Er du åpen for et liv etter døden?

[Shiva82]

Så HVA er egentlig individet?

Er det den avgrensede helheten av systematisk hjerneaktivitet i et område?

Nei.

[Hamnli2]

Har prøvd, det er ikke noe bevisthet etter døden. Ikke som jeg husker vertfall.

 

Er selvfølgelig mulig at jeg ikke var død lenge nokk, men fortsatt.

[Ceburger]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

[HaterDiskus]

Dette låt faktisk ekstremt fornuftig i mine ører.

[Ceburger]

jeg er åpen, men ser på det som veldig usannsynlig. altså, jeg ser ikke på som helt umulig.

 

jeg kan ikke særlig mye, men det lille jeg har lært, sier meg at det kan være noe mer til 'bevissthet' enn vi først antar... etter å ha lest om kvantefysiske eksperimenter som f.eks. double slit experiment, så begynner jeg virkelig å lure.

 

for dere som ikke vet hva double slit experiment er, så illustrer denne videoen det ganske greit(ja, det er fra what the bleep do we know. drittfilm, men denne simple illustreringen av eksperimentet er korrekt):

 

hvis mennesket, en kjøttklump, skal kunne påvirke et kvantefysisk fenomen ved å simpelten observere det (helt uten å gripe inn), så sier det noe om hvordan bevissthet påvirker verden rundt oss?

 

som sagt, jeg vet ikke mye, og jeg gidder ikke å late som om jeg har svarene på noe og trekke konklusjoner jeg ikke er egnet til å trekke utifra eksperimenter som dette. som sagt, så er jeg åpen for et liv etter døden, men veldig skeptisk

 

Skal vi ta dette på et vitenskaplig nivå så tar vi med alt. Det er mange som mener dette eksprimentet sier at det er "noe mer". Det du sier som er feil er følgende:

 

"hvis mennesket, en kjøttklump, skal kunne påvirke et kvantefysisk fenomen ved å simpelten observere det (helt uten å gripe inn), så sier det noe om hvordan bevissthet påvirker verden rundt oss? "

 

Vi griper inn når vi observer. Det er ett av hovedresultatene i kvantemekanikken. Det er umulig å observere noe uten å påvirke det. Det som skjer i dobbelt-spalte forsøket når de skal observere er at de setter et instrument for å måle elektronfluksen i en av spaltene. For å observere elektroner bruker de små sensorer som detekterer ladning. For å detektere ladning må du sette opp et elektromagnetisk felt det kan vekselvirke med.

 

Når du har satt opp et slikt elekromagnetisk felt rundt en av spaltene vil det være en potensial forskjell i spaltene. Det er mye "enklere" for elektronene å gå gjennom den spalten som ikke vi ser på fordi det at "vi ser" er en ytre motstand for systemet selv. Derfor vil transmisjonsanynligheten være mye større for den spalten uten potensial barrieren som følge av at vi ikke ser på den ene. Da vil mange flere eller tilnærmet "alle" gå gjennom kun en spalte som fører til kaotiske treff uten resonans.

 

Det er ingenting som tyder på at dette har noe som helst med bevisthet å gjøre, det er en følge av kvantemekanikkens postulater, at det ikke går ann å observere et system uten å påvirke det.

Endret 15. desember 2008 av Ceburger

[Red Frostraven]

Så HVA er egentlig individet?

Er det den avgrensede helheten av systematisk hjerneaktivitet i et område?

Nei.

 

Men du er enig i at en hjerne kan gå fra å være ikke-tenkende til å bli tenkende og at personligheten forandrer seg når hjernen vokser og vice versa når hjerneceller dør.

Altså er man helheten -- uansett hva helheten er.

Man kan legge til og ta vekk funksjoner uten å drepe individet.

 

Vi kan trygt anta at alle og enhver individuell hjernecelle kan drepes uten at individet opphører å eksistere -- og at alle hjernecellene kan erstattes med nye (da vi vitterlig tar i bruk nye hjerneceller når vi vokser opp og faktisk har hatt så få som to hjerneceller på et tidspunkt i fosterstadiet.)

