Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[espkul]

Du kan jo bli lærer/jurist!

[Gjest Guest_anonym_*]

Bare se framover. Det blir bra! Legg fortiden bak deg

[Gjest Trådstarter]

Kanskje du lider av tvangstanker? At du rett og slett MÅ få en ny diagnose?

 

Jeg har forklart at grunnen for at jeg ønsker en ny vurdering er fordi jeg mener diagnosen ikke stemmer.

 

Å om vi går inn på tvangstanker så vet jeg at jeg lider noe av det men ikke alvorlig, det var mer i barndommen. Når jeg er hjemme alene så MÅ jeg alltid sjekke at alle dørene er låst selv om jeg vet det. I tilegg til at jeg sjekker komfyren sikkert 4-5 ganger før jeg legger meg.

 

En annen situasjon er når jeg skal ut. Da sjekker jeg gjerne at dørene er låst 2-3 ganger før jeg går. Dette skjer bare når jeg er hjemme alene. Det går ut over livskvaliteten min en smule men ikke så veldig mye. Jeg vet ikke om dette er nok til å kunne få behandling for dette eventuelt? Hva tror dere?

 

Nå skal jeg jo til BUP, kanskje jeg bør ta det opp med psykologen? Hvordan fungerer behandlingen for slikt?

[Gjest Guest_anonym_*]

Kjenner meg litt igjen i din historie. Jeg ble mobbet på barneskolen og litt på ungdomsskolen, men som seinere avtok. På barneskolen var det psykisk og det var helt jævlig, og ingen andre enn de som selv har vært utsatt for det kan forestille seg åssen det er. Det er dype arr i kroppen. Jeg fikk diagnosen asperger da jeg var liten, og skilte meg litt ut bla. ved å være veldig flink på skolen (mye derfor jeg ble mobbet, mobberne var veldig misunnelige).

På ungdommsskolen tok faktisk en lærer tak i det (noe de ikke gjorde på barneskolen selv om foreldrene mine gjorde alt de kunne) og var helt unik! Det ble faktisk så og si helt borte takket være lærern.

I en periode hadde jeg ingen venner og var veldig ensom, men suicidal var jeg aldri.

Da jeg begynte på vgs fikk jeg venner og et annet miljø uten de gamle mobberne, og ting ble veldig bra.

Nå, mange år seinere er jeg student og har det veldig bra, og har kommet meg over denne perioden. I de dager du ligger mest nede kan du fortsatt reise deg å tenke framover på alle de artige og bra tingene du skal gjøre, og være stolt av deg selv.

Jeg kjenner meg lite igjen i diagnosen i dag, men det gjør meg faktisk ingenting!

Diagnosen er der, og vil alltid være der, og det er rett og slett noe du bare må akseptere. Og når det gjelder jobb osv, så har jeg vært i militæret, og er som sagt student. Selv i militæret så fulgte ikke den diagnosen meg, for hadde jeg nevnt det hadde jeg nok ikke kommet inn.

 

Jeg vet hvordan det er å ha det sånn du har det nå, og jeg vet at den eneste måten å komme videre er å ikke bli innhentet av fortiden, men se lyst på framtiden! Når en faller reiser man seg og blir sterkere enn før!

[Gjest Trådstarter]

Jeg forstår deg. Du sier du ikke kjenner deg igjen i diagnosen, da burde du klaget? Jeg forstår på en måte at du ikke vill gjør noe med det. Men jeg er såpass sta, at jeg ikke godtar en stemplet som ikke stemmer. Som nevnt har det allerede blitt sendt en henvisning til BUP. Så jeg kan ikke endre på det nå. Jeg vill ha denne revurderingen. Å eventuelt behandling av depresjon/tvangstanker som jeg skrev litt om ovenfor.

 

Dette er den eneste måten jeg kan komme meg videre i livet på. Det nytter ikke å reise seg opp igjen, når bruker opptil flere timer med tanker rundt dette vær dag. Da er livskvaliteten meget dårlig.

 

Etter jeg har fått en ny vurdering og fått erstatnig for alt helvete som har blitt påført meg skal jeg ta meg en god ferie Spesielt om jeg får dømt innspektøren og han sitter i fengsel når jeg reiser på tur.

[Mirann]

Etter jeg har fått en ny vurdering og fått erstatnig for alt helvete som har blitt påført meg skal jeg ta meg en god ferie Spesielt om jeg får dømt innspektøren og han sitter i fengsel når jeg reiser på tur.

Du kommer til å lande hardt.

[QBab]

Hva hjelper det deg at andre lider? Fengsle inspektøren for at du skal føle deg bedre?

