Kommentar: Det interaktive potensialet

[Uranos]

Er det plass i den kommersielle spillindustrien for produkter med læring, opplysning og inspirasjon som fokus?

 

Les mer

[farballa]

Er det plass i den kommersielle spillindustrien for produkter med læring, opplysning og inspirasjon som fokus?

 

 

 

Les mer

 

Problemet med opplysning i underholdning er jo gjerne at ting blir forvrengt til det ikke lenger ligner på den historiske hendelsen det skulle ligne på. Ikke bare det men spill i motsetning til film syntes å unngå å ta opp etiske og moralske spørsmål som har noe med dagliglivet å gjøre.

 

For ikke å nevne hvor mange "alternative" teorier og konspirasjonsteorier som får stor plass både i spill, film og annen underholdning. Noen av disse er så godt fordekket at enkelte ser ut til å falle for dem slik som for.eks Da Vinci koden.

 

Noen gode strategispill gir jo mye informasjon, selv om det ofte blir forverngt litt for at det skal passe inn i spillverden. Jeg grøsser med tanke på den dagen tv, spill og underholdning skulle blitt opplysningsmedier ålene. De kan ikke gjøre noe annet enn å inspirere slik at folk kan gå til fagmediene som bøker om emnet for å finne ut ting selv.

 

Kjennskap til navn, steder, hendelser og systemer kan underholdning gi. De kan gi inspirasjon til nytolkning og til å oppdage et fagområde som en kanskje ikke var intressert i. De kan gi et grunnlag som gjør det litt enklere å tilegne seg kunnskap. Å forvente at de skal gjør noe mer enn det er bare tull. Underholdning er underholdning.

[-sparks-]

Det er ett poeng ja.

Endret 8. november 2008 av -sparks-

[Velarol]

jeg tror aldri det blir å komme et opplysende unnderholdene spill som slår ann. det har jo sikkert vert prøvd, men så må man ikke glemme at spill er for å underholde ikke opplyse. selfølgelig hvis de hadde laget et bra underholdene å opplysende spill ville jo det vært flott.

men jeg synes jo spillemediaet har en del opplysende spill under sports delen, sånn som fifa 09 kan du få oppdatert slik at spillerne er i den formen de er i dag å lag osv.(hvis jeg forstod det riktig)

men du har jo de spillene som innholder vold men ikke har fokuset på det sånn som mirror's edge;)

jeg er stortsett fornøyd med spillene i dag å så lenge de utvikler spill på samme måte i frammtiden blir jeg fornøyd:)

Endret 8. november 2008 av Velarol

[Knarke]

Kan det å spille Bioshock sammenlignes med det å lese Ayn Rands Atlas Shrugged?

Bare en av disse to er verdt å bruke tiden på, og det er ikke den av de som kommer innbundet. Endret 8. november 2008 av Boheme Netter

[Rescue me]

jeg tror aldri det blir å komme et opplysende unnderholdene spill som slår ann. det har jo sikkert vert prøvd, men så må man ikke glemme at spill er for å underholde ikke opplyse. selfølgelig hvis de hadde laget et bra underholdene å opplysende spill ville jo det vært flott.

Er prøvd før ja, men det har bare vært små spill med lite budsjett. Hadde man utviklet et spill som fokuserte på læring og selfølgelig underholdning også med budsjett i GTA IV klassen tror jeg det kunne ha blitt bra .

 

Bare så det er sakt så har jeg lært en del fra spill den dag i dag. En del historie og geografi og en god del Engelsk .

[Gernia]

Syns spill er gode læremestre så som det er i dag.

90% av engelskkunskapene mine kommer fra spill...

og bortimot 80% av alle geografikunnskapene mine.

 

Backpacker er en serie som går ut på og lære deg geografi..

Helt greit spill, men veldig repetivt og ca. 0 gjennspillbarhet

 

Gaming er for underholdning, men la dem prøve seg, man vet jo aldri.

[Alt-Ctrl]

Tenkte faktisk på noe lignende her en dagen.

 

Ønsker meg et spill som er både underholdende, utfordrende og lærerikt. Husker jeg hadde mye morro med de gamle backpacker spillene.

 

Men det går vel an å lage et fps spill som også er lærerikt?

[Dotten]

Spill var nå læringskanal tidligere. Sierra lærte meg engelsk og Sid Meier&Lucasarts lærte meg historie.

