Gå til innhold

Valgkamp 2009 - viktigste saker?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Blir vel de vanlige tingene; særlig skole og eldreomsorg pleier jo å rage høyt, sånn i saksmessige ting. Innvandringssaken blir kanskje sterkere.

 

Ellers så er det for tidlig å fastslå hva som kommer til å være på agendaen i 2009, EU-medlemskap blir nok ikke en av de.

Lenke til kommentar
Hvilke saker vil dominere valgkampen 2009, tror dere?

 

Finanskrisen er jo åpenbar. Innvandring? Bekjempelse av vold og kriminalitet? EU-medlemskap?

Driver du reklame for EU, eller tror du virkelig at spørsmålet om EU-medlemskap vil "dominere valgkampen"? EU-diskusjonen har jo omtrent ligget død siden 1994, så jeg ser ikke helt for meg at den plutselig skal blusse opp igjen nå. Så fremt ingen blåser liv i den da. Og det er vel der du og din bevegelse kommer inn i bildet.

Lenke til kommentar
Jeg vil ha et parti som er for sterk statlig styring, høyere skatter, mer penger til utdanning og forskning, og et generelt mer inkluderende samfunn.

 

Hvorfor må vi ha høyere skatter? Er det ikke bedre om vi til forandring innsetter politikere som er intelligente nok til å forvalte pengene i felleskassen på en fornuftig måte? Det hadde jo hjulpet å for en gangs skyld velge ledere som har som hensikt å tjene hele folket, og ikke bare LO-organiserte arbeidere, trygdede alenemødre eller børshaier? Det er rett og slett for mange inkompetente galninger med lav IQ og lav moral i politikken, og altfor mange som representerer særinteresser. Dette er feilen - ikke at skattene er for lave.

Lenke til kommentar

Jeg tror ikke staten er så sløsete som du fremstiller det, jeg tror ikke politikere generelt er så ille som du skal ha det til, og jeg tror hvertfall ikke de fleste av dem er "inkompetente galninger".

 

Staten bruker mye penger, det er jeg for. Jeg tror som sagt på en sterk stat, som påtar seg mange oppgaver. Derfor trenger man også mer penger til staten, og jeg er for en høyere beskattning, spesielt av de rikeste.

Lenke til kommentar

Enda høyere skatter vil bare bety enda flere problemer for private bedrifter og private prosjekter. Offentlige prosjekter er jo vel og bra, men det kan ikke være så omfattende at det ødelegger potensialet i det private. Vi har jo ett relativt høyt skattenivå allerede.

 

Derimot så burde det skjermingsfradraget fjernes. Altså, de som har svære interesser og er rike kan bruke det lille rommet på å ta ut mye penger uten å skatte, mens mindre aksjonærer selvfølgelig ikke har samme mulighet (slik jeg har forstått det ihvertfall).

Endret av Rampage
Lenke til kommentar
Jeg tror ikke staten er så sløsete som du fremstiller det, jeg tror ikke politikere generelt er så ille som du skal ha det til, og jeg tror hvertfall ikke de fleste av dem er "inkompetente galninger".

 

Neida, selvfølgelig ikke. Det er jo helt greit at vi har politikere som ikke tror på menneskeskapt global oppvarming, som vil melde oss ut av NATO, som vil legge ned børsen, som vil fjerne velferdsstaten, som vil innføre planøkonomi, som er for fri innvandring, osv. Det er jo også greit at vi har voldsdømte politikere som Per Sandberg, folk som ser opp til Ayn Rand og Sarah Palin (Siv Jensen) eller folk som er tidligere medlemmer av AKP.

 

Politikken er full av dysfunksjonelle galninger uten utdannelse eller arbeidserfaring, som er ukvalifisert til å styre et land. Hva er det egentlig som gjør Kristin Halvorsen kvalifisert til å være finansminister? Og hvorfor hopper de samme politikerne fra mininsterpost til ministerpost? Har de generell spisskompetanse? Det er jo ikke slik ellers i samfunnet. I arbeidslivet kreves det enten relevant utdannelse eller arbeidserfaring (helst begge deler) for å få en stilling. Hvorfor fungerer det ikke slik i politikken?

 

Det at Norge beviselig kan vanstyres av både Høyre og SV uten å gå til grunne, er jo en indikasjon på at det er overflod av penger i statskassen, men det betyr ikke nødvendigvis at disse pengene blir rettferdig anskaffet eller fordelt.

Lenke til kommentar
Folket får de politikerne de fortjener?

 

Det er omtrent som å si at barn som blir seksuelt misbrukt av lokkemenn fortjener det fordi de lar seg lokke. Jeg vil ikke si at trygdede og svake som lar seg lure av profesjonelle demagoger som Siv Jensen fortjener å bli satt ut for å dø, noe som ville blitt realiteten hvis hun og de mest ekstreme galningene i Fr.p. fikk fritt spillerom.

Lenke til kommentar
Uenig, og mener sammenligningen din er flåsete. Politikerforakt er en av de tingene jeg liker dårligst, for det er så mange som klager uten å aktivt delta i prosessen.

