Kommentar: Magiske spilløyeblikk

[vikingkylling]

Magiske øyeblikk? Tja, etter en tjuefem år lang karriere har det vel blitt noen... Gidder ikke sitte oppe halve natten og skrive ned alle de magiske øyeblikkene mine, men tar bare noen få.

 

The Great Giana Sisters (C64)

Elsket dette spillet. Jeg kunne spille det i dagevis, selv om det er ganske ensformig å spille i dag. (tro meg, jeg har prøvd. Lenge.) Musikken var topp, grafikken meget bra, Giana og Maria langt mer badass enn Mario og Luigi og bossene brukbare. Husker jeg slet på de siste banene, men kom til slutt helt gjennom.

 

Commando (C64)

Et bevis på at spill basert på en film faktisk kan være meget bra. Greit nok er det 2d, og alt man gjør er å gå oppover i skjermen mens man meier ned flere dusin fiender med maskingevær, men morsomt er det. Spesielt morsomt var det når idiotene gjemte seg i skyttergraver uten å tenke over at jeg har granater.

Etter en lang stund kom man endelig opp til huset hvor dattera holdes fanget, og fiendene kommer i en jevn strøm ganske lenge før man går inn i huset og får sluttskjermen.

 

Guitar Hero II (xbox360)

Dette var det første GH jeg spilte, og selv om mange av sangene ikke akkurat var sanger jeg hører på til vanlig føltes det meget bra å spille dem selv. Spilte med Judy hele veien (de andre så helt idiotiske ut), og selv om det høres teit ut fikk jeg følelsen av at hun var like sliten som meg på slutten. Jeg var svært sliten, fingrene verket, men jeg hadde klart hele karrieren. Bare en sang gjenstod. Jeg tenkte ikke noe over det, og siden karrieren allerede var over hadde jeg jo ikke noe å tape. Så sett i gang. Om publikum vil ha Lynyrd Skynyrd med Free Bird skal de da jammen få det. Hvor vanskelig kan den være?

 

Vanguard: Saga of Heroes

Man kan teleporte til en by en gang i timen. Jeg teleporte og satte ut på vandring ut i ørkenen. Fiendene var en god del høyere level (20+...) enn meg, men hva så? Så jeg spaserte litt, løp litt i panikk og surret rundt uten å ha noe å gjøre, før jeg ble drept. Men hva skjer? Jeg våkna opp igjen i den samme ørkenen, rett ved siden av en fiende. Jeg ble drept, våkna opp på samme sted og ble drept av den samme fienden. Klarte på et vis å få han til å følge meg et godt stykke unna og drepe meg der, så da jeg våkna opp igjen var det ingen fiender innen rekkevidde. Jeg var trygg der, men for hvor lenge? Ikke kunne jeg løpe tilbake til byen (jeg prøvde...) og det var ennå rundt 45 minutter til jeg kunne teleporte bort. Jaja...

[llainen]

En av mine beste spillopplevelser er Rome Total War et fantastisk spill som jeg ikke gikk lei før etter 2 år. Ringenes Herre kampen om Midgard er og et utrolig bra spill jeg og vennene mine spilte dag ut og dag inn, og med den nydelig musikken fra filmene gjorde at det bare blei enda bedre. Drakes Fortune Uncharted på ps3 er og et utrolig opplevelse, musikken, karakterene, grafikken, omgivlesene og hele historien er fantastisk eventyr-action på sitt beste. Glemmer ikke noen av siste banene nede i grottene ilag me "spanjolene" som har forandra seg til demoner. utrolig stemning!! Gledere meg til 2'a. Siste fantastiske opplevelsen kom idag på COD5. hele spillet er perfekt men slutten på spillet med Russerne er bare helt utrolig, vil ikke si noe i tilfelle noen ikke har fullført det og vil vente i spenning, men for de som har opplevd de: Løvely<3

(går det ann å slette innleg?, trodde ikke mitt første innlegg ble postet og ville gjerne fjerne det.)

