Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[Gjest Trådstarter]

Jeg er ifra stavanger. Uansett vordan man vrir å venner på det må jeg vente de tre ukene for å få den henvsiningen og det tre ukene er egentlig altfor lenge. Eller kan jeg besøke barne og ungdomspsykriater direkte for å få en vurdering?

[Kverulantus]

Jeg er ifra stavanger. Uansett vordan man vrir å venner på det må jeg vente de tre ukene for å få den henvsiningen og det tre ukene er egentlig altfor lenge. Eller kan jeg besøke barne og ungdomspsykriater direkte for å få en vurdering?

Prøv. Og hvis det ikke er mulig. Vent! Er verdt å vente 3 uker

[thaislap]

Ikke, ikke, ikke gjør noe så utrolig dumt som å ta livet ditt. Tro meg, det er ikke løsningen. Jeg har et svært nært familiemedlem som jeg har reddet fra å ta selvmord flere ganger. Da snakker vi to åpne pulsårer på hver arm, overdose av piller og forsøk på å hoppe ut av bygninger osv. Når jeg satt der første gang og stoppet blødningene på armene, kjørte til sykehus, så at vedkommende faktisk var klinisk død i noen minutter, så blir ting surrealistisk. Du HAR folk som er glad i deg rundt deg. Bruk de. Men du må være tøff og fortelle om alt sammen. Få det ut. Det er ingen som kommer til å le av deg. Men for å kunne hjelpe deg, må du være ærlig mot deg selv og andre.

 

Nå etter 5-6 år i terapi med mange psyskiatrikere og familie, så er vedkommende på beina igjen. Ser tilbake på de dypeste periodene og kan smile og rett og slett være glad for at vedkommende har fått hjelp. Det fins alltid en utvei, men den er ikke alltid enkel.

 

 

 

Angående matten. Jeg har også slitt med matten i alle år, rett og slett fordi jeg ikke finner den interessant og mister derav all motivasjon. Jeg ser rett og slett ikke poenget med avansert matte og klarer meg fint med basic matte i hverdagen. Jeg hadde toppkarakterer gjennom hele skolen, men aldri i matte.

 

På høgskolen (informatikk) så jobbet jeg med matte hver eneste dag. Og jeg fikk en E på eksamen (laveste beståtte karakter). Strålefornøyd med dette, da målet var å stå. Alle andre fag består av A og B.

 

Det ironiske i dag, er at jeg jobber med programmering som da gjerne inneholder mye matte. Men her ser jeg logiske resultater og formål med alle utregningne, så det handler vel om interesse og smak. Så aldri gi opp, krable deg gjennom, så ser du at du plutselig får bruk for det ene og det andre

[IntelAmdAti]

Som du kansje forstår så betyr den diagnosen mye for meg. For jeg mener jeg har forbedret meg siden jeg slapp løs ifra helvete. Derfor lurer jeg på om det er smart å få en ny vurdering og gjerne også få litt hjelp av psykologen til at jeg kan komme meg videre i livet å slutte å tenke på alt det triste som har hent?

 

En annen ting er, de som tar selvmord. Planlegger det litt hva som skal foregå etterpå?

Med begravelse osv?

 

At du tar en diagnose så tungt viser jo at du har noe å jobbe med. Syntes ikke du skal gi opp så lett. Hvis du føler og vet at den diagnosen ikke stemmer så tok psykologen feil.

 

Ta med i betraktning at psykologiske vansker og problemer ikke er unormalt, det er like menneskelig som å ha fysiske plager og sykdommer. Nordmenn er ganske dumme og redde for psykologer, vi er ikke redde for å høre at det er noe galt med kroppen vår men vi er redde for å høre at det er noe galt med psyken vår. Så ikke ta den psykiske diagnosen så tungt, hvis ikke du bryr deg om den vil ikke andre bry seg om den heller.

[Gjest Trådstarter]

Som du kansje forstår så betyr den diagnosen mye for meg. For jeg mener jeg har forbedret meg siden jeg slapp løs ifra helvete. Derfor lurer jeg på om det er smart å få en ny vurdering og gjerne også få litt hjelp av psykologen til at jeg kan komme meg videre i livet å slutte å tenke på alt det triste som har hent?

