Noen tips til en desperat sjel?

[Gjest inct_79]

Vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, så det er mulig dette blir litt rotete. Saken er i alle fall den at jeg nå har slitt med meg selv følelsesmessig over tid, og jeg merker at dette ikke går noen ønskelig vei. Kort om situasjonen. Jeg har lenge vært alene og isolert. Dette begynner å tære veldig på meg nå. Jeg har klart meg relativt bra lenge, men jeg merker nå at jeg ikke lenger er i stand til å fortrenge tanker og følelser relatert til ensomheten. Jeg føler meg kort sagt desperat. Desperat etter et sosialt nettverk, en klem, noen til å holde rundt meg av og til når jeg trenger det og forteller meg at alt skal bli bra. Hverdagen min nå består for det meste av lengsel i forskjellige former.

 

Jeg har forsøkt å komme meg opp og ut av denne negative spiralen, men jeg føler det begynner å se håpløst ut. I løpet av årene har je vært innom ganske mange instanser uten å egentlig få løst problemene. At jeg sliter med ensomhet er slettes ikke noe nytt, men det har sneket seg tilbake igjen de siste månedene nå og virkelig begynt å ta knekken på meg. Jeg kan ha noen gode dager, men det blir alltid ille når natta kommer og jeg blir liggende søvnløs. Jeg har forsøkt med forskjellige typer sovemedisiner, hvor noe har funket litt i perioder mens noe ikke har fungert bra i det hele tatt. Resultatet er at jeg alltid våkner sliten.

 

Det som holder meg våken er nok en gang ensomheten som jeg har gjort mitt for å fortrenge i løpet av dagen, og noen ganger har dette fungert greit. Men det fungerer merkbart dårligere og dårligere, og desperasjonen øker. Ønsket om et liv jeg trives i, hvor jeg føler at jeg er noe verdt og hvor jeg kan føle meg likt og elsket. Jeg er klar over at det jeg skal si nå høres sytete ut, men jeg håper å bli trodd på at jeg virkelig kjemper mot det, for det er en helt jævlig følelse å sitte med. Jeg har nå nådd et så lavt nivå at det gjør vondt inni meg å se andre være gode mot hverandre, klemmer hverandre osv. Det er vel kanskje en slags misunnelse. Jeg vil ikke at det skal være sånn. Artikler som omhandler kjærlighet, sex og samliv som stadig vekk blir slengt i trynet mitt på diverse nettsteder, eller for den saks skyld butikken når jeg går forbi bladhyllene svir. Jeg merker jeg er desperat, og jeg merker at desperasjonen blir verre og verre for hver uke som går.

 

Hva har jeg selv gjort for å prøve å komme meg ut av dette? Jeg har aktivt prøvd å oppsøke nye bekjentskaper av begge kjønn, men uten spesielt mye hell. Dette er avvisninger som er med på å ytterligere kjøre meg ned. Jeg gjør tydeligvis noe galt, men jeg vet ikke hva. Heller ikke gamle bekjentskaper lykkes jeg noe særlig med. Det er alltid noe i retning "har ikke tid, men jeg ringer deg en dag." og jeg vet jo naturligvis at personene aldri har noen intensjoner om å ringe opp igjen noen gang. Avvisninger er jo helt normalt, for alle passer jo ikke sammen. Men de koster meg for mye når det sjelden bringer noe positive resultater med seg. Samtidig vet jeg at eneste måten å komme seg opp på er å fortsette og prøve.

 

Jeg har opp gjennom årene også forsøkt både psykologer og innleggelse. Jeg har prøvd medisiner, men medisiner gjør meg ikke mindre ensom. Jeg har hatt en periode de siste årene hvor jeg ikke har vært helt alene, og jeg merker nå at det er det som har holdt meg oppe og innser i ettertid at jeg burde brukt mer av det overskuddet det ga meg til nettverksbygging. Nå fremstår jeg sannsynligvis som et desperat vrak. Det begynner å bli vanskelig å skjule desperasjonen, og skuespillerprestasjonene mine glimrer med sitt fravær. Jeg klarer ikke dekke over det lenger, noe som igjen sikkert skremmer noen som igjen fører til at jeg blir mer desperat og så har vi det gående.

 

Denne desperasjonen har etterhvert også fått meg til å krysse grenser jeg aldri trodde jeg skulle krysse. Jeg har bevisst brukt medisiner for å ruse meg, og jeg har også i perioder drukket alkohol bare for å få rusen det bringer med seg. Jeg innser at dette er en farlig greie, så jeg prøver å begrense det, men grensen er allerede krysset. Jeg har altså sunket så dypt at rus sees på som en løsning samtidig som selvmordstanker er mye mer fremtredende enn før. Selvsagt kan jeg oppsøke hjelp, men det har vist seg før å ikke egentlig løse problemet. Det maskeres der og da, men så er man tilbake til det samme gamle. Jeg er livredd og alene. Er det noen som kjenner seg igjen og har funnet en vei ut av lignende situasjoner vil jeg gjerne ha tips. Takk til hver og en av dere som tok dere tid til å lese igjennom dette innlegget.

[suppegjok]

Uff - ikke noe hyggelig lesning dette her. Skjønnner at det sliter og at det lager dårlige spiraler. Merker selv at det er når jeg er alene at gruffet kommer. Har du jobb, familie? Kanskje du kunne begynne med en aktivitet som interesserer deg? Du kan jo hinte om hvor i landet du bor, så kan det være noen her som blir med ut på en øl elns. Dette er egentlig bare en ubehjelpelig måte å uttrykke litt støtte og sympati fra meg på

 

Send meg gjerne en pm om du vil

[4588pkdkrikue5c]

Høyres forferdeleg ut.

Eg syns verkeleg synd på deg. Og forstår deg.

Går du på jobb eller skule?

[Gamlemor]

Hva har jeg selv gjort for å prøve å komme meg ut av dette? Jeg har aktivt prøvd å oppsøke nye bekjentskaper av begge kjønn, men uten spesielt mye hell. Dette er avvisninger som er med på å ytterligere kjøre meg ned. Jeg gjør tydeligvis noe galt, men jeg vet ikke hva. Heller ikke gamle bekjentskaper lykkes jeg noe særlig med. Det er alltid noe i retning "har ikke tid, men jeg ringer deg en dag." og jeg vet jo naturligvis at personene aldri har noen intensjoner om å ringe opp igjen noen gang. Avvisninger er jo helt normalt, for alle passer jo ikke sammen. Men de koster meg for mye når det sjelden bringer noe positive resultater med seg. Samtidig vet jeg at eneste måten å komme seg opp på er å fortsette og prøve.

Du er antageligvis bare ikke vant til å værre med folk, folk som er mye med folk merker med en gang at denne personen er ikke som oss andre og distanserer seg. Eller så er det det at du er deprimert, deprimerte folk er ofte en last for de de er med. Kanskje stygt å si det, men om man åpner øynene litt så ser man at de fleste "tullinger" sliter med noe.

 

Hva du kan gjøre med det? Vel, om jeg var deg ville jeg meldt meg inn i en eller annen form for klubb hvor folk på din alder samles og gjør noe sammen. Så etterhvert når jeg hadde lært meg hvordan man er sosial så hadde jeg invitert den hotteste jenta i klubbtingen til å finne på noe, som venner altså, ikke med noen andre intensjoner enn å bygge nettverk, og hvis jeg fikk med meg hun på noe ville jeg danset hele veien til dere vi skulle møttes også bare snakket om hva som helst. Om hun ikke er med så hadde jeg prøvd en av de andre osv Om du vil ha mer hjelp etter dette så bare spør, men kom deg ditt først.