 

Pc-spill brukes i dag både i barnehage og barneskolen og det er jo mange tilbud mot den målgruppen. Der kan også de gamle klassikerne til Sierra m.m også brukes, eksempelvis innenfor engelsk.

 

Men når det gjelder det voksne publikum så kan man jo undres. Jeg er lite oppdatert der, men finnes det spill som har samme samfunnsnytte som hva Chaplin, Monty Python og co. var innen filmmediumet?

[tåa]

Problemet med å bruke spill som kilde til kunnskap, opplysning og inspirasjon, er at det ikke hovedsakelig er et medium. Spill er konkurranse. Det handler om to eller flere parter som forsøker å overvinne hverandre, enten det foregår i enkeltspiller eller flerspiller. Man kan fortelle en god og viktig historie i spillform, men det krever at man løser den vanskelige oppgaven det er å kombinere denne med et engasjerende konkurranseelement. Klarer man ikke dette, kunne man like gjerne ha laget en film.

 

Jeg vil også spørre artikkelforfatteren om akkurat hva spill har lært han. Mange av oss har nok lært en del språk og kanskje grunnleggende historie gjennom spillingen vår, men hva har du, Tor Egil Andersen, fått ut av spill som Knight of the Old Republic og Beyond Good & Evil?

Endret 8. november 2008 av tåa

[farballa]

Spill var nå læringskanal tidligere. Sierra lærte meg engelsk og Sid Meier&Lucasarts lærte meg historie.

 

Pc-spill brukes i dag både i barnehage og barneskolen og det er jo mange tilbud mot den målgruppen. Der kan også de gamle klassikerne til Sierra m.m også brukes, eksempelvis innenfor engelsk.

 

Men når det gjelder det voksne publikum så kan man jo undres. Jeg er lite oppdatert der, men finnes det spill som har samme samfunnsnytte som hva Chaplin, Monty Python og co. var innen filmmediumet?

 

Du har kun lært engelsk av spill fordi du er norsk og har spilt mye engelske spill. Hadde du lest like mye engelske bøker som du hadde spilt hvem vet, kanskje hadde du vært enda bedre i engelsk? Selv i språk er det kun grunnleggende ferdigheter en kan få gjennom spill, grammatikk, syntaks og alt annet du trenger blir ikke helt lett å lære gjennom et spill. Noen får dog litt øving gjennom spill hvor en kommuniserer på engelsk muntlig eller skriftlig, men det krever jo at det har lært mye, eller noen retter på deg, slik at en ikke bare får dårlige vaner ut av det. Jeg og spilte mye Sierra spill når jeg var ung, men jeg tror faktisk jeg fikk mer ut av å lese noen bøker enn alle de timene med spill, for ikke å nevne alt jeg lærte på skolen!

 

Historie er det få spill som lærer en. Jo eldre og mer utdannet jeg blir i historie jo mer går det opp for meg hvor utrolig mye feilinformasjon det er i spill og underholdning. Enkelte fakta som årstall kan en kanskje lære, men noen årsaker, virkninger kan en som oftest bare glemme. Ofte er det også så forenklet, fordummet og full av fantasi at en nesten kan kalle det vranglære. Desverre kan jo det ofte sies om historiebøkene for ungdomstrinnet.

 

Av det jeg har sett av spillbruk i skolen så vil jeg påstå at det egentlig handler om å bruke spill for å motivere enkelte elever når de er lei. Noe repetativt kan de også brukes til, matte og staving kan fungere. Ofte blir elevene også lei av spillene etterhvert. Vi skulle hatt utrolig mye bedre spill for læring i skolen.

 

Uansett kan spill kun gjøre så mye. De er ofte repetative og trivia og faktakunnskap kan kun gi deg så mye. Å spille TP eller andre brettspill kan være like bra til det. Underholdning blir ofte for overvurdert syntes jeg i forhold til hva det faktisk gir en av kunnskap. Hadde god underholdning blitt blandet med god fagkunnskap kunne en kanskje gjort noe godt med det, desverre er det ofte ikke slik.

