Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[Haawy]

Jeg fikk litt vondt i meg når jeg leste dette, spesielt når du sa at du vil slutte på skolen. Jeg mener at det alltid finnes en vei "ut", men det er ikke alltid like lett å finne den. Jeg skjønner at du sliter med matten og det kan jo hende at du har slik dyskalkuli, men som -Void- sier så tror jeg ikke det finnes en diagnose for dette? Det virker ihvertfall ikke som om du har dysleksi siden du har 4'ere og 5'ere ellers. Er det kanskje noe leksehjelp i nærheten av deg som f.eks. Røde Kors Leksehjelp? Jeg tror de kan hjelpe deg mye, og 1+ er ikke så langt unna en 2.

Lykke til!

[-Void-]

Takk for svar. Har kontrollert noe nermere, og det er fult mulig å få diagnosen dyskalkuli om man oppfølger visse kriterier.

 

I VG1 strøk jeg i matte (med glans) og forsto ingenting. Det va såvitt skolen slapp meg videre til P2 uten å ta noen form for ny vurdering.

 

Nå hadde vi nettop ny prøve, jeg fikk 1+. Læreren vet jeg sliter å sier kansje jeg kan få en toer?

 

Det er helt grusomt. Jeg har gode karakterer i alle andre fag. Da snakker vi om fire og fem for det meste, men om jeg ikke består i den jævla matten så får jeg ikke vitnemål?

 

Er det mulig å søke om fritak i matte om man eventuelt får en sånn diagnose? For det skulle jeg hatt!

 

Dette bør du ta opp med skolen din og se om de tilbyr noe spesiell hjelp. Du kan helt sikkert forbedre deg i matematikk om du gir det mer tid.

 

Skulle du stryke, så kan du alltids ta opp igjen fag, det er det mange som gjør pga. ulike ting. F.eks som privatist(så slipper du å møte på skolen til undervisning)

 

Vitnemål ender du opp med til slutt skal du se, du må bare ikke gi opp.

[Gjest Trådstarter]

Jeg fikk litt vondt i meg når jeg leste dette, spesielt når du sa at du vil slutte på skolen. Jeg mener at det alltid finnes en vei "ut", men det er ikke alltid like lett å finne den. Jeg skjønner at du sliter med matten og det kan jo hende at du har slik dyskalkuli, men som -Void- sier så tror jeg ikke det finnes en diagnose for dette? Det virker ihvertfall ikke som om du har dysleksi siden du har 4'ere og 5'ere ellers. Er det kanskje noe leksehjelp i nærheten av deg som f.eks. Røde Kors Leksehjelp? Jeg tror de kan hjelpe deg mye, og 1+ er ikke så langt unna en 2.

Lykke til!

 

Takk for respons. Første skritte må være å få en ny vurdering, selv om jeg er skeptisk må jeg gjøre det. Det er den eneste måten å få ryddet opp i alt dette på. Selv om jeg har vonde minner fra måten jeg har blitt behandlet på. Både av skolen min (når jeg gikk på u-skolen, ang. mobbingen) og psykologen. Derfor har jeg endel skepsis til systemet. Håper bare jeg trefer på en som virkelig ser mitt problem og kan få en skikelig revurdering.

 

Jeg har kontrollert litt på nettet å det ser ut som dyskalkuli er en psykisk diagnose, men man må bli testet for å få den.

 

Alt dette skaper deprisjonsproblemer. Alikevell er jeg skeptisk til BUP, pga. den negative opplevelsen jeg hadde sist gang.

 

Tenk at en psykolog skal kunne skape så mye problemer. Om jeg eventuelt hadde tatt selvmord, vill jeg gjerne folk skulle visst hvorfor. Nemelig pågrunn av diagnosen. Eneste hadde vært at denne psykologen hadde kansje fått et lite problem da? Men, han slipper sikkert unna. Det skal liksom være så veldig professionele og skal aldri gjøre feil.

[Gjest Trådstarter]

Oppdatering.

 

Jeg har nå bestillt time hos legen. Gleder meg virkelig til dette. Gjør denne psykologen en god jobb nå, sparer han et ekstra liv. Håper det går bra

 

Angående depresjonen, er det mulig å få anti-depresive tabeletter o.l? Kan psykologen skrive dette ut på resept?

