Store problemer etter 4 mnder, trenger ærlige svar og tanker.

[Gjest doneviken]

Litt info i forkant: Vi bor 9 mil unna hverandre, jeg pendler opp til henne 4 dager i uken, hun er SVÆRT sjelden i mitt hus. Ingen fullgod unnskyldning, selv om jeg har diskutert det mye. Jeg har gitt meg og er blitt "pendleren".

 

Så er dette forholdet jeg er midt inne i, evt. på vei ut av, hvem vet... sannelig ikke jeg. Problemene tårner seg opp nå, alt er plutselig et problem, det var det ikke tidligere. Hvorfor ikke det? Muligens er det forelskelsen som har gitt seg. Vi er inne i den fjerde mnden nå, og det var vakkert i starten, men det er det kanskje alltid. Det er bare ikke jeg som har forelsket på den måten tidligere. Alt var bare helt superfantastisk. Og det var ikke snakk om at det skulle være noen andre enn bare oss to.

 

Til nå..... hun gir meg ikke friheten jeg har behov for. jeg kommer fra en lengre periode uten forhold. Har hatt noen småforhold her og der, men ikke noe jeg kan betrakte som skikkelig erfaring på det punktet. Betyr et parforhold at jeg må gi opp alle interessene mine? Jeg må ha tid for meg selv, noen vil kanskje kalle meg en ensom ulv... ikke på jobb, men privat. Jeg trives ekstremt godt, kanskje grenser det til skremmende godt hvor godt jeg klarer meg i mitt helt eget selskap.

I starten lå vi på rundt 70-80sms hver dag, nå er tallet "nede i" rundt 40 i snitt, og hvis jeg bruker for lang tid på å svare på en SMS blir det mas. Sånn som når vi er hos henne skal alt gjøres på hennes måte, selv om jeg gjør akkurat det samme, alle slags banale ting, som f.eks stable i oppvaskmaskinen, hvilket glass jeg bruker når jeg skal ta meg et glass melk, i hvilken rekkefølge ting skal gjøres osv osv.. og jeg har gitt henne medpass, helt til nå i det siste hvor jeg har begynt å si ifra, og det sklir alltid ut. Det sklir ikke ut i krangel, men en slags dårlig atmosfære rundt oss.

 

Det virker ikke som om hun har sine egne interesser, eller sine egne "skikkelige" venner for den saks skyld.

Jeg må nesten følge henne rundt i alle rommene på huset når vi er hjemme hos henne, for å holde henne med selskap. jeg kan ikke sitte for meg selv i sofaen og f.eks drive på med datamaskinen. Dette virker som en slags hersketeknikk. Jeg kan stå og følge med henne når hun driver på på kjøkkenet, men med en gang jeg setter med ned i sofaen, trenger hu hjelp med noe. Dette skjer gang på gang på gang, og jeg trenger friheten min til 5 minutter

å gjøre det JEG vil... dette skjønner hun ikke og blir "lei seg" fordi jeg ikke vil dele tiden min med henne...

 

Er det jeg som ikke forstår meg på kvinner i det heletatt eller er jeg på en helt annet planet enn denne damen jeg holder på med?

Hun har det vondt, og jeg er veldig klar over det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det av mange grunner, jeg har aldri vært der selv. Og jeg ser på meg selv som ganske sterk hva psyken angår, det skal mye til for å knekke meg. Det som er problemet mitt, og grunnen til at jeg ikke klarer å sette meg inn i situasjonen er fordi jeg er usikker på om hun "spiller" meg eller ikke. Noen ganger virker det som om hun overdriver sin egen situasjon for at jeg blir nødt til å respondere.

 

Jeg kan f.eks sitte på en av mine 2 dager "alene" hjemme og spille Xbox.. Hvis hun da spør på SMS hva jeg driver med, pleier jeg å svare noe annet, som f.eks at jeg vasker tøy. Dette fordi det i hennes hode ikke er en "verdi" i rett forstand. Hun forstår ikke hvorfor dette er så artig, noe jeg syns er litt tåpelig og trangsynt. En hobby er en hobby i mine øyne.

 

Er det virkelig slik i et forhold at når jeg "binder" meg til en partner blir jeg; hennes eneste venn hun skal kunne dele alt med, jeg skal alltid være der for henne, jeg skal alltid føye meg, jeg skal alltid være på tilgjengelig på SMS i tilfelle hun vil meg noe, jeg skal være opp til langt på natt hvis hun er "deppa" og hva jeg føler som "snakke henne opp igjen" eller, enda værre om jeg ikke har tid til dette: legge meg med dårlig samvittighet?

