Negative påstander om visse personer

[galaxy13]

Dette gjelder en arbeidskonflikt der jeg i en personlig samtale har blitt trakassert og frosset ut av ledelsen. Det naturlige vil være å kontakte arbeidstilsynet. Men jeg klarer uansett ikke å gå tilbake til jobben. Men ønsker derimot å gå til media for å sette et søkelys på hvilken dårlig behandling ansatte kan få. I den forbindelse ønsker jeg å gå ut med navn på ledelsen.

 

Spørsmålet er så om det er noen risiko (økonomisk/straffe-rettslig) å sette ut negative påstander om personer?

Endret 2. desember 2008 av galaxy13

[Malvado]

Dette gjelder en arbeidskonflikt der jeg i en personlig samtale har blitt trakassert og frosset ut av ledelsen. Det naturlige vil være å kontakte arbeidstilsynet. Men jeg klarer uansett ikke å gå tilbake til jobben. Men ønsker derimot å gå til media for å sette et søkelys på hvilken dårlig behandling ansatte kan få. I den forbindelse ønsker jeg å gå ut med navn på ledelsen.

 

Spørsmålet er så om det er noen risiko (økonomisk/straffe-rettslig) å sette ut negative påstander om personer?

 

Hvis du kommer ut med dine egne erfaringer så er det jo dine ord mot eventuelt ledelsen sine ord.

Har du vitner til samtalene som kan støtte deg så forandrer jo dette seg. Men tror nok en jurist kan gi litt mer innspill, men jeg noterer meg denne tråden og følger med.

[tom waits for alice]

Jeg er ikke jurist, så det er sagt.

 

Det er opplagt at du i teorien kan bli straffet, det fremgår av Straffelovens § 246-54. I alvorlige tilfeller vil det endog kunne dreie seg om fengselsstraff. Et skjerpende moment er antagelig om ytringene er et angrep på privatlivets fred, altså at du omtaler private forhold hos de du angriper og ikke bare de rent saklige forhold. (§ 390.)

 

Men det krever at de du omtaler krever tiltale, og at påtalemyndigheten finner at de har en sak. Gjør de det, antar jeg at du har bevisbyrden for å godtgjøre sannhetsgehalten i utsagnene, og selv da må grunnen være aktverdig og formen på utsagnene tilbørlig. (Håper noen som vet kan kommentere dette.)

 

Erfaringsmessig skal det tilsynelatende mye til, rett og slett fordi det koster mye både i tid og penger (juridisk bistand med mere), og fordi terskelen synes å være høy for hva som regnes som ærekrenkelse. Ytringsfriheten står sterkt, og det ser man av ulike rettsavgjørelser. Sterke krefter - spesielt presseorganisasjonene - jobber da også for å avkriminalisere ærekrenkelser. Og det synes klart at ytrinsgsfriheten tillegges større vekt når den/de krenkede er deltagere i den offentlige debatt. Derfor slapp Tommy Myrbostad unna med å kalle Øivind Heian nazist på YouTube, og NRK ble frikjent for angrep på privatlivets fred i Plata-saken..

 

Men du kan ikke uten videre regne med at ditt forsøk på å gjøre dette til en sak med offentlig interesse vil legitimere personangrep. Ren uthengning av personer utfra private hensyn (som en arbeidssituasjon tross alt er) vil nok bedømmes strengere når den uthengte er daglig leder i "Per Pettersen jernvare" enn når vedkommende er for eksempel leder for NAV.

 

Så langt mine legmannsbetraktninger. Noen jus-folk som vil si noe?

 

Et mer sentralt poeng - om du tillater en ikke-juridisk betraktning - er hva du håper å oppnå med å gå på person. Hvis formålet med å gå til pressen er å rette søkelyset på uverdige arbeidsforhold eller problemet med mobbing på arbeidsplassen skal du etter min mening ikke nevne navn. Min ringe erfaring er at det åpner for motangrep, og at fokus flyttes fra sak til person. Spesielt i saker som dreier seg om systemsvikt opplever man at de "anklagede" i slike historier går til motangrep og dreier det hele over på varslerens person, og at saken går tapt i ærekrenkelser og personkrangel. En slik sak har vi hatt ved Sandviken Sykehus her i Bergen. Nå er kanskje ikke din situasjon sammenlignbar, men det er uansett et poeng å tenke over.

 

Et annet motiv for å nevne navn kan selvsagt være å "ta igjen" overfor de som har gjort deg urett. I så fall anbefaler jeg at du tenker deg om to ganger og lar det være. Med mindre du nærmer deg pensjonsalderen er det verd å tenke på at du skal ha flere jobber i livet ditt. Og da kan det være greit å ikke ha rykte på seg som den som slang dritt om sjefen på forsiden av VG. Da er det langt bedre å kontakte fagforening eller søke juridisk bistand og se om du har en sak. Da følger du spillereglene, og det kommer ingen til å laste deg for.

 

Det er som det heter bedre å se fremover enn bakover i tid, for bakover kan du uansett ikke gå...

 

Geir

Endret 5. desember 2008 av tom waits for alice

[galaxy13]

I samtalen med arbeidsgiveren kom jeg til å si at jeg har truffet mange "drittsekker". Jeg følte meg da allerede provosert. Spørsmålet er om JEG da har ærekrenket min arbeidsgiver med denne uttalelsen?

