Jeg føler meg Så ensom

[UkjentPerson]

Akkurat nå føler jeg meg så jævla ensom! Jeg har vært det det siste tre årene. Eller så lenge jeg husker meg selv. Jeg føler at det er ingen som forstår meg. Jeg har en beste venn men han begynte å henge med jævla narkisser og er blitt en jævla overlegen hore. Jeg elsker ham fortsatt som venn fordi han er den eneste jeg har. Men faen så vanskelig det er å finne noen som forstår deg. Det er ei jente som går i parellelle klassen og jeg er forelska i henne. Problemet er at jeg ikke tør å snakke med henne. Mine følelser svikter meg stadig. Jeg er så jævla falsk. Så mange tanker som foregår i huet mitt akkurat nå! Jeg prøvde å kontakte folk som meg på youtube men ingen gidder å svare! Hadde jeg vært dere så hadde jeg trodd at jeg er en jævla taper og raring. Men saken er at jeg tenkte veldig mye i det siste (timen). Jeg føler meg så jævla utestengt i klassen men jeg prøver å få kontakt med folka. Men jeg når ikke helt opp til dem. Kanskje fordi jeg er for moden for dem? Jeg føler at jeg må tilpasse meg til folk konstant! Hva faen er det? Jeg vil være meg selv. Men hvergang jeg er meg selv så føler jeg meg enda ensom! Klassen min er helt normal (det tror de) men de er barn som lever bekymringsløs liv. Jeg er så ensom! Skulle øsnke det var noen som forstå meg...jeg prøver å finne slike mennesker, så langt har det gått dårlig. Kanskje på denne siden finner jeg meg selv? Foreldrene mine forstår meg ikke!

[The_Kris]

Så hva er det du vil?

Jeg stiller det spørsmålet i grav alvorlighet.

 

Jeg har aldri vært noen "insider", og det pleide å plage meg, jeg trodde jeg måtte ha venner - mange venner, men sannheten er at man trenger noe som betyr noe for en.

Føler du egentlig en trang til å ha venner? Til å ha en kjæreste? MÅ du ha en viss jente, eller vil du kansje være med en jente du kan dele interresser med?

De spørsmålene er bare for å få tankene igang.

 

Hva intresserer deg? Hva får deg til å stå opp om morgen?

Hva ønsker du å gjøre når du blir eldre?

 

Kansje mest viktig for trådens skyld: Hva er det foreldrene dine ikke forstår?

Fordi hvis du ikke vet hva det er de ikke forstår, kan du ikke forvente at de skal forstå det.

Endret 7. november 2008 av cyclo
Fjernet unødvendig quote

[UkjentPerson]

Wow...jeg tror jeg har behov for alt det du har nevnt.

 

heh..kanskje det er bare slike stunder der alle vil være litt triste?

Endret 7. november 2008 av cyclo
Fjernet unødvendig quote

[UkjentPerson]

men egentlig der det at jeg trenger ei jente som forstår meg og deler sine meninger med meg...fy faen jeg føler meg som en taper akkurat nå. Alle jentene med utseende som virker troverdige i de fleste tilfeller er bare falske. De har ikke sine egne meninger. Eller enten de er fordomsfulle, "main stream" eller rett og slett ikke tenker og lever i et drømmeverden der man mistet kontaktet med bakken!

 

Lurer på om det finnes slike jenter i det hele tatt?

[pululf]

Jeg føler meg så jævla utestengt i klassen men jeg prøver å få kontakt med folka. Men jeg når ikke helt opp til dem. Kanskje fordi jeg er for moden for dem? Jeg føler at jeg må tilpasse meg til folk konstant! Hva faen er det? Jeg vil være meg selv. Men hvergang jeg er meg selv så føler jeg meg enda ensom! Klassen min er helt normal (det tror de) men de er barn som lever bekymringsløs liv. Jeg er så ensom! Skulle øsnke det var noen som forstå meg...jeg prøver å finne slike mennesker, så langt har det gått dårlig. Kanskje på denne siden finner jeg meg selv? Foreldrene mine forstår meg ikke!