 

En annen ting er, de som tar selvmord. Planlegger det litt hva som skal foregå etterpå?

Med begravelse osv?

 

At du tar en diagnose så tungt viser jo at du har noe å jobbe med. Syntes ikke du skal gi opp så lett. Hvis du føler og vet at den diagnosen ikke stemmer så tok psykologen feil.

 

Ta med i betraktning at psykologiske vansker og problemer ikke er unormalt, det er like menneskelig som å ha fysiske plager og sykdommer. Nordmenn er ganske dumme og redde for psykologer, vi er ikke redde for å høre at det er noe galt med kroppen vår men vi er redde for å høre at det er noe galt med psyken vår. Så ikke ta den psykiske diagnosen så tungt, hvis ikke du bryr deg om den vil ikke andre bry seg om den heller.

 

Det er kansje lett å si, men det finnes folk som er så uenig at det tar livet av seg?

Jeg ser egentlig ingen utvei her. Det å klage på denne diagnosne vill vell ikke dra noe nytte av seg (resultate blir at jeg tar livet mitt?). Det må jo tenke jeg er helt idiot som skal "motsi" en psykolog?

 

En diagnose jeg vertfall lider av er depresjon, dette er vel en diagnose som du kan få og bli behandlet for, men først skal de vel vurdere den andre?

 

Jeg har også lest om den diagnosen jeg fikk. Der sto det at de fleste som har denne diagnosen er psykisk utviklingshemmet?

 

Javel, skal jeg med bare 4, 5 og noen 6 på skolen være utviklingshemmet? I tilegg til at jeg er meget sosial. Finnes ikke en dag jeg ikke er ute med noen. Så lurer dere sikkert på hvorfor jeg ikke er glad? Jo det er kjekt å vere med venner. Den eneste hindere er diagnosen og det er den eneste grunnen for at jeg tar livet mitt.

Ikke for noe annet.

[Gjest Sjukihodet]

Som du kansje forstår så betyr den diagnosen mye for meg. For jeg mener jeg har forbedret meg siden jeg slapp løs ifra helvete. Derfor lurer jeg på om det er smart å få en ny vurdering og gjerne også få litt hjelp av psykologen til at jeg kan komme meg videre i livet å slutte å tenke på alt det triste som har hent?

 

En annen ting er, de som tar selvmord. Planlegger det litt hva som skal foregå etterpå?

Med begravelse osv?

 

At du tar en diagnose så tungt viser jo at du har noe å jobbe med. Syntes ikke du skal gi opp så lett. Hvis du føler og vet at den diagnosen ikke stemmer så tok psykologen feil.

 

Ta med i betraktning at psykologiske vansker og problemer ikke er unormalt, det er like menneskelig som å ha fysiske plager og sykdommer. Nordmenn er ganske dumme og redde for psykologer, vi er ikke redde for å høre at det er noe galt med kroppen vår men vi er redde for å høre at det er noe galt med psyken vår. Så ikke ta den psykiske diagnosen så tungt, hvis ikke du bryr deg om den vil ikke andre bry seg om den heller.

 

Det er kansje lett å si, men det finnes folk som er så uenig at det tar livet av seg?

Jeg ser egentlig ingen utvei her. Det å klage på denne diagnosne vill vell ikke dra noe nytte av seg (resultate blir at jeg tar livet mitt?). Det må jo tenke jeg er helt idiot som skal "motsi" en psykolog?

 

En diagnose jeg vertfall lider av er depresjon, dette er vel en diagnose som du kan få og bli behandlet for, men først skal de vel vurdere den andre?

 

Jeg har også lest om den diagnosen jeg fikk. Der sto det at de fleste som har denne diagnosen er psykisk utviklingshemmet?

 

Javel, skal jeg med bare 4, 5 og noen 6 på skolen være utviklingshemmet? I tilegg til at jeg er meget sosial. Finnes ikke en dag jeg ikke er ute med noen. Så lurer dere sikkert på hvorfor jeg ikke er glad? Jo det er kjekt å vere med venner. Den eneste hindere er diagnosen og det er den eneste grunnen for at jeg tar livet mitt.

