stille spørsmål, også spørsmål jeg på forhånd innså var dumme, men det er tross alt bedre å klare opp i det fra starten av enn å gå rundt uvitende.

 

Men tenk over det, ligger problemet i det å spesifikt holde foredrag foran klassen, eller er det generelt det å snakke mens mange mennesker har din oppmerksomhet? Er det noen forskjell fra å holde foredrag for en klasse på 20-30 personer og å komme med innspill når man har leksjoner under rekruttskolen i full tropp på 40-50 mann? Ville du hatt den samme angsten dersom du sto foran klassen for å f.eks. komme med en kunngjøring fra elevrådet istedenfor å holde foredrag?

[4588pkdkrikue5c]

Den aller beste terapien for angst ,er som kjent å utsette seg for det som faktisk fremprovoserer angst.

Eg har óg hatt ein del angst, men i andre samanhengar. Prestasjonsangst for slike ting er meir normalt enn noko anna vil eg tru, eg hadde meir heilt tilfeldig panikk. Men det er ikkje bra. Men når ein får kartlagt kva som gir ein angst, er det berre å utsette seg for det.

Kva er det verste som kan skje? Personleg har eg bekymra meg mykje for å svime av, miste hovudet, skrike og få panikk. Men me er då for faen mennesker, skulle noko slikt skje (noko det mest sannsynlig ikkje gjer) vil folk forstå - ikkje dømme. Tenk deg berre om du hadde sett nokon vere i overkant nervørse. Hadde du ledd, eller syns synd på dei?

 

Personleg har eg svært lite angst for å snakke forann større forsamlinger. Eg kan kjenne meg uvel, kvalm og elendig i forkant, men det er berre å gløyme. Fokuser på kva du skal gjere, dette kan du.

Eg veit ikkje kva meir eg ska sei enn at du bør utsette deg for det som skremmer deg. Då vart du sterkare.

 

 

Redigert: Medisiner er ikkje er god løysing spør du meg. Eg har hatt mykje medisiner for angst og depresjon. Dei har gjort ting verre egentleg, då dei gjer meg sterkt nedsatt virkeligheitsoppfatning enkelte gonger, noko som kan gjere meg svært redd. Ironisk nok mot angst.

Endret 13. juli 2010 av steffenz

[Gjest Vilde]

hei. jeg er en gutt i begynnelsen av 20 årene med samme probleme.

Det som er så rart/ irriterende er at jeg aldrig gruer meg til framføringer ol. Jeg tenker ikke på at det kan gå galt og det føles helt naturlig, eks som om at jeg skal fortelle en venn en liten histori. . du veit? men rett før før jeg setter i gang, får jeg høy puls, røde kinner (er røde i kinnene fra før , så de blir ekstra rød! noe som også er sjenerende.) jeg skjelver i stemmen og foten. føler meg ikke særlig høy i hatten:P. er nesten så ille at det nesten kan føles som jeg ikke klarer å fullføre en helt vandlig framføring framfor eks klassen. Dette til tross for at jeg faktisk IKKE er nervøs, selv ikke der å da. . jeg VET at det ikke har noe å si om jeg gjør feil, jeg VET at de andre ikke legger no særlig merke til angsten syptomene og jeg VET at ingen "bryr" seg. . Angsten kommer helt ut av det blå, fatter det ikke. . noen som har samme greie?

 

Jeg har foresten heller ikke merket at det blir bedre med tid eller øving, er noe som av en eller annen grunn har kommet de siste årene.

 

Jeg har en viktig framføring for kjente og ukjente personer om ik lenge, er spent på hvordan det kommer til å gå. jeg har fått betablokker av moren min (som sier det hjelper henne mye i slike situasjoner. det hender ofte at hun har større foredra/ forelesninger) som jeg har tenkt å ta i forkant, og jeg håper VIRKELIG at det vil forhindre, den høye pulsen, skjelvingen i beina, stemmen osv. . det hadde gjort meg ubeskrivelig glad og lettet. ikke bare der og da, men i etter tid, og de hadde gjort fratidige situasjoner mye enklere, kansje uten "hjelp".

 

Jeg har faktisk også behandlet kinnene med laser, slik at de ikke blir noe rødere enn hva de ellers er, noe som også er en lettelse. .

 

jeg skal si i fra om betablokkene hjelper mot en eller flere av symptomene. . har hørt at det ikke skal mye til for å få utskrevet betablokker fra lege i situasjoner som dette. . kan dette stemme? noen som vet?

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, med nesten ikke noe nervøsistet før tidspunktet jeg vet akkurat når jeg skal fremføre noe... også om jeg skal lese noe eller fortelle noe for venner kan jeg også bli veldig nervøs, stemmen begynner å sjelve og får problemer med å snakke og puste pga høy puls. Jeg har aldri prøvd noe for det, siden jeg er ganske ung... men er det muligens noe man kan gjøre som ikke inkluderer medikamenter?