[CAT-scan]

Problemet med å bruke spill som kilde til kunnskap, opplysning og inspirasjon, er at det ikke hovedsakelig er et medium. Spill er konkurranse. Det handler om to eller flere parter som forsøker å overvinne hverandre, enten det foregår i enkeltspiller eller flerspiller. Man kan fortelle en god og viktig historie i spillform, men det krever at man løser den vanskelige oppgaven det er å kombinere denne med et engasjerende konkurranseelement. Klarer man ikke dette, kunne man like gjerne ha laget en film.

 

Jeg vil også spørre artikkelforfatteren om akkurat hva spill har lært han. Mange av oss har nok lært en del språk og kanskje grunnleggende historie gjennom spillingen vår, men hva har du, Tor Egil Andersen, fått ut av spill som Knight of the Old Republic og Beyond Good & Evil?

 

Tåa, du vet bedre

 

Spill er ikke (nødvendigvis) noe som helst. De kan ofte basere seg hovedsaklig på konkurranse (via gameplay) mot enten NPC (AI) eller andre spillere. Men det er minst like ofte snakk om en overordnet lek mot og med en tenkt forteller (på samme måte som litteratur, teater og film).

 

Jeg er enig i at problemet ikke først og fremst er at man ikke bruker spill til læring (selv om dette også burde fokuseres på). Problemet er at spill i dag lages, markedsføres og selges til et kunstig marked bestående av «youth», selv om det finnes gigantiske markeder for mer voksne spill.

[Dotten]

Historie er det få spill som lærer en. Jo eldre og mer utdannet jeg blir i historie jo mer går det opp for meg hvor utrolig mye feilinformasjon det er i spill og underholdning. Enkelte fakta som årstall kan en kanskje lære, men noen årsaker, virkninger kan en som oftest bare glemme. Ofte er det også så forenklet, fordummet og full av fantasi at en nesten kan kalle det vranglære. Desverre kan jo det ofte sies om historiebøkene for ungdomstrinnet.

 

Og jo mer utdannet man blir innen historie jo mer kjent blir man med at selv de beste historiebøkene er like troverdig som den menneskelige hukommelsen. Tiden som var vil aldri kunne bli korrekt, spesielt faktorer som årsaker og virkning. Der kan historikerens egne politiske standpunkt eksempelvis spille inn. Enhver historiker må innfinne seg med å hanskes med unøyaktigheter og at fint lite er skråsikkert og deskriptivt korrekt.

 

Som jeg var inne på, film har tilbudt lærdom på et helt annet plan og bør være noe spill kan forsøke på også. Dette å sette ting i perspektiv, som det å spille sjakk med døden (Bergmans Det Sjuende Inseglet) eller det rullebåndet virkelig representerer i Chaplins Modern Times. Max Payne og Mafia er eksempelvis fulle av "chinese cookies" sitater som har mye dybde, men det går fort tapt i det å drepe nestemann rundt hjørnet.

Av det jeg har sett av spillbruk i skolen så vil jeg påstå at det egentlig handler om å bruke spill for å motivere enkelte elever når de er lei. Noe repetativt kan de også brukes til, matte og staving kan fungere. Ofte blir elevene også lei av spillene etterhvert. Vi skulle hatt utrolig mye bedre spill for læring i skolen.

 

Spill i skolen har jeg lite erfaring med, men det jeg har vitner om veldig pedagogisk orientert og det er positivt. Grunnet kvaliteten (eller mangelen) på det når det kommer til lærerstanden så er det fint med medium som kan tilføre noe på en mer konsekvent måte. Det er et fint supplement (men må aldri bli noe mer enn det).

 

Bøker og film er fortsatt det beste, det er min subjektive mening. Men bøker og film var aldri like god lærdom til eksempelvis engelsk som hva et enkelt spill Som Space Quest III var, hvor man måtte skrive alt man skulle gjøre. Det var også enorm mye lesing i slike spill, fordi grafikken var så crappy at alt rundt ble beskrevet (skrev man "look" fikk man opp tidvis sidevis med tekst som beskrev omgivelsene). Dette var en form for spill som slo både bøker og film ned i støvlene, for ikke å snakke om læreren. Men med bedre grafikk forsvant tekstbeskrivelsen og med pek og klikk forsvant skrivingen.

 

Men det finnes, for de yngste, ikke et eneste medium som slår de gamle Sierra-spillene når det gjelder å lære noen engelsk. Fordi spillet kombinerer lesing, skriving og utforsking i spennende historier, hvor barnet selv inntar rollen som hovedpersonen, på et helt eget nivå. Det kunne blitt dratt enda lenger med å sette det i en mest mulig korrekt historisk setting.

