Litteratur: Første jeg legger ut her. Kritikk?

[Compsognathus]

Her er noe jeg skrev for en stund siden, og fant frem i dag og gjorde ferdig. Vet selv mye jeg kan forbedre, men vil også høre noen nye meninger.

 

 

 

Jeg senker kroppen min ned i badekaret, og vannet øker nesten ikke, noe som virkelig skremmer meg. Den bleke huden min ser nesten blå ut under vannet, og jeg kan tydelig se at jeg bare har tre fingre og en tommel, og når jeg stryker de over hodet mitt kan jeg kjenne at det fullstendig glatt, ikke et eneste hårstrå igjen. Jeg begynner å skjelve, og skrur på mer varmtvann med foten min, dette bruker jeg mye mer krefter på enn jeg trodde, og jeg skrur fort av igjen i frykt for at jeg kommer til å drukne om jeg ikke har styrke nok til å komme opp av vannet. Jeg ligger der i noe som kjennes ut som minutter, men kan være timer, før jeg karer meg over badekartkanten og blir liggende på golvet. Fra der jeg ligger kan jeg se at det er en stor flekk på taket, og når jeg konsentrerer meg ser jeg tusenvis av bitte små vesener av forskjellige farger som beveger seg. Alt blir svart en stund, og jeg fryser.

I det jeg reiser meg opp fra golvet, passer jeg på å ikke se refleksjonen min i speilet ved døren, men kan ikke unngå å få et glimt av en blek, spinkel kropp med et forstørret kranium. Ute av badet og inn i gangen kan jeg se at det er natt ute, og på vei til kjøkkenet må jeg konsentrere meg fullt for å ikke kollapse under de svake beina mine. Lyset innenfra kjøleskapet slår mot meg, og jeg holder den ene hånden foran ansiktet mitt, mens jeg griper etter noe spiselig med den andre. Jeg oppdager at det eneste jeg klarer å løfte er et liten boks som jeg tar med meg, mens jeg beveger meg mot det varmeste rommet i huset. Jeg holder boksen tett inntil den skjelvende kroppen min, og må bruke alle mine krefter på å åpne døren til vaskerommet, før jeg ramler inn i det bekmørke rommet, og alt blir svart.

 

Jeg har ikke vært ute av rommet på flere dager, men jeg vet ikke sikkert siden min følelse av tid har forandret seg i likhet med resten av tilværelsen min. Golvet var varmt da jeg våknet opp, og ga meg håp om at jeg kanskje kom til å føle bedre og at alt skulle bli bra. Etter å ha varmet meg en stund åpnet jeg boksen jeg hadde tatt ut fra kjøleskapet, det var yoghurt med bringebær, og dette minnet meg om bedre tider så mye at jeg i noen sekunder følte glede. Med ingen skje å spise med, helte jeg innholdet klønete ned i munnen min, som nå føltes veldig smal. Iskald, tykk væske falt rundt om munnen min, og hele kroppen min begynte å skjelve igjen. Trøbbelet med å få i meg mat var ikke verd det, kroppen ser min ikke lenger ut til å kunne få i seg næring. Etter å fått litt av innholdet fra boksen i munnen min, kom det ikke lenger enn som så, og jeg gulpet opp på golvet. Tankene mine begynte å bevege seg utenfor rommet. Jeg husket siste gang jeg så min far.

 