 

Second that. Jeg prøver også å få litt kontakt med folk, men problemet mitt er at jeg er veldig usikker. Av en eller annen grunn er jeg redd for å si noe dumt (det er kun jeg som vil syns det er dumt sagt (tror jeg)). Jeg er grei med alle jeg snakker til snakker ikke ned om noen og sånn, men likevel så klarer jeg liksom å få helt kontakten med folk. Er kanskje med hvordan jeg snakker/oppfører meg generelt. Tror jeg er litt for ivrig.

Jeg gruer meg nesten til russetida om ett år, hvem skal jeg feste og ha det gøy med?

Endret 7. november 2008 av pululf

[UkjentPerson]

Jeg føler akkurat det samme! Hvorfor skal man være redd å dumme seg ut egentlig?? Tenker du mye du og? Jeg får nesten følelse at jeg filosoferer her. Ja det gjør jeg. Har du noen gang opplevd å ha mange venner men samtidig at de vennene dine ikke forstår deg? Jeg føler det slik hver dag! Venner er som rus for meg, jeg prøver å glemme meg selv med vennene mine. Men ensomheten fortsetter å hviske inn i ørene mine. Jeg innser at jeg må tilpasse meg selv for hver enkelt person! Hvorfor er det slik? Jeg har ikke hatt sex på flere uker kanskje måned men jeg har ikke lyst (fortsatt)! Jeg tenker å tenker samtidig som seiler jeg bort fra alt som omkring meg!

Endret 7. november 2008 av cyclo
Fjernet unødvendig quote

[Suburbian Hero]

Under hele min barndom ble jeg mobbet, og jeg har hatt flere nær-døden opplevelser enn jeg vil tenke på. For 3-4 år siden flyttet jeg fra Bergen, og forlot mine beste venner. Bergen var alt for meg den gangen, mitt Utopia og mitt liv. Det var selvfølgelig bare barnslig innbilling, men det gjorde at jeg fikk feil venner. Outsidere som så på meg som en enda større outsider og brukte meg til å få presset ut kompleksene mine. Jeg hang med dem i to år, helt til de eller jeg forlot dem. Den historien kommer til å være uklar for alltid...

 

Deretter begynte videregående, og jeg fikk nye venner. Det tok meg 6 måneder med ensomhet osv til jeg møtte en fyr i matteklassen min, deretter møtte jeg flere folk. De hjalp meg gjennom masse dritt, og jeg hadde ekte venner første gangen på to år. Dette oppnådde jeg bare ved å være meg selv. Når jeg nå tar dette tilbakeblikket kan jeg ikke noe annet enn å glise, så mye som kan skje på så kort tid. Nå har jeg oppnådd en viss status på skolen, og i går hadde jeg bursdag. I 9. og 10. var det kanskje bare 10-20 personer som gratulerte meg, og i går var det minst 70 stykker som gjorde det samme.

 

Jeg blir invitert på fester som de gamle vennene mine kunne bare drømme om, jeg blir stadig kjent med nye folk, og nå vet jeg at det holder bare å være seg selv så ordner ting seg. Jeg stoler ikke på alle disse folka, jeg vet at noen av dem vil prøve å drite meg ut o.l men la dem prøve. Hvis de tror at jeg bryr meg om det, så får de bruke sin energi på det. Jeg vil ikke bruke min energi på dem.

 

Selvfølgelig er ikke alt solskinn, senest forrige helg hørte jeg noe i fylla. Jeg trodde at det var noen som prøvde å drite meg ut, og dermed gjorde jeg en tabbe jeg ikke vil gå dypere inn i. Frykten for å bli mobbet vil nok aldri være der, men alle vi må bære vår last. Bare la den ikke bli for tung

 

Vær deg selv, vær hyggelig mot andre, ikke isoler deg. Gi folk en sjanse, slik at du vet hvor du vil ha dem. Ikke gjør samme tabbe som meg; ikke forhåndsvurder folk. Kanskje den populære jenta i klassen som tror du er en nerd egentlig vil bli godkjent av de andre, fordi hun er redd for å være seg selv i en fremmed verden. Sånn fikk jeg en vennine som jeg er virkelig glad i... Verden er et sykt sted

 

Ting vi bli bedre, og ikke la folk gå innpå deg. Det kan være vanskelig, men det er i nedoverbakke det går oppover. Jeg tror du er en grei fyr, men at du er misforstått. Keep on fighting

 

Nå sitter sikkert mine gamle "venner" og får ut sine komplekser ved å drite ut dette innlegget. Who gives a fuck? Alle takler sine problemer på en eller annen måte...