Hva skjer når vi systematisk utrydder en og en hjernecelle og erstatter den med en ny umiddelbart med samme funksjon og koblinger?

Det virker umulig at individet dør sakte mens et annet individ overtar "jeg"-et som produseres av hjernen -- da hjernen ville fungert akkurat som før med akkurat de samme bestanddelene.

 

Tenk deg at vi fjerner en og en celle -- helt til bevisstheten forsvinner HELT.

Når vi legger til EN celle som fører til en (begrenset) bevissthet (men dog en bevissthet) igjen... er det den samme bevisstheten som før -- eller en ny -- når vi bygger opp resten av hjernen med stamceller?

 

Så kommer brainfucket:

Tenk deg at den ene hjernecellen som ble lagt til var den gamle fra akkurat samme stedet, holdt i live med mikroteknologi.

Og hvis det virker usansynlig -- så la oss si at vi ikke tok den vekk en gang, men blokkerte signalene fra den ene cellen.

Men blokkeringen ER vitterlig det samme som om vi skulle fjernet den.

Og å fjerne den og sette den samme inn igjen skal være det samme som å erstatte den med en ny -- da alle cellene kan byttes ut med nye.

 

Og igjen -- det virker umulig at vi kan drepe et "jeg" ved å erstatte alle hjernecellene en etter en med identiske hjerneceller.

 

Det virker umulig at individet kan drepes uten at hele hjernen plukkes fra hverandre -- dersom vi bygger opp hjernen igjen etterpå.

Ja -- Jeg-et dør når hjernen slutter å fungere.

[isaac elric]

Det er ingenting som tyder på at dette har noe som helst med bevisthet å gjøre, det er en følge av kvantemekanikkens postulater, at det ikke går ann å observere et system uten å påvirke det.

takker Ceburger. fint å få oppklart det

[Shiva82]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

Akkurat.

 

Ja -- Jeg-et dør når hjernen slutter å fungere.

Helt enig.

Endret 15. desember 2008 av KVTL

[Kimannjer]

Nei.

[MrL]

Jeg er også åpen for at det kan være liv etter døden, men jeg tviler egentlig, fordi jeg har tenkt litt over en teori:

 

Jeg tror egentlig den jeg er bare er et resultat av hjernen min på en måte, hjernen min er rett og slett meg, når hjernen min slutter å eksiterere vil ikke jeg heller lenger ekisterere, og jeg vil heller aldri se lyset igjen fordi alle hjerner er forskjellige, om man så lagde 2 identiske hjerner på 2 forskjellige personer, ville de personene forsatt følt at de er en egen person og ikke samme. Bevisstheten min ligger bare i hjernen, hjernen er er så utrolig smart bygd opp og gjort meg såpass smart at den får meg til å føle meg spesiell. Så når altså bevisstheten min ligger der, og vil bli begravd sammen med kroppen min, vil dermed hvilken som helst annen person som blir gjenfødt aldri være "meg".

 

Med andre ord tror jeg dette antakligvis, uannsett hvor lite jeg liker det, vil være mitt eneste liv. Den eneste som blir rart eller skremmer meg med dette er hvis alt rett og slett bare er svart i evig tid fremover, jeg får frysninger(bokstavlig talt) bare ved tanken, men hvis så jeg ikke har bevisstheten lenger skal det jo egentlig ikke være noe problem, selvom det egentlig hadde vært forferdlig

Endret 15. desember 2008 av MrLG

[DaEvil1]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

 

Tja. Men når du har komt til livet en gang i løpet av 13,7 millliarder år, og så returnerer til tilstanden du var i før du kom til live, ville ikke du i teorien kunne gjennoppstå på samme måte som du allerede har gjort? Hva er forskjellig etter at du har dødd etter ett liv?

