Aftenposten: Ungdom: - Fritt frem for banning

[reichspöbel]

(I parantes bemerket: Morsomt med en sivilisert debatt uten personangrep! )

Nyt det mens du kan. De våkner nok snart

 

Men for å diskutere selve saken; Om elever burde få melding med hjem fordi de banner. Svaret mitt er et klart nei, og grunnen er at det ikke er banningen som egentlig er problemet, men bare en lettvint løsning.

 

Når jeg leste igjennom artikkelen følte jeg meg litt som en gammel tante som teknte "fysj, så ufyselig" om ungdommens språkbruk. Hvordan kan de gå rundt å kalle hverandre horer og lignende? Men så tenkte jeg meg litt om. Det er intern humor, sarkasme mot og avvæpning av de streite eldre som synes de kler seg for vågalt. Det er faktisk en veldig kreativ, og ikke minst ufarlig, form for problemløsning. Og dette skal vi slå ned på? Nei.

 

Men det er et problem her, og det er at denne språkbruken rettes mot dem som ikke forstår det. Når eldre lærere og barneforeldre kalles horer så går det for langt. Problemet er at de ikke modererer seg, at de er så vant til å si det at de ikke tenker på at det er internt, og til en viss grad at noen gjør det for å markere gruppetilhørighet. Problemet blir også verre av at ungdomskulturen beveger seg fort, og at det derfor blir et større gap mellom gruppene. Både mellom yngre og eldre, men også internt mellom de yngre. Et eksempel fra artikkelen er forskjellen i betydningen av ordet "hore" fra oslo øst til vest.

 

Løsningen er, etter min mening, å slå ned på uhøflighet. Latterlig enkelt. La dem kalle hverandre horer, men ikke dem som er utenfor gruppen. Kjør en kampanje hvor elevene skjelles ut etter noter, gjerne med realistiske eksempler fra Nord-Norge, slik at de får opplevd hvordan det er på den andre siden. På den måten lærer de seg å tilpasse seg dem de snakker med, ikke bare at det eksisterer visse fy-ord som enkelte idioter har bestemt at ikke kan brukes.

[V5R1X]

Ja, det kan du nok si. Men her er vi egentlig inne på en annen diskusjon igjen, å ha respekt for hverandres meninger. Om jeg sier til deg at jeg missliker banning, vil du respektere eller forkaste det?

 

Hvis en persons mening om et ord/uttrykk bunner i grov illogikk, vil det uansett være riktig å respektere denne meningen? Vil det være riktig å la personen fortsette i sin boble av indoktrinasjon? Av respektens skyld...

 

Hvis en person føler seg ille til mote i nærværet til en mørkhudet person, og har tilsvarende negative meninger om en slik person, skal man respektere dette? Det er snillest å respektere denne meningen, men er dette riktig? Burde man ikke prøve å bevise/avkrefte dette ved handling. Ex.: la personen hilse på noen mørkhudete venner av en? Altså, eksponere personen for hva han har negative meninger om for å "vanne ut" meninger til det bedre/mer riktige.

 

En person som føler seg støtt av banning behøver å bli utsatt for banning for å få et like naturlig forhold til banneord som andre ord. Det er jo feil å mislike ord/uttrykk i seg selv. Det er kun fremføring av banning, fremført som personrettet og med følelsesmessige hensikter, som har noen logisk grunn for å støte folk de faktisk blir rettet imot.

 

Det at jeg snakker om, som en sa over, "jævlig god kebab" i nærværet til en person som ikke liker banning kan umulig gjøre meg respektløs. Å bli støtt av ord sagt i ens nærvær er mildt sagt å ta seg selv veldig høytidelig. Hvorfor skal ens egen mening legge sensur på andres 'normale' språkbruk? Hvorfor skal andres 'normale' språkbruk støte enselv?

 

For å fortsette analogien: Hvorfor skal personen, som føler seg ille til mote i nærværet av mørkhudete personer, forhindre at du har med dine mørkhudete venner (som er dine venner på lik linje som alle andre venner) i hans nærvær?

 

 

Tror analogien jeg bruker er fornuftig...

[J@cob]

Hyggelig å høre.