Ikke for noe annet.

Jeg har diagnosen "Aspergers Syndrom", og har ett ganske bra sosialt liv Kjenner meg igjen i ca 40-50 % av symptomene, så skulle ønske jeg egentlig ikke fikk diagnosen. Det tærer hardt på, og selv om de ga meg diagnosen for å hjelpe, har jeg egentlig bare jobbet med meg selv uten særlig hjelp utenfra. Det er noe dritt å få diagnoser der du føler du ikke er "helt heime", det er jo bare sjukeliggjøring egentlig =/

[-Void-]

Er noe med denne saken som får meg til å tenke på at du kanskje burde, etter at du har fått ny diagnose, tenke på å gå til sak mot skolen/helsevesenet som har satt livet ditt sånn på hodet. To år med mobbing er ikke noe en kan se gjennom hendene på.

 

Jeg vil tro at 2 ødelagte år kanskje kan medføre en klekkelig erstatningssum, om dette er dokumenterte forhold.

[Gjest Trådstarter]

Er noe med denne saken som får meg til å tenke på at du kanskje burde, etter at du har fått ny diagnose, tenke på å gå til sak mot skolen/helsevesenet som har satt livet ditt sånn på hodet. To år med mobbing er ikke noe en kan se gjennom hendene på.

 

Jeg vil tro at 2 ødelagte år kanskje kan medføre en klekkelig erstatningssum, om dette er dokumenterte forhold.

 

Ja, dette er noe jeg faktisk å har tenkt på. Når jeg gikk på skolen og mobbingen hadde tatt slutt (pga. jeg selv ga beskjed) spørte jeg hvorfor i helvete det ikke hadde gjort noe?

Nei, kontaktlærer mente at mobberne hadde vert smarte og det hadde ikke sett noe til det på disse to årene. En dårlig begrunnelse. Hadde jeg fått ny vurdering og diagnosen hadde blitt strøket (noe jeg håper den blir) i tilegg til at skolen får sin straff, så hadde jeg blitt fornøyd. Kansje den nye psykologen kan være med i rettsapperatet da?

 

Hva synes dere? Hva er erstatningen for slike "skader"? to år har tross alt gått til helvete. Å penger vill på en måte være plaster på såret? Finnes der lignende saker? Der mobbeoffer har gått til sak mod en utdanningsinstutisjon?

[Gjest Trådstarter]

Fant denne artikkelen:

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=257904

 

Dette høres fornuftig ut. Jeg har opplevd systematisk mobbingen på skolen. Fyisk og psykisk hver dag i to år og det preger meg ennå.

 

Håper dere har noen innspill å komme med her? Hvor sterkt stiller jeg i en slik sak eventuelt om jeg har psykologen i ryggen?

[IntelAmdAti]

Det er noe dritt å få diagnoser der du føler du ikke er "helt heime", det er jo bare sjukeliggjøring egentlig =/

 

Jepp. Jeg skal ikke motsi psykologen på noen måte eller gi deg motstridende råd, jeg bare sier det som (jeg tror) det er. Den psykologen er en person og det er hans oppfatning. Hvis den er riktig så er det fortsatt bare en diagnose for det tidsrommet, du har kanskje hørt at alle har bølgedaler i livet. Selv om den er riktig så trenger det ikke å gå lang tid før den plutselig ikke stemmer lenger hvis du vokser opp og forandrer deg.

Psykisk tilbakestående tviler jeg iallefall på du er engang i nærheten av når du er her og er reflekterende og skriver bra. Ingen av de jeg har sett som har vært "psykisk tilbakestående" har hatt mentale evner som er i nærheten av kapasitet nok til det.

 

Jeg fant noen symptomer på Asperger syndrom på wikipedia:

Barnet kan vise liten evne til å kommunisere med jevnaldrende, vanskeligheter med å mestre brudd på rutiner, tilsynelatende mangel på eller overdreven empati og innlevelsesevne, spesielle, altoppslukende interesser, repetitiv atferd og fikseringer.

 

Mesteparten av det der virker som ganske normale greier, tror ikke det er så mye å være redd for.

