Problemer med snakking.

[Gjest Gjest_Gutt25]

Det er det jeg har vurdert.. eller har tenkt på det flere år.. men aner ikke hvordan jeg skal klare det, eller hvordan jeg skal få råd til det.. uff... hater meg sjøl.

[Benor]

Det er det jeg har vurdert.. eller har tenkt på det flere år.. men aner ikke hvordan jeg skal klare det, eller hvordan jeg skal få råd til det.. uff... hater meg sjøl.

 

Det må du ikke gjøre. Har du foreldre/foresatte/andre som du fortror deg til å snakke med det om kanskje?

[Notfree]

Hva er det du er redd for da? De vil jo ikke bite deg?

[Gjest Gjest_Gutt25]

Veit ikke Soni1

[Notfree]

Da er det nesten det du må finne ut av da. Men det er jo ikke enkelt alene.

 

Men som sakt, om du klarer selv til og være med påsosiale aktivitter når folk er degut, gjør det! Prøv og få det til. Selv om det ikke er enkelt.

Endret 27. desember 2008 av Soni1

[Gjest Gjest_Gutt25]

Benor, jeg snakker ikke no særlig med foreldrene mine, de inviterer meg på middag i ny og ne men er sjelden jeg blir med, og blir jeg med så spiser jeg og reiser.. nesten uten å si et ord. Muttern har faktisk spurt om meg om jeg er deppa 2 ganger som jeg kan huske, men for å unngå noe mer kontakt har jeg bare sagt "neida.." også har jeg lurt meg unna..

[Smurstafa]

Her må du bare komme deg ut av sikkehets-sonen din.

Det kan være helt forferdelig ubehagelig de første gangene, men når du har gjort det vil du føle seg så mye bedre.

Begynn hjemme med foreldrene dine, og begynn å snakke med de.

Er det noen personer i denne verden som ikke kommer til å dømme deg for det du sier, så er det foreldrene dine.

 

STÅ PÅ! Ta et enkelt steg ut av sikkerhets-sonen din, så kommer du garantert til å føle deg så mye bedre etterpå

[Benor]

Smurstafa har et poeng her... Du må se deg nødt til å sprenge grenser. Det må du uansett om du velger å gå til psykolog eller ikke, så da kan du like gjerne begynne med en gang!

[medlem-102525]

Har du tenkt over hva det er som gjør at du ikke tørr å snakke?

Er du redd for å drite deg ut?

Er du redd for å si gale ting?

Hvordan oppfatter du andre mennesker som er stille?

[Gjest Gjest_Gutt25]

Skulle ønske jeg visste det.. jeg føler at jeg har lyst til å snakke med folk hele tida, men får det bare ikke til. Noen ganger klarer jeg ikke svare ordentlig hvis folk spør meg engang. Vanskelig å forklare bedre egentlig.. Jeg drømmer om å kunne snakke med folk, ha det morro, få meg dame osv men det gjør meg bare deppa til de grader. Jeg takker for alle som har prøvd å hjelpe meg her.. jeg skjønner at jeg er nødt til å ta tak i meg selv å skaffe hjelp enten hos venner, foreldre eller hos psykolog, men om jeg får det til er en helt annen sak. Og at jeg har hatt disse problemene i så mange år hjelper meg vel ikke akkurat.

[Pivotal]

Det høres absolutt ut som om du har sosial angst.. Har venner som også sliter med sosial angst og har et par småstikk av det selv. Det er absolutt ikke lett å leve med, men det er fult mulig å få hjelp. Psykologhjelp kan hjelpe veldig, og avhengig av hvilken type sosial angst du har kan det hende du kan få medisiner også. Ikke noe lykkepille det er snakk om, men rett og slett medisiner som hjelper deg til å håndtere angsten.

 

Men aller viktigist så må du vite at selv om du er dypt nede i det nå og har slitt med disse problemen så kan det blir bedre. Det er ikke noen lost case.. det er ikke noe som aldri kommer til å bli bedre.. Om du er villig til å satse på det og villig til å skaffe deg hjelp så er sosial angst noe som absolutt kan kontrolleres.. Du trenger ikke fortvile Du er så absolutt ikke alene i å slite med slike problemer og de fleste psykologer har god erfaring med slikt.