 

Jeg er redd jeg ikke kan gjengjelde følelsene med samme bravur og entusiasme, men svært hyggelig er det.

 

Jeg velger å neglisjere det du sa, og erstatte det med noen helt andre velvagte ord. Takk gudene for selektiv hørsel. Hvordan skulle jeg kunne klart meg i min egne lille euforiske boble ute den?

 

Jeg banner sjeldent i starten av en samtale med nye mennesker, men det tar ikke lange stunden før ordene hagler. Slik er det bare. Jeg kan ikke klandre (hedre?) noen andre enn meg, og, selvfølgelig, til dels familien min. Pappa er en 'soft', banner uten like. "Faen" og "helvete", florer i de fleste samtaler. En av brødrene mine, som er noen nivå mer artikulert enn resten av oss degenerete familiemedlemmer, spyr ut ord som: "forpult" i de fleste sammenhenger. Mamma er som mødre flest, en uskyldig engel og får dårlig samvittighet bare hun kaller en person for infantil.

 

Jeg har da såpass lange sosiale antenner, at jeg ikke banner i en kirke. 'Hore', er ett ord som sjeldent kommer ut av kjeften på meg, men jeg kan ofte ta meg selv i å kalle en kompis eller to for 'helvetes forpulte soparfitte', uten å ha noen annen grunn enn at jeg bare skal starte en samtale. Jeg banner selvsagt mer når jeg snakker med en venn fra byggfag, eller om jeg snakker med en fra allmen.

[tom waits for alice]

Et argument som ofte trekkes frem i debatter rundt banning er det gode gamle "banning signaliserer et svakt ordforråd" i en del forskjellige formerer. Jeg tror det tidligste eksemplet jeg har sett på det er fra 1960-tallet, fra en av NRKs programdirektører.

Man behøver slett ikke være språkfattig for å banne. Men språklig rikdom er ikke synonymt med å ha eller tillate flere ord i det offentlige rom, men at forskjellige ord har forskjellig valør. Banning fungerer som VG-overskrifter, bruker man krigstypene hele tiden blir ordene fattige den dagen det faktisk blir krig.

 

Selvsagt kan banneord alminneliggjøres, men hva vinner vi på det? Når "hestkuk" blir et honnørord, så må nordlendingene finne andre kraftord for å beskrive dritsekker. Det betyr ikke annet enn at det går inflasjon i språket. Ordene mister verdi.

 

Å nekte mennesker å banne er i mine øyne å kneble ytringsfriheten, og ikke minst er det en moralisme jeg ikke ønsker i dagens samfunn.

Nei. Som jeg har sagt før: Det er en vesentlig forskjell på å kunne si hva du vil og å kunne si det hvordan du vil. Og det er forskjell på moral og moralisme. Uten moral går samfunnet i grøfta. Om språket er bærer av moral eller bare av moralisme kan vi diskutere. Etter min mening har vi et fattig språk dersom det ikke reflekterer samfunnsmoralen, og ordene ikke har noen valør.

 

Ufint og upassende språk i seg selv eksisterer ikke. Det er bare folkene som tolker ord og uttrykk som "ufine og upassende" som det er noe feil med.

Nei, det kan du ikke uten videre anta. Da avviser du eksistensen av en samfunnsmoral, og av situasjonsbetingede forhold. Mener du at det ikke finnes onde/vonde meninger i verden, eller mener du at språket ikke er bærer av slike meninger? Hvis det er det, så er det åpenbart at det finnes upassende språk i gitte situasjoner.

 

For meg og de aller fleste jeg kjenner er banning noe man "vokser" av seg.

Sånn har det alltid vært, og det er derfor enhver generasjon synes den neste banner så mye mer. Det kommer trådstarter og andre også til å synes om neste generasjon når de selv blir gamle.

 

Vi har kvittet oss med viktoriansk seksualmoral, hvorfor ikke viktoriansk språkmoral også?