Se på deg selv! Du holder på å bli en hatemachine.

 

Merker du noe av antidepressivene? Ser noen svart malte de litt tidligere i tråden, så jeg vil bare si at jeg personlig kjenner flere disse medisinene virkelig har hjulpet.

For noen hjelper antidepressiver, for andre ikke. Det er en ganske individuell sak.

 

Er det Cipralex du får forresten?

Endret 9. februar 2009 av QBab

[Camellia]

Pah.

En kan fint bli jurist selv om man har fått diagnosen depresjon tidligere. Det samme gjelder lærer, politimann og psykolog. Presenter kilder.

 

Høres ut som om du vil ha i både pose og sekk for min del. Du vil ha hjelp for dine problemer samtidig som du ikke aksepterer den hjelp som er gitt deg, og føler deg som et "offer" selv om du spiller offer-rollen når det passer deg selv.

 

Jeg forventer ikke at du skal forstå på det stadiet du er nå. Men om du tok den testen med ca. 500 spørsmål før han diagnostiserte deg er det ingen måte du kan vinne denne saken i retten på. Forbered deg på det.

[Gjest Trådstarter]

Pah.

En kan fint bli jurist selv om man har fått diagnosen depresjon tidligere. Det samme gjelder lærer, politimann og psykolog. Presenter kilder.

 

Høres ut som om du vil ha i både pose og sekk for min del. Du vil ha hjelp for dine problemer samtidig som du ikke aksepterer den hjelp som er gitt deg, og føler deg som et "offer" selv om du spiller offer-rollen når det passer deg selv.

 

Jeg forventer ikke at du skal forstå på det stadiet du er nå. Men om du tok den testen med ca. 500 spørsmål før han diagnostiserte deg er det ingen måte du kan vinne denne saken i retten på. Forbered deg på det.

 

Det er diagnosen gjennomgripende utviklingsforstyrrelse det er snakk om nå? Ikke depresjon. Ja jeg lider av det også, men BUP skal nå vurdere på ny den første diagnosen jeg nevnte. Som jeg har skrevet endel om i tråden.

 

Jeg ble ikke testet på noen som helst måte. Jeg har skrevet endel om vordan opplegge hos psykologen var. Jeg var blitt mobbet slik at jeg ikke snakket så mye. I tilegg konkluderte inspektøren at det var noe galt med meg siden jeg ville ha hjelp til ulike ting hele tiden, men dette var pga. mobbingen. Jeg var ikke sterk psykisk i det hele tatt. (Er en helt annen situasjon nå selvfølgelig)

 

Psykologen var også vemelig med sine handlinger og sin metode å snakke til meg på.

Jeg ble ikke testet for noe, psykologen tok utagngspunkt i det inspektøren hadde sakt.

 

Kort fortalt gikk denne diagnosen ut på at jeg var uspesifisert, siden dette var en meget svak grad av noen autistiske trekk. Kunne han ikke sette noen nermere diagnose.

 

Som jeg også har skrevet. Var innspektøren sitt formål med å sende meg til psykolog å bli kvitt meg. Han følte at det tok for mye tid meg og mobbe problemet.

 

En med denne diagnosne kan ikke få de yrkene jeg har nevnt og det er også mange andre som er utelukket. Det har selv psykologen sakt, noe som jeg ikke lyger om.

 

Men tilbake til nåtiden. Jeg skal nå få en ny vurdering på denne diagnosen og i tilegg nå få en behandling for depresjon (denne diagnosen fikk jeg var legen nå for litt siden).

 

Jeg føler at skolen skal få en sanksjon for dette, det har jo ikke gjort ting riktig. Men gjerne folk ikke er enig med meg? Jeg må uansett holde fokus på en ting om gangen her. Først må jeg gå til psykologen å få en ny vurdering og behandling av depresjonen. Når jeg så er ærklert "frisk" kan jeg gjøre det andre tingene jeg har planlagt.

 

Som jeg har sjekket ut er det vanskelig å annmelde psykologer. For da må jeg kunne bevise at diagnosne ikke stemte på det aktuelle tidspunktet. Selv om den diagnosen er kronisk, kan det være at jeg utgjorde trekk (pga. depresjonen) som gjor at psykologen trodde jeg hadde diagnosen og da ble den satt. Å som nevnt alle kan gjøre feil. Men skolen kan ikke gjøre feil, når det lar meg gå rundt å bli mobbet i to år og alikevell ser det. Men alikevell ikke gjør noe med det. Noen må da føle sympati for meg med akuratt dette med skolen?