At du får en diagnose trenger ikke å bety at det er noe galt med deg, selv om du skulle være spesiell eller uvanlig. Psykologer kan ha en jobb å gjøre og derfor føle at de "må" stille en eller annen diagnose, og da passer de jo ikke alltid like bra heller.

 

Tror du vil uten tvil ha godt av å ha gode venner, tror ikke det finnes noe bedre enn det når man har det vanskelig.

Endret 21. november 2008 av Pycnopodia

[Gjest Gjest]

Jeg har det også helt jævlig akkurat nå. Avslag fra NAV-anke i posten i dag, neste nivå er trygderetten. Vanvittige tanker farer rundt i skallen. Skal jeg bli sint? Nei, det skal jeg ikke.. jeg lar ikke det offentlige ødelegge livet mitt med den tilsynelate meningsløse hjelpen de yter. De eier ikke mine tanker, og heller ikke mitt liv. Jeg er fri til å tenke det jeg vil iallefall. Og jeg har ikke tenkt å la dette ødelegge noe mer.

 

For ett års tid siden satt jeg med hagla mot hodet, veide for og imot å blåse hodet av meg selv. En telefon som stanset det, tilfeldigvis. I andre enden forsto de at noe var virkelig galt, på måten jeg snakket. HVA holder du på med? Akkurat nå? Det var kanskje det at jeg måtte tenke litt før jeg svarte på spørsmålet, jeg vet det ikke helt egentlig. Men samme kvelden var jeg på vei bort, med fly. Langt bort. Vekk fra hele greia, en slags ferie i godt selskap. Gode venner jeg hadde glemt jeg hadde. Det er de som er viktige, de du liker å omgås. Og familien.

 

Diagnosen du har fått skal du ikke engste deg for. Den forblir i systemet til psykologen, h*n gir den ikke videre til noen uten ditt samtykke. Det er ikke sånn at fordi du har vært til ungdomspsyk så er livet ditt ødelagt for alltid, og at alle uttalelser om behandling følger deg rundt omkring i livet videre. Enkelte steder (militæret f.eks.) så vil du få sånne spørsmål om det er "sinnsyke" i din familie. Det er det jo ikke. Du kan trygt svare nei på alt sånt om jeg forstår deg rett, du er jo ikke syk men sliter etter mobbing.

 

At en er nødt til å søke bistand fra psykolog er nok litt mer vanlig enn de fleste tror. Ventetiden for å komme inn er jo enormt lang i dag. Det betyr at det er mange som søker hjelp for noe. Veldig mange.

 

Det er kankje ikke noen trøst i å høre at andre også sliter litt. Men om jeg skal se på livet mitt i dag sammenlignet med ett år siden er det mye jeg ikke ville vært foruten som er hendt siden da. Mange ganger tenker jeg at "dette ville jeg ikke ha opplevd". Ikke gi opp, livet har nedturer, alle har det. Fokuser på det du liker å gjøre i dag. Glem det vonde.

[Gjest sjukihodet]

Det er noe dritt å få diagnoser der du føler du ikke er "helt heime", det er jo bare sjukeliggjøring egentlig =/

 

Jepp. Jeg skal ikke motsi psykologen på noen måte eller gi deg motstridende råd, jeg bare sier det som (jeg tror) det er. Den psykologen er en person og det er hans oppfatning. Hvis den er riktig så er det fortsatt bare en diagnose for det tidsrommet, du har kanskje hørt at alle har bølgedaler i livet. Selv om den er riktig så trenger det ikke å gå lang tid før den plutselig ikke stemmer lenger hvis du vokser opp og forandrer deg.

Psykisk tilbakestående tviler jeg iallefall på du er engang i nærheten av når du er her og er reflekterende og skriver bra. Ingen av de jeg har sett som har vært "psykisk tilbakestående" har hatt mentale evner som er i nærheten av kapasitet nok til det.

 

Jeg fant noen symptomer på Asperger syndrom på wikipedia:

Barnet kan vise liten evne til å kommunisere med jevnaldrende, vanskeligheter med å mestre brudd på rutiner, tilsynelatende mangel på eller overdreven empati og innlevelsesevne, spesielle, altoppslukende interesser, repetitiv atferd og fikseringer.