 

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å hjelpe, og grunnen er at jeg etterhvert mister lysten til å hjelpe henne, og det igjen bunner i at jeg går dritt lei hele greia. Alltid er det noe negativt, alltid er det noe som ikke stemmer, alltid er det noen plager - fysiske eller psykiske. Vondt i hode eller stiv nakke/skuldrer. Hun er godt utdannet, jeg har ikke noen form for spesiell utdannelse, men vi tjener så og si det samme, i overkant av 420.000 i året, så vi har ikke økonomiske problemer.

 

Det som også er et stort problem er mas om barn. Hun maser og maser, så jeg er livredd for å gjøre henne gravid.

Noe som over mitt lik kommer til å skje. Grunnen til dette har egentlig ikke bunn i alle de andre problemene vi har, men det at hun tror det er løsningen på alt. Noe jeg stiller meg i tvil til, takler vi ikke å bo hver for oss og at jeg kommer på besøk ofte. Hvordan i alle dager skal vi da kunne flytte sammen og få barn. Det gjør iallefall situasjonen ekstremt kompleks.

 

Skal jeg bli far vil jeg kunne leke med ungen og ha det skikkelig gøy, jeg ser for meg et regime med ekstremt strenge rettningslinjer hvor jeg ikke får gjordt det jeg vil med ungen..... osv osv... Selvfølgelig skal vi gjøre ting felles, men det må da finnes grenser et sted? Jeg har tro på et "sunt" forhold hvor begge parter har sine interesser og kommer litt bort ifra hverandre.

 

Nei... hjelpes meg... jeg har vel innsett at jeg må gjøre dette slutt en dag, men jeg må nesten vente til over nyttår. Jeg skal treffe familien osv på nyttårsaften...

 

Hva sier dere? Jeg vil ha ærlige svar. Er det jeg som er blåst, eller klarer vi ikke møte hverandre på halvveien? Eller bør jeg kommer meg ut av dette forholdet raskt som bare pokker?

 

Dette høres ut som en uendelig remse med hat, men vi har faktisk også ganske mange fine stunder sammen, eller har hatt det. Hun er EKSTREMT omsorgsfull ovenfor meg, eller er det mikrostyring?

 

HJELP!

Endret 25. desember 2008 av Juliess

[aritalo]

Selvfølgelig skal vi gjøre ting felles, men det må da finnes grenser et sted? Jeg har tro på et "sunt" forhold

hvor begge parter har sine interesser og kommer litt bort ifra hverandre.

 

At du sier dette gjør det helt klart for meg; du bør slå opp å gi slipp på forholdet. Hvorfor? fordi med alle de problemene du nevner og spessielt dette med at hun vil ha barn så tidlig som etter 4 måneder og at verdiene dine og hennes knytta til dette mer eller mindre krasjer.. Dere har kanskje hatt det fint, men som du sier, hvis dere har den type problemer alt nå så blir det ikke noe mindre av det om dere flytter sammen akkurat. På den annen side så kan jeg nevne at jeg syns dere også hadde i overkant mye sms kontakt; nei du skal da ikke være tilgjenglig for henne på sms døgnet rundt, men du skal ta henne på alvor, men 80 sms om dagen syns jeg er drøyt; da bør du heller dra til helle hvis det er så intenst spør du meg. Hun virkelig veldig påtrengende på deg? er det riktig? fordi det virker som om hun ikke helt har alle de venninene hun trenger hvis hun HELE tida trenger kontakt med deg hvis du skjønner?

 

anbefaling; gjør det slutt og fortell at du takler retningen forholdet har tatt dårlig osv.. EVENTUELT hvis du måtte være såå hypp på og beholde forholdet så anbefaler jeg deg å snakke orntlig dypt med henne og forklare at dere må bli enige om visse ting og at du skal ha lov til å ha dine interesser og ditt liv selvom du er sammen med henne.. (men jeg tror nok dette blir et for stort kompromiss for hun.. , men du kan jo prøve)

[Modeswitch]

Jeg tok meg sammen og leste igjennom hele posten din. Kjenner meg igjen i mye av det, og jeg valgte etter lang tid å gjøre det slutt

 

Du må ikke fortsette å være sammen med henne bare for å ikke knuse henne. Da lurer du henne, og egentlig deg selv også. Det blir ikke noe lettere etter hvert.

