Litteratur: tittelforslag og respons på kort tekst (1 s.) søkes

[Spöka]

Julia satt på pulten foran meg. Hun satt lent mot siden, og hodet hennes hvilte i den høyre hånden. Det lange, brune håret hang nedover skuldrene og langs armen hun støttet hodet i. Håret virket lett og mykt, som om det ikke veide noen ting. Det skinte glansfullt i det skarpe lyset fra taklampene og alle verdens nyanser av brunt ble vekket til live.

Videre hadde hun en frisk farge i kinnene, men ikke sånn at det virket påfallende på noen måte, bare levende. Hun hadde livlige grønne øyne som alltid virket åpne og ærlige. Nesen var mykt kurvet i en perfekt bue opp mot pannen, mens selve nesespissen hadde skarpere trekk. Munnen hennes var nokså smal, men ikke bemerkelsesverdig mye. Hele ansiktet hadde egentlig ganske smale linjer. Flotte linjer. Til og med haken var smal, og kjevebenet mykt, men samtidig markert utformet.

 

Ingen av disse trekkene kunne jeg se. Jeg bare visste at det var sånn. Jeg visste så altfor godt hvordan hun så ut. Men akkurat nå kunne jeg bare se ryggen og håret hennes. Håret som spilte og lekte i det skarpe lampelyset. Ryggen – ja, hele kroppsholdningen – som var så avslappet, men likevel grasiøs. Læreren pratet i vei om politikere og våpen og kalde kriger og kommunisme, men jeg enset det ikke. Det var bare en grøt av ord, sammenkokt til det ugjenkjennelige; en slags summing i bakgrunnen. Jeg satt som trollbunnet og fulgte med på håret hennes. Det hadde begynt å gli sakte nedover fra skuldrene, og nakken hennes ble avdekket – litt etter litt, som om det bare ville erte. Jeg merket hvor gjerne jeg skulle ha strøket hånden nedover den nakken. Kjenne den glatte huden mot fingerspissene. Det hadde vært herlig! Men jeg er alltid kald på hendene, så hun ville nok ikke ha likt det. Synd, egentlig. Så snart hun merket at håret gled ned, rettet hun seg opp. Så lot hun den ene hånda gli sakte gjennom det, før hun til slutt surret en brun hårlokk rundt fingeren, og lente seg fremover. Blikket mitt gled langs linjene hennes: fra toppen av hodet, ned langs det perfekte håret, forbi skuldrene og ned langs ryggen, helt til jeg ikke kunne se annet enn stolen hun satt på. Fordømte stolrygg. Hvorfor kunne hun ikke sitte på en krakk? Hun hadde vært enda vakrere på en krakk…

Jeg visste at jeg måtte nøye meg med å se. Det kom aldri til å bli noe mer, det visste jeg. En bitter innrømmelse ovenfor meg selv, men å si noe annet ville vært løgn.

 

Jeg ante ikke hva klokka var, og jeg ville ikke snu meg for å se på den heller; jeg ville jo se på Julia! Men plutselig annonserte læreren at timen var slutt, og folk reiste seg for å gå. Det var storefri. Overrasket av timens brå slutt ble jeg sittende og se tomt fremfor meg en kort stund.

”Malin?” verdens mest velkomne stemme sa navnet mitt, og hjertet mitt reagerte som om en startpistol hadde blitt avfyrt. Jeg snudde meg, og så inn i de grønne, livlige øynene. ”Blir du med til kantina? Det er så kjedelig å gå alene.”

Jeg smilte. ”Klart det, Julia!”

Endret 26. november 2008 av Spöka

[southparkman]

Først vil jeg spørre deg om denne teksten skal brukes i en spesiell sammenheng. Er greit å vite det hvis du skal anbefale noen endringer.

 

Språket ditt er veldig bra, særlig skildringene som det virkelig er klasse over. Noen steder er det derimot noe du kan kutte for å få bedre flyt.

 

kutt "i det" på slutten av setningen om håret.

Jeg ville også vurdert å skrive om det siste avsnittet. I hvertfall delen før Julia begynner å snakke. Jeg synes ikke den delen holder mål sammenlignet med resten av teksten din.

 

Handlingen synes ikke jeg er særlig bra. Jeg liker ikke historier av denne typen, hvor hele stilen vris opp mot en uforutsett avsløring på slutten. Etter min mening blir det for tynt til å basere en tekst på, selv om det er en effektiv måte å kunne holde en stil kort, og samtidig meningsfull. Nå skal det sies at mange liker denne typen stiler, og jeg kjenner flere som har fått 6 av å skrive slike stiler på skolen, så dette er hovedsaklig min egen motvilje mot denne typen tekst.

 

Alt i alt er teksten veldig solid og skildringene er virkelig i særklasse. Historien kan forbedres og et sterkere spenningsmoment bør vurderes.

 

Husk at det viktigste når du ber om kritikk er å vite hva du skal gi faen i.

 

Bra du holder med Rosenborg.

Endret 23. november 2008 av southparkman

[Spöka]

Takk Herlig å få respons.

 

Er enig i "i det" når det handler om håret, og husker jeg nølte da jeg skrev det (så redigerer det bort i forrige innlegg). Må vel egentlig si meg enig i at jeg ikke helt liker de siste linjene, heller.

Men jeg liker plottet, fordi det har akkurat denne uventede avlsutningen. Det spiller litt på hva man tar for å være selvfølger i underbevisstheten og hvilke konklusjoner den gjør uten at vi mener det (eller hvordan det der burde vært formulert). Kanskje fungerer den som en tankevekker? Vet ikke helt.

 

Har du noe forslag til annen avslutning/spenningsmoment?

Endret 26. november 2008 av Spöka

[southparkman]

Er enig i at det er en interessant vri, og det er litt utfordrende med tanke på hvilke slutninger vi automatisk trekker basert på normene i samfunnet, men når jeg skrev at jeg ikke likte denne typen tekst,mente jeg tekster hvor du gjennom mesteparten av teksten leder leseren til å trekke en logisk konklusjon og på slutten viser at det du faktisk har skrevet er om noe helt annet. Jeg kjenner en som skrev denne typen stiler på ungdomsskolen, han fikk 6 av en lærer og 4 av en annen, så om du tenker å skrive slikt på skolen ville jeg tenkt på hva slags person læreren er. Om du skulle endret på dette måtte du skrevet en helt ny tekst. Selv om jeg ikke liker akkurat denne teksten er det ikke vanskelig for meg å se at dette er en veldig solid tekst, og min anbefaling er at hvis du er fornøyd så la den være slik som den er, eventuellt skriv om siste avsnitt, og gi faen i hva alle andre mener.

[Spöka]

den er nok ikke særlig solid nei det er litt kjipt

men me får sjå

[southparkman]

Ikke vær deppa bare fordi du fant forumets mest grinete type. Måten du skriver på er helt strålende og du har virkelig talent for å holde på interessen til leseren. Grunnen til at jeg er litt negativ til det er at jeg har vært igjennom relativt mange "umulig kjærlighetstiler" og det blir litt irriterende i lengden. Men på tross av dette vil teksten din skille seg sterkt ut i en hvilken som helst sammenheng.

 

Fikk litt dårlig samvittighet for å ha vært såpass negativ når teksten er språklig strålende og handlingsmessig helt ok.

[Spöka]

Det gjør ikke noe. Jeg liker egentlig ikke det temaet - umulig kjærlighet - fordi det er så oppbrukt, liksom. Så en friskere vri var kult. Får se hva det blir til med den...

 

Men er fortsatt åpen for flere meninger, så klart!