[Ceburger]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

 

Tja. Men når du har komt til livet en gang i løpet av 13,7 millliarder år, og så returnerer til tilstanden du var i før du kom til live, ville ikke du i teorien kunne gjennoppstå på samme måte som du allerede har gjort? Hva er forskjellig etter at du har dødd etter ett liv?

 

interessant poeng.

 

Men når jeg kom til livet den første gangen var det ved en rekke tillfeldigheter som endte med et samlet genetisk sett fra 2 mennekser hver med sitt unike genetiske sett osv. Min bevisthet og "jeg-et" mitt er en samlet aktivitet i en kompleks hjerne som er bygd på dette unike gensettet.

 

Tror aldri en så kompleks prosess vil gjenta seg ved tilfeldighet, og dersom det mot alle odds skulle gjøre det vil det ikke være meg som blir født igjenn men en tillfeldig "kopi".

 

Dersom PCen min blir ødelagt og jeg kjøper en ny som er prikk lik, instalerer absolutt alt sammen helt identisk ned til hver minste bit. Så er det ikke den samme PCen Fordi en tings eksistens har en kontinuerlig beskrivelse i tidrommet. For å definere at en ting er akkurat den tingen over tid, så må den ha en kontinuerlig historie i tidrommet siden den begynte å eksistere. Grunnen til at den PCen ikke er den samme selv om den er helt lik er fordi den ikke kan spores tilbake til den forgie i tid og posisjon.

[DaEvil1]

interessant poeng.

 

Men når jeg kom til livet den første gangen var det ved en rekke tillfeldigheter som endte med et samlet genetisk sett fra 2 mennekser hver med sitt unike genetiske sett osv. Min bevisthet og "jeg-et" mitt er en samlet aktivitet i en kompleks hjerne som er bygd på dette unike gensettet.

 

Tror aldri en så kompleks prosess vil gjenta seg ved tilfeldighet, og dersom det mot alle odds skulle gjøre det vil det ikke være meg som blir født igjenn men en tillfeldig "kopi".

 

Dersom PCen min blir ødelagt og jeg kjøper en ny som er prikk lik, instalerer absolutt alt sammen helt identisk ned til hver minste bit. Så er det ikke den samme PCen Fordi en tings eksistens har en kontinuerlig beskrivelse i tidrommet. For å definere at en ting er akkurat den tingen over tid, så må den ha en kontinuerlig historie i tidrommet siden den begynte å eksistere. Grunnen til at den PCen ikke er den samme selv om den er helt lik er fordi den ikke kan spores tilbake til den forgie i tid og posisjon.

Da kommer alt ned til hvordan du definerer jeg'et. I løpet av et par år, har kroppen mer eller mindre kvittet seg med sine celler, og erstattet de med nye. Er du fortsatt deg etter denne prossessen? I så fall, hva er det som gjør det? Tankesettet ditt, kontinuiteten i deg'et (cellene blir erstattet gradvis, slik at litt etter litt blir byttet ut, og når tiden er liten, er forskjellen så liten at den er umerkelig), noe annet, eller en kombinasjon? Jeg er ikke helt sikker på hvor relevant historie i tidsrommet er akkurat her, i og med at kopi-pc'en teknisk sett har eksistert før og, bare ikke i konfigurasjonen som den er i nå. Mener du kanskje at pc'en må kunne spores opp til et punkt hvor den var i samme posisjon i tid-rommet som originalen...?

[Red Frostraven]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

 

Tja. Men når du har komt til livet en gang i løpet av 13,7 millliarder år, og så returnerer til tilstanden du var i før du kom til live, ville ikke du i teorien kunne gjennoppstå på samme måte som du allerede har gjort? Hva er forskjellig etter at du har dødd etter ett liv?

 

interessant poeng.

 

Men når jeg kom til livet den første gangen var det ved en rekke tillfeldigheter som endte med et samlet genetisk sett fra 2 mennekser hver med sitt unike genetiske sett osv. Min bevisthet og "jeg-et" mitt er en samlet aktivitet i en kompleks hjerne som er bygd på dette unike gensettet.