Endret 28. desember 2008 av llainen

[Morten Porten]

Min beste spillopplevelse må være i PoP: Warrior Within... Du har åpnet The Sands of Time.. og personen som åpner den er forutbestemt til å dø. og du har et ustoppelig beist etter deg ved navnet Dahaka som er tidens vokter.. du må flykte, du er desperat, og løpescenene der Dahakaen er rett i ryggen din og 2mm. fra og lemleste deg, da er du forutbestemt for å skvette litt i buksa

 

 

Spill nr. 2

 

F.E.A.R

 

Det er en grunn til at det har det navnet. jeg husker meg selv og to kamerater sitte i et mørkt rom og spille... med en gang kameratene måtte hjem, skrudde jeg av spillet, for det var ikke sjangs for at jeg kunne spille dette alene. Ikke på grunn av actionscenene, men det bisarre "grudge" lignende frykten som du føler på deg gjennom hele spillet. må si at den første "expansion packen" var også like skremmende!

[Allt í lagi]

Kratos: " The sisters are dead".

Måtte bare si den strofa høyt nå

[Dumrian]

Mine beste øyeblikk har kommet fra de 2 første Halo spillene (har ennå ikke spilt det siste), og Half life 2 og episodene som følger.

Det er virkelig for mange øyeblikk å nevne, spillene er proppfulle av nevneverdige øyeblikk som virkelig setter sine spor på alle spill man spiller etterpå.

 

Halo var mine første FPS historiespill, jeg ble forbløffet av hvor godt historien var laget og hvordan den utviklet seg. Som en fantastisk science fiction film, med gode karakterer, godt skuespill og fantastiske effekter og actionsekvenser. Jeg husker første gang jeg tok fiendene jeg og en kamerat kallte "småjævlene", dvs. Flood Spores.

I det rommet man møter de første gang, det er helt stille, vi spilte med høy lyd. Vi forventa oss ingenting og tenkte at vi måtte gå videre. Plutselig hørte vi at det var noen dører som ble slått ned bak oss, vi snudde oss rundt, ingenting. Vi snudde oss videre, og plutselig så vi titalls "småjævler" løpende mot oss, vi skvatt som faen, og skrudde av, hehe.

 

Half Life 2 trengs vel egentlig ikke å begrunnes engang. Det er jo ikke tvil at historien er noe av det beste innen spill, film eller annen slags media. Måten den også er utført på. Rett og slett det perfekte spill på alle områder. Man får liksom en utrolig god kjennskap til karakterene.

Et utrolig øyeblikk var slutten på Half Life 2 (ikke episode).

De som har spillt det, vet hva som skjer. Et utrolig trist øyeblikk, det er få ganger man faktisk blir irritert/lei seg over et spill, men merker jeg ble det når jeg spilte slutten. Man får følelsen av å virkelig ha klart alt, følelsen av en lykkelig slutt, før det tilslutt kommer en sånn tragisk ending.

[angry_norwegian]

Et av mine mest minneverdige øyeblikk i spillenes verden var da jeg hadde kjempet meg opp til Level 5 som gnom i WoW, og trasket mot Ironforge ... da jeg så den mektige porten inn i fjellet, måtte jeg nesten gispe

[RoadKill3D]

Mitt første MMO, eller MMOFPS Planetside

 

Mitt beste øyeblikk var den første store krigen jeg var med på.

Jeg var da i lvl 4 på Vanu Sovereignity og hadde akkuratt fått energy rifle som var mye bedre en den første rifla du begynner med i spillet.

 

Kartet var delt i to, halve var mitt lag sine baser og resten var Terran Republic sine. og jeg hadde akkurat joinet ett outfit (akkurat som en blanding av group og raid i wow) med 5 fulle grupper. Vi begynte med å angripe ett tårn og da kom Terran med alle sine styrker og slaget blei ennormt, vi fikk inn styrker i fra resten av mappet, limit capen på mappet var nådd, og det gjalt det å holde seg lavt i terrenget, skuddene og laserstrålene fløy vegg i mellom, tanks og fly overalt.

 

Det tok kanskje 6 timer før vi begynnte som smått å ta over basene til fienden. Jeg døde sikkert 100 ganger men det var sinnsykt gøy, og en av de beste opplevelsene jeg har hadd på ett spill til dags dato :!: .