Endret 7. november 2008 av SasaB

[cyclo]

Tråden er flyttet til en litt mer passende del av forumet.

 

(Og som vanlig skal ikke denne posten kommenteres, send evt. en PM)

[pululf]

Vær deg selv, vær hyggelig mot andre, ikke isoler deg. Gi folk en sjanse, slik at du vet hvor du vil ha dem. Ikke gjør samme tabbe som meg; ikke forhåndsvurder folk. Kanskje den populære jenta i klassen som tror du er en nerd egentlig vil bli godkjent av de andre, fordi hun er redd for å være seg selv i en fremmed verden. Sånn fikk jeg en vennine som jeg er virkelig glad i... Verden er et sykt sted

 

Jeg er hyggelig mot andre, isolerer meg ikke (snakker alltid med folk hvis de vil noe), og forhåndsvurderer ikke folk. Det er vel heller det at jeg aldri har noe jeg vil si, for eksempel syns jeg det er vanskelig å holde en samtale gående. Jeg sier det jeg skal si, og ferdig med den saken. Det føles ofte at jeg desperat prøver å finne noe å si i en samtale, men nope. Ingenting. Jeg liker bedre å svare på spørsmål, men det er vanskelig å komme på noe å si i en samtale.

 

Jeg ser også på meg selv som en tulling gjennom andres øyne, liksom at jeg bare er en plage. Vil ikke være så mye rundt folk fordi jeg tror at de ikke liker meg og ser på meg som en venn, men mer som en plagsom fyr som følger etter dem. Mindreverdighetskomplekser anyone?

[Orwandel]

Bedre selvtillitt er vel noe de fleste skulle ønske de hadde. Selv plager det meg litt at jeg ikke har noe særlig selvtillit å snakke om, og jeg har en del spesielle interesser som gjør at jeg ikke er den aller mest sosiale personen som finnes. Jeg liker å være sosial når det passer seg, men trives godt i mitt eget selskap også. Det tar tid for meg å bli komfortabel rundt nye mennesker, noe som har litt med selvtilliten å gjøre, men er ikke noen enstøing av den grunn. Har vel litt med at jeg er oppvokst på landet og ikke i byen muligens.

 

Men jeg vet hva jeg må jobbe med, og det er jo fint å ha et mål. Jeg ser på meg selv som et prosjekt hvor målet er å bli mer selvsikker, bli komfortabel med å snakke med fremmede mennesker (inkludert fine damer på byen), og tone ned mine sære interesser slik at jeg blir litt mer kompatibel med den gemene hop Eventuelt finne en dame som er like sær...

 

Bare ikke få et psykisk sammenbrudd og bli emo, så går det nok fint

[The~Raven]

Jeg tenker jeg kunne hatt en lang samtale med deg... får jeg er også sånn nå bortsett fra narkis greiene.... Lengter etter en i klassen..

[Garanti]

Masterdragn0: Second that.

 

Edit: Tror jeg misforstod , men likevel, jo

Endret 8. november 2008 av Garanti

[The~Raven]

Er i dyp kjærlighetssorg

[isaac elric]

du føler deg så ensom og alle andre er noen mainstream drittunger som ikke forstår deg? de er vel falske barn som lever bekymringsløse liv uten å ha ordentlige meninger om ting? er du for moden for dem?

 

no offense, men en slik tankegang kommer hvertfall ikke til å få deg flere venner. en slik tankegang er arrogant. du rasjonaliserer opp grunner til at du ikke passer inn med mengden, men faktum er at du rett og slett ikke har peiling på kommunikasjon.

