Alt går til helvete

[Gjest Guest_stefan_*]

Som emnetittelen sier.

Familien, skole, venner, meg selv.

Ser mine TRE brødre gå sakte under pga narkotika misbruk. Han eldste er på psykiatrisk, andre er på avrusning og han yngste går i 8.ende klasse og har begynt med hasj nå... Prøver å snakke fornuft til han, men skjønner han godt... Er et slit hjemme. Har skilte foreldre... Vet ikke helt hva eller hvorfor jeg skriver tråd her...

Men min mor har begynt å drikke, så vi krangler ofte og hun kastet meg halvveis ut av huset, så nå bor jeg hos en kompis, pga hos min far bor det åtte stk. i en leil. Han yngste liker å bo der fordi han får så frie tøyler.

Klarer ikke å konsentrere meg på skolen lenger, og gidder ikke å gjøre lekser. Har selv brukt narkotika, men sluttet for 1-2 år siden.

Er helt forjævlig å se hvordan psyk behandler pasientene... Føler meg deppa, eller som om jeg er blitt likegyldig til alt, og det er helt forferdelig.

Savner sånn som brødrene mine var før så ubeskrivelig mye, og familien før den gikk i oppløsning. Trodde ikke ting kunne bli verre, men det fortsetter bare mer og mer. Vet ikke hvordan fremtiden ser ut for mine brødre. Får sikkert ikke mye hjelp her, men noen tips om hva jeg kan gjøre for å bli mer positiv selvom alt er negativt...? Tenker på å studere i danmark og "legge" bak meg fortiden, få meg dame... vet ikke...

[Rayline TWB]

Nå er ikke jeg noen psykolog av noe slag, men jeg er gammel nok til å ha erfart litt av hvert som livet/verden byr på av utfordringer og slikt.

Jeg tror faktisk du er inne på løsningen selv, som du sier i de nederste linjene av innlegget ditt.

Fortiden er noe man kan legge bak seg. Det å få andre ting å bry seg om, andre interesser, annet miljø vil være riktig vei å gå. Det som er avgjørende er at du ikke lar andre (tenker her da på resten av familiemedlemmene dine) dra deg med i "fallet". Det må ikke bli slik at de andre setter premissene for hva du skal gjøre eller hva sjebnen din skal bli. Det må man i stor grad sette premissene for selv.

Selvfølgelig er det synd og ille at det er slik fatt med dine søsken og foreldre, men du må nok innse (og det ser jeg at du også gjør) at man må skape seg sitt eget liv. Du skal jo ikke leve for andre - du skal leve for deg selv, og det du mener er riktig.

 

Og til slutt: I en slik situasjon så blir du virkelig utfordret med hensyn til både din tålmodighet, din konsentrasjonsevne, og din karakterstyrke - dessverre er det slik....:-)

Og jeg håper virkelig at du "får det til". Alt som ikke tar livet av deg har en tendens til å gjøre deg sterkere - du må bare ikke glemme deg selv oppi alt ståheiet.

Endret 11. november 2008 av Rayline TWB

[indie]

Dra din vei, start et nytt liv.