Endret 27. november 2009 av RoadKill3D

[djrack]

Merkelig at ikke Monkey Island var på den listen!

[Svish]

Ah, mange gode minner...

 

Dune 2: Brukt mange timer på det. Husker jeg satt med en av mine fettere. Og på hvert brett fyllte vi først det grønne fjellet vi kunne bygge på med plater (slugs?). Så pauset vi spillet og tegnet ned området på et ruteark. Vi planla så hele basen og startet banen på nytt. Var artig å være strateg

 

Need For Speed 2: Jeg og en kamerat satt særdeles mange timer med det og split screen. Utrolig hvor artig det kan være å leke sisten i et sånt spill

 

Half-Life: Aldri spilt single-player, men har spilt multi-player relativt mye (lenge siden nå da). Jeg og et noen kamerater tok pcene våre til hverandre og satt å spilte mot hverandre. Utrolig mange artige situasjoner. Hadde vondt i magemusklene etter å ha ledd så mye, stort sett hver gang

 

Risk: Brett-spill riktignok, men det er den kuleste opplevelsen jeg har hatt i spillverdenen tror jeg. Vi var 4 igjen på brettet. To av de andre hadde hele verden, bortsett fra to land, delt sånn ca likt mellom hverandre. Disse to resterende landene lå rett ved siden av hverandre, og vi andre to hadde hadde da et hver oss. Ganske håpløst i grunn. Men så har en jo disse oppdragskortene! Gjett hvem jeg hadde i oppdrag å utrydde? Og gjett hvem som klarte det (lurer faktisk på om han andre som hadde bare ett land hadde i oppdrag å ta meg også, hvilket gjorde situasjonen enda mer spennende!)

[rolax]

FOR REAL? Måtte du spoile Planetscape på den måten? Bare anbefal det, så kunne jeg ha funnet det ut selv. Genial slutt egentlig...

 

Det står forresten en advarsel, og da er det forsåvidt greit

[TST]

Flott lesning. Jeg ville hatt en spoiler-advarsel i ingressen, for her var det mye som ble avslørt for oss som ikke har spilt disse klassikerne.

Det er nettopp derfor vi har en slik advarsel som første setning i artikkelen :-)

[Lampen]

Mitt størte øyeblikk må hvert da ragnaros bøyde seg i støvet for guilden min. Vi var en av de 10 første i verden som tok han.

[magicgunnar]

Dune 2: Brukt mange timer på det. Husker jeg satt med en av mine fettere. Og på hvert brett fyllte vi først det grønne fjellet vi kunne bygge på med plater (slugs?). Så pauset vi spillet og tegnet ned området på et ruteark. Vi planla så hele basen og startet banen på nytt. Var artig å være strateg

Hehe, artig, jeg gjorde bare det på siste brettet, siden det alltid var likt og plassen var ganske begrenset, tror jeg husker plasseringen i hodet ennå.

[Lord Reanicus]

Nostalgi er skøy!

 

Borsett frå dei som allereie er nemnt, som Planescape: Torment, eit mesterverk utan sidestykke; eit spel eg aldri vil ha som film eller bok for eg føler intent anna medium kunne gjennskapa eller komma i da heile tatt nært nok som spelet leverte. Til og med idag so høyre eg endå Ravel seia te meg "What can change the nature of a man?", heftig!

Og sjølvsagt BG1, BG2, KOTOR I & II og diverse anna rollespel (skal inrømma lett at eg er RP entusiast, eg spele mange andre plattform, men RP gjer eit meir heilhets inntrykk fordi da kan lokka fram so mange aspektar i seg).

 

Neverwinter Nights er bra, ikkje SP-delen for min del, men på multiplayer plattform. Ikkje nødvendigvis spelet som gjer da kjekt, men meir folkene som speler det.

 

Men vil også nemna Legacy of Kain spelane, som eg synest levere ein fantastisk historieformidling. Dialogane, scenene og sjølve historien var det som gjorde det spelet fantastisk.

[Tormodino]

"What is this? What are you doing, my son?"

 

"Succeeding you, father."

[EpziloN]

Merkelig at ikke Monkey Island var på den listen!

 

Veldig enig. Fint lite som slår Monkey Island 1 når LeChuck seiler avgårde med skuta, et stykke ute i spillet.

