Trenger hjelp! Er redd for min bror!

[Gjest Gutt på 15]

Hei..

 

Min bror har alltid vært hyper.. Han går aldri tom for energi før han legger hodet på puta, men det er ikke poenget.

Poenget er:

Jeg og broren min pleier å krangle en del (som alle andre?), det skal nevnes at broren min er 10 år, mens jeg er 15 år. Men hver gang vi krangler (nesten) er det fordi han ALDRI skjønner når nok er nok. derfor blir det til at jeg er helt desperat og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver jo først bare å be han snilt slutte.. og at det er hans siste sjangse.. Som feks i dag (det værste jeg har opplevd med broren min): Jeg kom hjem, og da hadde han slått på Xbox 360 min og PCn uten å ha spørt meg eller noe. Greit, jeg bare sa ifra til han at han skulle spørre meg først. Så fikk han lov til å spille på xbox 360n som han syntes er veldig stas.(husker selv hvordan det var å få være på rommet til søstra mi). Men.. HVER GANG (finnes vell ett og annet untak, men det er ikke mange!) så begynner han å plage meg.. Som i dag, så drev han å fortalte noe om det han holdt på med mens jeg måtte konsentrere meg voldsomt, jeg spurte om han kunne slutte med det på en vennlig måte, siden jeg måtte konsentrere meg. Og da svarte han meg frekt tilbake, men jeg bare ignorerte det. Men så begynner han å drive plage meg (dytter meg osv) og gjør alt for å ødelegge for meg.. Jeg sier klart at han ikke skal gjøre sånn, ellers må han gå ut. Men han fortsetter å terge meg.. Jeg sier da at viss han gjør noe EN gang til, så slår jeg av Xboxen og han må gå ut.. Og gjett hva! han begynte å plage meg.. Så jeg slo av Xboxen og ba han gå ut.. det gjorde han jo selvfølgelig ikke, så jeg ble mer sur og ropte til han.. Så smalt jeg igjen døra (til mitt rom!) og gikk på køkkenet for å ta meg litt melk for å roe meg ned. Når jeg kom tilbake satt han å spilte et spill på PCn min! En eiendom han aldri skal røre uten min tillatelse! Men NEIDA! Da ble jeg så forbanna at jeg igjen ropte "NÅ KOMMER DU DEG UT!!", og han bare LER (vi satt i senga mi, siden det er "sitteplassen" på rommet mitt) og prøver av all kraft (ja, han er ganske sterk!) og holde seg igjen.. Dyna og alt blir slengt på gulvet (tastaturet og musa også, som er dyre saker!), men jeg klarer å dra han ut fra rommet, jeg blir så sinnsykt sur på han fordi han sparker meg, så jeg roper "ÅÅÅ, KAN DU GI FA*N! ÅÅÅ HEL**TTE", mens jeg fikk han ut.. Etter tja.. 5 sekunder så var han tilbake uten for døren min og banket og sa stygge ting til meg mens han lo.. Jeg sa at han skulle stikke til hel**tte, for nå gadd jeg fa*n ikke mer" Også sa jeg også "JEG HATER DEG SÅ JÆVLIG, KAN DU PLIS GI FA*N!", mens jeg var drit sur og samtidig lei meg.. Men han bare fortsatt som vanlig... Å vi fortsetter sånn i en periode.. og jeg begynner å omtrent gråte.. Fordi jeg ikke klarer mer.. han slutter jo aldri! han bare ler! UANSETT hva jeg gjør! Har prøvd å overse han osv også, men det funker heller ikke! Så tar det ca. 2 min før han er tilbake, og låser opp døra mi.. så sier han: "Det må ende sånn" mens han står med en brød-kniv i den ene hånda.. Så da gikk jeg til han og han rygget bakover, jeg klarte å få tak i han og begynte å klemme han og tok fra han kniven mens jeg begynte å gråte.. Jeg sto å klemte han en del til før jeg la kniven ned og begynte å gråte enda mer.. Vi la oss i senga og pratet litt.. han forteller meg at "hans tid har kommet", at "det må ende sånn".. Aner du hvor lei meg jeg blir? det er helt jævlig.. jeg begynner å gråte av å tenke på det.. For jeg er jo veldig glad i han.. Så blir det liksom greit etter at vi har pratet en stund.. så går jeg inn på rommet mitt igjen.. etter en stund kommer han inn igjen og sier "det er best for dere...Alle er jo sure på meg"... Jeg ga han en klem og sa "du.. vi er veldig glade i deg!" han svarer: "Men jeg er alltid så hyper, det er best sånn" meg: "Nei, vi er glade i deg uansett"... ja osv.. Jeg er sinnsykt redd! Tenk om han en dag gjør det!? Jeg ANER ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er så sinnsykt redd for han! Trenger råd! Jeg klarer ikke mer!

