når familien har negativ påvirkning på deg

[isaac elric]

sakte men sikkert så blir man som de menneskene man omgås... man påvirkes i stor grad av menneskene rundt seg. det er ikke alltid man ønsker at dette skal skje, men det gjør det ofte allikevel.

jeg hører ofte folk som sier "jeg skal ALDRI bli som moren min!", men etter et par år, ofte uten at de er klar over det selv, så har de gradvis blitt den personen de sverget å aldri bli.

vel, jeg er en av de personene... med unntak av at jeg ikke har blitt som min mor enda. jeg er 17 år, bor hjemme og moren min er et svært ustabilt menneske. sinne, frustrasjon og kjeft for ingenting er rutine i dette hjemmet. i noen perioder er det greit, men for det meste er det helvette. hun ødelegger familien vår og er uvenner med hele slekta.

jeg vil ikke gå i detalj, og jeg vet at jeg har mine feil, men oppførselen hennes er rett og slett forkastelig. jeg vil ikke ha noe med et slikt menneske å gjøre.

jeg er så redd for at jeg skal bli lik henne, og jeg begynner å se likheter mellom oss. noen ganger, uten at jeg greier å tenke over det, så reagerer jeg som min mor - med frustrasjon og sinne, på akkurat samme måten.

om jeg legger merke til noe så smått som en likhet i kroppspråk mellom oss blir jeg drittredd.

min søster har sagt det samme i årevis: "jeg skal IKKE BLI som mamma", men jeg begynner å se det tydeligere og tydeligere; det er nettopp det som skjer.

hvordan kan en unngå å la seg påvirke negativt av sine nærmeste?

 

dårlige venner kan man bli kvitt, men familien er man stuck med hele livet... kan jo ikke bare forlate dem heller. de forventer jo at jeg skal hjelpe til her hjemme. min søster er her ofte og hjelper til på gården, og til tross for dette får hun like mye kjeft og faenskap som alltid. om hun ikke kommer og besøker på en stund, så blir mor bitter og sint.

Endret 7. november 2008 av IsaachElric

[abc12345]

Du er ikke alene. Er i en prikk lik situasjon selv. Moren min og jeg oppfører oss som dere.

 

Men jeg har alderig vært i nærheten av å ligne morra mi og tro meg jeg kommer alderig til å bli det heller.

Akuratt nå er forholdet mellom oss helt forjævelig og jeg mest lyst til å flytte for meg selv. Jeg kommer alltid sist i rekka, så om det gjelder noen andre som ikke er i familen.

 

Søstra mi og mamma skal alltid rotte seg sammen mot meg. jeg har gitt opp hele greia og gleder meg til neste år da jeg skal bo på hybel i en annen by for megselv utenat ho trenger å ødelegge vennskapjeg har med andre mennsesker og forhindre meg i å bli kjent med andre.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke veldig bra forhold med min mor jeg heller, konstant klaging på alt, ALDRI ett positivt ord om noe.

det som gikk igjen HVER dag, flere ganger om dagen var at hun er sliten, middag, jobb og tv(at hun ikke fikk se det hun ville se hele tiden, selv om 4 andre ville se noe annet, og hun vil gjerne se ting som barnetv og slikt, selv om hun sitter med kryssord samtidig som hun "ser" på det).

hun har heller aldri pushet meg, motivert meg, støttet meg eller vært med på noe, hun hadde en periode mulighet til å endre livet mitt og familien min totalt, til det bedre, men tror ikke hun sendte det en tanke engang, hadde blitt litt jobb på henne også.

 

løsningen for meg ble å flytte langt unna, flyttet først ca 6 timer unna, så flyttet jeg til oslo, som er ca 3 timer unna.

har veldig lite kontakt med henne nå, men synes det er helt greit, bare klaging uansett...

 

og nei, du trenger ikke bli lik dem du omgås, moren min er kanskje norges største pessimist, jeg er evig optimist og livet smiler alltid til meg