leve evig eller dø

[isaac elric]

jeg har et spørsmål.

 

hvis du kunne velge å leve evig, ville du valgt å gjøre det? eller ville du valgt å dø - ikke eksistere lenger.

 

dette er noe jeg har tenkt på lenge, og jeg har kommet fram til at jeg heller vil slutte å eksistere.

 

hvorfor? helt ærlig så tror jeg det å ikke eksistere er bedre enn å eksistere... man har ingen behov for noen ting. man kjenner ingen lidelse, og kjenner man ingen lidelse har man heller ikke behov for nytelse av noen sort. fravær av nytelse bringer med seg lidelse, men ingen av disse tingene eksisterer etter døden.

 

epicurus, som må sies å være min ynglingsfilosof, forklarte hva som var årsaken til vår frykt for døden:

the fear of death arises from the false belief that in death there is awareness

 

når jeg spør folk hvorfor de er redde før døden, så merker jeg at mange er av den oppfatning at døden, om ikke himmel eller helvette, er et evig sort mørk hvor du må være helt alene i all evighet.

 

vi er altså ikke i stand til å forestille oss en "ikke eksistensiell tilværelse". ikke at det er en tilværelse i det hele tatt. man tenker ikke, man er ikke... det er ingenting å frykte.

 

 

 

og fordi jeg heller vil dø enn å leve evig betyr ikke at jeg ikke liker livet. for å være helt ærlig så er livet vakkert. det at jeg skal slutte å eksistere en dag gjør alt så komplett og absolutt nydelig. verden er full av vidunderligheter og skjønnhet... og til tross for at alt er fullstendig meningsløst, så er det fremdeles ufattelig vakkert å være i live og oppleve det livet har å by på.

 

til tross for at en gud ikke har skapt alt det jeg har kjært i denne verden, så er det helt greit. det at alt er tilsynelatende meningsløst sett fra et objektivt perspektiv gjør dette lille livet vi har enda mer meningsfullt...

vetta faen hvordan å forklare denne motsigelsen, men det hvertfall slik jeg føler det..

 

jeg trenger ikke å vite at en gud skapte solnedgangen for at jeg skal kunne si at den vakker å se på... den trenger ikke å ha noen overordnet mening eller skaper - den er det den er, og den er vakker.

 

( yeah, ble litt 'poetisk' dette her, men det er hvertfall slik jeg føler det )

 

 

 

 

så, hva ville du valgt?

[HouseWolf]

Det hadde kommet helt an på i hvilken klasse, eller alderstrinn kroppen min hadde stagnert på da. Man lever jo så lenge man lever, Hadde jo funnet ut jævli mye bra da, som om hvordan verden utvikler seg og hvordan det blir om mange år. Jeg ville hvertfall snes dette var interessant. Man tjener penger, og får sikkert en god jobb etterhvert, så man har jo tid tid til å betale ned lån, og skaffe seg en god økonomi. Så da er jo hvertfall ett problem ute av verden. Eneste jeg ser er de store problemene er: Hva om jeg blir lei av livet etter en 1000 års tid, og hvis jeg skal være 20 år for resten av livet haddet det vært litt kinkig å giftet seg o.l. Litt kleint å ha kone på 90 år da liksom, når man selv føler seg som en 20 åring og har masser av tid igjen. Så det spørsmålet velger jeg ikke svare på før jeg har levd en god stund til, kjipt å bli dritt lei, og vite at det ikke er noen ending på det.

[Hrodebert]

vi er altså ikke i stand til å forestille oss en "ikke eksistensiell tilværelse". ikke at det er en tilværelse i det hele tatt. man tenker ikke, man er ikke... det er ingenting å frykte.

Og det er ikke skummelt Uff! Er ikke sikker på hva jeg ville valgt, beste hadde kanskje vært og bestemme selv. Da kunne man selv avgjøre når tiden var inne. Uff, nei la oss snakke om noe annet!

[Gjest Slettet-XHLacM]

vi er altså ikke i stand til å forestille oss en "ikke eksistensiell tilværelse". ikke at det er en (...) tilværelse i det hele tatt. man tenker ikke, man er ikke... det er ingenting å frykte.

Jeg liker ikke helt denne tanken, men det kommer vel helt an på hvilken religion man tilhører, eller ikke tilhører. Sjansen på "å se folk igjen" er mye mer forlokkende.

