Foreldrehat, som alle ungdommer..?

[Gjest Hatende]

I hvor stor grad er det vanlig å hate foreldrene sine? I mitt tilfelle er jeg slik at jeg nesten ønsker dem død innimellom. Og da mener jeg ikke "åh, bare forsvinn-.-", men at jeg ikke hadde brydd meg om dem faktisk døde plutselig. Det er ikke alltid jeg føler det så sterkt, men innimellom undrer jeg hva det er med meg. Det ville bare føles litt tomt, og jeg hadde ikke klart meg uten dem, men det pga ressurser, ikke følelser for dem. Det skremmer meg litt.

Men brått kan jeg være litt "koselig" mot dem igjen. Jeg kan slå ann en liten prat, fjolle og le litt. Men når jeg går opp på rommet mitt igjen hiver jeg meg på senga og tenker på hva for en idiot jeg har vært. "Jeg skal da ikke snakke med dem! Jeg hater dem jo! Dem er teite!".

Skal det være slik? Er nok et ganske så patetisk innlegg her, men.. Prøver å se om noen har noe intelligent å si om dette. Flere som har opplevd det? Hvordan forholde seg til å hate? (Mulig det er ingen som vil tipse om hvordan man hater foreldrene sine men.. Spør om det jeg har inni hodet akkurat nå.)

[Blåbær]

Så lenge du vet at de vil bare ditt beste så tror jeg du vil roe deg ned etterhvert.

 

Er ganske vanlig å krangle med foreldrene sine når man er tenårene men etterhvert vil man forstå hvorfor de gjør/sier det de gjør.

[Rescue me]

Hater de i små perioder, men bruker ikke å ønske de døde. Hater de kun hvis de har gjort noe skikkelig dumt mot meg. Nå er jeg såpass heldig at mine foreldre så si aldri blir sur, særlig ikke min mor som jeg for det meste bor hos, kan faktisk ikke huske at hun noen gang har kjeftet på meg .

[loLpaTrol]

Tror du er litt ekstrem ja, men det er vel noe du vokser av deg.

[Notatblokk]

Det er nok ingen helt uvanlig følelse når man er på vei gjennom tenårene. Selv om noen kanskje tenker det litt mer enn andre

Sånn i bunn og grunn tror jeg det er svært få som ikke ville brydd seg dersom foreldrene døde. Jeg har hatt mine runder med moren min sa jeg bodde hjemme og har nok tenkt i samme baner. Men jeg visste, innerst inne, at om hun plutselig en dag var borte, ville store deler av min verden gått i grus.

[Genuine Genes]

Jeg har det i bunn og grunn ikke noe lett hjemme. Har ikke noe bra forhold med noen av dem i familien min, føler jeg ikke passer inn, jeg er ikke glad i dem rett og slett. Jeg ville helst klart meg uten. Jeg får mye av dem, mat og klær og den slags. Ville blitt stress om de plutselig døde, men bortsett fra økonomien skulle jeg mange ganger ønske det hadde skjedd.

[€uropa]

Det er nok bare noe man tror, ingen ønsker egentlig foreldrene sine døde.

[Glasscola2]

Jeg har hatet dem så intenst at jeg har gått lengre enn deg, men alt går bra om du bare legger kniven fint fra deg! Ting må bare gå seg til, det som dog er viktig er at du svelger noen kameler. Spesielt var/er mamma veldig vrien på at hun ikke kan ha rett, men jeg lar henne ha rett og driter henne heller ut foran venninner av henne osv. Mye bedre

Endret 20. desember 2008 av Kanuca

[ceccply]

Jeg kjenner meg igjen når du sier at du er snill mot dem selv om du tenker at du liksom skal hate dem. Det er vel fordi du tilgir dem, men du vil ikke innrømme det. Men det med at de skal dø, er vel kanskje litt ekstremt.

[Beinet1]

Hei,

 

Jeg er snart 30 og synes fortsatt at foreldrene mine er de dummeste personene som finnes på denne jord av og til...Kan ikke forstå at jeg synes det da de er helt normale og veldig snille. Synes det kan være flaut å gå med dem på gata osvosv. Dette burde egentlig ha gått over for lengst, men det er vel helt normalt at det er sånt...?? Jeg har liksom ikke dette problemet i det heletatt med svigerforeldrene mine.

[Aiven]

Når det gjelder å hate foreldrene sine, så er jeg heldigvis velsignet med to veldig flotte foreldre, som jeg er veldig glad i. Når det er sagt, så hadde jeg noen år i tenåra, hvor jeg var veldig flau over dem og syntes de var teite osv. Personlig tror jeg at mange familieproblemer kunne løst seg over tid, dersom folk snakket ærlig sammen innad.

Endret 19. desember 2008 av AvieN

[Inaktivbruker_101125]

Å hate foreldrene er bare teit synes jeg. De fleste har omsorgsfulle foreldre som du bør være veldig takknemmelige ovenfor. Personelig har jeg aldri hatt den "hater foreldrene"-innstillingen i mer enn et par timer. Om det har noe å si; jeg er 15 år.

[Kristiiin]

Jeg synes ikke det var ekstremt. Jeg mener selv at jeg har VERDENS flotteste mor. Alle vennene mine er enige. Hun er alltid rettferdig, har selvironi, er morsom, har umenneskelig godt humør og er fjollete. Alt i perfekt grad. Pappa er også en flott og snill mann. Jeg har sett for meg kaste en kjøkkenkniv i skallen på mamma og slå henne med knyttneven i trynet, tråkke på henne og rømme til Honolulu og aldris se dem mer igjen. Jeg har nesten slått veggen i sinne fordi jeg har klikka så sinnsykt på dem og lett ønsket dem til helvete. Dette er hvis vi krangler ved at hun, for å nevne ett eksempel, blir sur og streng og grinete hvis jeg har kjøpt noe dyrt og sier hvor liten respekt jeg har for penger. gah! Vil absolutt si at min reaksjon er er normal. Har snakket med venner som har hatt samme ønsketanke. I ettertid er det nesten litt latterlig, har til og med sagt deler av sinnet til henne i ettertid, noe vi synes er håpløst og bittelitt komisk.

 

PS: jg er ikke psykopat eller gal i hodet, så ikke argumenter med det.

 

PPS: Er jente, 19 år.