 

det å kunne kommunisere godt med andre mennesker, skape et godt inntrykk etc. er en av de beste evnene en kan ha. jeg gjetter at du ikke har fått utviklet dine sosiale antenner godt nok opp igjennom barndommen/ungdommen... i hvilket tilfelle det kan virke svært vanskelig å ha kjemi med andre folk.

men ikke frykt, dine sosiale muskler kan trenes opp... men det tar tid.

 

vi har alle behov for å ha noen gode venner - folk vi kan støtte oss på. du trenger ikke å være den typen som blir bedt på 5 forskjellige fester hver eneste helg og har tonnevis med damer og bekjente.

men et par gode venner du kan være deg sjæl sammen med er elementært for et hvilket som helst menneske vil jeg tørre å påstå.

 

så hvordan få deg noen flere venner? en idé hadde vært å studere sosial dynamikk, kroppspråk og disse tingene.. du kan være verdens flotteste og mest intelligente person, men hvis du har et nørdete og avstøtende kroppspråk så er det ikke rart folk fryser deg ut...

beklager, men slik funker kommunikasjon mellom mennesker. simpelt, men samtidig svært komplisert og vanskelig å lære seg. jeg vet, men sånn er det. vi kan ikke noe for det.

 

folk flest er egentlig ikke slemme eller avstøtende fordi de mener vondt... ofte tenker de ikke over det.

finn en person du synes virker snill og åpen, få litt kontakt, og forklar senere at du har litt sosial angst grunnet mobbing i barneskolen, og at du gjerne vil bli litt flinkere til å håndtere mennesker. om du ikke har blitt mobbet, si det allikevel, så får folk sikkert litt mer sympati. de fleste vil nok hjelpe deg i et slikt tilfelle - dra deg med på fester o.l. og hvis du får avslag så har du vel ikke akkurat så mye å tape heller?

 

og om du er en person med sterke meninger om ditt og datt - la det ligge. tro meg, få folk digger de som skal mene noe om alt og alle, som ikke liker ditt og ikke liker datt... slike folk er irriterende. ikke drit i meningene dine, men ikke push dem på folk...

 

kokt ned til noen korte råd fra min side:

- studer sosial dynamikk, altså kommunikasjon mellom mennesker

- studer kroppspråk; jobb på ditt eget slik at det blir mer åpent og vennlig

- vær positiv og smil. om dette ikke funker til å begynne med og folk virker litt careless i forhold til det, så er det nok fordi en slik oppførsel er uventet fra din side. etterhvert blir de mer vant til det og blir litt mer åpne

- ikke døm folk. la den dummeste blondina være en naiv brunkrem babe, men innse også at hun er et menneske, akkurat som deg, formet av sine omgivelser. hun har drømmer akkurat som deg og lever på den samme kloden som deg. hun er sikkert, som de fleste andre, et menneske som ikke ønsker andre vondt og i bunn og grunn bryr seg om folk.

- ikke klag eller baksnakk. folk liker i bunn og grunn ikke at folk klager over piss eller baksnakker andre. noen har for vane å gjøre dette, og det er i noen tilfeller akseptert. men ikke gjør det - det viser at du har en høy standard og en moral, hvilket er beundringsverdig og mangelvare hos mange mennesker nå tildags.

- LES How to make FRIENDS and influence people - Dale Carnegie. flott bok, og absolutt en av nyttigste bøkene jeg noen gang har lest.

 

lykke til mann! håper ikke du tok deg nær av noe jeg skrev, men det er viktig at du innser et par sannheter og begynner å jobbe på deg selv.

 

husk, du er ikke mer verdt noen andre mennesker, og ingen mennesker er mindre verdt enn deg. vi er alle like... du kan nikke hodet ditt og si "ja, det har du sikkert rett i", men det hjelper ikke med mindre dette er integrert i hodet ditt og måten du tenker på. ikke tro det, vit det, så får du nok fort flere venner

 

peace out fra wanna-be buddha!

Endret 8. november 2008 av Skagen
Retningslinjene #8.

[Orwandel]

du føler deg så ensom og alle andre er noen mainstream drittunger som ikke forstår deg? de er vel falske barn som lever bekymringsløse liv uten å ha ordentlige meninger om ting? er du for moden for dem?