 

Jeg har hørt at du kan bli helt ødelagt av slike medisiner, stemmer det?

[suppegjok]

Oppdatering.

 

Jeg har nå bestillt time hos legen. Gleder meg virkelig til dette. Gjør denne psykologen en god jobb nå, sparer han et ekstra liv. Håper det går bra

 

Angående depresjonen, er det mulig å få anti-depresive tabeletter o.l? Kan psykologen skrive dette ut på resept?

 

Jeg har hørt at du kan bli helt ødelagt av slike medisiner, stemmer det?

 

Bra!!! Dette ordner seg skal du se

 

 

Det finnes medisiner mot depresjon ja. Det som er viktig er at det ikke er "lykkepiller" slik som det ofte blir omtalt som. De gjør deg ikke lykkelig ,men de kan hjelpe til slik at det blir enklere å håndtere livet ditt mens du jobber med å få tankene på rett kjøl. Som alle medisiner har de bivirkninger. Det finnes mange skrekkhistorier, men jeg tror noe av grunnen til det er at de med kjipe erfaringer roper høyest. Selv har jeg fått god hjelp.

 

Det viktigste nå er at du er i gang med å ordne opp. Vi heier på deg :-)

[Gjest Trådstarter]

Jeg skal til legen neste uke. Jeg får ikke komme til fastlegen, for han er i utlandet da. Derfor må jeg gå til en annen på det samme legesentere. Noe jeg synest er bra for han er fullstendig norsk. Han jeg har forstår bare 50% av det jeg sier.

 

Det jeg er i tvil på er hvordan jeg skal legge dette fram? Nå i det siste kjenner jeg bare at depresjon rammer meg hardere og hardere. Jeg er mye trøttere en før. Er svimmel og har hodeverk nesten hele tiden. Å dette er bare pågrunn av det overnevnte. Tenk at mobbere, en innspektør og psykolog kan gjøre så vondt.

 

Depresjonen rammer meg så hardt at jeg vet faktisk ikke om jeg orker å gå til legen? Det føles som jeg har tapt og det er ikke noe håp. Skal jeg få en vudering og komme meg ut av denne depresjonen må jeg ha hjelp nå. Det jeg er redd for er at det er lange ventelister på å komme inn på barne og ungdomspsykriatere. Finnes det noe form for hastemelding?

 

Alt fungerer ellers, det er bare denne helvetes diagnosen som frustrer meg og at jeg ikke kan legge det dårlige årene på u-skolen bak meg.

 

Det føles som alt er unødvendig. Om jeg kommer inn til barne og ungdomspsykriatere så er det ikke sikkert det blir bedre? Det kan i verstefall gå rett til helvete?

Det systemet sviktet meg jo sist gang?

 

En annen ting som jeg må si er at når jeg eventuelt skal få denne nye vurderingen, så går jeg på et annen psykriater. Det jeg gikk på første gangen for noen år siden. Ligger ca. 2-3 mil unda meg.

 

Viss det er en diagnose som jeg vet jeg lider av, så er det depresjon. Det er det ingen tvil om.

[Gjest Trådstarter]

Oppdatering. Ja det var det faktisk slik idag at jeg var hos legen og nå har han sendt melding videre om at jeg skal ha en ny utredning.

Dette hastet litt sa jeg, slik at han purret på dem. Han tenkte jeg ville få plass om noen uker eller i verstefall 1-2 månder.

Selv om jeg ikke sier dette til legen eller psykologen, er det denne vurderingen som vill bli avgjørende for om jeg fortsetter livet mitt eller ikke, men jeg er innstillt på at dette går bra.

 

Jeg leste igjennom utredningspapirene fra psykologen idag. Å har glemt å nevne noe. Diagnosen er somsakt uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. I utredningen skriver også psykologen at det muligens er en aspergerssyndrom? Men han kunne ikke sette denne diagnosen, siden at han mente at mine sosiale vansker va veldig små.

 

Å det va det som var grunnet at jeg fikk den andre diagnosen.

Jeg kan være enig i at jeg var noe ustabil sosialt når jeg ble mobbet, men som nevnt er det to år siden. Jeg er en helt annen person nå. Jeg likte ikke så veldig godt sosial kontakt før men det var fordi jeg var undertrykket og deprimert pga. mobbingen.