Jeg tillater meg å være uenig. Nymoralismen står sterkt i dagens samfunn. Dagens ungdom sier ikke nødvendigvis "fitte" eller "nigger" eller "forpult" oftere enn oss gamlinger, men de gjør det i flere sammenhenger dersom ingen forteller dem at det ikke sømmer seg. Og det er slett ikke fordi de er mer frigjorte enn vi var. Tvert imot, skal vi tro postene i Seksualitet og i Samliv her på forumet. Vi har en nymoralistisk generasjon som er dødelig opptatt av av normer, men som bruker vulgarismer til å beskrive det. De samme guttene som sier "fitte" (neida, ikke alle sammen) mener at jenter har skylden når de blir voldtatt og at guttene bør kunne nekte en jente å ta abort. Tillater vi slik språkbruk på forumet har vi fokus på helt feil sted, da er vi med å dyrke fram en generasjon hvor jenter kan kalles fitter men hvor de ikke får sole seg toppløse på stranda slik de fikk for 25 år siden. For meg er det bakvendt, og det viser at språklig liberalisering ikke har noe som helst med fremskritt å gjøre.

 

Hvis en person føler seg ille til mote i nærværet til en mørkhudet person, og har tilsvarende negative meninger om en slik person, skal man respektere dette? Det er snillest å respektere denne meningen, men er dette riktig? Burde man ikke prøve å bevise/avkrefte dette ved handling. Ex.: la personen hilse på noen mørkhudete venner av en? Altså, eksponere personen for hva han har negative meninger om for å "vanne ut" meninger til det bedre/mer riktige.

 

En person som føler seg støtt av banning behøver å bli utsatt for banning for å få et like naturlig forhold til banneord som andre ord. Det er jo feil å mislike ord/uttrykk i seg selv. Det er kun fremføring av banning, fremført som personrettet og med følelsesmessige hensikter, som har noen logisk grunn for å støte folk de faktisk blir rettet imot.

Det kan sees på flere måter: Hva hvis personen er en rasist, og føler behov for å banne i møte med innvandrere, for å vise sin forakt for dem. Skal vi da fortsatt "vanne ut" meningene ved å bruke mer av dem? Blir rasisme bedre av at det brukes mere? Hvis ikke, hvorfor skal det være sant om banning generelt, uten hensyn til hvilken sammenheng det benyttes i?

 

Geir

[Alinoe]

Personlig ser jeg mye av meg selv i det Thrice skrev på forrige side. Syns ikke det er noe galt i banning, sånn rent generelt, men det er en god egenskap å kunne vurdere når det burde brukes. Jeg ville aldri bannet til en klient på jobben, for eksempel. Dessuten syns jeg personlig det er mye mindre ille å bruke de "religiøse" banneordene som faen og jævlig enn det er å slenge rundt seg med hore, fitte, etc.

[Thlom]

Ord forandrer mening og kraft over tid. Steik er i dag et mildt kraftuttrykk, men det var tydeligvis ikke det for noen tiår siden. Jeg husker at jeg fikk kjeft på barneskolen når jeg en gang sa steik(steike? husker ikke helt) om noe jeg syntes var bra/flott/utrolig. For meg var det bare et kraftuttrykk, litt kraftigere enn veldig. Det overrasket meg derfor at jeg fikk kjeft for det. Kan bedre forstå at jeg fikk kjeft når jeg ropte helvete når jeg ramlet ned fra brytestokken(en smal stokk vi balanserte på og "sloss" på, den som ramlet av først tapte), men alvorlig talt, jeg var en unge, og unger må da få lov til å lufte følelser en gang i blant når de taper, vinner eller blir såret? Så lenge ordene ikke er rettet mot andre barn så har jeg ikke noe problem med banning. Barn møter banning i radio, tv, musikk, på internet og over alt ellers, man kan ikke forvente at ungene ikke skal bruke disse ordene.

[Simon Aldra]

Man behøver slett ikke være språkfattig for å banne. Men språklig rikdom er ikke synonymt med å ha eller tillate flere ord i det offentlige rom, men at forskjellige ord har forskjellig valør. Banning fungerer som VG-overskrifter, bruker man krigstypene hele tiden blir ordene fattige den dagen det faktisk blir krig.

 

Selvsagt kan banneord alminneliggjøres, men hva vinner vi på det? Når "hestkuk" blir et honnørord, så må nordlendingene finne andre kraftord for å beskrive dritsekker. Det betyr ikke annet enn at det går inflasjon i språket. Ordene mister verdi.