[trn100]

Skjønner godt at du/dere sliter ja. Ikke noen særlig hyggelig situasjon for noen av dere dette.

 

Regner med at dine foreldre også kjenner til dette? Ellers er det på rene at dere begge har både behov for og krav på hjelp, og jeg vil anbefale deg å ta kontakt med PP tjenesten i kommunen din om de ikke allerede er involvert.

 

Slikt krever profesjonell hjelp og er ikke opp til deg å løse eller ta ansvaret for.

[granny]

Hei

Det virker ikke som noen god situasjon i det hele tatt det her, og det er viktig at du også forteller dette til foreldrene dine. Dette er ikke noe du skal løse på egenhånd.

 

Det er et veldig godt råd du får av TRN100 over her. Det virker som om broren din og familien trenger noe hjelp. Er han også urolig på skolen? Mulig han bør utredes for ADHD? Viser det seg at han kan ha det, så kan han få medisinsk hjelp slik at han får det bedre med seg selv og da får også dere det bedre.

 

Det virker som han er veldig opptatt av at du skal se han, og han ser nok veldig opp til deg som storebror. Noen ganger kan rop om oppmerksomhet slå ut slik det gjør hos han. Kanskje han ikke forstår at han kan få oppmerksomhet også ved å være snill?

Hvordan er det med det forresten? "Ser" du han når han er rolig og gjør dere koselige ting sammen da? Viktig å belønne slik atferd også. Kanskje du kunne sette av visse tider da dere avtaler at dere skal gjøre noe sammen og da full fokus er på det? Slik at han slipper å kjempe om oppmerksomhet? Dette blir jo bare noen tanker ut i fra det du har skrevet. Fint om du kan skrive noe mer om hvordan dere har det sammen når han ikke bråker med deg også.

[Gjest Meg igjen]

Joda, vi pleier å "leke" sammen Det virker som om han har skjønt litt mer alvor nå, at han fikk tenke litt. Mamma vet om dette, siden hun har sagt det til meg, at jeg må prøve å være mer snill med han. Jeg sier jo at det er ikke lett når man blir slått og mobbet. Og hun forstår meg jo. Men så ble det liksom ikke så mye mer prating om det. Mamma fortalte at han har sagt til henne at at det er hans tur osv, og det er ikke normalt for en ti-åring! (snart ti). Så skal snakke mer med mamma om det.

 

Han har ikke ADHD forresten. Men skal snakke mer med mamma om det, for jeg har nesten gått fra vettet og det er noen ganger frustrasjonen gjør så det frister å bare slå... Men jeg har klart å ikke gjøre det heldigvis.

 

Men ja, vi pleier å leke sammen en del osv. Men det virker som han er mer med nå Så vi får se litt mer

[trn100]

Synes den måten du takler dette på er utrolig bra Snakk mer med moren din om dette om du kan. Du er nok som Granny er inne på en av hans viktigste kontaktpersoner og jeg synes det er utrolig flott at du stiller opp og tar ansvar som du gjør!

 

Men som tidligere sagt er det ikke ditt ansvar og du behøver ikke å håndtere dette helt alene...