[farballa]

Og jo mer utdannet man blir innen historie jo mer kjent blir man med at selv de beste historiebøkene er like troverdig som den menneskelige hukommelsen. Tiden som var vil aldri kunne bli korrekt, spesielt faktorer som årsaker og virkning. Der kan historikerens egne politiske standpunkt eksempelvis spille inn. Enhver historiker må innfinne seg med å hanskes med unøyaktigheter og at fint lite er skråsikkert og deskriptivt korrekt.

 

Nå tenkte jeg mest på et grunnskolenivå/VGS siden jeg ikke tror noe spill har noe spesielt å tilføre til noen som studerer historie på et høyere nivå, jeg antar at studenter på høyere nivå har et refleksjonsnivå godt nok til å takle metodiske og teoretiske problemer med historie. Om ikke alle historiestudenter har det, så håper jeg at jeg selv har det :!:

 

Moro å oppdage navnet til noen i et spill og noen årstall og hendelser, men ikke noe mer enn det vil jeg påstå at det er. Problemet med underholding er at noen årsaker/virkninger mye mer underholdene enn andre. Sosiale/økonomiske forhold, endring i demografi og andre ting som mange til og med på universitet finner gørr kjedelig skipper ofte underholdningen. Det er mye personfokus og fantasifulle vinklinger uten basis i noe som helst, desverre. Desverre er det også mange av de yngre elevene som tror på alt dette. De tror faktisk ofte heller på spill/underholdning enn læreboken. Jeg aner ikke hvor ofte jeg har måtte rette opp helt usannsynlige feil som elever har gjort fordi de tar underholdning som en formiddler av fag. Lærebøkene på ungdomskolen er jo ikke noe godt forbilde sånn sett da jeg til stadighet finner en del småfeil i dem. Heldigvis klarer de alltid en ting som underholdning ikke kan: De har alltid med årsaker/virkninger som det er generell enighet om.

 

Som jeg var inne på, film har tilbudt lærdom på et helt annet plan og bør være noe spill kan forsøke på også. Dette å sette ting i perspektiv, som det å spille sjakk med døden (Bergmans Det Sjuende Inseglet) eller det rullebåndet virkelig representerer i Chaplins Modern Times. Max Payne og Mafia er eksempelvis fulle av "chinese cookies" sitater som har mye dybde, men det går fort tapt i det å drepe nestemann rundt hjørnet.

 

At spill er en kulturopplevelse har jeg ingen tvil om. Etterhvert som de modnes så kan de jo kanskje bli veldige gode også. Jeg mener en del spill, akkurat som du, har mye bra i seg som forsvinner pga repetativ gladvold ol.

 

Spill i skolen har jeg lite erfaring med, men det jeg har vitner om veldig pedagogisk orientert og det er positivt. Grunnet kvaliteten (eller mangelen) på det når det kommer til lærerstanden så er det fint med medium som kan tilføre noe på en mer konsekvent måte. Det er et fint supplement (men må aldri bli noe mer enn det).

 

De spill jeg har sett og sittet med elever med har som oftest vært grusomt repetative og mer puggingsrettet enn noe annet. Vi trenger virkelig bedre spill.

 

Bøker og film er fortsatt det beste, det er min subjektive mening. Men bøker og film var aldri like god lærdom til eksempelvis engelsk som hva et enkelt spill Som Space Quest III var, hvor man måtte skrive alt man skulle gjøre. Det var også enorm mye lesing i slike spill, fordi grafikken var så crappy at alt rundt ble beskrevet (skrev man "look" fikk man opp tidvis sidevis med tekst som beskrev omgivelsene). Dette var en form for spill som slo både bøker og film ned i støvlene, for ikke å snakke om læreren. Men med bedre grafikk forsvant tekstbeskrivelsen og med pek og klikk forsvant skrivingen.

 

Men det finnes, for de yngste, ikke et eneste medium som slår de gamle Sierra-spillene når det gjelder å lære noen engelsk. Fordi spillet kombinerer lesing, skriving og utforsking i spennende historier, hvor barnet selv inntar rollen som hovedpersonen, på et helt eget nivå. Det kunne blitt dratt enda lenger med å sette det i en mest mulig korrekt historisk setting.