Søring er en mulighet.

 

Men fra spøk til revolver ser jeg hva du tenker på. Jeg kan dog ikke si meg enig. Det er i mine øyne ingen grunn til at samfunnet skal legge begrensningen på individets språk så langt det ikke går ut over andre mennesker.

 

Nei. Som jeg har sagt før: Det er en vesentlig forskjell på å kunne si hva du vil og å kunne si det hvordan du vil.

Korrekt. Men vi skal jo ikke helt glemme at det å uttrykke seg med kraftuttrykk nettopp kan være en måte å uttryke en ytring. Videre er det i mine øyne ikke slik at man trenger å forsvare retten til å banne; man trenger å forsvare motstanden mot banning.

 

Og det er forskjell på moral og moralisme. Uten moral går samfunnet i grøfta. Om språket er bærer av moral eller bare av moralisme kan vi diskutere. Etter min mening har vi et fattig språk dersom det ikke reflekterer samfunnsmoralen, og ordene ikke har noen valør.

Du har selvfølgelig et poeng, men igjen, det er opp til den som anklager de vonde ord å fylle bevisbyrden. Jeg tror vi kan etablere at banning ikke er skadelig? Dersom det er skadelig, på hvilken måte er det skadelig?

 

Jeg tillater meg å være uenig. Nymoralismen står sterkt i dagens samfunn. Dagens ungdom sier ikke nødvendigvis "fitte" eller "nigger" eller "forpult" oftere enn oss gamlinger, men de gjør det i flere sammenhenger dersom ingen forteller dem at det ikke sømmer seg. Og det er slett ikke fordi de er mer frigjorte enn vi var. Tvert imot, skal vi tro postene i Seksualitet og i Samliv her på forumet. Vi har en nymoralistisk generasjon som er dødelig opptatt av av normer, men som bruker vulgarismer til å beskrive det. De samme guttene som sier "fitte" (neida, ikke alle sammen) mener at jenter har skylden når de blir voldtatt og at guttene bør kunne nekte en jente å ta abort. Tillater vi slik språkbruk på forumet har vi fokus på helt feil sted, da er vi med å dyrke fram en generasjon hvor jenter kan kalles fitter men hvor de ikke får sole seg toppløse på stranda slik de fikk for 25 år siden. For meg er det bakvendt, og det viser at språklig liberalisering ikke har noe som helst med fremskritt å gjøre.

Nå syns jeg faktisk du drar betydningen av banning litt vel langt Geir.

 

Jeg kan på samme måte argumentere med at å forby banning vil føre til orgier på Karl Johan, for å snu det litt på hodet. At det vil føre til markant økning av antallet aborter med mere.

 

Dessuten snakker vi ikke om hets, vi snakker om banning. Vi snakker om uttrykk som defineres som ufine, som brukes uten å rettes mot andre mennesker.

 

Å bruke dem mot andre (for eksempel: Geir er en jævla kødd.) er noe helt annet enn å bare bruke disse uttrykkene (for eksempel: Jævlig god kebab.).

[tom waits for alice]

Men fra spøk til revolver ser jeg hva du tenker på. Jeg kan dog ikke si meg enig. Det er i mine øyne ingen grunn til at samfunnet skal legge begrensningen på individets språk så langt det ikke går ut over andre mennesker.

Det har jeg heller ikke sagt, så jeg ser ikke hva du er uenig i...?

 

Folk kan banne så mye de vil for meg, men jeg påpeker at de som "roper ulv" hele tiden etterhvert blir stående alene når ulven kommer. Se på de som lager tråd etter tråd om hvor fæle innvandrerne er. Budskapet mister etterhvert sin effekt, fordi bagateller blir kriser og enkelthendelser blir kultursvikt.

 

I et slikt klima er jeg ikke udelt overbevist om at J-Cores forslag har den ønskede effekt: Mer banning fører riktignok kanskje til at folk på sikt venner seg til det, men det fører opplagt til at folk som ikke ser ulven trekker på skuldrene og ikke tar deg alvorlig. Så har da også et par brukere understreket at de bruker banning i alminnelig kompis-prat, ikke når ting er alvorlig.

