Energien som driver jorden i bane.

[Torbjørn]

alt i rommet roterer vel

[Khaffner]

*Mine innlegg*

dette er spennende og jeg har desverre ikke noe å bidra annet enn et tåpelig innlegg

[monkey island]

"Men det jeg ikke forstår er, i følge teorien så sies det at energi ikke kan forsvinne eller oppstå, men derimot bare gå over i en annen form.

Men hva skjer med energien som driver jorden i bane."

 

Den energien skjer det ingen ting med. Den bare eksisterer. Ikke noe som sier at energien må gå over i en annen form.

 

Angående hvorfor stjerner roterer, så tror jeg det er fordi det er ujevnheter i gassen som skaper rotasjonen. Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det fysisk.

[Torbjørn]

I det en gjenstand treffes av noe, eller slynges avgårde av noe, er det usannsynlig at denne kraften treffer nøyaktig i tyngepunktet, det er mao sannsynlig at den vil treffe ved siden av tyngdepunktet og dermed starte en rotasjon.

 

Og fordi det ikke er noe luft eller annet rundt som kan bremse rotasjonen, så vil den mest sannsynlig fortsette evig.

 

Hvis objektet dulter borti noe annet i løpet av den tid det eksisterer, er det særdeles usannsynlig at dette støtet akkurat vil treffe med en kraft på rett sted så det nøyaktig motvirker en eksisterende rotasjon. Mao rotasjonen fortsetter, kanskje langsommere, kanskje andre veien, men den fortsetter.

 

 

Se bare på et fotballskudd i slow motion. Det er kun hvis du treffer nøyaktig midt på med flat vrist at fotballen ikke skrur. Ellers vil ballen alltid rotere i lufta.

[Fulgu]

Men, hva er det som gjør at jorden ikke bare går rett frem avgårde ut i rommet, men holder seg til å gå rundt solen?

[bobbo_]

Tyngdekraften til solen. Det er mulig at jorden beveger seg nærmere med en ubetydelig fart, men det er jeg ikke sikker på. Månen kommer i alle fall nærmere og nærmere, men farten er så lav at vi ikke trenger å bry oss.

 

Fart krever ikke energi, men akselerasjon krever det. Et objekt kan bevege seg uendelig om det ikke er noe som påvirker det, og det er null friksjon i tomt rom.

[SeaLion]

Månen kommer i alle fall nærmere og nærmere, men farten er så lav at vi ikke trenger å bry oss.

Omvendt: Månen fjerner seg mer og mer fra oss, gjennomsnittsavstanden mellom Jorda og månen øker med ca 3,8 cm i året. Samtidig bremser flo- og fjæreeffektene på Jordas rotasjonshastighet rundt egen akse, slik at døgnlengden blir lengre og lengre. Denne døgnendringen er på omtrent 2 millisekunder per århundre, slik at for omtrent 900 millioner år siden var det 481 dager à 18 timer i et år.

 

Til sammen 382 kg steinprøver har blitt sendt tilbake til Jorden av Apollo- og Luna-fartøyene. Disse månesteinene har stått for det meste av vår detaljerte kunnskap om Månen. De er spesielt verdifulle ettersom de kan dateres. Selv i dag, nesten 40 år etter den siste månelandingen, forskes det på disse prøvene.

 

De fleste steiner på overflaten ser ut til å være mellom 3 og 4,6 milliarder år gamle. Dette passer tilfeldigvis sammen med de eldste kjente steinene på Jorden, som sjelden er mer enn 3 milliarder år (nylig ble det funnet bergarter på 4,2 milliarder år rundt Hudson Bay i Nord-Canada). Månen gir dermed opplysninger om solsystemets tidlige historie som ikke er mulige å oppdrive på Jorden.

 

Før vi fikk sjansen til å studere overflateprøvene fra Apollo, var det ingen enighet om Månens opprinnelse. Det var i hovedsak tre teorier: Akkumulasjonsteorien, hvor man antok at Jorden og Månen oppstod samtidig av den samme materieskyen; fisjonsteorien, som hevdet at Månen var en del av Jorden som ble revet løs; og innfangningsteorien som gikk ut på at Månen ble til annetsteds for så å bli fanget av Jordens gravitasjonsfelt. Nye og mer detaljerte opplysninger fra Apollo-data har derimot ført til en fjerde teori: Nedslagsteorien: Jorden kolliderte med et meget stort legeme (kanskje på størrelse med Mars, eller større) og Månen oppstod av materialet som ble revet løs. Detaljene i denne teorien er ikke klare enda, men nedslagsteorien er nå bredt akseptert.

 

Månen har ikke noe globalt magnetfelt. Likevel er noen av steinene på overflaten magnetiske, noe som tyder på at det kan ha eksistert et slikt felt i Månens tidlige historie.

[KayAU]

Men, hva er det som gjør at jorden ikke bare går rett frem avgårde ut i rommet, men holder seg til å gå rundt solen?

Eg har laga ein enkel figur for å forklare det grunnleggande prinsippet.