 

Nå er jeg ute hver helg. Har masse venner og har god sosial kontakt. Jeg har ingen problemer med å møte nye mennesker og liker varierte situasjoner/mijøer.

 

Jeg har i tilegg lest mye om apserger og kjenner meg ikke igjen i noen av det tingene som er beskrevet der? Så jeg forstår ikke hvordan psykologen kan skrive at jeg "Muligens" har asperger?

 

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? jeg er ikke en psykolog. Jeg har også hørt at asperger er ikke noe som kan fikses på:S men jeg har jo ingen asperger trekk. Men som nevnt, det kan være at jeg hadde noen asperger trekk når jeg var hos psykologen (pga. mobbingen) jeg var jo rimelig ødelagt sosialt da.

 

Så jeg er litt usikkert på hvordan jeg skal forholde meg til dette? Håper på noen inspill? Siden dette er sikkert en viktig del av utredningen som skal bli foretatt. Hva mener dere? Og hva kommer psykologen til å spør om?

[slett meg plz]

Jeg har i tilegg lest mye om apserger og kjenner meg ikke igjen i noen av det tingene som er beskrevet der? Så jeg forstår ikke hvordan psykologen kan skrive at jeg "Muligens" har asperger?

 

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? jeg er ikke en psykolog. Jeg har også hørt at asperger er ikke noe som kan fikses på:S men jeg har jo ingen asperger trekk. Men som nevnt, det kan være at jeg hadde noen asperger trekk når jeg var hos psykologen (pga. mobbingen) jeg var jo rimelig ødelagt sosialt da.

 

Så jeg er litt usikkert på hvordan jeg skal forholde meg til dette? Håper på noen inspill? Siden dette er sikkert en viktig del av utredningen som skal bli foretatt. Hva mener dere? Og hva kommer psykologen til å spør om?

 

Asperger's Syndrom betyr at man ikke kan tolke ansikter. Legen har ikke peiling.

 

Psykologi er pseudo-vitenskap og diagnosene er ofte bare personlighets- eller adferds-trekk, men de later som om de er årsaken i personligheten og adferden. F eks hvis man er mye inne og alene, har man plutselig en haug av diagnoser uavhengig om man gjorde det frivillig eller av praktiske årsaker. Og uansett skal hjernen tilpasse seg slik; at man da er usosial er ikke en abnormalitet, men en naturlig konsekvens av livsstil og ikke en sykdom.

 

Hvis psykologi hadde med virkelige f eks medfødte abnormalitetet å gjøre, abnorm psykologi, ville man kunne finne en diagnose, og finne den ved medisinske tester, istedet for flere per person og forskjellige ettersom hvem som diagnoserer.

[Gjest Gjest]

Legg fortiden bak deg, jeg var i samme båt som deg, og nå er personen jeg før var glemt. Fortiden kan du legge bak deg, mens framtiden vil alltid være foran deg.

[Gjest Trådstarter]

Jeg har i tilegg lest mye om apserger og kjenner meg ikke igjen i noen av det tingene som er beskrevet der? Så jeg forstår ikke hvordan psykologen kan skrive at jeg "Muligens" har asperger?

 

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? jeg er ikke en psykolog. Jeg har også hørt at asperger er ikke noe som kan fikses på:S men jeg har jo ingen asperger trekk. Men som nevnt, det kan være at jeg hadde noen asperger trekk når jeg var hos psykologen (pga. mobbingen) jeg var jo rimelig ødelagt sosialt da.

 

Så jeg er litt usikkert på hvordan jeg skal forholde meg til dette? Håper på noen inspill? Siden dette er sikkert en viktig del av utredningen som skal bli foretatt. Hva mener dere? Og hva kommer psykologen til å spør om?

 

Asperger's Syndrom betyr at man ikke kan tolke ansikter. Legen har ikke peiling.

 

Psykologi er pseudo-vitenskap og diagnosene er ofte bare personlighets- eller adferds-trekk, men de later som om de er årsaken i personligheten og adferden. F eks hvis man er mye inne og alene, har man plutselig en haug av diagnoser uavhengig om man gjorde det frivillig eller av praktiske årsaker. Og uansett skal hjernen tilpasse seg slik; at man da er usosial er ikke en abnormalitet, men en naturlig konsekvens av livsstil og ikke en sykdom.

