Kommentar: Virkeligheten i illusjonen

[Uranos]

Hvor mye forteller de karakterene vi skaper i dataspill om oss selv som personer?

 

Les mer

[Haunts]

Kjempebra innlegg. Virkelig en tankevekker

[edds]

Veldig bra artikkel! Har faktisk tenkt på dette selv, bra jeg ikke er den eneste.

[UrgeLoL]

I Fallout 3 så loadet jeg siste quicksave om jeg gjorde noe som gav dårlig karma

[Allt í lagi]

Ganske interessant artikkel. Fortsett sånn!

[zaxu]

Veldig bra og spennende artikkel. Kjenner meg veldig igjen i det forfatteren sier. Stort sett good guy i de fleste spill, men har også ganger med bad guy tendenser der det viktigste er å utøve massakrer og å bli såkalt overpowered.

 

Har selv tenkt på at jeg gjenspeiles litt gjennom spill, men dette ga meg mange nye tanker rundt det.

 

Keep up the good work!

[KKake]

Ganske bra artikkel, og litt av en tankevekker.

 

Begynte å tenke litt på om det er en grunn til at jeg nesten alltid velger å være badguy i spill, hvis jeg kan velge. Jeg er jo egentlig ingen badguy i virkeligheten, men kanskje det kan ha noe med innestengte følelser, eller noe. Nå fikk jeg noe å tenke på her..

[Jakoozie]

God artikkel. Men at Cd D Projects "The Witcher" ikke engang nevnes i et innlegg om spill med moralske valg er for meg helt uforståelig. Jeg har spilt alle spillene du ramse opp, og INGEN av de er i nærheten av gi så vanskelige og vidtrekkende moralske avgjørelser. I "The Witcher" er avjgørelsene mange, og konsekvensene enda flere - ofte er de også umulige å forutse, alt er ikke svart og hvitt. Det viktigste er at quick-save/quick-load funksjonen, som ødelegger de moralske valgene i f.eks Fallout 3 på den måte at hvis du ikke liker en konsekvens, kan du bare hoppe tilbake i tid og handle motsatt, er ubrukelig. Dette fordi konsekvensene ofte kommer mye senere i spillet, ofte flere timer og ti-talls quester etter du gjorde valget. Envher som er opptatt av "god-ond" skillet bør teste dette spillet, spesielt nå som Enhanced Edition, som fikser omtrent alt som finnes av feil etter min mening, er ute.

 

Men som sagt, god artikkel.

[Mountain]

En stor tankevekker og en veldig interessant artikkel. Jeg har selv tenkt mye på akkuratt dette, og kanskje det stemmer litt, at følelsene våre eller handlingene vi har lyst å utføre, kan virkeliggjøres i et spill men ikke i den virkelige verden?

[Kenichi-san]

Veldig bra artikkel, mye sannhet i det.

Kjenner meg igjen slik som andre her sier

[ovrebekk]

Veldig god artikkel.

Jeg sliter virkelig med å gjøre "onde" ting i spill som Fallout 3 og Oblivion og ender som regel opp med å velge de hyggelige valgene i en dialog eller en quest.

[Ördög]

Veldig bra artikkel om et interesant tema. At mange lever ut sin virkelige personlighet i et spill er noe jeg selv tror. Det betyr ikke nødvendigvis at dem er "tikkende bomber", men at spill er en måte og utagere på i kontrollerte omgivelser (er jo ingen som tar skade om deres virtuelle karakter dør).

 

At man kan være anonym i spill og forum (til en viss grad hvertfall) er selvsagt både positivt og negativt. Det som er synd er jo at folk må ty til forum for og ytre sine meninger og følelser. Synd fordi meningene til personen kanskje ikke er godtatt av vårt samfunn og konsekvensen kan være alvorlige. Vi har ytringsfrihet, noe som selvsagt er veldig bra, men man må fortsatt tenke seg godt om før man sier det man føler.

 

Det er altfor mange som ikke takler at andre har forskjellige meninger enn seg selv. Man må ikke nødvendigvis være enig med sin kollega/nabo/venn/familiemedlem, men man kan akseptere at den personen har andre synspunkter om samme tema.

 

Av den grunn er det forståelig at mange tyr til den virtuelle verden for og være seg selv.