 

Jeg er storebror selv, og det er ikke alltid helt enkelt det altså

 

Lykke til uansett, og la oss få vite hvordan det går med dere

[Dimitrij]

Høres ut som han ikke har det bra med seg selv i det hele tatt, og totalt mangler forståelse for din private "sfære". Men det høres ut som om du takler det veldig modent, og dette er noe som ikke du skal måtte løse alene. Foreldrene dine har her det største ansvaret for å finne ut hva som plager han, og gjøre både din og hans hverdag enklere.

[granny]

Er glad for at du snakker med mamma om det jeg, for dette er ikke noe du kan løse alene. Har tenkt litt mer på atferden hans, fint at han er sjekket ut for ADHD, men han kan jo likevel ha andre problemer. Nå er det litt rart med atferd - vi mennesker (og dyr - som jeg kjenner best til når det gjelder atfersforskning) er litt rare med det at atferd som forsterkes den fortsetter vi med. Dvs at når han får oppmerksomhet fra deg på å være "apekatt" så er det noe han vil fortsette med - selv om det er negativ oppmerksomhet. Derfor jeg synes det kan være en god ide at dere setter dere ned sammen å snakker om dette en dag da han er rolig. Foklare han hvordan du føler det og at når han er så voldsom så mister du lysten på å være sammen med han. Han er såpass stor nå at han bør forstå det. Prøv om dere kan bli enige om en dag i uka (f.eks) da dere avtaler at dere skal gjøre ting som han har lyst til sammen med deg, men at hvis han da blir voldsom og går over streken så vil du avbryte den avtalen. Verdt å prøve ihvertfall.. Lykke til! Synes du virker voksen og reflektert jeg og at du er veldig glad i broren din.

 

Edit: Å sette opp en skriftlig avtale kan også være lurt, da føler han nok at han blir tatt på alvor og at avtalen kanskje også blir noe mer bindende for dere begge... Og så vet han hva han har å forholde seg til. Viktig at dere begge er enige om hva som skal stå der og at han selv er med på å bestemme hva som er voldsomt. Alltid fint å bli tatt på alvor og å bli tatt med på råd. La han føle at du bryr deg om han og gjerne vil være sammen med han, men at det avhenger av at han selv gjør en innsats.

Endret 8. november 2008 av granny

[MsGreen]

Ikke noe hyggelig dette her...

 

Har en bror på 10år selv, virker som de er ganske like ... Men grunnen til at min bror ble slik var vel i grunnen mest på grunn av min mor, men nå er dette helt annerledes. Han fekk seg ett støkk i en begravelse som var i forfjor, og nå er han ganske forvandret.. Både på skolen og hjemme... Rar liten kalle (;

Men det folk her sier om å være mye sammen med han, er ganske fint og "riktig". Håper det ordner seg (:

[Dan-Are]

sorry å si det as, men det er desverre ganske normalt for små brødre ovenfor søstre(er det selv)

når vi var mindre var vell like ille, men han vokser fra det

[Isbilen]

Selvmordstendenser er ikke mindre alvorlig bare fordi det er et barn som driver med det. Ikke regn med at han "vokser fra det".

[neadii]

Hvor er foreldrene dine i dette bilde? De må da kunne gjøre noe for han.

[Shiktu]

Hvordan i all verden kan en 10 åring ha lært så mye tull?

Fra banning til selvmords trussler, syns det er ganske skremmende.

 

Jeg håper du og din famillie tar tak i dette og får det løst på best mulig måte.

[Partlow]

Det virker som du oppfører deg veldig modent og rasjonelt ovenfor situasjonen. Det er veldig bra og veldig viktig! Fortsett å vis stor tålmodighet, men også fortsett og vis at du har grenser som du ikke tolerer at blir krysset.

 

En tiåring tenker annerledes enn en 15 åring og en voksen person. Når man er ti år tar man inn impulser mye lettere og har ikke kontroll over sin egen situasjon på samme måte som senere i livet. Har en lillebror selv som jeg er veldig glad i, men kranglet fryktelig mye med fra jeg var 10 til 20 år. Har aldri kommet over noen situasjoner så ekstreme som din dog.