 

Hvis psykologi hadde med virkelige f eks medfødte abnormalitetet å gjøre, abnorm psykologi, ville man kunne finne en diagnose, og finne den ved medisinske tester, istedet for flere per person og forskjellige ettersom hvem som diagnoserer.

 

Det er vel psykologen du mener her? som ikke har peiling.

 

Det er vanskelig å legge dette bak seg. Jeg er redd for at viss jeg forteller hele historien, blir det lagt mer vekt på det negative og da kan gjerne den nye psykologen få et negativt intrykk? Jeg vill egentlig bare ha frem at jeg har det optimalt nå og at han skal teste meg mot disse "små sosiale vanskene" som han forje psykologen påsto jeg hadde?

 

Livet har vert en kamp. Jeg vill bare takke alle som leser og besvarer i denne tråden.

Det er til stor hjelp for meg helt sikkert og kansje andre å. Det med at folk skriver hjelper meg med å holle mote oppe den siste tiden før jeg skal bli vurdert på ny.

 

Alt jeg må igjennom bare for jeg har blitt mobbet i to år.. Jeg skulle kansje bare tatt livet mitt i 9ende klasse. Dette hadde kansje vert det beste.

[suppegjok]

Jeg har ikke noen tro på at du skal pynte på noe eller holde bestemte ting tilbake ovenfor psykologen. Prøv rett og slett å tenke at han er en som kan hjelpe deg med det du synes er vanskelig i livet ditt. Du kan fortelle ham akkurat nøyaktig det du har fortalt i denne tråden. Dvs. jeg synes du BØR fortelle ham alt du har sagt i denne tråden. Du trenger ikke tenke så veldig mye på hva du skal si og hvordan. Det er jobben hans å snakke med raringer som oss. Det som kan være lurt har jeg erfart etter å ha prøvd en del forskjellige, er å ha noen store og brede stikkord som du presenterer først slik at dere ikke ender opp med kun å snakke om enav tingene. Det pleier jeg å gjøre: "i dag er det vitkig for meg å fortelle tre forskjellige ting. Før jeg begynner vil jeg nevne alle tre"

 

Det kan være hjemmelekse for deg. Kom opp med noen overskrifter og post dem her!

[Gjest Trådstarter]

En annen ting. Bør jeg opplyse psykologen om at jeg har meget hyppige selvmordstanker pga. jeg fikk denne diagnosen? Eller er det da stor sjans for at jeg blir innalgt på psykriatisk om jeg sier det?

 

Det selvmordstankene har også blitt omgjort til selvmordsplaner (noe som er langt mer alvorlig) men jeg har som sakt droppet dette på nåværende tidspunkt fordi jeg skal først få en ny vurdering på diagnosen.

[suppegjok]

En annen ting. Bør jeg opplyse psykologen om at jeg har meget hyppige selvmordstanker pga. jeg fikk denne diagnosen? Eller er det da stor sjans for at jeg blir innalgt på psykriatisk om jeg sier det?

 

Det selvmordstankene har også blitt omgjort til selvmordsplaner (noe som er langt mer alvorlig) men jeg har som sakt droppet dette på nåværende tidspunkt fordi jeg skal først få en ny vurdering på diagnosen.

 

JEg gjetter egentlig bare, men jeg vil tro at det er som følger: Dersom han vurderer at det er overhengende fare for at du tar livet av deg dersom han slipper deg ut av kontoret sitt vil han nok anbefale deg innleggelse. Det ville jo i tilfelle være til det beste for deg på lang sikt også - ikke sant.

 

Men generelt er det ikke noe forbud mot å gå å tenke på om man skal ta livet av seg i Norge.

 

Jeg synes ikke du har grunn til å legge skjul på noe som helst. Jo mer du forteller, jo ærligere du er mot deg selv - og terapeuten - jo større sjanse er det for at du får skikkelig orden på livet ditt igjen.

[Gjest Trådstarter]

Ok. Jeg vurderer egentlig bare å fortelle alt slik det er. Å som noen har sakt; legg det bak deg.

 

Det nytter ikke å legge en depresjon med døden som følge bak seg. Det trenges behandling.

