Litteratur: Norsk novelle - Påvirket på alle kanter

[Dr. Chaos]

Dette skrev jeg på norsk tentamen, og siden jeg er en pasjonist som bryr seg en del om arbeidet sitt, velger jeg å legge det ut her. Jeg fikk 5 på novella.

 

Info: Vet det er en del skrive- og tegnsettingsfeil samt at det litt feil i verbtiden noen steder.

 

Påvirket på alle kanter

 

Johann er en gutt på 15 år, og går i 10. klasse. Foreldrene hans har alltid ment han skulle være en streit og smart gutt. De har alltid ønsket at han skulle lyktes og bli som dem; at han etter skolen skulle gå veien for å bli lege. Det har Johann aldri vært spesielt interessert i, likevel forventes det av han. Johann har i det siste kommet inn i kontakt med nye ustreite venner som han fikk etter at familien flyttet og han byttet skole. De har hatt dårlig innflytelse på han. Han blir påvirket fra alle kanter – av vennegjengen, av foreldrene og av læreren.

 

”Johann! Våkn nå opp!” sier lærer Arne. Johann gnir seg i øynene og stirrer opp på den eldre læreren. ”Hva gjorde du i går, Johann?” spør læreren, som høres ganske oppgitt ut. Johann hadde vært på fest med vennene sine, men vil ikke si det til læreren. Han hadde sagt til foreldrene sine han skulle sove over hos Mikael, en i vennegjengen. ”Jeg hadde litt problemer med å sovne i går, ja, det bråkte slik på veien i går… de bygger jo ny vei” svarer han nervøst til læreren. Læreren ber Johann bli med inn på et grupperom. ”Hva er det som har skjedd med deg, Johann? I høst gjorde du det veldig bra med et særdeles bra snitt, men nå møter du uforberedt, søvnig og upresist til timene. Du kommer til å stryke i flere fag hvis du ikke skjerper deg! Tenk på framtida di; du kommer ikke til å kunne bli hva du ønsker når du holder på slik! Du sløser bort evnene dine!” sier læreren på en veldig skuffet og samtidig forbannet måte. Johann har ikke ord til å svare; han bryr seg ikke lengre… alt han vil er å ha det moro. Han går ut av døren med et dumt blikk på læreren, og går ut i friminuttet sammen med de andre uten et ord.

 

Johann synes været er fint i dag; det blåser ikke og sola skinner på en behaglig måte. Han går bort til skuret, der vennegjengen er. ”Hva lurte det gamle fjolset på a, Johann?” spør Mikael. Mikael er veldig pøblete av seg, men likevel grei mot de andre vennene sine. ”Han hadde visst problemer med at jeg ikke er en skolenerd lenger” svarer Johann på en barsk måte. De andre i gjengen er Jonas og Jon. De var underlagt Mikael og gjør alt han ber om. ”Skolen er noe dritt, faen ass, jeg gleder meg til å komme vekk herfra” sier Jonas. Jon sier seg enig på en veldig overbevist måte. Mikael drar opp røykpakka si og gir røyk til de andre. Johann har ikke røyket før, selv om han har blitt tilbudt det flere ganger. Mikael spør om han skal ha, og Johann blir nervøs. Nå tar vinden til, og det blir surt og kaldt. Johann tenker at én gang ikke skader, og tar i mot. Han hoster og blir kvalm, men de andre smiler til han. De synes det var tøft av han å prøve. Vinden blir verre, og det begynner plutselig å snø. Det ringer inn, og guttene går inn til timen.

 

Johann ser at læreren står ved klasseromsdøra og venter på han. Læreren sier at han vet hva de drev med i friminuttet. Han holder et brev i hånda. Johann ser hva det er. Det er et røykebrev. ”Jeg er skuffet over deg, Johann. Beklager, men jeg har ikke noe annet valg” sier lærer Arne. De andre guttene tar imot brevene sine og alt de gjør er å le. Johann spiller likegyldig, men er egentlig redd for hva foreldrene kommer til å si. Han ignorer følelsen av å være redd, og gjemmer det bort langt inne i sjela. Johann tenker at han må si noe, hvis ikke vil de andre tro at han virkelig bryr seg. ”Ja vel, jeg driter vel i om foreldrene mine får et slikt brev, det er deres problem …” svarer Johann. Læreren går inn på kontoret uten et ord, og guttene ser at han tar opp telefonen. Guttene går inn i timen.

 

Når Johan er på vei hjem fra skolen, er både vinden kraftigere og snøfallet tettere. Det er beinkaldt. Vinden suser gjennom lufta som en jetmotor, og trær blir nesten dratt opp med rota. Snøen faller tett, så tett at du ser nesten bare hvitt. Han kjapper seg hjem, for ute er det nærmest farlig. Når han går inn døra, blir han møtt av to rasende ansikter. ”Hva er dere så sure for da?” spør Johann. Foreldrene hans forklarer at læreren har ringt, og at de har hatt en lang samtale. ”Jeg hører at du har gått ned i alle fag, Johann” sier far. ”Du blir ikke lege med slike karakterer, en røykende lege går også fram som et VELDIG dårlig eksempel!” tilføyer han. ”Vi er veldig skuffet over deg, Johann. Læreren har forklart at vennene dine har dårlig innflytelse på deg, og vi har bestemt at du ikke skal få være sammen med dem lenger” sier mor. Johann bryter ut i gråt, og hører på alt de sier. De bestemmer seg for at han ikke får være ute om kveldene, ikke skal være sammen med de dårlige vennene, og at han skal konsentrere seg om skolen. Johann setter seg ned på rommet sitt, og begynner å gjøre leksene. Han leser samfunnsfag. Det står at hver enkelt har rett til å selv velge utdanning og yrke uten at andre skal kunne ha noe å si. Været roet seg ned; vinden løyet og det sluttet å snø. Skydekket ble borte, og solen skinte på snøen. Det ble mildere og snøen begynte å smelte.

