Deprimert og forholdstrøbbel

[Gjest Guest_silje_*]

Jeg bor sammen med en mann, som jeg har hatt et forhold med. Har ikke flyttet ut enda, fordi vi har sett ann situasjonen. Vi har tross alt barn sammen også.

 

Har et problem, med at han skylder på at det er meg som ikke får det til å fungere, og at jeg ikke samarbeider, å prøve å få det til å funke? Jeg føler skyldsfølelser..... med at jeg ikke klarer å få det til å funke igjen fra min side osv... Samt har jeg forferdelig dårlig selvbilde, etter mange år med krangling. Vi har kranglet hele tiden omtrent gjennom hele forholdet vårt.... Aldri noe kjære ord. Han kritiserer meg hele tiden... Sier at såklart er alt min feil....

 

Vi hadde også partnerbytter opp i alt... Og jeg hater at vi hadde det... Men han maste på meg i årevis, og sa at han gjorde det for meg.... Samtidig hadde vi problemer å få barn, vi fikk to barn tidlig, men siden har vi ikke fått. Vi kunne gått til behandling, men det ble ikke av, pga problemene og uenighetene våre. Legene sier at de finner ikke noe galt med meg, og har påvist en mulig grunn hos han, men det skal ikke være umulig å få barn.......Det blir litt mye for meg når alt det ble mye problemer oppå hveandre...

 

Selv om det er slutt nå, og vi bor sammen, så blir jeg overvåket hele tiden... Han sier at jeg gjør bare dumme teite ting... Kan ikke leve engang et fint liv..... Er helt ifra meg nå... Han vet at jeg blir veldig deppa, men han driter i det...

 

Hva synes dere om dette? Noen som har opplevd å slitt slik som jeg gjør nå?

[brutal_mann]

Flytt ut fort som faen. Hva pokker skal du få det til å fungere med denne dassen for? Skaff deg litt selvrespekt og skaff deg det livet DU vil ha. Du skal drite en lang i han, ta vare på barna og se fremover. bare husk en ting angående barna, de skal være i sentrum for alt du gjør, men du kan ikke ta vare på dem uten å ta vare på deg selv.

[Orwandel]

Høres ut som psykopatiske tendenser. Vansklig å stille diagnose over et forum såklart, men Brutal har rett (selv om han sier det på en litt... brutal... måte). Når alt kommer til alt, så fortjener du bedre enn dette! Det er farlig å leve under slike forhold lenge, siden du bare blir svakere psykisk jo lenger det pågår. Prøv å se på forholdet utenfra med nøytrale øyne, og du vil antagelig se hva du må gjøre.

[Gjest Guest_silje_*]

Ja, jeg sliter fryktelig med situasjonen min. Kjenner at jeg er utrolig svak psykisk... Føler meg utbrent, og svak... Det gjør jeg... Og jeg orker nesten ingenting. Er svært sårbar, og har nesten ikke energi i det hele tatt....Er fryktelig deprimert, og engstelig...

Føler også veldig skyldsfølelse pga situasjonen...

[Orwandel]

Ja, jeg sliter fryktelig med situasjonen min. Kjenner at jeg er utrolig svak psykisk... Føler meg utbrent, og svak... Det gjør jeg... Og jeg orker nesten ingenting. Er svært sårbar, og har nesten ikke energi i det hele tatt....Er fryktelig deprimert, og engstelig...

Føler også veldig skyldsfølelse pga situasjonen...

 

Dette er ganske typisk i et slikt forhold. Psykopater (jeg sier ikke at han er det, men generelt sett) er eksperter på akurat dette. De suger energien ut av deg, og får deg til å føle at alt er din skyld. De er manipulerende og løgnerske, og får deg med på ting du egentlig ikke vil (partnerbytte?). De er opptatt av å tilfredsstille egne behov fremfor andres, og har nedsatt evne til å føle empati. De mangler hemninger i å utnytte andre personer, nedsatt forståelse for moral og ansvar (som å tenke på barnas beste), og manglende impulskontroll. De kan også være aggressive. Du kan jo tenke litt over din situasjon og se om noe stemmer.

 

Det kan være vanskelig å komme ut av en slik tankegang hvis din samboer hele tiden trykker deg ned igjen, så det beste er å komme deg ut av det på en eller annen måte slik at du får bygget deg opp igjen uten at du blir trykket ned igjen samtidig. Det er mye vanskligere å bygge seg opp i motbakke.

 

For det er ikke din skyld alt som har skjedd, snarere tvert imot ut ifra det jeg kan se.

[Gjest Guest_silje_*]

Jeg føler meg veldig revet ned. Og føler at han er mer opptatt av seg selv og det han føler, enn hva jeg føler. Han kan se meg gråte, han kan se meg være deprimert hele tiden, uten at han viser at han bryr seg om at jeg er deppa...

Han bare lar meg ligge å gråte og være deppa.... Og sier at alt er min skyld... At alt er galt med meg, og at alt er min egen skyld...

 

Det er alltid to sider av noe. Men jeg føler meg ihvertfall trist i lag med han. Veldig trist. Og synes denne situasjonen er tøff, for jeg føler meg så utbrent, og sliten også.... Samtidig har jeg veldig angst for situasjonene mine.....

[Orwandel]

Jeg føler meg veldig revet ned. Og føler at han er mer opptatt av seg selv og det han føler, enn hva jeg føler. Han kan se meg gråte, han kan se meg være deprimert hele tiden, uten at han viser at han bryr seg om at jeg er deppa...

Han bare lar meg ligge å gråte og være deppa.... Og sier at alt er min skyld... At alt er galt med meg, og at alt er min egen skyld...