 

Forholdet deres er omtrent like usunt som mitt var. Hun er usikker, deprimert, kontrollerende og hersker over deg. Vi hadde riktignok ikke like høy sms-frekvens, men jeg fikk høre det om jeg ikke var tilgjengelig nok

 

Sats på å starte et nytt liv i frihet, hvor DU kan trives. Det vil du nok ikke angre på, det gjør ikke jeg

Endret 23. desember 2008 av Modeswitch

[Wooho]

Nei... hjelpes meg... jeg har vel innsett at jeg må gjøre dette slutt en dag, men jeg må nesten vente til over

nyttår. Jeg skal treffe familien osv på nyttårsaften...

 

Vet du egentlig hva du vil??? Du høres ut som en voksen man, godt over (30 år tror eg).

What`s the point i å treffe familien hvis du går rundt og planlegger å bryte det sammen?

 

Du skriver at du liker deg alene, og hele den historien du har ramset opp høres ut til at du bør fortsette i den duren der, å være alene, til du finner ei som er mer som deg. Og 9 mil 4 dager i uken å pendle er mye uansett hvor hott dama enn måtte være.

[Smurstafa]

Virker som du har kommet i forhold med ei som er veldig usikker på seg selv. Det virker som hun hele tiden vil ha bekreftelse på at du liker henne, noe hun gjør med masing, haugevis med SMS (nede i 40 sms om dagen? :| Tror ikke jeg har sendt så mange SMS med ei jente på en dag noen sinne) og "kravene" om at du skal følge henne rundt i huset hele tiden.

 

Nei, det er ikke for mye å kreve litt privatliv. Et forhold kan rett og slett ikke fungere uten at partene har tid for seg selv av og til. En av partene kommer garantert til å føle seg knust av all oppmerksomheten. Og litt savn i et forhold er mye sunnere enn for mye oppmerksomhet.

 

Så du er absolutt ikke blåst som føler det sånn. Jeg kunne ikke klart å leve i et sånnt forhold, men heldigvis er mennesker forskjellige.

Ønsket om barn etter 4 mnd i et forhold er noe jeg absolutt ikke forstår meg på. Forelskelsen råder fortsatt på den tiden, så om dere to er ment for hverandre, det veit ingen av dere enda.

 

Det jeg vil råde deg til, er å snakke med henne. Fortell henne akkurat det du har fortalt oss her, og hva du føler. Kommunikasjon er som regel løsningen på de fleste problemer.

Enten så vil hun godta det, og forbedre seg.. Eller så vil hun gjøre vondt værre, og da er det opp til deg å avgjøre om dette er noe du vil leve med, eller om du vil gjøre det slutt.

Etter som jeg ser, så har du vurdert dette allerede, så der har du vel svaret ditt?

 

Lykke til i hvert fall

[Gjest doneviken]

Takker for alle svar, det er ingen lett tid.

 

Beklager ekstremt rotete innlegg, det skjedde noe forferdelig ved posting. Så faktisk feiende flott ut før når jeg forhåndsviste innlegget, uansett:

 

Jeg er ikke godt over 30 som det blir foreslått her, men 25, hun, noe eldre. Og nei, ingen planer om å få barn, og det har jeg sagt VELDIG klart ifra om.

 

Ja, hun er veldig styrende. Jeg som har mange interesser og ting jeg driver med, f.eks drar jeg ofte på konserter med kompiser forsøker å få henne med meg, men hun viser ingen interesse...

La oss dra det helt ut og si at hun står uten venner, så er det vel fort en grunn til dette. For meg virker det som om hun alltid vil spille "offeret" men jeg biter svært sjelden på, ignorerer og fortsetter med mitt.

 

Vet ikke hvor mye last som egentlig ligger på mine skuldre her, om jeg skal være kynisk og bare dytte alle problemene unna meg, eller bruke (mye) tid på å gå skikkelig dypt i alt. Livet skal da være litt artig også, ikke bare problemer hele tiden?

 

Mange av SMSene er veldig ledende, og et par av dem går til det latterlige, og jeg tenker stille for meg selv: "hvorfor i all verden spørr du om det, er det bare for at jeg må sette meg ned og svare?" Trenger hu virkelig en bekreftelse på at jeg er der konstant, hele tiden?