[tom waits for alice]

Selvsagt kan din arbeidsgiver ha følt seg krenket av din uttalelse. Det var kanskje ikke så taktisk lurt, men det var - så lenge det skjedde på tomannshånd - en privat sak og rammes ikke av lovverket. For at du skal skade en annens "gode navn og rykte" må uttalelsene komme tredjepart for øre.

 

Men om du sier det samme i en avis, har du gjort det i det offentlige rom, og da gjelder loven. Det samme ville være tilfelle om du på annen måte sprer krenkende utsagn. Ærekrenkelser i trykt skrift eller kringkasting har forøvrig strengere strafferammer enn muntlige utsagn.

 

Men du svarer ikke på hvorfor du vil gjøre dette. At du er blitt dårlig behandlet er ingen grunn. Det har skjedd meg et par ganger i et langt liv også, men jeg har valgt å legge det bak meg og gå videre. (Jeg har hatt et titalls ulike jobber, og et par av dem har ikke blitt helt det jeg ønsket, enten det nå var min feil eller arbeidsgivers.) Jeg kjenner enkelte som ikke har klart å komme seg over slike hendelser, og den følelsen blir ofte invalidiserende. Minst en av dem kom seg aldri i jobb igjen. At han hadde noen å skylde på hjalp ham ikke det spøtt, tvert om. La ikke det skje i denne saken.

 

Noe annet er om du "objektivt" mener at saken din er illusterende for at generelt problem i arbeidslivet og ønsker å sette fokus på dette. Men at arbeidsgivere i likhet med alle andre mennesker kan være drittsekker er en kjent sak, men det går på den menneskelige natur, og et oppslag i avisen forandrer ikke på det.

 

Geir

Endret 7. desember 2008 av tom waits for alice

[galaxy13]

Selvsagt kan din arbeidsgiver ha følt seg krenket av din uttalelse. Det var kanskje ikke så taktisk lurt, men det var - så lenge det skjedde på tomannshånd - en privat sak og rammes ikke av lovverket. For at du skal skade en annens "gode navn og rykte" må uttalelsene komme tredjepart for øre.

 

Men om du sier det samme i en avis, har du gjort det i det offentlige rom, og da gjelder loven. Det samme ville være tilfelle om du på annen måte sprer krenkende utsagn. Ærekrenkelser i trykt skrift eller kringkasting har forøvrig strengere strafferammer enn muntlige utsagn.

 

Men du svarer ikke på hvorfor du vil gjøre dette. At du er blitt dårlig behandlet er ingen grunn. Det har skjedd meg et par ganger i et langt liv også, men jeg har valgt å legge det bak meg og gå videre. (Jeg har hatt et titalls ulike jobber, og et par av dem har ikke blitt helt det jeg ønsket, enten det nå var min feil eller arbeidsgivers.) Jeg kjenner enkelte som ikke har klart å komme seg over slike hendelser, og den følelsen blir ofte invalidiserende. Minst en av dem kom seg aldri i jobb igjen. At han hadde noen å skylde på hjalp ham ikke det spøtt, tvert om. La ikke det skje i denne saken.

 

Noe annet er om du "objektivt" mener at saken din er illusterende for at generelt problem i arbeidslivet og ønsker å sette fokus på dette. Men at arbeidsgivere i likhet med alle andre mennesker kan være drittsekker er en kjent sak, men det går på den menneskelige natur, og et oppslag i avisen forandrer ikke på det.

 

Geir

 

Takker for et godt og utfyllende svar.

 

Dette gjaldt et offentlig arbeidsforhold. Jeg har utelatt å nevne at jeg etter 14 dager skrev et brev til arbeidsgiverens overordnede organ for å klage på den dårlige behandlingen jeg har fått. Foreløpig har jeg ikke mottatt noe svar.

 

Jeg må vel innrømme at jeg har hatt litt vanskeligheter med å tilpasse meg en del sjefer som fører en autoritær lederstil. Som enebarn er jeg svært selvstendig (og egenrådig). Mitt ønske har vært å kunne være min egen sjef.

[tom waits for alice]

Da kan du jo gjøre det (som jeg har gjort), bli din egen sjef.

 

Det forutsetter selvsagt at du har noe å tilby som folk er villig til å kjøpe. (Enten det er varer eller tjenester.) Men jeg kan tipse deg på forhånd om at selv om du klatrer over gjerdet kommer gresset fortsatt til å være grønnere på den andre siden av og til. Spesielt når kunder er sene med å betale, eller når du går et par måneder uten oppdrag i det hele tatt. Det er fordelen med en fast jobb, sjefen er kanskje en idiot, men pengene kommer inn på konto like regelmessig og forutsigbart som husleia går ut.

 

Eller du kan finne deg et arbeid som gir større frihet til å styre din egen dag, men som fortsatt gir en nokså forutsigbar lønn, om det er viktig for deg.

 

Men alt avhenger selvsagt av hvilken utdannelse du har, hvilke forpliktelser du har (familie, lån etc) og ikke minst om du ender opp med å komme i konflikt med deg selv. Å være selvstendig næringsdrivende krever nemlig også en autoritær lederstil...

 

Litt off topic, dette.

 

Geir