 

Jeg husker av gamle tekstspill at jeg skrev enkelt ord og handlinger. Noe måtte en lære, men jeg vil virkelig ikke påstå at dette overgikk det jeg fikk fra undervisning på skolen. Undervisning på skolen var nok også det som gjorde meg i stand til å kunne spille for.eks Police Quest. Akkurat som det er skolen i dag som setter ungdommen i stand til å kommunisere på engelsk i WoW, selv om de aldri i livet ønsker å innrømme det. De tror jo at de har lært alt selv, og da kan de unnskylde all spillingen sin med det. Repitisjon og øving får en dog en del av gjennom disse spillene, så en blir bedrei engelsk selv om en ikke lærer det.

 

Spill er først og fremst underholdning, men det er jo Donald(har faktisk skrevet om Donald og læring: http://denukentlige.com/2008/11/02/les-donald/ jeg tror dette kan lett overføres til en del spill) også, det gir en kanskje godt grunnlag å ha kjennskap til ting, men at en lærer så veldig mye, det tror jeg ikke.

 

Når det gjelder historie er det kun en underholdene tegnefilm som funker: http://no.wikipedia.org/wiki/Det_var_en_gang_et_menneske

Endret 8. november 2008 av farballa

[Gernia]

Kompisen min er fra tyskland.

Der lærer de Engelsk på skolen, men alt av spill filmer osv blir dubba på Tysk..

Han mener selv at engelsk kunskapene hans har tatt voldsom skade av dette...

 

Kan hende han bare ikke har giddet og følge med på skolen men....

 

bare et eksempel..

 

PS: han ligger ann til og stryke..

[tåa]

Tåa, du vet bedre

 

Spill er ikke (nødvendigvis) noe som helst. De kan ofte basere seg hovedsaklig på konkurranse (via gameplay) mot enten NPC (AI) eller andre spillere. Men det er minst like ofte snakk om en overordnet lek mot og med en tenkt forteller (på samme måte som litteratur, teater og film).

Jeg beklager dersom jeg fremstår som bedreviter.

 

Når jeg sier at spill er konkurranse, mener jeg dette i en litt utvidet forstand. En spiller kan f.eks. konkurrere mot andre mennesker, mot AI-styrte motstandere eller til og med mot spillet selv. Uten dette elementet, er det umulig å lage et spill. Spilleren må tilbys en utfordring, enten den er lett eller vanskelig. En interaktiv historie som ikke utfordrer deg, er ikke et spill i større grad enn en film med alternativ slutt.

[CAT-scan]

Det betyr absolutt ingenting. Du kan lage samme analogien til andre medier også; at det er umulig å lage en bok, en film eller et teaterstykke uten at det finnes en aktiv tilskuer. Forskjellen er mindre enn du aner. Det er snakk om at en aktivitet er (delvis) fysisk og en annen er (nærmest utelukkende - litt avhengig av hva slags ståsted man har) mental, men begge deler er fortsatt en kognitiv lek.

 

Et spill er ikke mer spill om det innebærer flere modulerbare elementer.

 

Et spill kan selvfølgelig også være minst like styrt av et narrativ som en film eller en bok.

 

Jeg skjønner hva du prøver å si ved at spill er basert på konkurranse (selv om jeg er fullstendig uenig), men hva du har tenkt til å bruke det til forstår jeg ikke. Påstanden din om at «spill ikke er et medium» gir absolutt ingen mening.

[Toxin]

Jeg føler jeg har lært mye av spill gjennom årene. Fikk alltid bra karakter i engelsk, men føler allikevel at engelsken min er betraktelig bedre siden jeg fikk øvd meg med spill. Det har skjedd mange ganger at noen jeg kjenner f.eks ikke vet hva et ord betyr, og jeg husker hvilket spill jeg lærte det i. Og la det være klart at det ikke kun er snakk om enkelte ord, men mer om hvordan setninger bygges opp og brukes. Jeg fulgte ganske bra med på skolen, men i og med den store gulroten som underholdningen i spill er så fikk jeg øvd meg mye mer enn jeg gadd å bruke på leksene, og på en mer avansert språkbruk enn hva nivået på skolen var på samme tidspunkt.