 

Jeg deltar ved å avgi min stemme hver gang det er valg, samt at jeg aktivt plager liberalister og andre høyrevridde folk på Internett, så jeg synes jeg har rett til å klage. Det er vel ikke slik at man må vie livet sitt til politikk for å være berettiget til å uttale seg om politikk?

Lenke til kommentar
Uenig, og mener sammenligningen din er flåsete. Politikerforakt er en av de tingene jeg liker dårligst, for det er så mange som klager uten å aktivt delta i prosessen.

 

Problemet er jo at svært få har mulighet til å delta i prosessen og derfor også mister motivasjon til å gå til valg. Kristin Clemet har skrevet en fin artikkel om dette:

 

Tirsdag ble Barack Obama valgt til president i USA. Nominasjonsprosessen og valgkampen har vart lenge og engasjert millioner av mennesker.

 

Mange i Norge er glade for at Obama vant. Men hadde USA vært som Norge, ville det neppe endt slik. Da hadde Hillary Clinton vært presidentkandidat, og McCain hadde kanskje vunnet valget.

 

Norge og USA har svært forskjellige systemer for å velge ut kandidater til valg. Mens USA gjennomfører en vid åpen prosess der alle får delta, har Norge en meget lukket nominasjonsprosess, der bare noen ytterst få deltar. De politiske partiene har monopol på å velge ut kandidater til Stortinget. Velgerne, og de fleste av partienes medlemmer, har svært lite de skulle ha sagt. Ifølge valgforsker Hanne Marthe Narud, som nylig har skrevet en rapport om temaet for Civita, er dette karakteristisk for det norske demokratiet.

 

I USA hadde Clinton en stor ledelse på Obama blant de såkalte superdelegatene for bare noen måneder siden. "Superdelegatene" er partiets kjernetropper og de mest aktive medlemmene. Men i USA er det ikke disse alene som avgjør nominasjonen. I Norge, derimot, er det bare "superdelegatene" som har noe de skulle ha sagt.

 

De siste årene har det vært en kraftig reduksjon i partienes medlemstall i Norge. Bare åtte prosent av den voksne befolkning er nå medlemmer av et politisk parti. Samtidig er det bare et mindretall av disse igjen som kan regnes som aktive i partiet. Enda færre, eller ca. 20 prosent av medlemmene, deltar i selve nominasjonsprosessen.

 

Det betyr at det er under to prosent av befolkningen som er med på å bestemme hvem som skal stille til valg Norge. Det er et problem, og problemet forsterkes av at velgerne heller ikke kan påvirke valget av personer i selve valget.

 

Det er altså en stadig mindre klikk som bestemmer hvem som skal få være politikere. Da er det kanskje ikke så rart at det kan bli mye "innavl", flere karrierepolitikere og en sterk profesjonalisering av politikken. Sjenerøs statlig finansiering av partiene bidrar antagelig heller ikke til at det luftes mye ut. I stedet eser det ut.

 

For mens det blir stadig færre som engasjerer seg i partiene, blir det, paradoksalt nok, stadig flere politikere. Vi valgte 12000 politikere til kommunestyrer og fylkesting i 2007. Sverige, med nesten dobbelt så mange innbyggere, har omkring 15000 folkevalgte, mens Danmark bare har 5000. Dette betyr at Danmark har én politiker pr. 1000 innbyggere, mens Norge har nesten tre.

 

Også på nasjonalt nivå vokser antallet politikere, særlig de som ikke er valgt. Antall statssekretærer er fordoblet de siste 20 år. Antall rådgivere på Stortinget er mangedoblet.

 

Det er synd, for det er lite som tyder på at det er et stort behov for stadig flere politikere. Når det likevel blir flere av dem, kan vi antagelig regne med at hver politiker bestyrer stadig mindre områder eller mindre viktige felt. Men mer detaljstyring leder ikke nødvendigvis til økt interesse og respekt for politikk. Norge skiller seg ut i Norden ved å være det landet der tilliten til de politiske partiene er minst. Våre naboland har også høyere valgdeltagelse enn vi har.

 

I 2009 er det stortingsvalg. I månedene som kommer, skal partiene nominere sine kandidater. Da bør partiene åpne seg mer opp. De behøver ikke å kopiere USA og innføre åpne primærvalg med flagg, konfetti og ballonger. Relativt enkle tiltak kan gjøre den norske nominasjonsprosessen mer inkluderende, demokratisk og interessant for folk flest.

 

Partiene kan for eksempel la alle medlemmer få være med å bestemme - ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen. Samtidig kan de gjøre det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og internett. Man kan også gjøre det enklere ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.

 

Ønsker man enda større åpenhet, kan alle få lov til å delta - eller man kan la de delta, som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet.

 

Alle alternativer innebærer en risiko for at partieliten får mindre makt. Men det er en liten pris å betale, hvis velgerne får mer makt.

http://www.civita.no/tema/debatten-om-deba...kkede-dorer-874 (mine uthevelser)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...