[medlem-102525]

Jeg tror også psykolog kan være noe. Kjente ei som hadde sosial angst. Hu gikk til psykolog. Tror det hjalt altså.

[Gjest gjesst]

Prater man bare, eller deler de ut piller til oss med sosial angst?

[Pivotal]

gjesst: Det kommer litt ann på.. For det meste er det nok prating, men i noen tilfeller kan det hende at de kan foreslå og prøve ut medisin ja. Men hovedsaklig er det som sagt pratingen og det er det som er det viktigste. Angst er svært individuelt og det er vanskelig å gi gode råd som skal passe til alle typer angst. Det psykologen kan gjøre er å gå igjennom med deg hvordan angsten din utarter seg for så å hjelpe deg til å finne måter å håndtere den på. Det kan også være mulig å finne årsaken til angsten og ta problemet med rota. Slike ting er svært individuelle.

[ThePerfectTool]

Jeg ville oppsøkt en psykolog hvis jeg var deg, og som sagt, begynn i det små for eksempel snakke med foreldrene dine. Foreldre er nok de som det er tryggest å snakke med uansett hvor gammel du er

[Bjarnemann]

Hadde nok noe av det samme problemet før. Sleit med å snakke med folk generelt, og ihvertfall folk som var pene og/eller høyt oppe på den sosiale rangstigen. Var i grunnen ufattelig kjipt, for jeg gikk glipp av mye gøy.

 

Redningen for meg ble selvboosting av egoet og selvtilliten min. Dropp å tenke negative tanker om deg selv, for det vet du ikke stemmer. Si til deg selv at du er interessant, attraktiv og morsom hele tiden. De som snakker eller er med deg er heldige, ikke omvendt. Og som en i sjekketråden (den burde du lese litt i forresten) her på forumet sa: Elsk deg selv

 

Lykke til!

[Sandsvei]

Jeg slet også en del med det sosiale tidligere. Jeg var mer eller mindre en nerd, ingen jenter likte meg og de få som gjorde det syntes jeg var for stygge (øøh) Følte selv at jeg var langt nede på den så kalte rangstigen. Så da var det bare en ting å gjøre. Legge pc'n til side. Hive seg på treningssenteret, ta sol, bli pen, skifte kles stil og bare rett å slett bli kul.

[Pivotal]

Sandsvei: Eller istedet være seg selv? Ganske håpløst og gå til totalforandring av seg selv fordi man vil bli likt. Jeg er en skikkelig nerd, på rimelig mange områder. Jeg bruker mye tid med pcen og andre nerdete aktivitet. Det betyr ikke at jeg ikke er sosial og har et godt liv med mange venner. Uansett hvordan man er så er man ikke alene om å være slik. Og det å ha sosial angst og være "annerledes" er ikke sammenlignbart.

[Gjest gjesst]

Er nok ikke alle som har foreldre som er istand til å høre på en. Jeg måtte finne ut alt selv etterhvert.

Selv om jeg hadde alle symptomer på depresjon, sosial angst etc. da jeg var ungdom. Satt jeg for meg selv fikk jeg beskjed om å komme meg ut blant folk, satt jeg å stirret i veggen i to timer så fikk jeg beskjed om å ikke være så lat, men gjøre noe.

[Smurstafa]

Sandsvei: Eller istedet være seg selv? Ganske håpløst og gå til totalforandring av seg selv fordi man vil bli likt. Jeg er en skikkelig nerd, på rimelig mange områder. Jeg bruker mye tid med pcen og andre nerdete aktivitet. Det betyr ikke at jeg ikke er sosial og har et godt liv med mange venner. Uansett hvordan man er så er man ikke alene om å være slik. Og det å ha sosial angst og være "annerledes" er ikke sammenlignbart.

Være seg selv er et ganske løst begrep.. Du kan jo forandre f.eks. selvtilliten din, hvordan du ser ut, hvor utadvendt du er, etc. og fortsatt være seg selv?

 

Jeg gjennomgikk en totalforandring for en stund siden, men jeg er da fortsatt meg selv.

 

Så ikke bare vær deg selv, men vær den beste deg selv!