 

Nå syns jeg faktisk du drar betydningen av banning litt vel langt Geir.

Dette var ikke et forsøk på dra betydningen av banning noe sted. Jeg sier ikke at banningen har skylden for nynoralismen, jeg sier at den ikke motvirker den. De to fenomenene er rett og slett uavhengige størrelser. Derfor blir det feil å si at banning er noen form for kamp mot moralisme. Det er en kamp mot eksisterende normer, enkelt og greit. Om det er en god ting avhenger av om man synes disse normene er det. At det faktisk finnes mennesker rundt om som synes at normer som sådan er en uting, tilskriver jeg ung alder. Man kommer etterhvert til at et samfunn må ha en moral. Det betyr ikke at banning behøver å være galt, men folk som på død og liv vil banne bør ikke skryte på seg motiver som "kamp mot moralisme" eller "ytringsfrihet".

 

Folk som har det "i kjeften" har det som kjent ofte bare der. Det er ikke de som står fremst i striden, hva nå enn striden dreier seg om. Jeg mener rett og slett at det er feil å ha fokus på at folk må få lov til å banne når de sier noe. Langt viktigere er hva de faktisk sier.

 

Geir

 

Edit: Falt ut en bisetning.

Endret 11. november 2008 av tom waits for alice

[Simon Aldra]

Er til syvende og sist ganske enig. Men man kan ha to tanker i hodet samtidig. Det ene utelukker ikke det andre.

[vestfoldlilja]

I mitt ordforråd er banning ganske så vanelig. Ord som faen, jævelig, hælvete og kødd brukes som kraftuttrykk, og om det er positivt eller negativt ment kommer an på situasjonen og hvordan jeg sier det.

 

Jeg snakker typisk vestfolddialekt og opplever det som ok å bruke slike ord. Det kommer selvfølgelig an på hvem man snakker med og hvor man er, men jeg er av den oppfatning at i områdene rundt hvor jeg holder til er de vanlige og akseptert.

 

Det er jo også slik som Thlom sier, at ordens betydning forandrer seg. Jeg husker foreldrene mine ikke likte at jeg brukte ordene kødd eller kødde når jeg begynte å bruke dem i ungdomsskole alder (tror det beskrev penis på en lite fin måte), men nå bruker begge foreldrene mine de uttrykkene. Ikke like mye som de som er yngre, men det er i alle fall utrykk som har skiftet betydning helt og som ikke bare brukes av ungdommen.

 

Språket er jo alltid i forandring og de som er yngre vil til en hver tid finne sine egne utrykk selv om ordene ikke er nye. Det er ikke en utvikling som er mulig, eller i mitt syn ønskelig å stoppe.

 

Jeg er ikke tilhenger av og hele tiden være opptatt av å ikke være støtende, det vil jo være en umulig livsfilosofi. Og hvis alle til en hver tid levde slik ville verden stått på stedet hvil for lengst. Jeg mener ikke at man bevisst skal gå rundt å banne bare for terge på seg andre eller såre noen, og jeg syns ikke noe om å bruke ord for å hetse folk, men for mange er banneord uttrykk helt uten svor og forbannelse i seg. Etter at kristendommen kom til landet ble jo ord som faen, jævel og helvete brukt som spott og svor mot Gud, men disse ordene, som mange andre, har jo opprinnelig hatt en annen betydning som ikke hadde noe med den kristne guden og gjøre. Og slik er det vel som oftest i dag at disse ordene ikke er utrykk for svor eller spott mot gud, men som kraftuttrykk for å fremheve noe som ligger hakkene over eller under bra og dårlig.

[Simon Aldra]

Som en liten kuriøs digresjon, OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, staves OSCE på engelsk.

 

På Kypros er 'osce' et ganske obskjønt skjellsord for det kvinnelige kjønnsorganet.

 

Bare noe som vandret frem fra hjernebarken mtp. ords mystikk og betydningen av "kødd".

 

[Thespaniard]

Det første ordet jeg lærte da jeg var liten var "fy faen"

[Pivotal]

Jeg tror vi trenger å skille litt mellom banning, kraftuttrykk, og navnekalling. Intensjon spiller også inn.