 

Mesteparten av det der virker som ganske normale greier, tror ikke det er så mye å være redd for.

At du får en diagnose trenger ikke å bety at det er noe galt med deg, selv om du skulle være spesiell eller uvanlig. Psykologer kan ha en jobb å gjøre og derfor føle at de "må" stille en eller annen diagnose, og da passer de jo ikke alltid like bra heller.

 

Tror du vil uten tvil ha godt av å ha gode venner, tror ikke det finnes noe bedre enn det når man har det vanskelig.

Jeg har forandre meg ganske masse egentlig, fra å være "taper" til å være en mer populær og sosial gutt

Livet går i bølgedaler ja, men det er ikke så lett å forholde seg fint til en diagnose der du føler de grunnleggende symptomene ikke er helt riktige i forhold til deg ! Vil tro jeg har mye empati og elsker å trøste folk, være snill mot dem og sånn Noe som er stikk i strid med de symptomene når det gjelde empati/synlig empati !

Mennesker er så forskjellige, og av og til blir det feil å bare gi en diagnose der halvparten av symptomene er noe du kan kjenne deg igjen i ! Joda, jeg har nok asbergers, men skulle helst ønske det var en diagnose som passet mere overens med meg selv(noe det nok ikke gjør), men sånn er livet. Får bare gjøre det beste ut av ting !

[Gjest Trådstarter]

Du sier det er bare psykologen som har diagnosen?

 

Foreldrene mine har papir på at jeg diagnosen.

Den gamle skolen min har det. (Det var jo de som ville jeg skulle gå til ungdomspsyk. For de mente det var noe galt med MEG? men jeg ble jo mobbet)

I tilegg har den vidergående skolen diagnosen? Det har ikke nevnt noe om den, siden jeg har så gode karakterer.

 

Jeg er en veldig bestemt og sta person. Om jeg mener noe er feil, så gir jeg meg ikke. Det var slik jeg kjempet mot astma når jeg var liten som nesten tok livet mitt. Legen sa at jeg var en kjemper.

 

Hadde jeg følt symptomer for at jeg hadde denne diagnosen, så hadde jeg ikke sakt noe.

Men jeg tolerer ikke å bli stemplet som noe jeg ikke er. Å det er ikke bare diagnosen som jeg vill ha revurdert, jeg trenger også få bearbeidet depresjonen (som nå er på selvmordsplan). Depresjonen har en sammenheng både med mobbingen og diagnosen som jeg fikk.

 

Det som også er et problem er skolen. Normalt ligger jeg på fem i de fleste fag. Nå tenker jeg: Det er ikke vits å jobbe, jeg har jo en diagnose og skal ta livet mitt.

Ergo, arbeidsinnsatsen begynner å gå nedover. Dette ser jeg som alvorlig, men ikke som skremmende for jeg har heletiden selvmordstanker, derfor betyr ikke karakterer noe lenger.

 

Å som noen sier, lev livet videre og glem det. Det er faktisk ikke slik. Jeg tenker på dette nesten hele tiden. Folk begynner å lure på om det har skjedd noe i det siste, siden jeg virker så depresiv? Jeg sier selvfølgelig at det ikke er noe.

 

Det eneste som holder meg oppe nå er alt det sosiale. Jeg er med folk ver dag, å det får meg til å "glemme" diagnosen og mobbingen et øyeblikk. Spesielt i hektiske situasjoner.

 

Jeg vet at familie, slekt og venner hadde litt lei seg om jeg tar livet mitt, men det kommer over det. Det får jo vite hvorfor. Å hvem som er skull i det. Å det er ofte noe det fleste lurer på av eterlate ved selvmord. Det skal jeg ikke unnlate og fortelle, så får det jobbe med sorgen og ta ting slik det kommer. Jeg blåser forøvrig om psykologen og skolen kommer i et dårlig lys. Det fortjener de.

[-Void-]

Hva rolle spiller det at de vet om den diagnosen? Oppegående folk forstår at diagnoser er noe som ikke er risset inn i stein.