 

Tror aldri en så kompleks prosess vil gjenta seg ved tilfeldighet, og dersom det mot alle odds skulle gjøre det vil det ikke være meg som blir født igjenn men en tillfeldig "kopi".

 

Dersom PCen min blir ødelagt og jeg kjøper en ny som er prikk lik, instalerer absolutt alt sammen helt identisk ned til hver minste bit. Så er det ikke den samme PCen Fordi en tings eksistens har en kontinuerlig beskrivelse i tidrommet. For å definere at en ting er akkurat den tingen over tid, så må den ha en kontinuerlig historie i tidrommet siden den begynte å eksistere. Grunnen til at den PCen ikke er den samme selv om den er helt lik er fordi den ikke kan spores tilbake til den forgie i tid og posisjon.

 

Vel...

Er det nå virkelig ikke samme PC-en..?

 

Poenget mitt:

Du kan erstatte hjernecelle for hjernecelle med en identisk fremmed (og til og med syntetisk) hjernecelle uten at du dør.

Helt til hjernen er fullstendig syntetisk -- og ikke den samme som du ble født med.

Det virker helt umulig at "jeg"-et dør av at cellene blir byttet ut -- da cellene har den samme funksjonen og produserer nøyaktig det samme de gamle gjorde.

 

En ikke-spaltet men likevel delt personlighet er også umulig -- man kan ikke "merke" at man dør av at hjernecellene blir byttet ut, da hjernen fungerer like godt som før på alle stadier i utbyttingen. Så...

Man dør ikke -- det virker helt umulig da alt som holder oss i live er på plass, og da "jeg"-et ville oppdaget at noe var galt.

Men hva skulle vært galt?

Ingenting kunne føltes galt -- da alle cellene samarbeidet som før og gjorde akkurat det samme som celler i deres posisjon alltid har gjort.

 

Så den eneste løsningen er at vi er produktet av hjerneaktiviteten, ikke selve hjernen -- da hjernen kan byttes ut celle for celle uten at "jeg"-et dør, og fordi at det virker umulig at et "jeg" erstattes av et annet "jeg" på noe som helst tidspunkt i en cellevis utbytting av hjernen.

 

Brainfucket når man aksepterer overstående hypotese er da at å bytte ut en og en celle i effekt er akkurat det samme som å bytte ut hele på en gang med en lik hjerne.

Noe som virkelig virker virkelig vrient.

 

Jeg er uansett litt skuffet over at ingen vil diskutere med meg ... Jeg har noen enkle ideer, som burde være lett å skyte ned dersom noen sitter med informasjon som torpederer hypotesen min

Endret 17. desember 2008 av Andre1983

[Ceburger]

Vel...

Er det nå virkelig ikke samme PC-en..?

 

Nei dersom du kjøper en ny PC som du konfigurer slik at den er eksakt lik den gamle software og hardware messig er det ikke den samme, selv om ingen kan se forskjell.

 

Poenget mitt:

Du kan erstatte hjernecelle for hjernecelle med en identisk fremmed (og til og med syntetisk) hjernecelle uten at du dør.

Helt til hjernen er fullstendig syntetisk -- og ikke den samme som du ble født med.

Det virker helt umulig at "jeg"-et dør av at cellene blir byttet ut -- da cellene har den samme funksjonen og produserer nøyaktig det samme de gamle gjorde.

 

Det er som å bytte en enkelt transistor i en PC, da er det fremdeles den samme, eller tilnærmet den samme PCen hjernen kan ikke eksistere lenge uten å bytte ut komponenter, vi bytter ut deler gradvis. Vi forandrer oss også hele tiden, men det er jevn kontinuitet i det slik at vi ikke plutselig blir 2 ting

 

 

Så den eneste løsningen er at vi er produktet av hjerneaktiviteten, ikke selve hjernen -- da hjernen kan byttes ut celle for celle uten at "jeg"-et dør, og fordi at det virker umulig at et "jeg" erstattes av et annet "jeg" på noe som helst tidspunkt i en cellevis utbytting av hjernen.