 

Det er jo uansett ofte en riktig oppfatning. For veldig mange er alt som betyr noe å kjøpe det alle andre har for å bli mest mulig populær. De vet ingenting om livssyn, politikk, samfunnsspørsmål, historie eller musikk ut over det deres nærmeste krets har fortalt dem eller det de har lært på Topp 20. Om det handler om modenhet eller ikke, kan sikkert diskuteres. Men om du er opptatt av ekte verdier, mens alle rundt deg er opptatt av kun overfladiske ting, hvordan skal du da passe inn og få stimulans?

 

For å ta utgangspunkt i noe som ikke er så veldig viktig for folk flest kanskje, men som likevel er viktig for meg. Jeg hater dagens populær-musikk (kontemporær urban, AKA R&B) og lignende musikk uten artister. Det er ikke bare at jeg ikke liker slik musikk, jeg misliker den sterkt (med få unntak). Hver gang jeg blir med folk på fest eller ut på byen, blir det stort sett spilt slik musikk (særlig hvis det er mye jenter tilstede, som oftest er de som liker lett pop-musikk best). Jeg prøve å spille musikk jeg liker innimellom for å unngå å bli gal, men blir jo en smule upopulær i prosessen. Dermed gidder jeg ikke å bli med på alt mulig så ofte som jeg kanskje hadde ellers. Da jeg bodde i Oslo gikk det greit (skal flytte tilbake snart, yay) siden du kunne få inn en dose med skikkelig musikk fra et annet utested siden tilbudet er såpass stort, men i litt mindre byer er det hiphop/r&b all over mer eller mindre (bortsett fra annet rølp, som DDE og slikt).

 

Så det har ikke noe med arroganse å gjøre, men med at du ikke passer inn i "standardprogrammet" og må bli til en annen person hvis du skal passe inn.

 

Her er en liten link hvis du vil ha en liten vitamininsprøytning med skikkelig musikk forresten:

[UkjentPerson]

Vær deg selv, vær hyggelig mot andre, ikke isoler deg. Gi folk en sjanse, slik at du vet hvor du vil ha dem. Ikke gjør samme tabbe som meg; ikke forhåndsvurder folk. Kanskje den populære jenta i klassen som tror du er en nerd egentlig vil bli godkjent av de andre, fordi hun er redd for å være seg selv i en fremmed verden. Sånn fikk jeg en vennine som jeg er virkelig glad i... Verden er et sykt sted

 

Jeg er hyggelig mot andre, isolerer meg ikke (snakker alltid med folk hvis de vil noe), og forhåndsvurderer ikke folk. Det er vel heller det at jeg aldri har noe jeg vil si, for eksempel syns jeg det er vanskelig å holde en samtale gående. Jeg sier det jeg skal si, og ferdig med den saken. Det føles ofte at jeg desperat prøver å finne noe å si i en samtale, men nope. Ingenting. Jeg liker bedre å svare på spørsmål, men det er vanskelig å komme på noe å si i en samtale.

 

Jeg ser også på meg selv som en tulling gjennom andres øyne, liksom at jeg bare er en plage. Vil ikke være så mye rundt folk fordi jeg tror at de ikke liker meg og ser på meg som en venn, men mer som en plagsom fyr som følger etter dem. Mindreverdighetskomplekser anyone?

 

 

Virker som om vi to har samme problemer!

[UkjentPerson]

Oj det var mye på gang!

Først ville jeg takke dere for deres oppmerksomhet og råd!

 

Mye bra ting her!

 

Livet kan være veldig komplisert noen ganger. Men det er ikke noe vi kan gjøre enn å fortsette å leve videre!

[The~Raven]

har ikke kjærlighetssorg lenger.. har lyst til å planlegge mord

[Wickedlike]

har ikke kjærlighetssorg lenger.. har lyst til å planlegge mord

 

Det blir litt som å knuse tastatuet, føles godt i 10sec etterpå, så tenker man, "å faen"

[Lidskjalv]

Gi faen. Så vips er du voksen. Så er alt glemt. Hva f... er vitsen med å stresse?