[lade73]

ah....retro retro.

ser at ingen har nevnt to klassikere i tråden:

1.

Monkey Island, Der du spiller en wannabe-pirat kalt guybrush, Dette var en quadrologi, der du til slutt endte opp som ekte pirat og THE BIG WHOOP. den sagomsuste skatten.

2.

The Last ninja trilogien på commodore 64. Det var første gangen jeg fikk frysninger av et dataspill. det var i det herrens år 1986, da det tok 10 minutter å laste inn et spill fra kassett! o fryd...

[Toxin]

Introfilmen til Dark Reign trollbandt meg og slektningen min, det samme gjorde forsåvidt spillet.

 

Demobrettet til Operation Flashpoint når en skulle angripe en liten landsby. Når jeg så hadde klart det så rykket plutselig 2-3 russiske stormpanservogner inn mot byen. Jeg gjemte meg i en liten busk og den ene vognen kjørte over meg og stanset slik at jeg ble liggende under vognen mens den losset soldater. jeg ble selvfølgelig drept når posisjonen min ble kjent men det var utrolig spennende og jeg bestemte meg umiddelbart for å kjøpe spillet når det kom ut.

 

2 player split screen på Gravity Force var også utrolig, og mitt første møte med 3D i spillet Virus, begge til Amiga.

 

Og angåendes CGI movies: "Thank God for cold fusion"

[Gossesnusken]

Zelda spillene på nintendo 64 ga meg(og sikkert en god del andre gamere) mange gode øyeblikk. men et spill som har gitt meg et nydelig spill øyeblikk er okami når det er festival. fy faen det var en god opplevelse og løpe rundt med nydelig musikk under den fyrverkeri fylte himmelen.(lurer på om noen andre følte det sånn under festivalen der?) og kingdom hearts serien har gitt meg mange gode opplevelser...nå har vell alle square enix sine spill gitt meg gode spill opplevelser egentlig.

[jhb1]

min første store spillopplevelse var nok demoen til command & conquer. vet ikke hvor mange ganger jeg spilte de brettene, men det ble ganske mange etterhvert når jeg hadde begynt å gå lei var jeg hjemme hos en kompis og så red alert for første gang. jeg frydet meg og sprang hjem for å frotelle broren min at han måtte skaffe det. da jeg kom hjem hadde han og en kompis installert det og satt å spilte. gjett om jeg ble glad

 

jeg husker første gangen jeg så heroes of might and magic 2 og da spesielt da jeg fikk min første drage, jeg forelsket meg så grundig i grafikken, gameplayet og verdenen og jeg har nok aldri hatt et lignende førsteintrykk av et spill, jeg følte litt av magien da gitt må jo nevne at mitt intrykk av homm3 bare var hakket under for det er til dags dato det beste spillet jeg har spilt, har vel en 5-600 timer med gode gamle homm 3

 

diablo 1 var veldig stort for meg og åpnet en ny verden, husker da jeg starta spillet og hørte musikken i byen skader heller ikke at jeg er en equipment whore og alt det tøffe utstyret trollbandt meg helt.

 

den neste store er vel ocarina of time. har ikke noe spesifikt, men oot er jo et spill der man kan plukke bøtter og spann med fine øyeblikk

 

husker min første tur til vardenfell i morrowind.. ahh... det var noen fine timer i et mystisk sumpelandsskap.. og de forbaskede cliffracerne.. åhh som jeg plagdes med de.. opptill 10 igangen og et sverd som aldri ville treffe^^

 

er sikkert fler, men disse er av de største for meg, vet at jeg ikke har plassert mange øyeblikk, men er helheten som har gjort det for meg

 

ok.. skal nevne en til (mulig spoiler her for de som ikke har spilt kotor spillene)

husker ikke om det er eneren eller toeren, men uansett.. husker jeg møtte en robot som hadde ei dame som var forelska i den etter seg. jeg sa til roboten at jeg skulle drepe han og si til dama at han levde og hadde gått mot ei viss retning. dama blei overlykkelig og sprang i retninga jeg sa den var... har aldri vært så gøy å være ond i et spill før