Nå går jeg til legen istedet for å ta livet mitt, som jeg synes er bra. Jeg har time på fredag så satser på det går bra.

 

En annen ting er, er det mulig å få kroniske smerter av depresjon?

Ja, det har bare ballet seg på og jeg gleder meg til å gå til legen.

Men i det siste når det har ballet seg på med tyngre og tyngre depresjon, får jeg kroniske smerter i den høyre foten når den rammer meg? Er dette normalt?

 

Jeg har ikke skadet foten eller noe, men når depresjonen rammer meg på det verste så får jeg utrolig vondt i den ene høyre foten, å får problemer med å gå.

Er dette normalt?

 

Takk for all hjelp

[askldkalssda]

Når det er som værst sett på yndlingsmusikken din!

Reddet mange av de resterende hjernecellene jeg har.

[Kverulantus]

Når det er som værst sett på yndlingsmusikken din!

Reddet mange av de resterende hjernecellene jeg har.

Du kan være glad du har noe som hjelper

Er noen av oss som ikke har altfor mye av slike ting.

[Gjest Trådstarter]

Ja. Idag var jeg hos legen og det var ikke til stor hjelp. Siden det ikke var fastlegen min ble det visst for "Omfattende" for han å sende en henvisning? Nå må jeg vente tre uker for å få snakke med fastlegen. Dette var dråpen. Nå orker jeg ikke mer.

 

Jeg fortalte legen hvordan jeg hadde det, men nei da dette var ikke noe som hastet.

Dette orker jeg ikke mer. Mobbing og en skole som aldri tok meg seriøst er historien på hvorfor jeg må ta livet mitt. I tilegg til den helvetes psykologen som bare var intresert i å rakke ned på meg.

 

Jeg skulle så gjerne vert for utenom alt dette, men det er vel meningen at livet ikke skal lykkes for alle?

 

Tenkt når jeg dør, blåser diagnosen bort. Ingen som kan gjøre meg noe vondt lenger!

[Kverulantus]

Ja. Idag var jeg hos legen og det var ikke til stor hjelp. Siden det ikke var fastlegen min ble det visst for "Omfattende" for han å sende en henvisning? Nå må jeg vente tre uker for å få snakke med fastlegen. Dette var dråpen. Nå orker jeg ikke mer.

 

Jeg fortalte legen hvordan jeg hadde det, men nei da dette var ikke noe som hastet.

Dette orker jeg ikke mer. Mobbing og en skole som aldri tok meg seriøst er historien på hvorfor jeg må ta livet mitt. I tilegg til den helvetes psykologen som bare var intresert i å rakke ned på meg.

 

Jeg skulle så gjerne vert for utenom alt dette, men det er vel meningen at livet ikke skal lykkes for alle?

 

Tenkt når jeg dør, blåser diagnosen bort. Ingen som kan gjøre meg noe vondt lenger!

 

Øyh! Mekk deg en bruker og kontakt meg

[suppegjok]

Hang in there!!

 

Ikke gjør noe drastisk nå er du snill. Dette ordner seg selvom det var som bare pokker at det skulle bli utsatt. Det kommer til å bli bedre - det gjør det!

 

Det finnes folk du kan snakke med på telefon også

 

Jeg har ikke erfaring derfra selv men hjelpetelefonen til mental helse kunne du prøve

(sakset fra siden deres - http://www.mentalhelse.no/?module=Articles...licShow;ID=9651

--

Alle kan ringe Hjelpetelefonen

 

Hjelpetelefonen er åpen hele døgnet, og er et lavterskeltilbud til alle som trenger noen å snakke med. Telefontjenesten skal bidra til å forhindre at problemer utvikler seg til alvorlige situasjoner og psykiske kriser. Tjenesten gir også opplysninger om offentlige og frivillige tilbud.

 

Samtalene handler blant annet om ensomhet, angst og depresjonen. Den vanligste grunnen til at folk ringer er behovet for støtte og motivasjon i hverdagen.

---

 

Hvor i landet er du forresten?

[Kverulantus]

Jau, du har 2 valg TS, slik jeg ser det. Ring/kontakt hjelpetelefonen eller at du kontakter en av oss som har sagt at du kan det. Jeg har vært og er der selv. Jeg vet vel sånn ca hvordan din situasjon er.

Kontakt oss, vær så snill ?