 

Mange skoler er dårlig med mobbing og får å vise et standpunkt og for å sikkre at vertfall noen andre ikke havner i samme situasjon, så vill jeg dra strikken langt for å nå målet.

 

Når det gjelder antidepresiv pilene, fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville merke noe spesielt innen en uke. Om det var mislykket kunne jeg komme ned også kunne vi prøve noen andre.

[Modeswitch]

En med denne diagnosne kan ikke få de yrkene jeg har nevnt og det er også mange andre som er utelukket. Det har selv psykologen sakt, noe som jeg ikke lyger om.

 

Sjekk opp hvilke yrker (veldig få skjønner du...) du blir hindret i å velge. Les gjerne svarene du får

[Gjest Trådstarter]

Yrkene er ikke hovedproblemet. Det er ikke noe vits i å diskutere videre studier og livet mitt går nedover. Jeg ser mange sier: glem diagnosen, tenk fremover osv. Men for meg nytter desverre ikke det.

 

Jeg tenker på diagnosen hver dag, flere timer til dagen. Lider av stort stress og mange depresive perioder. Depresjonen fører til fysiske problemer i kroppen. Feks. føler jeg at jeg her vont i nakken store deler av dagen. Jeg har også merket det siste måndene at jeg har et ekstremt stort behov for søvn. Sover gjener 8 timer om natta + mange timer når jeg kommer igjen. I tilegg følr jeg meg uttappet for krefter, så mye skolearbeid blir det ikke gjort.

 

Det er lett for å folk å si, glem det. Tenk videre på livet. Det nytter ikke. Depresiviteten slutter ikke fordi noen sier det. Å jeg fortsetter og ha problemer. Nå går jeg å venter på den innkallingen samtidig som jeg jævlig skepteisk. Jeg er usikker på hvordan jeg skal fremstille meg hos psykologen? Jeg går der jo for å få en ny vurdering på den forje diagnosen, samtidig er jeg veldig deprimert. Bør jeg si at jeg har depresjon pga. jeg fikk den diagnosen eller høres det sykt ut?

 

Jeg er så usikker på alt at jeg er usikker på om jeg orker å holde på mer.

[Modeswitch]

Bør jeg si at jeg har depresjon pga. jeg fikk den diagnosen eller høres det sykt ut?

 

Du bør være så ærlig og åpen som du klarer, så du kan få riktig behandling for det du sliter med

[Gjest Trådstarter]

Vet noen vor lenge jeg maks kan vente? Har ventet en måned nå. Kan legen sjekke dette?

Å hva synes dere om tvangshandlingene som jeg har beskrevet. Er det noe jeg kan ta opp med psykologen, vill da diagnosen bli endret til dette og jeg vil få et behandlingsopplegg som kvitter meg med dem?

 

Jeg kan si at jeg synes det går ut over livskvaliteten min noe. Jeg har vert plaget med dette helt siden jeg var liten. Det gjelder å sjekke alt slags unødvendige ting. Som dører, ovn etc. Jeg har kvittet meg med endel av dette nå men jeg har fremdeles et stykke igjen. Det var helt ekstremt når jeg var liten. Alltid når jeg skulle vaske meg måtte jeg gjøre det fem ganger. Slo jeg meg på den ene armen/foten måtte det skje på den andre også. Helt rare ting. Det var noe jeg aldri har fortalt til foreldrene mine og heller ikke til noen andre. Fordi jeg synes der er flaut. Som nevnt har dette roet seg, men jeg har fremdeles et stykke igjen. Hvordan er behandlingen med folk som har det slik? Er det mulighet for å bli kvitt dette?

 

Selvfølgelig vill jeg at fokus ska være på den diagnosne jeg allerede har men om jeg i tilegg kunne fått hjelp med dette, så hadde det vært topp.

 

Håper på noen innspill

[Gjest Trådstarter]

Vet noen vor lenge jeg maks kan vente? Har ventet en måned nå. Kan legen sjekke dette?

Å hva synes dere om tvangshandlingene som jeg har beskrevet. Er det noe jeg kan ta opp med psykologen, vill da diagnosen bli endret til dette og jeg vil få et behandlingsopplegg som kvitter meg med dem?

 

Jeg kan si at jeg synes det går ut over livskvaliteten min noe. Jeg har vert plaget med dette helt siden jeg var liten. Det gjelder å sjekke alt slags unødvendige ting. Som dører, ovn etc. Jeg har kvittet meg med endel av dette nå men jeg har fremdeles et stykke igjen. Det var helt ekstremt når jeg var liten. Alltid når jeg skulle vaske meg måtte jeg gjøre det fem ganger. Slo jeg meg på den ene armen/foten måtte det skje på den andre også. Helt rare ting. Det var noe jeg aldri har fortalt til foreldrene mine og heller ikke til noen andre. Fordi jeg synes der er flaut. Som nevnt har dette roet seg, men jeg har fremdeles et stykke igjen. Hvordan er behandlingen med folk som har det slik? Er det mulighet for å bli kvitt dette?