 

De fleste er nok enig i at å kalle folk "stygge ting" uansett om det er jævel, neger, eller andre negative bemerkninger er ufint og hører ikke hjemme i dagligtalen. Da når det er ment negativt såklart.

 

Men så har man den typen banning hvor visse ord bare blir brukt som et ekstra potent kraftutrykk. Om jeg vil si at maten smakte bedre enn bare fantastisk godt, så smakte den jævlig godt. Fy faen for en jævlig bra film. Satans deilig kropp. Osv. Her er det nok mer varierende hva folk synes, og aksepten varierer mye fra generasjon til generasjon. Men denne typen ord viser at ord kan være godttatte kraftutrykk i dagligtalen uten at de ses på som fornærmende eller sjokkerende.

 

 

Noen andre ting jeg vil kommentere:

 

Banneord er ikke i seg selv dårlige ord. De oppfattes som dårlige av folk som er opplært av miljøet sitt til å ha noe i mot dem. Det er ikke noe spesielt med ordene i seg selv. Det brude være ganske tydelig.

 

Men i det offentlige rom så er det høyere forventinger til mange ting og da inkludert språk. Og det er forsåvidt helt greit. Det vil alltid være forskjeller i språk basert på andre ting enn hvor man kommer i fra. Sosialekter og andre kjedelige ting fra norsktimene som jeg fulgte sånn halvveis med på ringer en bjelle. Folk prater forskjellig til forskjellige folk. Og det gjelder ikke bare banneord, men måten man prater på, måten man ordlegger seg på, etc. Den letteste og vanligste forskjellen finner man som regel i hvordan man prater med venner kontra foreldre.

 

 

 

Jeg tillater meg å være uenig. Nymoralismen står sterkt i dagens samfunn. Dagens ungdom sier ikke nødvendigvis "fitte" eller "nigger" eller "forpult" oftere enn oss gamlinger, men de gjør det i flere sammenhenger dersom ingen forteller dem at det ikke sømmer seg. Og det er slett ikke fordi de er mer frigjorte enn vi var. Tvert imot, skal vi tro postene i Seksualitet og i Samliv her på forumet. Vi har en nymoralistisk generasjon som er dødelig opptatt av av normer, men som bruker vulgarismer til å beskrive det. De samme guttene som sier "fitte" (neida, ikke alle sammen) mener at jenter har skylden når de blir voldtatt og at guttene bør kunne nekte en jente å ta abort. Tillater vi slik språkbruk på forumet har vi fokus på helt feil sted, da er vi med å dyrke fram en generasjon hvor jenter kan kalles fitter men hvor de ikke får sole seg toppløse på stranda slik de fikk for 25 år siden. For meg er det bakvendt, og det viser at språklig liberalisering ikke har noe som helst med fremskritt å gjøre.

 

For en gangs skyld er jeg veldig uenig med det du skriver. Du sammenligner såkalt vulgæritet med navnekalling. Å bruke fitte istedet for vagina er ikke det samme som å kalle ei jente for ei fitte. Jeg synes det blir feil å fokusere på selve språkbruken man tillater eller som sømmer seg, men hva man mener med ordet. Om man slenger drit til noen, enten vulgært med å kalle noen en ignorant hestkuk, eller med å si at de er en ignorant hestepenis, eller en idiot for den saks skyld, så er det like mye personangrep og like feil uavhengig av mengden vulgæritet.

 

Du har rett i at ungdommer i dag er like opptatte av hva som passer seg og si, normer, etc. Men hva som er passelig er bare annerledes. Å si at en film var jævlig bra i en ungdomsgjeng er helt sømmende.

 

At det faktisk finnes mennesker rundt om som synes at normer som sådan er en uting, tilskriver jeg ung alder. Man kommer etterhvert til at et samfunn må ha en moral. Det betyr ikke at banning behøver å være galt, men folk som på død og liv vil banne bør ikke skryte på seg motiver som "kamp mot moralisme" eller "ytringsfrihet".