 

Snakk med dine foreldre om dette. Få dem til å forstå viktigheten i saken, at du virkelig tenker mye og at situasjonene går hardt innover deg. Som foreldre er det deres hovedansvar å oppdra barnet. Som storebror har du også selvfølgelig et ansvar, men da du selv ikke er voksen kan du ikke belastes i like stor grad som dine foreldre.

 

Vet ikke hvor mye dine foreldre har satt seg inn i denne situasjonen, men foreslå for dem å ta kontakt med PP-tjeneste, kanskje få undersøkt din bror for konsentrasjonvansker og hyperaktivitet osv. Er hjelp å få om noe slikt skulle være tilfellet.

 

Ellers så må du fortsett å vise broren din at du er glad i ham og bry deg om ham. Han er kun 10 år og forstår ikke det i alle tilfeller, men det som er lett å forstå er når du viser følelser av forskjellig grad for og ovenfor ham.

 

Fortsett slik du gjør, og snakk i familien om saken, så er jeg sikker på at det blir bedring.

 

 

Ellers er avsnitt en fin ting.

[Dan-Are]

jeg så ikke den selvmords delen før jeg skrev

[Gjest wkwmwef]

Må innrømme at jeg var fullt på vei til å taste "bank vettet ut av han" før jeg leste selvmordsdelen.

 

Det er vanskelig å tolke slike situasjoner, vi kan for eksempel ikke vite om han er barnslig og ville ha oppmerksomhet når han holdt brødkniven, eller var alvorlig. På den andre siden virker foreldrene dine veldig uansvarlige, og når han sier at alle er sure på han faller det vel ned på dem også. Å si at du bør være "litt mer snill" med han blir for dårlig, de burde sette seg ned å snakke med han, og det for lenge siden. Om lillebroren min som er to år yngre hadde oppført seg sånn mot meg, hadde det nok endt opp i basketak, spesielt om han hadde vært så ekstremt irriterende som broren din virker.

 

Det virker som om du er veldig psykisk sliten, kanskje noenlunde fordi foreldrene dine ikke ser alvoret i situasjonen og du føler deg oversett. Så jeg anbefaler på det sterkeste at du ber dem snakke med han.

 

Men alvorlig talt, gjør han vant til noen konsekvenser, han skal ikke få lov til å gjøre alt. Ikke bare rop til han og steng deg inne på rommet, da er det på tide med en liten oppvekker for broren din.

 

Jada kall meg uomtenksom, men jeg er hvertfall realistisk ...!

[Narsissisten]

Enig med siste gjest.

 

Så legger jeg vekt på at du skal få foreldrene dine involvert - de virker late om det er du som får ansvaret her.

[Sky-Bert]

Mine kjappe tanker om dette.

 

Han er ikke misunnelig på at du har data og x-box?

Du sier moren din ber deg være snill med han?

En skal ikke være "for" snill heller, vanskeligere å skjønne grensesettingen og forståelsen for hva som er tillatt oppførsel.

Oppfører en seg dårlig skal det ikke svares med og være snill, men heller i innskrenking av f.eks lån av x-boksen, kansje i det hele tatt tilgang til rommet ditt.

 

Som sagt, kjappe tanker.

[Morten1987]

Det første jeg ville sagt før jeg leste selvmordsdelen var at dette er kan være vanlig med litt slossing og slik når broren din er så ung, (10år). Men hele greie blir dratt ut lengre en det er, tror veldig gjerne at broren din ser opp til deg og har veldig lyst og være med deg og gjøre ting sammen. Prøv å snakk hyggeligere sammen, unngå banning og utskjelling det lager bare situasjonen verre.

 

Men det angående selvmordsdelen så tror jeg nok du skal snakke med foreldrene, og gjerne ta det videre med pshykolog.

[Sky-Bert]

Er det ikke veldig uvanlig med di ord og utrykk i hentydning til selvmord for en på 10?

Eller i det hele tatt for en som er yngre en pubertetsalderen.

Kommer ikke slike tanker vanligvis i takt med puberteten og alle ting den medfører???

[Morten1987]

Mener at det er viktig å ta slike hendelser alvorlig. Ikke bare skyve det under teppet, hva om ungen faktisk mener det?

Noe ungen helt sikkert ikke gjør.