 

Det er alltid to sider av noe. Men jeg føler meg ihvertfall trist i lag med han. Veldig trist. Og synes denne situasjonen er tøff, for jeg føler meg så utbrent, og sliten også.... Samtidig har jeg veldig angst for situasjonene mine.....

 

Jeg tror du vet hva du må gjøre, altså å flytte ut. Du må bare begynne å finne den beste måten å gjøre det på, og finne noen som kan hjelpe deg og gi deg den styrken du trenger hvis du ikke greier det alene.

[Gjest Guest_silje_*]

Ja, det er det, at jeg ikke akkurat har noe særlig styrke.... Jeg har prøvd å snakke med min mor om dette, men hun håper at jeg klarer å få det til å fungere med han. Hun sier at det blir så trist hvis vi går fra hveandre, og ber meg prøve å funke for barnas del... Også blir jeg påvirket av det, og føler ting blir enda tyngre på en måte... selv om det høres dumt ut..... Samtidig så har jeg ikke orket å fortelle dette til andre venner.... Føler det er for tungt å fortelle for mye om dette til noen....Vil ikke innblande folk..

 

Jeg hadde helst lyst å sykemelde meg fra jobben også. Men har fått en helt ny jobb, og føler at jeg må presse meg selv til å fungere... Orker ikke å sykemelde meg i en helt ny jobb.... Jeg føler meg veldig sliten pga forholdsproblemene men prøver å fighte å fungere så godt jeg kan....

[Modeswitch]

Jeg har aldri forstått hvordan noen kan få opptil flere barn i et forhold som dette. Planlagt er det også.

[Orwandel]

Ja, det er det, at jeg ikke akkurat har noe særlig styrke.... Jeg har prøvd å snakke med min mor om dette, men hun håper at jeg klarer å få det til å fungere med han. Hun sier at det blir så trist hvis vi går fra hveandre, og ber meg prøve å funke for barnas del... Også blir jeg påvirket av det, og føler ting blir enda tyngre på en måte... selv om det høres dumt ut..... Samtidig så har jeg ikke orket å fortelle dette til andre venner.... Føler det er for tungt å fortelle for mye om dette til noen....Vil ikke innblande folk..

 

Jeg hadde helst lyst å sykemelde meg fra jobben også. Men har fått en helt ny jobb, og føler at jeg må presse meg selv til å fungere... Orker ikke å sykemelde meg i en helt ny jobb.... Jeg føler meg veldig sliten pga forholdsproblemene men prøver å fighte å fungere så godt jeg kan....

 

Det virker som du har prøvd å få det til å funke lenge nok. Med ny jobb og greier virker det som du greier å stå på egne ben også.

[Demonfudge]

Muttern og jeg bodde sammen med en sånn person. Mitt råd til deg er at du kommer deg bort. Han er på god vei til å bryte deg helt ned, og det kan du rett og slett ikke la han gjøre.

 

Du har en ny jobb, det er en ny start. Flytter du fra han så får du det bedre, og ungene dine får det bedre.

Endret 24. november 2008 av Volcov

[Gjest Guest_silje_*]

jeg prøver så godt jeg kan, selv om jeg føler meg totalt nedslitt...

Prøver å orke å gå på jobb... ikke gi opp... men har problemer med å løsrive meg fra dette, selv om dette gjør meg vondt..... Men jeg vet at jeg må gjøre noe med det...

[random85]

*slettet*

Endret 12. mai 2010 av Huletrollet

[Gjest Guest_silje_*]

ja, han er flink med ungene. Veldig flink og grei mot dem. Men det er meg han er stygg mot føler jeg da...

[suppegjok]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

 

Ta vare på deg selv! Når absolutt alt kommer til alt er det bare du som kan gjøre det. Det er lett å tenke at man bør prøve pga. barna og at alt vil bli vanskelig, og alle praktiske ting som tårner sg opp og gjør ting umulig. Hvis du skjærer igjennom og ser at det ikke er bra for DEG å ha det sånn så har du et utgangspunkt. Kom deg ut! er mitt råd. Hvis du føler at han er slem mot deg, hvis du føler at han ikke er bra for deg så har du rett fordi Din opplevelse av situasjonen er riktig for Deg. Det er uavhenging av om han måtte si at han ikke mener det sånn eller om moren din sier at hun synes du bør prøve mer.

 

Husk at dersom det er bra for deg å flytte fra ham så er det også bra for barna dine. det er ikke alltid lett og se, og det vil ikke være noen hurtig-løsning, men på sikt er ikke barna dine tjent med å ha en mor som brytes ned.

 

Og snakk. Du trenger å få høre at det ikke er din skyld - det er aldri sånn at "alt er din skyld"

 

Lykke til! send gjerne PM

[Demonfudge]

Skjønner at det er vanskelig for deg og at du er veldig sliten, men du kan slappe av når du har kommet deg bort. Nå må du bare jobbe som F for at du skal komme deg vekk.

 

"Keep on walking and don`t look back" som vår venn Don Van Vliet (og utallige andre mennesker har sunget.)

[Gjest Guest_silje_*]

ja, lever bare en gang, så er nok best å komme seg vekk. For det er ikke noe forhold å ha det sånn.... Men veldig vanskelig og tungt siden vi har barn. Men jeg synes ikke noe om å leve slik jeg har det nå... Er jo bedre for barna når mor har det bra

[brutal_mann]

ja, lever bare en gang, så er nok best å komme seg vekk. For det er ikke noe forhold å ha det sånn.... Men veldig vanskelig og tungt siden vi har barn. Men jeg synes ikke noe om å leve slik jeg har det nå... Er jo bedre for barna når mor har det bra

 

 

Og det er betydelig mye viktigere en hva du tror!