[Wartom]

Humm.. jeg ville ikke klart å velge. Aldri kunne dø eller dø? Kansje om jeg fikk valget om å leve ett par tusen år men ikke evig..

[MrL]

Spørs helt hvem alder og åssen tilstand jeg ville vært i. Ville ikke levd evig hvis jeg var i samme tilstand som en 80 åring liksom. Men jeg ville aldri levd evig hvis det ikke var noen mulighet for å dø/ta livet av seg på en eller annen måte. Det kunne til slutt bare blitt tortur.

Endret 29. oktober 2008 av MrLG

[isaac elric]

det å være død er en ting, men selve prosessen hvor vi dør og vet at vi skal dø er nok det eneste jeg frykter.

 

om jeg kunne valgt ville jeg heller valgt døden enn himmelen... og om jeg kunne bestemt hvordan jeg ville dødd så ville det vært spontant uten en eneste sjanse til å tenke seg om eller frykte noe som helst.

 

døden gir livet mening.

[Bruktbilen]

Hadde enkelt valgt å slutte å eksistrere enn å leve evig i himmelen med alle andre i lykkerus.

 

Tenk forresten om man elsker familien sin, kan ikke leve uten dem, så kommer man til himmelen og resten av familien drar til helvette, hvor jævlig hadde ikke det vært, å tilbringe en evighet med andre tilfeldige folk... Det at Gud tvinger alle i himmelen til å være lykkelig er jeg heller ikke begeistret for, minner meg om et mentalsykehus.

Endret 30. oktober 2008 av Bruktbilen

[Wartom]

Det at Gud tvinger alle i himmelen til å være lykkelig er jeg heller ikke begeistret for, minner meg om et mentalsykehus.

 

Helt enig med den sammenligningen. Blir litt rart. Gud kan egentlig ta seg en bolle. Nei. Ta fem.

[Red Frostraven]

Det at Gud tvinger alle i himmelen til å være lykkelig er jeg heller ikke begeistret for, minner meg om et mentalsykehus.

 

Helt enig med den sammenligningen. Blir litt rart. Gud kan egentlig ta seg en bolle. Nei. Ta fem.

 

 

Død.

 

Fordi min kjenskap -- og forståelse -- av ekstreme tall gjør at evigheten er mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye, mye mer skremmende enn å dø.

 

Bare for å ta et eksempel.

På et tidspunkt i evigheten vil man gjenta et årtusen uten å vike fra milliarder på milliarder av identiske årtusen, hvor alt alle sier og gjør er nøyaktig likt de milliarder på milliarder av identiske årtusen.

På et tidspunkt er alt man gjør, uansett hvor fantasifullt, en blåkopi av en milliard år som man allerede har opplevd.

På et tidspunkt gjentar man alt man har gjort i hundre milliarder år, i den eksakt samme sekvensen -- på atommål og planc-tid.

På et tidspunkt kan man ikke gjøre NOE i de neste hundre trilliarder årene som man ikke har gjort nøyaktig likt i milliarder på milliarder av identiske tidsrom på hundre trilliarder år.

 

Enkelt og greit: I evigheten skjer alt som kan skje uendelig mange ganger, alt som kan bli sagt blir sagt uendelig mange ganger, alt som kan gjøres blir gjort uendelig mange ganger.

Det er som en sirkel fylt med alle muligheter. En togbane som går rundt og rundt og rundt, som man må sitte i i all evighet.

Den beste sammenligningen vi har med evigheten i livet, er ta vekk absolutt alle sansene våre og bare leve, ikke sanse.

Endret 30. oktober 2008 av Andre1983

[probin]

ville nok ha levd evig jeg så spennende! prøver bare ikke å tenke på konsekvensene!

 

skulle jeg ha prøvd å jogga jorda rundt! (ja.. jeg vet det ikke er mulig.. men, jeg kan også svømme! jeg kan jo ikke dø! så CARE

[Red Frostraven]

ville nok ha levd evig jeg så spennende! prøver bare ikke å tenke på konsekvensene!

 

skulle jeg ha prøvd å jogga jorda rundt! (ja.. jeg vet det ikke er mulig.. men, jeg kan også svømme! jeg kan jo ikke dø! så CARE

 

Ja.

Du ville nok jogga jorda rundt.

