For oss som gleder oss til å flytte ut

[AzureDragon]

Det er på nippet nå. jeg er så evinnelig lei dette elendige humøret som herjer hjemme og som har vært sånn nærmest konstant med noen få lyse unntak i ny og ne, de siste ti årene.

 

Mamma og pappa har ikke det beste forholdet. Et utrolig kjipt forhold om jeg skulle sagt det selv. De har kranglet vilt mye oppigjennom, eller rettere sagt, pappa har kjeftet på mamma fordi pappa er overlegen mamma.

 

Mamma og Pappa er kristne, derfor er jo å bli gift en pakt som SKAL vare livet ut, greit nok. Men jeg kan ikke skjønne at de vil leve sånn. Det er så dårlig stemning hjemme. Alltid!

 

Og i tillegg skal de selvfølgelig prakke på meg mye kristne greier som jeg vet er bullshit, har gått gjennom en lang prosess for å frigjøre meg litt fra mange av de latterlige moralske reglene som de absolutt vil praktisere.

 

Ok nå høres det ut som om de er hyperkristne. De er ikke hjernevasket liksom, begge har gode utdannelser og er flink i sine yrker. Pappa er en reflektert mann som jeg respekterer, men samtidig irriterer meg grenseløst over og sympatiserer med.

 

Pappa er nemlig hjertesyk og har vært det de siste 10 årene. Han har søvnproblemer...og han er som oftest sur og irriterende. Han er jo glad noen ganger, men den generelle negative stemningen overdøver dette. Jeg kan ikke skjønne at han orker å irritere seg over ALT. Han pirker konstant i det jeg gjør, han finner alltid feil. Det har han gjort siden jeg var liten gutt som skulle lære å sykle, men var redd for å prøve skikkelig fordi pappa ville bli sur hvis jeg falt.

Han plager meg med å gi meg dårlig selvtillit hele tiden, og mener at det er for å "få deg til å konsentrere på det som er viktig og fornuftig". Sånne små pirkegreier hele forbanna tiden. Samme med min lillesøster, som han skal redde fra å bli bortskjemt. Derfor driver han å plage henne på samme måte, små plagsomme kommentarer hele tiden.

 

Spesielt siden jeg begynte å lese sosial dynamikk har jeg sett hva som foregår. Pappa er rett og slett et forskremt dyr med klørne ute. Han har så mye dritt inni seg. Han spyr dritten ut på omgivelsene, ikke for å "holde meg på alerten", men fordi han må få utløp for sin dritt.

Han er en frame control addict og trenger validering HELE tiden. Han må alltid skryte av noe han har gjort, for deretter å slenge litt med leppen til meg om at jeg burde gjøre det samme, eller komme igang med noe fornuftig.

 

I det siste har jeg prøvd å fortelle ham hvorfor min søster begynner å grine nesten hver eneste gang han snakker til hun. Ifølge han, har vi elendig folkeskikk og trenger mer disiplin! Jeg tror jeg aldri har hørt noen være så på jordet. Han ser virkelig ikke at vi oppfører oss ved å svare han fordi han oppfører seg som en dritt som ingen vil adlyde.

 

Skulle vist han en film om Law of Attraction. Det går ikke en dag der han ikke klager på oppførselen min, at jeg er arrogant. Han må faen skjønne at det er han som er roten i problemet og ikke jeg.

 

dette ble mye, men jeg hadde tydeligvis litt frustrasjon inne. Jeg liker vanligvis ikke å skrive sånn som dette, da jeg setter meg selv i en offer-posisjon, men faen heller, jeg GLEDER meg VOLDSOMT til å flytte ut.

 

Et eksempel på hvordan det er hjemme er at jeg kommer hjem fra tur/vennekveld/sosialt/ferie og er i godt humør. mamma og pappa er sure. Jeg er i lett humør og snakker fint med de og beholder den gode følelsen inni meg. Men den følelsen jeg har drepes virkelig etterhvert, jeg blir på en måte sugd inn i en negativ og trist virkelighet. Så etter en times tid hjemme føler jeg meg like jævlig som da jeg dro. det er på en måte ikke til å unngå.

 

Mamma klager alltid og er ALLTID trøtt og sliten. Pappa det samme. Alt har alltid vært et ork. Å kjøre meg på trening eller å ha venner hjemme var alltid et ork. Det ble til at jeg kjørte med alle andre og at jeg alltid var hjemme hos venner men ikke de hos meg. lol, nå hadde jeg VIRKELIG behov for å snakke.

 

jeg er glade i mine foreldre altså, men de burde skilt seg for ti år siden.

uansett, flere som gleder seg til å flytte?

[-Void-]

Er det ikke bare å flytte da? Tror du og bør si hvordan du føler ting rett ut til faren din.

 

Jeg har aldri gledet meg til å flytte, jeg har simpelten bare flyttet når jeg ble lei av å bo hjemme. Er jo ikke verre enn å finne seg en jobb og f.eks i tilleg starte å studere eller noe.

[haarod]

Er ikke bare å gjøre det hvis du er under 18 år.

[Gjest Nøyaktigliksituasjon]

Det du skriver er skremmende. Alt, absolutt alt med kommentarer og oppførsel du skriver dine foreldre har er helt identisk. Hadde det ikke vært for at jeg ikke har en lillesøster, er du en klone av meg. Har oppdaget sosialdynamikk jeg også. Genialt!

[AzureDragon]

Å flytte ut nå er uaktuelt, da jeg går siste året på vgs nå, og hvis jeg skal få stipend må jeg begynne på en skole 4 mil unna. Det kan jeg klart ikke gjøre nå.

 

Men jeg gleder meg til å flytte

 

selv blir det enten fallskjermjegeropptak til sommeren eller et opplevelses/reiseår. Må ta en avgjørelse snart.

 

Det har på en måte føltes unaturlig å bo hjemme de siste par årene. Jeg føler det å bo hjemme virkelig bremser for min utvikling. Jeg stagnerer liksom litt...det føles alltid mye bedre å bo hos noen andre. Da føler jeg meg alltid grunnleggende lettere til sinns. Det er som en liten byrde hele tiden.

Men det er nok en større byrde for mine foreldre...faen det er synd i pappa, han hadde fortjent bedre...og hvertfall mamma, så mye dritt hun har funnet seg i. Jeg beundrer henne.

 

hehe det er nok ikke bare jeg som har det slik nei, "nøyaktigliksituasjon".

 

Men faen heller, barna i Afrika sulter, og jenter i Ukraina må prostituere seg. Vi må da gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Har blitt en slags sport for meg de siste ukene, å se hvor mye negativitet og dritt jeg tåler før også jeg blir i dårlig humør hjemme. Skulle mene jeg har opparbeidet meg en ganske solid gi faen-mentalitet...jeg kan tolerere mye dritt. Men som sagt, vanskelig å opprettholde det over lang tid uten å klikke i ny og ne;-)