[Raijin]

Tja... Dataspill kan ikke sammenlignes med virkeligheten.

Empati. De fleste av oss har denne egenskapen. Vi klarer å sette oss inn i hva andre føler. Og vi ønsker dermed ikke å påføre dem noe ondt. Det er en grunn til at det er så vanskelig for folk flest å drepe et annet menneske.

 

En NPC i et spill derimot, har ikke på langt nær samme dybden som et virkelig menneske som gjør det mye lettere å objektifisere dem og rydde dem av veien.

Dog, oppstår avogtil bånd mellom spilleren og en annen rollefigur hvor man blir lei seg når den rollefiguren dør(FFVII, Weighted Companion Cube xD) eller man ikke ønsker å skade rollefiguren (Fable 2).

 

 

Derimot kan andre ting si noe om deg som person. Det at man er glad i å få tilbakemeldinger på at man gjør noe godt, gjenspeiles i virkeligheten av at man liker å få ekstern validering- bekreftelser på at man er noe.

 

Slutten er jeg enig med. Selv om man fantaserer om noe, betyr ikke det nødvendigvis at man ønsker at det skulle være sant. Konsekvenser f.eks, er en faktor.

 

Keep it up! Artikkelen fikk meg til å tenke over spørsmålet. Jeg setter alltid pris på litt selvreflektering

Endret 23. november 2008 av Raijin

[Bruktbilen]

Er aldri den samme person i et RPG, så da mener vel Slavoj Zizek at jeg har "Multiple Personality Disorder"?

 

Underholdende artikkel, vi mennesker skjuler ganske så mye fra verden om det vi egentlig lyster etter, men jeg tror nok de fleste bare bruker fantasien og finner opp en figur de tror passer på det tidspunktet.

Endret 23. november 2008 av Bruktbilen

[KayAU]

For min del er der lite tvil om at måten eg spelar på er ein refleksjon av mi eiga personlegheit. Som artikkelforfattar skriv, eg må forholde meg til spelet sine reglar, men ellers tek eg valg mykje etter kva eg sjølv synast er rett. Karakterane mine i rollespel fokuserar stort sett på cerebrale ferdigheiter, og om det er mogleg å løyse ting utan vald, foretrekk eg vanlegvis det. For å seie det sånn: om der er ei god og ei ond side, hjelper eg alltid den gode, men om det er mogleg, prøver eg òg å "redde" den onde.

 

Når det er sagt, trur eg ikkje nødvendigvis at folk som spelar spel ondt, treng å vere so veldig "onde" i verkelegheita. Det kan hende det seier noko om personlegheitene deira, kanskje dei er litt mindre idèalistiske, eg veit ikkje. Men ein ting eg er rimeleg sikker på at har ein innverknad, er kor mykje ei distanserar seg frå spelverda. Sjølv har eg det med å leve meg mest mogleg inn i spelet. Rollespel for meg vil seie at karakteren eg styrer er meg, og det legg ein del føringar på valga eg gjer. Av og til får dette interessante konsekvensar. Til dømes merkar eg meg at i D&D-spel velger eg vanlegvis "neutral good", men endar ofte opp med å ta valg som endrar karakteren min til "lawful good". Kanskje er dette fordi spelet ikkje gir meg nok moglegheiter til å vere god og rebellsk, eller kanskje det er eit teikn på at personlegheita mi eigentleg er meir "lawful" enn det eg trur.

 

Eg har faktisk prøvd å spele som skurk ein gong, i KOTOR 2, utan å lukkast. Omtrent halvvegs i spelet fekk eg dårleg samvit. Eg likte ikkje karakteren på skjermen, og bestemte meg for å snu tilbake til den lyse sida igjen. Gradvis jobba sith-en min med å gjere opp for dei onde tinga han hadde gjort, og eg såg korleis fjeset hans forandra seg, og korleis forandringa òg påverka reisefølgjet. Eg klarte aldri å nå maksimal styrke, sidan eg aldri kunne nå øvste del av "godheitsskalaen" spelet opererar med, men dette vart likevel den mest minneverdige og inspirerande karakteren eg har laga i noko rollespel. All heder og ære til utviklarane som gjorde valga ein tok so interessante.

 

Fin artikkel, forresten.

 

Kay

[Wartom]

Veldig god lesning! Fortsett slik! God artikkel!