 

Vi er produktet av hjerneaktiviteten, hjernen, hjernens posisjon i rom og tid. Dersom du bytter ut hele hjernen så vil ikke den nye hjernen være din hjerne, og dermed ikke den samme, om det i fremtiden går ann å overføre personlighet, erfaringer og minner vet jeg ikke, men det vil alikevel være det samme som å kopiere innholdet fra en gammel hard disk over til en ny en, den gamle og den nye hardisken er fremdeles 2 forsjelige ting som eksisterer uavhengig av hverandre

 

 

Brainfucket når man aksepterer overstående hypotese er da at å bytte ut en og en celle i effekt er akkurat det samme som å bytte ut hele på en gang med en lik hjerne.

Noe som virkelig virker virkelig vrient.

 

Jeg vil ikke si at det er det samme, det er ikke kontinuitet i det lengre. Om du bytter ut hjernen din med en helt lik en i din kropp sånn at det blir deg, og så tar du ikke å kvitter deg med den gamle hjernen din, men putter den i en annen kropp (hypotetisk for å illustrere poeng). Da vil både du og den andre kroppen med din hjerne føle at de er en person ettersom de har kropp, hjerne, tanker og personlighet (like i begynnelsen) Da kan ikke den nye hjernen din være en form for "deg" når din egentlige hjerne går rundt i en anen kropp.

 

Jeg mener at det som beskriver "meg" er entydig i rom og tid, at ikke jeg kan være to personer på en gang. Da mener jeg ikke 2 personligheter i mitt hode men 2 ulike hjernen. Med den teorien om at ved å bytte ut hjernen vil det fremdeles være deg så åpner det for slike paradokser med paralell eksistens. Noe jeg tror ikke fungerer.

 

På kvantenivå er det et prinsipp som kalles Pauli prinsippet som sier at ikke 2 partikler kan eksistere med identisk lik kvantetilstand i samme potensial. jeg vet at det har lite med en hjerne på makroskopisk nivå å gjøre, men det kan brukes som eksempel for å illustrere universets virkemåte.

Endret 17. desember 2008 av Ceburger

[Ballus]

Jeg var "død" i ca 13,7 milliarder år fra big bang og frem til jeg ble født, husker pent lite fra den tid og kan konkludere med at jeg ikke hadde en bevisthet. Jeg ser ingen grunn til at det skal være noe anderledes etter jeg er død.

Du var vel strengt talt bare ikke skapt ennå

 

Har en teori om at tiden går i sirkler, at vi lever det samme livet et uendelig antall ganger, uten å være klar over det selv.

[Red Frostraven]

Det er som å bytte en enkelt transistor i en PC, da er det fremdeles den samme, eller tilnærmet den samme PCen hjernen kan ikke eksistere lenge uten å bytte ut komponenter, vi bytter ut deler gradvis. Vi forandrer oss også hele tiden, men det er jevn kontinuitet i det slik at vi ikke plutselig blir 2 ting

 

La oss ta det steg for steg... for du hopper over selve poenget.

 

Først spørsmålene jeg stiller meg:

 

1: Du bytter ut noen hjerneceller med noen identiske. Alle som blir koblet til blir koblet til nanosekundet de gamle blir kuttet vekk.

Er det fremdeles deg?

 

2: Du bytter ut resten av hjernecellene, EN etter en, og kobler alt sammen helt perfekt UTEN bedøvelse eller kunstig koma eller narkose etc. -- med samme prinsippet som i sted: Den gamle cellen avskjæres ikke før det eksakte øyeblikket den nye er tilkoblet og fungerende.

Prosessen tar noen år.

Alle komponentene er identiske med dem som var der.

Alle nye celler fungerer akkurat som de gamle.