 

I dag våkner Johann for første gang på lenge uten å være trøtt. Han føler seg mye bedre og mer positiv enn på lenge. Han møter opp til riktig tid på skolen, med både leksene gjort og et våkent hode. Læreren spør Johann om hvem som bestemmer hvilken utdanning og yrke man skal velge. Johann svarer: ”Man skal bestemme selv hvilket utdanningsprogram og yrke man vil velge… ingen skal velge for deg”. Læreren blir veldig fornøyd og smiler til Johann. Resten av dagen er Johann igjen den smarte og flinke eleven læreren og foreldrene vil ha. Igjen er Johann på vei hjem fra skolen, og solen skinner– varmere enn før. Han bærer stolthet i brystet og har gode tanker. På veien ser han tre gutter. Det er vennegjengen! De stopper han og spør hvorfor han driver og svarer på leksene, og hvorfor han ikke møter dem i friminuttet lenger. ”Ja men… foreldrene mine tvang meg til å gjøre lekser i går” svarte han. ”Hvis du skal være venner med oss kan du ikke drive å gjøre lekser og være skolenerd. Du, det er en fest i kveld hos meg, jeg synes du skal komme jeg. For vi er kompiser, er vi ikke?” sier Mikael bestemt. Johann føler seg reddere enn før. Han kjenner at vinden pisker regn i ansiktet sitt. ”Du, enten så kommer du, eller så kan du glemme å være vennen vår! Vær der klokka 6!” sa Mikael, og gikk sammen med Jonas og Jon.

 

Hjemme hos Johann sitter foreldrene og ser på TV. ”Johann, vi har fylt ut søknaden til videregående, du må bare undertegne” sier moren hans. Johann blir trist og samtidig rasende. Han vil ikke at foreldrene skal bestemme. ”Jeg VILL ikke gå på studiespesialisering og senere bli lege! Det er MITT valg, og dere har ikke en dritt dere skulle sagt!” skriker Johann. ”Sånn snakker du ikke til oss, Johann! Du har husarrest! Gå på rommet ditt med en jævla gang!” sier far. Han var rød av sinne, og Johann gikk opp på rommet frivillig. Han åpner vinduet, klatrer ned brannstigen og går til Mikael.

 

Når han kommer til festen, ser han etter Mikael, Jonas og Jon. ”Johann! Du kom kompis! Du får ta deg en øl” sier Mikael, som er halvfull. Johann tar seg en øl, og mange flere. Johann blir fullere og fullere. Mikael kommer og setter seg ned sammen med Johann. ”Johann, jeg visste ikke at du kunne drikke så jævlig bra, kompis! Jeg har noe bra ute i skuret … bli med ut ’a!” sier Mikael. Johann reiser seg gledelig opp og går ut. Været er verre enn før; Det tordner og lyner konstant, det regner verre enn i Afrikas jungler og det er iskaldt. Mikael tar hånda under en hylle, og tar fram en pose med hvitt pulver i. ”Er det … ?” spør Johann. Mikael nikker, og heller ut noen striper kokain på bordet. ”Du har æren, Johann” sier Mikael. Været river nesten det gamle skuret i stykker. Han tenker på all ulykkeligheten. Johann legger nesa over stripene, og sniffer to av stripene. Han kjenner sorgene slukne. Vinden blåser, og døra til skuret blir blåst opp. ”Du, ikke ta alt, jeg vil ha noe jeg og” sier Mikael. Johann bryr seg ikke. Han sniffer de tre siste stripene, og faller om bevisstløs. ”JOHANN!” skriker Mikael. Han får panikk, og ringer til ambulanse. Vinden blåser på alle kanter, tåka ligger i lufta og lynet slår ned overalt. Ambulansen kommer, men det er for sent. Han er blitt drept, han er blitt drept av andres påvirkning.

Endret 25. desember 2008 av Crash

[aspic]

Flott novelle! Fint at du får med diverse "teikn" undervegs i teksta som gir lesaren hint om kva dette går ut på. Du burde heilt klart ha sløyfa første avsnitt ettersom noveller skal vere "in media res", dvs. rett inn i handlinga. Ellers har du ein grei spenningskurve med eit klårt vendepunkt. Eg er sjølv ganske glad i å bruke vêret til å skildre diverse kjensler og situasjonen i historia. Kanskje du burde omformulert siste setninga til å irritere lesaren om kva du eigentleg ville fram til, istadenfor å berre "slengje det rett ut", om du forstår

Er vel første året på vgs dette?

[Dr. Chaos]

Takk for tilbakemelding!

 

Går på 10. trinn, og begynner i første VGS til høsten.