[kjermy]

Noe som passa utrolig bra, er Bruktbilens signatur:

 

UUuu se på meg, jeg er en signatur!

 

 

This is the internet, where men are men, women are men, and little girls are FBI agents.

På internett (og dataspill) er vi ikke det samme som i virkeligheten... Enkelt og greit

 

Vil også si at jeg er enig med Raijin, at man syns ikke synd på NPCs i et dataspill på samme måte....

 

I fallout 3 er det alltid gøy å snike meg inn på stakkars fattige folk, og legge granater i lomma på dem... Legge tilfeldige miner i byen om natta, slik at på dagen, sprenger tilfeldige folk, og du kan se på det og le...

 

Men hvordan er det i virkeligheten? Mennesket har verdi, men NPCs?

NPCs har minimal verdi, mens et menneske er verd mer enn alt i et dataspill...

 

EDIT: Har litt mer å si...

 

I dataspill og filmer er underholdning annerledes...

Syntes Fallout 3 er et greit eksempel.... For de som ikke vet det, er det en boms utenfor en by, og tigger etter vann... I virkeligheten ville jeg såklart hjulpet ham, men i fallout 3 er det alltid gøy å si frekke ting til ham, og så snike seg bak ham, og legge granater i buksa på ham.... I virkeligheten er det bare vondt å se på at andre har det vondt... Underholdning er annerledes i spill rett og slett...

 

Jeg syns at å løpe rundt og hjelpe er unødvendig i spill, det er kjedelig... Da er det bedre i virkeligheten, da folk tjener på dette...

Så i spill er det morsomt å være ond, men jeg syns at det er noe helt annerledes i virkeligheten... Empati, som sagt før, er ikke så mange som har det når de spiller dataspill, mens i virkeligheten har man det...

Endret 23. november 2008 av Lolli

[Hr. Jenssen]

Vel, om min spillpersonlighet representerer min virkelige personlighet, så er min samvittighet fortsatt ren. Jeg klarer nemlig aldri å være den onde personen i KOTOR, Gothic, Fable, osv. Ikke engang når det vil føre til mitt eget nederlag klarer jeg å gjøre noe ondt.

 

Jeg spiller massevis av voldsspill, men jeg merker det med en gang jeg gjør noe jeg føler ikke er rettferdiggjort. Hele Sovjet-kampanjen i CoD5 føltes veldig "gal" ut for meg. Godt mulig det er fordi jeg vet at russerne var like "bad" som tyskerne, sannsynligvis verre (15 millioner russere døde under Stalins tid - direkte eller indirekte ved hans hånd - i tillegg til de millioner andre mennesker de voldtok og drepte under krigen). Samme hva det nå var, så føltes dette hevn-toktet veldig overfladisk, blasst og falskt. Tyskerne var portrettert helt latterlig éndimensjonelt, og det var vel russerne også.

 

...Men jeg spilte igjennom spillet likevel (noe som ikke er særlig vanskelig, i og med at det tar deg 4 timer å gjøre det).

 

Personlig tror jeg det varierer mye fra person til person. Noen liker nok å være onde i spill, fordi de kanskje har litt lyst til å være litt slem av og til, men at de ikke ønsker å påføre andre mennesker lidelse i virkeligheten - og dermed blir det at de gjør det i spill. Kanskje andre igjen er onde i spill rett og slett fordi de faktisk er onde i virkeligheten også.

Jeg vet at jeg selv er veldig lik i både virkeligheten som jeg er i spill (dog litt mindre krigsveteran/superhelt/ridder i virkeligheten enn i spillene), og at det er derfor jeg faktisk aldri gjør en selvisk eller ondskapsfull handling - i alle fall ikke under første gjennomspilling (som for meg er den gjeldende).

[Vaenas]

La raseriet og frustrasjonen løslates i spillet før det i neste øyeblikket går ut på gata og hjelper en gammel kvinne over veien. Det er slik vi er, vi er både onde og gode i spill (Jeg er i hvertfall det), også er jeg som regel ganske snill i mitt virkelige liv, litt ond innimellom men da med den minste innvirkning.

 

For å si det sånn jeg hadde fortsatt vært ganske snill selvom verdens normer og lover blir opphevet.

[Colossus]

Meget god artikkel! Og et godt spørsmål