 

 

Grovt sett trur eg det fungerar slik: Jorda har i utgangspunktet ei fart, som tangerar omløpsbana. For seg sjølv skulle dette tilseie at vi fortsatte rett fram ut i verdsrommet. Men, sola dreg jorda direkte mot seg. Jorda får altso ein akselerasjon innover mot sentrum av omløpsbana. Dette gjer at sjølv om vi har fart rett fram, får vi ein krumma bevegelse. Akkurat det samme skjer dersom du kastar ein gjenstand rett fram. Du gir han ei fart rett framover, tyngdekrafta dreg han nedover, resultatet blir ei krumma bane. Der er imidlertid to viktige skilnadar på jorda som blir dregen mot sola, og gjenstanden du kastar som blir dregen mot jorda:

1. Jorda blir ikkje bremsa ned av luftmotstand eller noko anna vesentleg kilde til friksjon.

2. Forholdet mellom jorda si fart og tyngdekrafta mellom jorda og sola er i ei slik balanse at sola ikkje klarar å drage jorda nærmare, og jorda heller ikkje klarar å stikke av.

 

Du kan til dels samanlikne måten jorda bevegar seg rundt sola på med ein gjenstand du knyttar fast i ein tråd, og svingar rundt over hovudet. Gjenstanden er då jorda, handa di er sola, og tråden er tyngdekrafta. Dersom tråden skulle ryke, ville gjenstanden flyge rett fram, i ei retning som tangerte sirkelbevegelsen han hadde i utgangspunktet.

 

Merk at alt dette er basert på mi relativt grunnleggande forståing for fysikk, so der kan vere nokre unøyaktigheiter. Eg er verken fysikar eller astronom.

 

Kay

[pululf]

Det samme som han sa. ^

 

Litt kortere fortalt:

Jorda fyker ikke ut i verdensrommet fordi sentrifugalkraften er like stor som trekkraften til sola. Derfor holder den seg i en stabil bane.

[Fulgu]

Hvorfor trekkes vi ikke inn i solen da?

[Wubble]

Fordi vi "egentlig" går rett framover, men tyngdekraften til sola holder oss igjen, men er ikke sterk nok til å dra oss helt inn. Hadde sola vært større, hadde tyngdekraften vært større, å vi hadde gått nærmere sola.

Endret 1. november 2008 av Vycan

[KayAU]

@Fulgu:

 

Som sagt, fordi der er ein balanse mellom hastigheita vi har rett fram, og gravitasjonskrafta mellom jorda og sola. Vi blir heile tida trekt inn mot sola. Dette gjer at vi i staden for å flyge rett fram, heile tida "svingar mot" sola. Men gravitasjonskrafta mellom jorda og sola er ikkje so sterk at vi blir trekt nærmare, den er berre sterk nok til at vi ikkje fjernar oss.

 

Tenk på det eg skreiv om gjenstanden du kastar rett fram, men som får ei krumma bane fordi tyngdekrafta dreg han ned mot jorda. Tenk deg no at der ikkje er nokon luftmotstand, og at du kastar hardare, slik at gjenstanden får større fart. Den vil no flyge mykje lengre, ikkje sant? Tenk deg at du har overmenneskeleg styrke, og kastar lengre og lengre. Gjenstanden blir kvar gong trekt ned mot jorda, og får ei krumma bane. Men krumminga blir stadig mindre. Jorda er som ein stor ball, overflata er òg krumma. Kva trur du skjer når du kastar gjenstanden so hardt, at bana han får har samme krumming som jordoverflata? Jau, då har du sendt det du kasta i bane rundt jorda.

 

Igjen har eg laga ei teikning for prøve å vise prinsippet.

 

 

Det du ser her, er tre kast. I kvart kast startar gjenstanden med ei fart rett framover (mot høgre i teikninga), og får ei kraft rett innover mot sentrum av jorda (som er den store blå kula). Krafta innover, tyngdekrafta, er like stor kvar gong. Men hastigheita blir større frå kast til kast. Det siste kastet er so hardt, at tyngdekrafta ikkje er sterk nok til å trekke gjenstanden ned til bakken, og den går i staden inn i ei bane rundt jorda. Mykje på samme måte som jorda går i bane rundt sola.

 

Igjen gjer merksam på at eg verken er astronom eller fysikar...eller illustratør. Ber på førehand om unnskyldning om nokon blir støytt av den noko banale framstillinga mi.

 

Kay

Endret 1. november 2008 av KayAU

[SeaLion]

Hvis man tenker på sola som en tung kule som ligger på et svært fleksibelt tekstil, så kan man tenke seg Jorda som en klinkekule som ruller oppe langs kanten av fordypningen. Er farten for liten, så triller Jorda i en trangere og trangere spiral til den treffer sola i bunnen av fordypningen. Er farten for stor så forsvinner Jorda utover i verdensrommet. Men med korrekt trillehastighet så fortsetter Jorda å trille oppe langs kanten i runde etter runde etter runde etter ...

 

 

Denne forenklede måten å beskrive gravitasjon på var det faktisk selveste Einstein som innførte. Han brukte egentlig denne modellen for å beskrive krummingen av den såkalte romtiden i relativitetsteorien, men forklaringen fungerer også utmerket som en enkel innføringsmodell for å forklare gravitasjon.

Endret 1. november 2008 av SeaLion

[Herr Brun]

Det samme som han sa. ^

 

Litt kortere fortalt:

Jorda fyker ikke ut i verdensrommet fordi sentrifugalkraften er like stor som trekkraften til sola. Derfor holder den seg i en stabil bane.

phail...

Hvis alle kreftene på et objekt er like store og motsatt rettede (altså kraftsummen er lik 0), vil dette objektet ikke ha noen akselerasjon. Jorda har derimot akselerasjon i massevis. Men, når en akselerasjon står vinkelrett på fartsretningen, så vil det skape en sirkelbevegelse.