Lei livssituasjon med mor.

[Gjest Guest_frustrert_*]

Hei

 

Jeg vil først forklare litt om livssituasjonen min sånn som den er i dag.

Jeg er en gutt på 17 år som har en utrolig flott kjæreste! Har nå vært sammen i snart et år og er fortsatt like forelsket. Vi er bor nærmest med hverandre, selv om både hun og jeg bor hjemme hos foreldrene (jeg bor bare med mamma). Blir noenganger til at vi er en uke i strekk hos hverandre osv. Slik har det pågått siden vi ble sammen også

 

Før jeg kommer til problemet vil jeg også fortelle litt om moren min.

Hun er en person som ikke er helt på topp. Hun går på en del medikamenter. Sovetabletter, sterke smertestillende og hun har tidligere hatt angst som jeg vet om, og tror hun går på noe mot dette også.

For en del år tilbake prøvde hun også å begå selvmord, og ble lagt inn, dette er noe jeg ikke har skjønt før de senere årene.

Hun er også en veldig manipulerende person, har pratet mye dritt om faren min opp igjennom årene, som jeg egentlig ikke har tenkt noe særlig over før i det siste.

 

Hun har vært alene siden 98(?), da hun og pappa gikk fra hverandre. Grunnen til dette var at moren min var utro, noe jeg fikk vite for ca 2 mndr siden av ei vennine av meg, mamma og moren hennes har vært gode kolleger og venner for mange år siden.

 

Etter mamma og pappa gikk fra hverandre har det vært veldig fram og tilbake med kjærester, gjerne opptil tre stykker om gangen og.

For ca 3 år siden var hun sammen med en utrolig grei kar, Kristian, han bodde ikke altfor langt unna, var veldig snill og stabil.

Det gikk bare oppover, mamma var glad å planene om å flytte sammen ble også nevnt. Men det jeg vet var at mamma også hadde et forhold med en annen en på samme tid. Dette tror jeg Kristian fant ut, og dermed ble det en del problemer der. Det ble mye mindre besøk, og til slutt endte det faktisk opp med at Kristian begikk selvmord. Jeg har ikke turt å fundere altfor mye over dette, da det kan ha vært mye mer enn bare problemer med mamma som kan ha vært grunnen.

 

Dette året her har også vært veldig turbulent, mamma har vært sammen med mange! 5-6 stk, bare dette året her.

I sommer hadde hun planer om å flytte sammen med en, han var da tidligere rusmisbruker, gjeld til øra og en sønn han ikke klarte å ta vare på.

Jeg gadd ikke si noe da mamma er en person som er veldig glad når hun har noen. Men utrolig sur og innestengt når hun er alene. Dette går utover meg og broren min. Hun angriper oss nærmest når vi spør om noe.

Flyttingen skjedde i to uker, til de fant ut at det ikke gikk lenger.

 

Alt har egentlig vært greit for meg, da jeg aldri har hatt et veldig godt forhold til familien min. Ble kastet ut av pappa da jeg var 13, snakket ikke med hverandre på et år. Han kom heller ikke i konfirmasjonen min selv om alle i familien hans gjorde det.

Den dag i dag har vi et greit forhold, holder oss på venne-basis.

 

Problemstillingen min.

Problemet mitt i dag er at mamma og jeg har hatt en stor krangel over hvor lei hun er at jeg og kjæresten min aldri gjør noe hjemme, at vi bare roter og snakker "kjærestespråk". Hun klagde også over at vi alltid er her, og at vi kunne være hjemme hos henne litt.

Hun sier at vi bør være såpass store at vi bør klare å ta litt ansvar. Jeg føler dog ikke at situasjonen er sånn, og vi rydder alltid etter oss osv.

Rommet mitt som tidligere har vært garasje bruker jeg og kjæresten mye, her blir det rotete ja, og ikke alltid vi rydder. Her kommer da mamma inn rett som det er og skal rydde og vaske, noe jeg aldri har bedt om.