Ikke en eneste opprinnelig celle gjenstår.

Er det fremdeles deg -- og dersom ikke -- når sluttet det å være deg; og hvordan KAN noe som tenker gå fra å være EN til å være TO til å bli den andre?

 

3: La oss si at hjernen ble frosset ned og cellene som ble fjernet ble bygget opp igjen nøyaktig slik de var koblet, og startet igjen når hjernen er hel. (Drit i at det er medisinsk umulig)

Er dette en ny person -- selv om hjernen er den samme?

La oss for enkelhets skyld si at vi IKKE fryser hjernen likevel, men kjører en dobbeltkobling mellom fjernet celle og dens gamle koblinger (som også er koblet til den nye cellen), slik at alle fjernede celler har en kobling til hjernecellene de var koblet til,

Da får man en dobbel kontinutet -- og det gamle jeg-et kan ikke unngå å være to steder samtidig.

 

4: Hva skjer dersom vi tar større deler av en hjerne og bytter om på dem mellom individer -- i halvdeler? I kvartdeler? I åttendedeler?

NÅR består "jeg"-et fra punkt 2 til punkt 3 dersom man flytter enkeltceller eller større deler fra den ene kroppen til den andre med samme prinsipp som i punkt 1; alt byttes om uten at et eneste signal går tapt?

 

5: Dersom vi tar fra hverandre hjernen celle for celle.

Vil da jeg-et dø (om hjernen holdes kunstig i live) på et tidspunkt, og når man setter celler på plass igjen oppstår det et nytt "jeg"?

Hva om man ikke fjerner -- men bryter signalene til disse cellene som skulle blitt tatt vekk..?

Kunne man laget nye jeg-er på løpende bånd, med minnene til det gamle, bare ved å lage en bryter på utsiden av skallen som bryter kontakten mellom de cellene som måtte isoleres for å bryte kontinuteten i jeg-et og cellene som ikke var nødvendige for jeg-et?

Av -- jeg-et dør.

På -- et helt nytt jeg.

Av -- jeg-et dør.

På -- et helt nytt jeg.

 

Så poengene mine:

 

Poenget med punkt 1 er:

Ingen enkeltcelle er avgjørende for jeg-et

Da ville jeg-et opplevd en sakte død uten å merke at det fikk mindre inflytelse.

Noe som er logisk umulig.

 

Poenget med punkt 2 er:

Siden ingen enkeltcelle er avgjørende for jeg-et kan hele hjernen byttes ut, celle for celle uten at jeg-et dør.

 

Poenget med punkt 3 er:

Jeg-et er produktet av cellene i en gitt bestand, uansett hvilken bestand det er snakk om -- bare bestanden er i stand til å produsere et jeg.

Og som sett i punkt 1 og 2 spiller ikke cellene egentlig noen rolle -- kun at det produseres et kontinuerlig jeg.

Det er her problemet ligger.

En dobbeltkobling opprettolder kontinuteten og fører følgelig til at to synkroniserte hjerner er den samme personen -- da forutsetningen for et utvidet jeg er tilstede.

Det er tross alt fullt mulig å bygge på en hjerne og utvide personlighet og intelligens.

 

Poenget med punkt 4 er:

Siden ingen enkeltcelle er et jeg -- så er det mulig å bytte om på større deler av hjernen bare man kobler riktig og bryter og gjenoppretter koblinger uten at kontinuteten brytes.

Men når man bytter ut større deler av hjernen skal logisk sett i alle fall en del av jeg-et følge med -- og dermed kommer jeg-et på to steder -- med mindre man begrenser jeg-et til en enkeltcelle.

Noe som igjen er umulig.

Endret 17. desember 2008 av Andre1983

[RWS]

Det er som å bytte en enkelt transistor i en PC, da er det fremdeles den samme, eller tilnærmet den samme PCen hjernen kan ikke eksistere lenge uten å bytte ut komponenter, vi bytter ut deler gradvis. Vi forandrer oss også hele tiden, men det er jevn kontinuitet i det slik at vi ikke plutselig blir 2 ting

 

La oss ta det steg for steg... for du hopper over selve poenget.