Noen uendelig millioner ganger.

 

Du ville nok svømt over atlanteren.

Noen uendelig millioner ganger.

 

Du tenker helt feil.

Hvis du hadde fått tusen år ekstra ville du kunne gjort alt du ønsker å gjøre.

Hvis du lever evig kommer du til å gjøre alt du KAN gjøre... ikke en gang. Ikke hundre. Ikke milliarder av ganger.

Men uendelig mange ganger.

I uendeligheten gjør du en endelig mengde ting uendelig mange ganger.

[iNeo]

det å være død er en ting, men selve prosessen hvor vi dør og vet at vi skal dø er nok det eneste jeg frykter.

 

om jeg kunne valgt ville jeg heller valgt døden enn himmelen... og om jeg kunne bestemt hvordan jeg ville dødd så ville det vært spontant uten en eneste sjanse til å tenke seg om eller frykte noe som helst.

 

døden gir livet mening.

Helt enig, jeg så på at broren min døde langsomt av kreft. Helt forjævlig.

 

Jeg ville levd evig hvis det hadde gått an. Klonet meg selv for å gi meg reservedeler ala The Island.

[KvitKnekt]

Jeg ville levd evig så lenge jeg hadde en måte å ende det når jeg selv ville. Altså leve til jeg bestemmer meg for å dø.

[Gunfreak]

leve evig hadde ikke vært noe gøy, men å leve noen 1000 år, hadde vært gøy, om jeg kunne beholdt en sånn passe fysikk,

 

mest fordi jeg er nysjerrig på hvordan fremtiden vil være, hva vi finnner ut av om universet osv

[Ceburger]

Vil ikke leve evig, er fornøyd om jeg får et generelt langt, bra og lykkelig liv. Langt definerer jeg som det som er naturlig for mennesker

[Hrodebert]

Det paradoksale her er at tanken på og ikke kunne dø er like skremmende som tanken på og faktisk dø

[RWS]

Er fornøyd med tingene slik de er jeg. Jeg dør den dagen jeg dør og ferdig med det! Og det er akkurat det jeg sier til gutta mine også! Når de dør så dør de, end of story! De havner da i jorden, der de råtner og går tilbake til kretsløpet... som alt annet som dør, om det er busker og trær eller mobile ting... Alt kommer før eller senere tilbake til det store kretsløpet...

 

Det fasinerende i dette er at hver gang du drikker et glass med vann er sjansen stor for at molikyler i akkurat DET vannet har blitt tisset ut av en dinosaur for millioner av år siden... for det vannet vi drikker av i dag har alltid vært her (mer eller mindre hvis en ser bort fra sporadiske meteor nedslag som jo også kan inneholde vann...) og kommer en dag, når solen har brukt opp drivstoffet sitt om ca 5 millioner år (?) til å ese ut og tar med seg jorden vi bor på, for deretter å gå over i et enda større kretsløp. ...

 

Men det som er aller mest fasinerende er at det ikke er en eneste bit av meg som var med meg da jeg ble født!! Jeg er femti år snart og er byttet ut en rekke ganger alt Ikke en eneste flik igjen av den opprinelige meg altså.. Så vi er absolutt en del av det store kretsløpet vi også, også mens vi lever faktisk

 

Fasinerende!

 

Hva som er så fasinerende ved å leve for all tid skjønner jeg ikke.... Hva er poenget med det? Hva er i såfall poenget med å lage barn hvis vi hadde levd forever? En tullete greie spør du meg..

Endret 30. oktober 2008 av RWS

[Gunfreak]

man kan se på det at man lever evig, hydrogenet vi har i kroppen gjennom vann, kan være det samme hydrogenet som dukket opp kort tid etter big bang, med andre ord er deler av kroppen din over 13 milliarder år gammel. og dette hydrogenet vil være der i milliarder av år til nå man er død.

 

jernet, oksygenet du har i kroppen kommer fra insiden av en stjerne, som Sagan sa,

 

We are star stuff.

 

den eneste grunnen til at jeg ikke vil død med det første er at jeg ville gått glipp av så mye utrolige opplevelser og viten

[RWS]

den eneste grunnen til at jeg ikke vil død med det første er at jeg ville gått glipp av så mye utrolige opplevelser og viten

 

Same here, same here...

 

Det er gøy å lære nye ting!