Da har kona skjelt meg ut igjen

[Gjest gjestigjenja]

for å komme meg hjem og ta del i "elendigheten" mest mulig.

 

Her ligge litt av essensen til problemene.

Du skal ikke hjem og ta del i elendigheten. Du skal hjem og løse opp i elendigheten.

I krig kommer ikke forsterkningene for å dø sammen med troppen din.

Forsterkningen kommer for å trykke i mot, avlaste og jobbe sammen som et sterkere team.

 

Har selv en kar på 10 måneder her. Og vi har hatt kolikk, mamma avhengighet osv...

Nå har jeg hatt pappapermisjon med han i snart 4 måneder, og med resultat. Jeg kjenner barnet våres bedre enn mor på noen områder.

 

Et av hovedproblemene hos dere ser jeg på mors mangel på søvn.

Selv var jeg oppe 2 ganger i natt og gikk med mindstemann og fikk han til å sove igjen.

Mor har sovet hele natten gjennom.

Når man ikke får søvnen sin, blir enkelte av oss, meg inkludert, et monster.

Da blir små daglidagse ting som bosset, rydding, tom tank på bilen og andre ting STORE TEMAER.

Den minste ting kan irritere hoved av deg.

 

Så hvis du klarer å få det mere levelig for din kone, vil hun lettere se gjennom fingrene på ting du har glemt.

Løsningen deres har ingenting med post-it lapper, huskesedler eller at du glemte noe.

Det har med den bakenforliggende årsaken.

Som andre har skrevet her. Ta med deg begge ungene. Selv om minste nekter, så er det ikke for hans skyld, men din kones skyld.

Send henne avgårde med venniner.

UT av huset med henne. Litt luft under vingene og vekk fra gjengen.

Og uansett hvor hardt du har hatt det, når hun kommer hjem "så har du og ungene hatt det fint!" (Det er det du skal si, uansett).

For hun skal heller ikke komme "hjem og ta del i elendigheten".

 

Tror nøkkelen her er at dere må lære å avlaste hverandre.

Noen ganger, når jeg har vært oppe mye av natte pga minstemann, så får jeg 2 timers middagslur når hun kommer fra jobb.

I helgene bytter vi på hvem som har "vakt". Så en av oss får sove ut lørdag, og den andre søndag.

 

Konklusjonen min blir som mange andre har skrevet.

Det dreier seg egentlig ikke om bosset, handleturen og hva du har glemt.

Det dreier seg om litt "ulevelige" forhold og at dere ser fram til at ting skal løse seg.

Men man er sin egen lykkes smed, så her er det bare å trø til.

Jeg er fortsatt overbevist om at våres ene kolikkbarn er et enebarn, men det kommer nok flere skal du se.

 

Nå nærmer det seg jul, og du skal ikke prøve å redde noe med dyre gaver eller noe slikt.

Lag "gavekort" på:

-Venninetur på kino, billeter og snop inklusive. Jeg tar ungene.

-Huset for deg selv en ettermiddag. Jeg tar ungene med ut.

-Vi skal ut og spise en bedre middag. Jeg har ordnet barnevakt.

-Du sover denne helgen. Jeg har alt ansvar for barna.

osv....