 

Som flere har sagt så synes jeg at spill er et utmerket verktøy for å inspirere. Ofte har jeg sjekket opp den faktiske historien og lest mer om et evne etter å ha fått vekket interessen via et spill. Synes også at strategispill trener hjernen (er mye å tenke på) og adventurespill får en til å tenke over muligheter (som jeg ikke føler trenger å være logiske i den virkelige verden). WoW er sikkert også god hjernetrim med tanke på alle stats å kombinasjoner osv en kan ha, men jeg er personlig imot dette spillet da jeg tror det gjør mer skade enn det gavner folk flest.

 

Med tanke på hvor fort dette mediet har vokst og hvor ungt det enda er så ser jeg ingen grunn til å påstå at det aldri vil kunne brukes som mer enn et supplement, men jeg er enig i at det ikke er modent for det enda.

 

Edit: Laptop tastatur

Endret 9. november 2008 av Toxin

[tåa]

Det betyr absolutt ingenting. Du kan lage samme analogien til andre medier også; at det er umulig å lage en bok, en film eller et teaterstykke uten at det finnes en aktiv tilskuer.

Det der er noe helt annet. Det kan sammenlignes med å si at det er umulig å lage et spill uten at det finnes noen som spiller det.

 

Jeg skjønner hva du prøver å si ved at spill er basert på konkurranse (selv om jeg er fullstendig uenig), men hva du har tenkt til å bruke det til forstår jeg ikke. Påstanden din om at «spill ikke er et medium» gir absolutt ingen mening.

Spill er definitivt et medium, men ikke primært. Mens bøker, filmer og teaterstykker først og fremst handler om formidling, handler spill først og fremst om spilling. Hva jeg vil bruke det til? Å forklare hvorfor spill ikke uten videre er noe godt medium for noen som ønsker å spre kunnskap, opplysning og inspirasjon. Artikkelforfatteren er åpenbart frustrert over at brorparten av dagens og gårsdagens spill baseres på vold, og synes å omtale problemet som et spørsmål om vilje og penger. Min påstand er at det er et spørsmål om spill sine innbakte begrensninger som medium. Spilleren trenger utfordringer, og handlingen må legges opp til å tilby mengder av dem. Historier om helten som nedkjemper horder av onde monstre og redder verden, passer her som hånd i hanske. Komplekse karakterdrama gjør det ikke. Ta f.eks. historien om Edward R. Murrow, som altså ble til filmen Good Night and Good Luck: Hvordan skulle denne ha blitt fortalt i spillform? Som et eneste stort dialogtre? Et spill som i sin helhet dreier seg om å velge sine handlinger fra en liste med alternativer, tror jeg blir kjedelig veldig fort. Se for deg at du spiller et skytespill som fungerer på samme måte: Du kommer til et nytt område, hvor du møter en gruppe fiender. Spillet spør deg så om du vil (A) skyte han til høyre, (B) skyte han til venstre, ( C )* kaste en granat mot han bak mitraljøsen eller (D) søke dekning. Du må riktig nok tenke over hva som er lurest, men du har så liten kontroll over hva som skjer at opplevelsen blir lite tilfredsstillende og svært upersonlig.

 

Kort fortalt: Saken er ikke at folk ignorerer mulighetene i spill som fortellerteknikk, men snarere at de anerkjenner begrensningene. Samtidig er det ingen tvil om at det kan gjøres mye bedre enn det blir i dag.

 

* La til et par mellomrom for å unngå å skrive tegnet ©.

[JimmyVolatile]

Som flere har sagt så synes jeg at spill er et utmerket verktøy for å inspirere. Ofte har jeg sjekket opp den faktiske historien og lest mer om et evne etter å ha fått vekket interessen via et spill. Synes også at strategispill trener hjernen (er mye å tenke på) og adventurespill får en til å tenke over muligheter (som jeg ikke føler trenger å være logiske i den virkelige verden).

Enig med Toxin. Det *er* mange spill som kan introdusere en spiller for nye og ukjente kunnskapsområder og fungere som inspirasjon for videre læring.

 

1. Armadillo Run
   (fysikk/problemløsning)
   
   
2. PhET
   , Fysiske simulasjoner
   Egentlig ikke spill men flere av disse konseptene vil jeg tro kunne integreres veldig godt i mange spill, fra FPS til eventyr.
   