 

Vil du gi opp alt, eller kjempe for at de som har satt deg i denne situasjonen blir stillt til rette? Ta ett steg av gangen, første er å få ny evaluering hos psykolog. Så kan du evt. tenke på rettslige tiltak mot den gamle skolen og måten helsevesenet har handlet på.

 

Trenger du en pause nå så går du rett og slett til lege og forteller om depressjonsproblemene dine og ber om å få en sykemelding på ubestemt tid. Det er ikke noe jeg anbefaler deg uten at du ser det som absolutt nødvendig.

 

Du skal huske på at om du tar livet av deg så blir ingen stillt til rette for det de har gjort. Då kan det godt være at det kommer flere som får samme behandling som deg.

 

Du må tenke på mulighetene. F.eks saksøke skolen/helsevesenet og evt. gå til media. Snu på flisa og gjør livet surt for mobberne og skolen.

[PantZman]

Liker du ikke psykologen din kan du be om en annen.

 

Hilsen tidligere meget deprimert med nermere syv år hos flotte psykologer.

[Gjest Trådstarter]

Hvorfor blir ingen stillt til rette når jeg tar livet mitt?

 

Eventuelt når jeg gjør det, får jo alle vite hvorfor. Jeg har tenkt å bare skrive at avskjedbrev der jeg begrunnet godt hvorfor jeg gjør dette. Der jeg tar hele historien i et kort perspektiv. Min episode med mobbing, som medførte til osv. Tar alt sammen med. Da er det ingen som lurer. Å folk vil ta endelig tro meg, for det er ingen som tar livet sitt uten noen grunn. Å det at jeg da dør, beviser at jeg mener det jeg skriver meget sterkt. Skal jeg gå i tre uker å vente på den legetimen? Det er lenge å vente når jeg er så deprimert.

[-Void-]

Mest sannsynligvis vil da en eller annen la begrunnelsen være at du tok livet ditt pga. at du var psykisk syk. Det at du har blitt mobbet tror jeg ikke vil bli lagt vekt på uansett hva du måtte skrive i et evt. selvmordsbrev.

 

Nei, å ta selvmord er ikke løsningen.

[IntelAmdAti]

Mennesker er så forskjellige, og av og til blir det feil å bare gi en diagnose der halvparten av symptomene er noe du kan kjenne deg igjen i ! Joda, jeg har nok asbergers, men skulle helst ønske det var en diagnose som passet mere overens med meg selv(noe det nok ikke gjør), men sånn er livet. Får bare gjøre det beste ut av ting !

 

Greien er at diagnoser er noe mennesker har definert og gitt et navn på. Noen diagnoser er mer håndfast (beinbrudd) mens andre er mer løse (deprimert).

 

 

Redd for å snakke i forsamlinger, distre, tidvis uærlig, føler seg utstøtt og lite akseptert/verdsatt, kunne jobbet bedre på skolen, føler seg mindre verdt enn andre, ikke fornøyd med utseende. Hey, der har vi en diagnose vi kan putte et navn på! Men det betyr ikke at det er noen sykdom, en slik diagnose som ovenfor ville jo ha passet til veldig mange vanlige mennesker - og det betyr ikke at det er noe galt med dem sånt sett. Vi har alle skavanker.

[Gjest Trådstarter]

Mest sannsynligvis vil da en eller annen la begrunnelsen være at du tok livet ditt pga. at du var psykisk syk. Det at du har blitt mobbet tror jeg ikke vil bli lagt vekt på uansett hva du måtte skrive i et evt. selvmordsbrev.

 

Nei, å ta selvmord er ikke løsningen.

 

Det er mange som har tatt livet sitt pga. mobbing. Mobbing fører til depresjon. Å når du har depresjon er du psykisk syk.

 

Løsningen nå må være å vente de tre ukene, men tror legen gir like mye faen som han andre gjorde. Jeg er så brent opp nå. Har nesten ingen energi igjen. Det er nesten slik at jeg ikke orker å gå på skolen.

[Niqābninja]

Så SI DET da. Si at du er så langt nede. Si at du omtrent ikke orker gå på skolen. Si hvor vanskelig alt virker.