 

Selvfølgelig vill jeg at fokus ska være på den diagnosne jeg allerede har men om jeg i tilegg kunne fått hjelp med dette, så hadde det vært topp.

 

Håper på noen innspill

 

I tilegg har jeg i det siste hatt endel illusjoner om at jeg plutselig kan bli innlagt på instutisjon når jeg nå skal oppsøke BUP og få en ny vurdering og hjelp med depresjonen min.

Jeg blir gal av dette her. Er disse tankene noe som kommer pågrunn av depresjonen og alt det andre slitsomme?

 

Jeg så nettop på nyhetene at et adhd barn ble innlagt på instutisjon og da ble jeg bare enda mer redd ? Hvorfor tenker jeg bare på det verste utfallene? Å hva er det faktisk her som er en realitet?

 

Hva kan eventuelt hjelpe meg mot bedre tanker imens jeg venter. Skal til legen neste uke og da skal jeg be han purre på dem. Orker ikke vente lenger.

[QBab]

Hvordan fungerer medisinene du fikk?

[kaolla89]

Ok. Det hadde våre greit med noen andre synspunkter? Kansje en psykolog her på forumet kan komme med et litt mer utfyllende svar?

 

kan skjønne at det er litt kjipt men som en sa over her; gjør noe annet!

flytt, begynn på en skole et annet sted, reis til utlandet, begynn med en aktivitet eller noe!

det hjelper seriøst!!! da får man andre ting å tenke på.

 

og du bør ikke tenke for mye på den diagnosen. det er helt normalt å være deppa osv, og mange andre har det på samme måte som deg, og tilogmed verre!

det virker som du har litt for lite å tenke på.

jeg sliter litt med tvangstanker selv, men når jeg får noe annet å tenke på, så går det mye bedre!

jeg tror du kanskje også er en som bare tenker for mye over ting som egentlig ikke er så viktige. ting som du helt fint klarer å leve med! en diagnose, det er jo egentlig ingenting! den betyr ingenting for deg nå lenger!

 

finn på noe spennende... jeg har vært modell, vært i oslo, er snart russ og skal begynne på folkehøgskole til høsten, og har en kjempesøt kjæreste, og søstra mi har bitt mye friskere! dette har gjort så jeg har blitt mye gladere og tenker på noe annet!!

 

så gogogo finn på noe! tegn, mal, lag noe, les bøker, besøk venner, reis osv osv, og gjør det ofte!

 

IKKE dra til psykolog hvis du har det bra nå! Drit i den diagnosen!

Hvis du har det bra og fungerer i hverdagen, så trenger du ingen diagnose.

En diagnose er bare til for at det skal bli enklere å finne ut hva slags hjelp man trenger.

[kaolla89]

I tilegg har jeg i det siste hatt endel illusjoner om at jeg plutselig kan bli innlagt på instutisjon når jeg nå skal oppsøke BUP og få en ny vurdering og hjelp med depresjonen min.

Jeg blir gal av dette her. Er disse tankene noe som kommer pågrunn av depresjonen og alt det andre slitsomme?

 

Jeg så nettop på nyhetene at et adhd barn ble innlagt på instutisjon og da ble jeg bare enda mer redd ? Hvorfor tenker jeg bare på det verste utfallene? Å hva er det faktisk her som er en realitet?

 

Hva kan eventuelt hjelpe meg mot bedre tanker imens jeg venter. Skal til legen neste uke og da skal jeg be han purre på dem. Orker ikke vente lenger.

-------------------------------------------

 

du har tvangstanker ja... samme som jeg sliter med, og søstra mi. det kan bli ganske slitsomt til tider!

Jeg har ikke noen sånne seriøse tvangstanker, men husker da jeg var mindre at jeg alltid måtte rynke på nesa HELE TIDA! Ja, sært! Men det var altså sånn! Det er liksom akuratt som om lufta får vondt hvis du ikke gjør det, ikke sant! Helt sært!

Men jeg TVANG meg selv til å slutte med den rynkinga på nesa. for jeg fikk så mange kommentarer på det. Det 'kiler i lufta'.. det gjør det nå også, når jeg tenker på det, og jeg har lyst til å rynke på nesa igjen, men jeg gjør det ikke!