 

Jeg føler at krangelen er helt bunnløs, og sånn som jeg ser det så er hun egentlig misunnelig på meg og kjæresten min for det forholdet vi har. Hun kommer med uttalelser som at jeg kan flytte ut osv. Når vi faktisk prater så blir hun alltid så utrolig sint. Jeg klarer å forbeholde med rolig, men får aldri sjansen til å si noe.

Så etter denne krangelen, som tok sted for ca 3 uker siden så har ikke jeg og mamma sagt et ord til hverandre.

Jeg har stort sett holdt meg på rommet mitt da jeg ikke føler meg så veldig velkommen lenger.

Hun ber meg ikke komme inn til middag, og sparer heller ikke rester til meg. Vaske klærne mine gjør hun fortsatt da.

 

Jeg har ikke planer om å prate med henne da jeg _vet_ at hun vil fyre seg like mye opp, og det vil bare bli enda værre.

Tenker selv at det er bare et år igjen til jeg får bil og blir lærling. Samme med kjæresten min, så da blir det vel til at vi flytter for oss selv.

Men uansett så har dette gått innpå meg. Tenker på det hele tiden, og jeg tilbringer de 7-8 timene av dagen på rommet mitt. Når mamma evt ikke er hjemme så går jeg fort inn, lager meg mat og går på rommet mitt igjen, så blir heller ikke mye av det på en dag.

 

Håper bare hun ser det snart også, og gjør noe med det. Men sånn som situasjonen er i dag vil jeg rett og slett bare komme meg bort.

Flytte til kjæresten min har vært en tanke, men blir uaktuelt da hun har 3 mindre søsken som er utrolig oppå, og det er rett og slett et veldig psykisk krevende miljø. Jeg trenger litt stillhet og ro rundt meg. Men ikke så mye som jeg har fått de tre siste ukene nå.

 

Ble vel kanskje veldig mye forklaring rundt alt, men må bare få fått ut litt. Har egentlig aldri tenkt over alt det her før.

Spørsmålet mitt blir vel, hva skal jeg gjøre?

[MsGreen]

Ikke noen kjekk situasjon dette her ... Du har skrevet mye, men føler fortsatt at det er litt lite å gå på..

Du sier du er 17 år, og har en utrolig flott kjæreste ... Rådet mitt, siden jeg selv lever etter "Alt for husfredens skyld"-mottoet, vil være å rett og slett flytte ut... (Ikke til kjæresten din, men at dere flytter sammen)

 

Om du og kjæresten din allerede tilbringer så mye tid sammen, så skulle det vel gå fint? (Kommer vel veldig an på om hun også er rundt din alder og om dere/du/hun går skole eller ikke... osv)

[Gjest Guest_Frustrert_*]

Har tenkt veldig mye på det.

Situasjonen sånn som den er i dag så går vi i samme klasse faktisk. 17 år begge to.

 

Vi er såpass mye i hverandre nærvær at det ikke ville ha gjort noe å flyttet sammen. Vi har pratet utrolig mye sammen om dette og er utrolig klare for å flytte sammen.

Eneste problemet vi støter på er penger til husleie, mat etc. Bor ikke såpass langt unna skolen at vi kan få stipend på den måten heller.

[OddZen]

Jeg fåreslår at du prater med moren din, alle slags forhold trenger kommunikasjon for å fungere, og i familien bør det være mulig å prate om ting.

Har du noen gang prøvd å sette deg ned å prate ordentlig med din mor? Selv om hun er din mor er hun fortsatt et menneske, det vil du oppleve når du blir eldre også, hun er et menneske og hun har det på samme måte som deg og alle oss andre på mange fronter.

[osse-mon waits for alice]

Om du ikke klarer å fungerer med din mor, og dere ikke klarer å kommunisere, er sosialtjenesten der du bor en mulighet. Snakk med dem, og de hjelper kanskje til med bopel