 

Jeg har vel egentlig funnet svaret de siste 2-3 ukene, men så gjenstår det å realisere... Huff... nå som jeg endelig trodde det skulle klaffe, vist henne stolt for hele familien osv, så ramler hele korthuset sammen.

[Smurstafa]

Jeg har vel egentlig funnet svaret de siste 2-3 ukene, men så gjenstår det å realisere... sad.gif Huff... nå som jeg endelig trodde det skulle klaffe, vist henne stolt for hele familien osv, så ramler hele korthuset sammen.

Det er sånn som skjer, og det du må tenke på er hva som er best for deg, og ikke for alle rundt deg.

Når det gjelder forhold, så må man være ego. Greit nok at dere er to om det, men hvis den ene parten mistrives, så kan det ikke vare, uansett hvor mye du vil at den andre parten skal ha det bra.

Og tro meg, familien din kommer til å reagere positivt på at du endte et forhold som du mistrivdes i. Uansett om de har møtt madamen eller ikke.

Endte selv et tre mnd forhold for noen uker siden, og har ikke fått noe annet enn positiv og støttende respons fra familien.

[Wooho]

Still deg selv spørsmålet: Har jeg lyst å leve med dette kvinnemennesket resten av livet, slik hun er nå?

[mari-jenta]

Det virker som at hun har problemer med seg selv på et eller annet plan. Kanskje hun ble mobbet som ung, osv. Det virker som hun klamrer seg til deg med nebb og klør.

 

At hun maser om barn etter 4 måneder, er sikkert fordi du må være hos henne hvis du gjør henne gravid. Da slipper du ikke unna. Jeg tror hun skjønner selv at hun har et problem, men hun klarer ikke å fikse opp i det. Enten så burde du foreslå psykolog, ellers burde du bare glemme henne. Det hun gjør er et tegn på at hun ikke har det godt inni seg. Det at hun overdriver sin egen situasjon, er nok bare for å få oppmerksomhet, fordi hun kanskje har dårlig selvtillitt/selvbilde.

[cyclo]

Jeg har en kompis som for mange mange år siden gikk inn i et lignende forhold. Kanskje ikke fullt så ekstremt, men ikke langt i fra heller. De er fortsatt gift og har flere barn sammen, men stakkaren er absolutt ikke lykkelig. Det må være ganske slitsomt for han å måtte, hver gang gamlegjengen skal samles, måtte si at "nei, xxx føler seg ikke helt bra, så jeg må visst være hjemme og hjelpe til med barna"

 

Et annet godt eksempel var etter at jeg hadde hjulpet kompisen min med et ganske stort byggeprosjekt, fikk jeg selv et lite byggprosjekt som måtte gjøres, og det hastet veldig. Selvsagt skulle kompisen min hjelpe (det skulle bare mangle, ikke sant?). Vell han fikk skikkelig overhaling av dama, som mente på at det var søren meg ikke hans problem, og det var skikkelig urettferdig at hun måtte være hjemme alene med barna. Og mens vi jobbet ringte hun hele tiden og maste på når han skulle komme hjem.

 

Skriver egentlig dette bare til skrekk og advarsel.

[Modeswitch]

Det jeg vil råde deg til, er å snakke med henne. Fortell henne akkurat det du har fortalt oss her, og hva du føler. Kommunikasjon er som regel løsningen på de fleste problemer.

Enten så vil hun godta det, og forbedre seg.. Eller så vil hun gjøre vondt værre, og da er det opp til deg å avgjøre om dette er noe du vil leve med, eller om du vil gjøre det slutt.

Etter som jeg ser, så har du vurdert dette allerede, så der har du vel svaret ditt?

 

Jeg prøvde meg på det et par-tre ganger og da var eksen min plutselig ekstremt medgjørlig noen få uker før hun gikk tilbake til sitt gamle jeg.

 

Denne jenta til trådstarter har nok større problemer enn at det holder med en alvorsprat.

[Blåbær]

Det er vel noen som trives i ett slikt forhold som du beskriver, at de er knoll og tott sammen og glad i hverandres selskap konstant.

 

Kan den enkle grunnen til alt det her være noe så banalt som at dere bare ikke passer sammen. Ønsker deg lykke til med å finne den rette for deg.

[brutal_mann]

du kaster vekk tiden din på ei som ikke passer for deg. Avslutt forholdet og finn ei som passer. Livet er for kort til å tulle slik som dette.