 

Først spørsmålene jeg stiller meg:

 

1: Du bytter ut noen hjerneceller med noen identiske. Alle som blir koblet til blir koblet til nanosekundet de gamle blir kuttet vekk.

Er det fremdeles deg?

 

2: Du bytter ut resten av hjernecellene, EN etter en, og kobler alt sammen helt perfekt UTEN bedøvelse eller kunstig koma eller narkose etc. -- med samme prinsippet som i sted: Den gamle cellen avskjæres ikke før det eksakte øyeblikket den nye er tilkoblet og fungerende.

Prosessen tar noen år.

Alle komponentene er identiske med dem som var der.

Alle nye celler fungerer akkurat som de gamle.

Ikke en eneste opprinnelig celle gjenstår.

Er det fremdeles deg -- og dersom ikke -- når sluttet det å være deg; og hvordan KAN noe som tenker gå fra å være EN til å være TO til å bli den andre?

 

3: La oss si at hjernen ble frosset ned og cellene som ble fjernet ble bygget opp igjen nøyaktig slik de var koblet, og startet igjen når hjernen er hel. (Drit i at det er medisinsk umulig)

Er dette en ny person -- selv om hjernen er den samme?

La oss for enkelhets skyld si at vi IKKE fryser hjernen likevel, men kjører en dobbeltkobling mellom fjernet celle og dens gamle koblinger (som også er koblet til den nye cellen), slik at alle fjernede celler har en kobling til hjernecellene de var koblet til,

Da får man en dobbel kontinutet -- og det gamle jeg-et kan ikke unngå å være to steder samtidig.

 

4: Hva skjer dersom vi tar større deler av en hjerne og bytter om på dem mellom individer -- i halvdeler? I kvartdeler? I åttendedeler?

NÅR består "jeg"-et fra punkt 2 til punkt 3 dersom man flytter enkeltceller eller større deler fra den ene kroppen til den andre med samme prinsipp som i punkt 1; alt byttes om uten at et eneste signal går tapt?

 

5: Dersom vi tar fra hverandre hjernen celle for celle.

Vil da jeg-et dø (om hjernen holdes kunstig i live) på et tidspunkt, og når man setter celler på plass igjen oppstår det et nytt "jeg"?

Hva om man ikke fjerner -- men bryter signalene til disse cellene som skulle blitt tatt vekk..?

Kunne man laget nye jeg-er på løpende bånd, med minnene til det gamle, bare ved å lage en bryter på utsiden av skallen som bryter kontakten mellom de cellene som måtte isoleres for å bryte kontinuteten i jeg-et og cellene som ikke var nødvendige for jeg-et?

Av -- jeg-et dør.

På -- et helt nytt jeg.

Av -- jeg-et dør.

På -- et helt nytt jeg.

 

Så poengene mine:

 

Poenget med punkt 1 er:

Ingen enkeltcelle er avgjørende for jeg-et

Da ville jeg-et opplevd en sakte død uten å merke at det fikk mindre inflytelse.

Noe som er logisk umulig.

 

Poenget med punkt 2 er:

Siden ingen enkeltcelle er avgjørende for jeg-et kan hele hjernen byttes ut, celle for celle uten at jeg-et dør.

 

Poenget med punkt 3 er:

Jeg-et er produktet av cellene i en gitt bestand, uansett hvilken bestand det er snakk om -- bare bestanden er i stand til å produsere et jeg.

Og som sett i punkt 1 og 2 spiller ikke cellene egentlig noen rolle -- kun at det produseres et kontinuerlig jeg.

Det er her problemet ligger.

En dobbeltkobling opprettolder kontinuteten og fører følgelig til at to synkroniserte hjerner er den samme personen -- da forutsetningen for et utvidet jeg er tilstede.