Han hadde vært syk noen dager, og jeg hadde fått beskjed om å ikke gå inn på soverommet for å se han, men jeg fikk allikevel sett noen glimt av han i det moren min gikk inn til han. Han lå med flere tepper over seg, og var veldig blek, og jeg husker at moren min sa til han at han måtte holde sengen, og min far prøvde å protestere mens han lå helt stille. Men, stemmen hans var svak, lys og uhyggelig ulik hans vanlige, og jeg husker at min kjære mor skrek til han at han ikke skulle snakke. Han dro fra oss noen dager etter, og selv om jeg ble aldri fortalt hvor han dro, så ser jeg ofte for meg at han lever ett annet liv, med en annen familie, og jeg lurer på om han noen gang tenker på meg. Skuldrebladene som tidligere skjærte mot golvet plager meg ikke lenger, de føles avrundede, som om de har forsvunnet helt. Jeg er fullstendig tømt for energi, noe som gjør at jeg føler absolutt ro, siden jeg ikke er i stand til å reagere på noe stort lenger. Om noen hadde kommet og rettet en pistol mot hodet mitt, eller kastet meg utenfor et stup, så tviler jeg på at jeg hadde gjort stort. De eneste lydene i rommet er et sus som kommer fra vasken, men hodet mitt er klarere enn aldri før, og minner føles sterke. Jeg kan huske hver eneste detalj, som om jeg opplever at livet passerer i revy på en meget passiv, og tidsfull måte. Jeg husker en tid da jeg var kanskje tolv år, der jeg lå i sengen min vettskremt over tanken om at det kanskje ikke fantes godhet i verden. At alle gode handlinger bare ble gjort pga av et ønske om at gode handlinger skulle bli gjort tilbake mot deg, og at jo mer godt du gjorde, jo mer av en egoistisk drittsekk var du som bare tenkte på at folk skulle gjøre som du ville. Jeg var livredd i denne perioden av livet mitt, og begynte å se alt på en ny måte, og jeg følte meg bare kald inni. Å gå rundt slik uten håp påvirker så klart hvordan du oppfører deg, og jeg husker samtalene jeg hadde med faren min, der han lovte at alt kom til å løse seg, og at han har gått gjennom akkurat det samme. Men hvordan kunne han det? Hvor tomt måtte livet hans føles, om han måtte gått rundt med en følelse av hat mot alle, slik jeg gjorde. Nei, så klart kunne han ikke ha gått gjennom det samme som meg . Hvordan kunne han ha gått gjennom akkurat det samme som meg, og fortsatt være i live tjue år senere? Det føltes som han løy til meg, og jeg følte meg enda verre siden min egen far ikke en gang fortalte meg sannheten. Hele verden var full av skuespillere, og alle gjorde sin beste jobb med å overbevise meg om at livet var enkelt. Hvordan kunne folk ha håp, når ting uansett ikke kommer til å bli som du vil ha det. Det var noen år etter jeg begynte å tenke disse tunge tankene at jeg endelig klarte å leve igjen, da jeg endelig forstod at du ikke trenger å være deg selv som alle de kloke voksne stadig fortalte. Jeg var redd for hvem jeg var, og mine tanker, hvorfor ville jeg være en dyster person om jeg kunne velge å være noen som var det helt motsatte. Etter at jeg bestemte meg for å være en annen, ble livet mitt mye bedre, jeg hørte ting jeg ville høre, så ting jeg bestemte meg for var gode, familien min ble også lykkeligere, siden de følte at de ”endelig hadde fått gutten sin tilbake”. Det var enklere å fungere som noen annen enn den jeg var, og over årene som gikk ble jeg vel også personen jeg valgte å late som jeg var. Samtalene jeg hadde med læreren forandret seg, i stedet for å prøve å muntre meg opp, snakket han nå om hvor mye jeg hadde forandret meg, og om hvordan ungdomstiden var en tid der du ble personen du kom til å være resten av livet ditt. Dette var selvfølgelig ikke sant i mitt tilfelle, men jeg fant ut hvilken person jeg skulle spille resten av livet mitt, og selv om det kanskje ikke gjorde meg lykkelig så sluttet det i alle fall å gjøre meg ulykkelig.

 

Jeg trodde bestandig at jeg etter hvert kom til å slutte å bry meg om andre hva syns, når jeg ble eldre, men det er ganske åpenbart at livet ikke kommer til å bli slik jeg hadde forventet. Det er kanskje like greit, uansett hvor mye jeg prøver så jeg bekymrer meg ikke. Kroppen min kjennes tynn og glatt ut, det er vanskelig å ignorere det lille lyset som kommer fra under døra siden jeg er ganske sikker på at jeg ikke lenger har øyelokk.

Et annet minne som dukker opp var den tiden jeg var absolutt fascinert av sjøkuer. De var så fredelige, samtidig som de så ut som gigantiske monstre, jeg så bare en - mens vi var på skoletur. Jeg ble vettskremt, og spurte læreren min om den ville spise meg opp, og han forsikret meg om at de var vegetarianere – hva er det? Spurte jeg. De spiser bare grønnsaker. Wow, enorme svevende monstre under vann som ikke skadet andre, det ødela alle tankene jeg hadde om dyrelivet.

Jeg likte aldri katter, de gnudde seg alltid mot deg, så avhengige av deg – forlangte oppmerksomhet. Disse er de siste tankene mine før alt igjen blir svart.

 

Det er en uke siden jeg hadde problemer med balansen, og oppdaget av jeg manglet to tær. Mye skjedde på kort tid etter dette; fingerneglene mine forsvant, stemmen min ble stadig svakere helt til jeg ikke klarte å snakke, og alt av hår ble borte. Min kjære mor dro kort tid etter at huden min forandret seg til en grå farge. Jeg mister ofte bevisstheten, og store deler av tid blir borte. Nye nytt har skjedd med kroppen min hver gang jeg våkner, men jeg blir ikke skremt, siden jeg ikke lenger har noen formening om et normalt liv.

Men denne gangen er det annerledes, jeg våkner jeg opp i et hvitt rom med en sterk lampa over meg. Jeg ligger på et kaldt metallbord, og leger bøyer seg over kroppen min og undersøker brystkassen min som nå er skjært åpen. En mann tar stadig bilder av meg, og fotografier faller ut av kameraet og ned på golvet. Bilder av store sorte øyne, av spinkle hender som bare har tre fingre og en tommel, bilder av en smal brystkasse som er skjært åpen, og noen glinsende organer.

Jeg prøver å løfte hodet, men det vil ikke røre seg, men jeg oppdager at jeg alikvell kan se alt som foregår i rommet. Det er et vindu i rommet, og jeg ser moren min se på meg fra et annet rom. Hun gråter, og jeg tenker på at hun antakelig kommer til å være alene resten av sitt liv. Jeg tror ikke jeg er død, kanskje jeg bare ikke trenger en kropp for å leve lenger.

Jeg er ikke lenger i rommet, bevisstheten min sprer seg utover hele universet, og det føles forfriskende.

Endret 3. desember 2008 av Compsognathus