Har også litt sånn at jeg alltid må ta meg selv på håndflatene, klemme henda sammen, gni fingra sammen, fargelegge rundinger noen ganger... det er sært.

men bare prøv å tving deg selv til å ikke gjøre sånne ting.

litt verre med tankene da, men hvis det virkelig er ille for deg, så bør du få noen medisiner! jeg prøvde seroquel en gang.. du blir veldig trøtt men tankene forsvinner! fins flere tabletter og!

 

og du bør ikke bli redd for å bli lagt inn! er ikke vært lagt inn selv, men søstra mi har det!

først en slags 'skole/hjem' for ungdom med problemer. hun hadde det kjempefint der, og fikk mange venner, og ble jo selvfølgelig mye bedre. så ble hun innlagt på Sannerud psykiatrisk.. hun trivdes der og!! de er ikke slemme mot deg der. det er kanskje litt strengt men, det er til det beste for deg. de driver ikke med noen sånne fæle ting der!

søk litt etter slike hjem på internett og les litt om de!

[kaolla89]

Bør jeg si at jeg har depresjon pga. jeg fikk den diagnosen eller høres det sykt ut?

 

Du bør være så ærlig og åpen som du klarer, så du kan få riktig behandling for det du sliter med

 

enig der. si det akuratt som det er. uansett hvor rart det høres ut.

[Gjest Trådstarter]

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Ulike råd har kommet. Å mange av dere sier jeg skal reise bort, finne på noe etc. Jeg finner på noe hele tiden.

 

Men hovedprobleme er diagnosen. Det er den som gjør at jeg har det slik. Det nytter ikke å reise bort, for diagnosen er der fremmdeles. Det er derfor jeg går til psykologen. For å få en ny vurdering.

 

Jeg tenker på den hver dag, flere timer til dagen. Å det har tappet meg fullstendig for krefter. Noe innkallingbrev fra BUP har jeg heller ikke fått, selv om jeg har ventet 2 månder.

 

Jeg går jo til psykologen for å få en ny vurdering. Dere som har lest tråden har fått med dere det.

Men noen ganger, så tenker jeg så mye på det. At jeg bare får lust til å ta livet mitt. For jeg ikke orker å vente lenger. Hva er egentlig meningen med livet? Noen er bare ikke skapt for å vær her. Å det er tydeligvis ikke jeg.

Det er ikke meningen at alle skal ha suksess.

 

Hva nytter det med kjæreste, venner og familie. Når man har en diagnose som man tenker på hver dag. Hele tiden.

 

Jeg har mange venner og gjør det bra på skolen. Dere sier glem den diagnosen. Legg den bak deg. Men det går ikke. Så lenge den diagnosne står i min journal, slutter jeg aldri å tenke på den. Den eneste måten jeg kan bli kvitt depresjonen er ved å få bort diagnosen. Å det kan jeg bare gjøre ved å få en ny vurdering.

 

Jeg er bare en person som har blitt jævlig mye mobbet, noe som har gjort at en psykolog har konkludert feil. Jeg skulle hatt diagnosen depresjon og kunnet få snakke ut om mobbingen. I tilegg skulle skolen blitt straffet. Dette var noe jeg aldri fikk oppnå.

 

Så gjerne jeg er litt klarer på problemet nå? Men det er gjerne ikke noe å gjøre. Det enkleste er ofte det beste, er det mange som sier. Hadde jeg tatt livet mitt, da hadde diagnosen "forsvunnet". For da hadde jeg ikke levd lenger.

 

En annen ting. Jeg har snakket med en advokat. Han mener det er grunnlag for å annmelde skolen for mobbingen. Å i tilegg psykologen for måten han har behandlet meg på og for en eventuell feildiagnotisering som har ført til alvorlige problemer for meg. Synes dere dette er noe jeg bør gå videre med?

 

En annen ting. Nå kan det godt være jeg får innkalling til bup snart. Når jeg da går til min første time og forteller at jeg ønsker en ny vurdering og sier jeg sliter med tvangshandlinger. Blir den gamle fjernet og ny diagnose satt da (tvangshandlinger); dersom psykologen mener jeg har det?

 

Håper dere kan komme med noe mer innspill Flott å få hjelp

[QBab]

Sikker på du ikke har tvangstanker i stedet? O.o

Hvordan går det forresten med anti depressivene dine?

 

Edit: Leste ikke slutten av innlegget ditt før nå, du har jo tvangstanker. Merket det var noe rart ja. Snakk med noen om det så du får riktig behandling.

Endret 7. april 2009 av QBab