Det er tross alt fullt mulig å bygge på en hjerne og utvide personlighet og intelligens.

 

Poenget med punkt 4 er:

Siden ingen enkeltcelle er et jeg -- så er det mulig å bytte om på større deler av hjernen bare man kobler riktig og bryter og gjenoppretter koblinger uten at kontinuteten brytes.

Men når man bytter ut større deler av hjernen skal logisk sett i alle fall en del av jeg-et følge med -- og dermed kommer jeg-et på to steder -- med mindre man begrenser jeg-et til en enkeltcelle.

Noe som igjen er umulig.

 

Du ER ikke gal, du bare høres sånn ut... he he.

 

Følger deg og skjønner (?) --- tror jeg-, hva du mener og hvor du vil for jeg har ofte tenkt på dette med hjernen selv. Alzheimer "spiser" hjernen, jeg har sett dette på nært hold da tvilling søstera til min svigermot fikk det og der vil jeg påstå at jeg-et hennes bare langsomt forsvant, hun glemte rett og slett jeg-et sitt tilslutt og døde da hjernen ikke lenger var i stand til, eller husket hvorda, den skulle opprettholde kroppens funksjoner.... Skikkelig skremmende å opservere fra dag til dag, spesielt på slutten, da det gikk skikkelig fort utfor med alt mulig rart og hun rett og slett bare avbrøyt seg selv midt i setningen da hun ikke lenger husket hva det var hun skulle si.... Til slutt var ikke lenger jeg-et hennes der og hun døde...

 

Scary!

 

Det jeg ofte har tenkt på er at HVIS hun hadde kommet til himmelen var det ikke en dritt igjen av hennes jeg, eller sjel, og hun ville da bare vært en tom engel som vandret rundt der oppe.... Så sjele vandring tror jeg absolutt ikke på. Jeg-et vårt er elektriske og kjemiske impulser styrt og kontrollert av hjernen og når den slutter å virke så opphører jeg-et vårt å virke også. Blir som en datamaskin uten strøm, den virker som bare det til strømmen blir borte.....

[Abigor]

Du var vel strengt talt bare ikke skapt ennå

 

Har en teori om at tiden går i sirkler, at vi lever det samme livet et uendelig antall ganger, uten å være klar over det selv.

Kanskje derfor jeg kjeder meg så mye?

[RWS]

Du var vel strengt talt bare ikke skapt ennå

 

Har en teori om at tiden går i sirkler, at vi lever det samme livet et uendelig antall ganger, uten å være klar over det selv.

Kanskje derfor jeg kjeder meg så mye?

 

Det er noe som er fint med å bli eldre, en kjeder seg ikke lenger... (Kanskje det har noe med at jeg isteden blir sittende å tenke på alt jeg har glemt )

 

Hvis vi lever i sirkler, du tror ikke at vi en eller annen gang ville ha husket noe fra den forrige sirkelen da?

 

En annen ting er jo hva vitsen med det er? Kan vi ikke likesågodt bli født, leve og så død også ferdig med det? Hva er så forbasket skremmende med det egentlig? Er jo like skremmende å gå i sirkler og IKKE huske noe, det gir jo ingen større mening det heller? Eller sitte på en sky med en femi harpe i fanget i titusner av evigheter mens du stadig klimprer på din ustemte med et idiotisk og tomt glis om leppene... Gir jo ingen større mening det heller... Nei, tror jeg tar den naturlige forklaringen jeg, vi fødes, vi lever og vi dør. End of story. Er mange år siden dette skremte meg. I begynnelsen ja, men når det gikk opp for meg at vi slettes ikke er noe mer eller mindre verdt enn den mauren du klyser under skoen på en skogstur er det ikke så farlig lenger liksom. Døden skremmer meg ikke lenger når dette gikk opp for meg. Jeg ble bare forferdelig glad for det livet jeg har og skjønner at jeg har vært fryktelig heldig som får lov til å leve i de stakkars årene jeg skal gå rundt her på jorden.