 

Alle har normer i en eller annen form, og joda, samfunnet må nok ha en eller annen form for moral. Men den moralen trenger ikke inkludere språket og det som jeg tror mange reagerer på er hvordan samfunnet reagerer på brudd på moralen. De reaksjonene kan gå ut over ytringsfriheten i visse tilfeller og/eller være moraliserende. Om man synes at det er upassende for en elev å si at jævlig bra i timen så er det reaksjonen det kommer ann på om det er et problem eller ikke.

 

Man kan ikke forvente å ikke bli fornærmet og jeg synes samfunnsmoralen er en bra ting, men den er alt for hårsår. Det blir litt generaliserende og tenke slik siden folk reagerer forskjellig på ting, men det er alikavel mange som reagerer sterkt på brudd av normer, mens noen kan se dem som brudd og opprettholde sine normer, men alikavel godta at andre bryter dem.

 

Føler at mye av dette ble litt babbling, men, men Får prøve å forklare/utdype om noe ble for rotete.

[Isbilen]

Jeg tror vi forbinder banning med en viss modenhet (ja) og at det er blant annet derfor folk irriterer seg mer over at barn banner enn når voksne gjør det. Unger vet liksom ikke hva de snakker om, de har ikke sterke nok følelser til å uttrykke seg ekte gjennom bannskap.

Endret 13. november 2008 av Isbilen

[Simon Aldra]

Jeg tror vi trenger å skille litt mellom banning, kraftuttrykk, og navnekalling. Intensjon spiller også inn.

 

De fleste er nok enig i at å kalle folk "stygge ting" uansett om det er jævel, neger, eller andre negative bemerkninger er ufint og hører ikke hjemme i dagligtalen. Da når det er ment negativt såklart.

 

Men så har man den typen banning hvor visse ord bare blir brukt som et ekstra potent kraftutrykk. Om jeg vil si at maten smakte bedre enn bare fantastisk godt, så smakte den jævlig godt. Fy faen for en jævlig bra film. Satans deilig kropp. Osv. Her er det nok mer varierende hva folk synes, og aksepten varierer mye fra generasjon til generasjon. Men denne typen ord viser at ord kan være godttatte kraftutrykk i dagligtalen uten at de ses på som fornærmende eller sjokkerende.

 

 

Noen andre ting jeg vil kommentere:

 

Banneord er ikke i seg selv dårlige ord. De oppfattes som dårlige av folk som er opplært av miljøet sitt til å ha noe i mot dem. Det er ikke noe spesielt med ordene i seg selv. Det brude være ganske tydelig.

 

Men i det offentlige rom så er det høyere forventinger til mange ting og da inkludert språk. Og det er forsåvidt helt greit. Det vil alltid være forskjeller i språk basert på andre ting enn hvor man kommer i fra. Sosialekter og andre kjedelige ting fra norsktimene som jeg fulgte sånn halvveis med på ringer en bjelle. Folk prater forskjellig til forskjellige folk. Og det gjelder ikke bare banneord, men måten man prater på, måten man ordlegger seg på, etc. Den letteste og vanligste forskjellen finner man som regel i hvordan man prater med venner kontra foreldre.

Svært enig med innlegget ditt.

 

Forøvrig nevner du sosiolekter. Vi har en tredje gruppe (og sikkert enda flere grupper for de som syns slikt er skikkelig spennende ), nemlig ideolekten. Altså en enkeltpersons språk.

[FLarsen]

Banning var vel opprinnelig ment som blasfemi og burde derfor ikke være noe problem for en ikke troende.

 

Banneord kan bli brukt til å si de flotteste ting og de kan bli brukt til å si de styggeste ting. De er som krydder for setninger, forsterker "smaken".

 

Når det gjelder bruk av banneord og ordforrådet så fungerer den samme analogien: At man krydrer maten betyr ikke at den er fattig for ingredienser.