   
3. Lokus123.no
   - Faglig for barn og ungdom
   
   
4. Gode bilspill (simulatorer).
   Var nylig en artikkel i avisen der kjøreskoleelever i følge kjørelærerne jevnt over hadde tydelig større kontroll på glatta spesielt med tanke på kontrastyring enn for 5-10 år siden.
   
   
5. The Political Machine
   - har ikke spilt det så veldig selv men det gir jo en viss innsikt i valgkampen.
   
   
6. For ikke å snakke om litt kart og kompass i ArmA eller liknende spill
   
   
7. Sim Earth
   - Simulasjoner/modeller av biosfære osv der man lærer om balansen i økosystemer.
   
   

 

Samtidig kan jeg ikke si at jeg har opplevd at jeg går fra et spill utlært i et nytt fagfelt. Jeg har heller ikke noe håp om at akkurat det skal skje men jeg er veldig fornøyd dersom man man kan komme ut av det med følelsen av å ha oppdaget noe nytt og med større iver for å lære mer om evnet.

 

En mekanisme jeg synes ofte er uutnyttet i så måte er at man oftest ikke får noen fordeler av ferdigheter eller kunnskaper man har fra det virkelige liv. Hoderegning, historie, musikk-kunnskaper, fysikk, naturfag eller bilkjøring, som oftest fører ikke dette med seg noen fordeler.

 

Eksempler fra Bioshock:

1. Tenk deg å lære f.eks. morse som en del av det å spille Bioshock. La oss si at man kunne tilkalle "hjelper-monstre" ved å slå morse-kode på visse rør eller metall-deksler. Hele morse-koden ville vært tilgjengelig i de forskjellige bøkene og manualene rundt i spillet (og selvfølgelig er det bare å lære seg hele koden utenfor spillet for å få større fordeler med en gang). Dermed kan spilleren, når han møter overveldende motstand, hamre inn f.eks. "BigDaddy 12" ("Big Daddy, 12 o'clock") på et metallrør eller liknende i nærheten og dermed ville "radio-kommunikasjons-spliceren" komme settende som et villt dyr og kjempe med deg mot motstanderne til siste bloddråpe.

 

2. La oss si at at en eller annen form for hoderegning ville kunne fungert som en veldig naturlig del av mitraljøse-hackingen - der det å være god i hoderegning under tidspress ville kunne være en paralleloppgave til "pipe-mania" hackingen og der man dermed får direkte belønning i spillet ved å klare utregningene samtidig som den kun er en av flere måter å komme seg gjennom hackingen. Dersom rask hoderegning både sparer tid og gjør at man slipper å bruke oppsparte gjenstander for "auto-hack" har man som spiller gode grunner til å faktisk øve litt på regneferdighetene. Men som nevnt tidligere, er det avgjørende at dette ikke er spill-mekanisme som tydelig bare er lagt til i etterkant men som er integrert i selve hacke-prosessen. (Tror det er et nokså nytt spill som har løst hacking ganske elegant med sortering av bokstaver og gjenkjenning av bokstavmønstre men jeg husker ikke hva det er akkurat nå. Deus Ex 3?)

 

3. La oss si at man med McGyver-metoden kunne ved hjelp av elektriske ledninger kjøre igang elektrolyse av sjøvannet for å utvinne hydrogen som dermed ville kunne brukes til å sprenge løs eller brenne noe som befinner seg på et høyt og utilgjengelig sted eller kanskje lage en hydrogen-kanon som gir direkte fordeler i kamp eller bruke hydrogen som erstatningsdrivstoff for en eller annen motor.

 

Poenget er: Det jeg vil se mer av er mekanismer som belønner og gir fordeler til de lærevillige og nysgjerrige men som samtidig fremdeles lar alle spille seg gjennom spillene uten å måtte gå inn på de forskjellige fagområdene.

 

Slik det er alt for ofte i spill, føles enten fag-delen av spillet bare som noe som er lappet på plass i etterkant og ikke som en integrert del av spillet. Det er bare et hinder å komme forbi for å kunne spille mer og ikke en fordel i selve spillet, ikke en alternativ og bedre rute rundt problemene.

 

...

 

Spørsmålet er også kanskje hvor mye ren underholdning man kan blande inn i spillet før læringseffekten forsvinner.