 

 

Obligatorisk Penn & Teller Bullshit! - Profanity:

 

Part 1: http://www.youtube.com/watch?v=uBC3hM1CLEA&fmt=18

Part 2: http://www.youtube.com/watch?v=wiMXjrmrqls&fmt=18

Part 3: http://www.youtube.com/watch?v=kFk2auAy6UQ&fmt=18

("&fmt=18" i youtube URL-er gjør videokvaliteten bedre og lyden blir stereo)

Endret 14. november 2008 av FLarsen

[Pivotal]

Simon: Ja det er masse slike ting. Fulgte med nok i norsktimen til å ha en viss forståelse for hvordan det funker, men husker ikke hva alt heter

 

FLarsen: Jeg er rimelig sikker på at bannskap har eksistert siden starten av språk og det er ikke alt av bannskap som har noe med religion og gjøre. Selv om mesteparten har med enten religion eller kjønnsdeler å gjøre. Ellers helt enig og Penn & Teller gir en humoristisk vri på det meste. Men jeg synes ikke man burde uttale seg om banning uten å ha sett George Carlins kommentarer ^^ Filmen "Fuck" er forsåvidt også en rimelig god dokumentar om bannskap, men da litt snevret inn.

[boffeeen]

Rundt kompiser banner jeg hele tiden, og ser ikke noe problem med det, vet at ingen av kompisene mine bryr seg om jeg sier "Fy faen i helvette å den filmen er bra" etc. Sjøl mener jeg ikke at banning heller er noe problem, det er bare ord, ofte ord jeg bruker for å understreke noe. Jeg banner ikke rundt besteforeldrene mine, og om jeg gjør det tenker jeg "faen, det skulle jeg så jævlig ikke gjort" Banning er en del av måten jeg prater på, det betyr ikke at å si "Faens horejævel" til noen er greit, selvom jeg gjør det 25% av tiden i onlinespill.

 

 

Annet spørsmål: Ordet homo, hvordan ser dere på det? Sjøl sier jeg ofte ting linket opp mot det, uten at jeg på noen måte har noe imot homofile, kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre om legningen til folk. Allikevel kaller jeg ofte andre det, somregel bare på tull. Jeg mener ikke "Du er homoseksuell og liker folk av samme kjønn" men jeg bare sier det. Og omtrent hver gang jeg har sagt det, tenker jeg at jeg egentlig ikke bør si det.

[pax1]

Nordlendingen med vaskemaskin fra Saltdal er kanskje verdt en repost.. kanskje noen som ikke har hørt den før selv om det er en norsk kult-klassiker.

 

Sett deg tilbake, lytt og nyt.

[Isbilen]

Rundt kompiser banner jeg hele tiden, og ser ikke noe problem med det, vet at ingen av kompisene mine bryr seg om jeg sier "Fy faen i helvette å den filmen er bra" etc. Sjøl mener jeg ikke at banning heller er noe problem, det er bare ord, ofte ord jeg bruker for å understreke noe. Jeg banner ikke rundt besteforeldrene mine, og om jeg gjør det tenker jeg "faen, det skulle jeg så jævlig ikke gjort" Banning er en del av måten jeg prater på, det betyr ikke at å si "Faens horejævel" til noen er greit, selvom jeg gjør det 25% av tiden i onlinespill.

 

 

Annet spørsmål: Ordet homo, hvordan ser dere på det? Sjøl sier jeg ofte ting linket opp mot det, uten at jeg på noen måte har noe imot homofile, kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre om legningen til folk. Allikevel kaller jeg ofte andre det, somregel bare på tull. Jeg mener ikke "Du er homoseksuell og liker folk av samme kjønn" men jeg bare sier det. Og omtrent hver gang jeg har sagt det, tenker jeg at jeg egentlig ikke bør si det.

Å se på hva folk bruker som skjellsord og bannskap er en veldig god måte å komme nærmere sjela i et samfunn. Kjønnsorganer, avføring og lite attråverdige persontyper er populære i våre trakter. At mange av oss bruker "homo" som skjellsord betyr at det knytter seg visse tabuer til fenomenet fremdeles.

 

Hvordan kan dette ha gått for seg? Jo, i Kina bruker de ikke navn på kjønnsorganer som fy-ord i samme utstrekning som hos oss (man kaller hverandre heller "skilpaddeegg" og slike ting). Derfor har det ikke falt inn mannen som har gjort denne oversettelsen at "cunt" er et mildt sagt ladet ord i engelsk språk. Han har bare valgt blant mulige oversettelser for det kvinnelige kjønnsorgan og bare gått for det første.

Endret 14. november 2008 av Isbilen