Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[Gjest Trådstarter]

Har to anbefalinger:

1: Be om å få en revurdering av den diagnosen hos en psykolog (selvom dette ikke er noe du i utgangspunktet vil gjøre, så vil det hjelpe deg om de kunne ha fått den stryki, am I right?)

2: Kom deg vekk fra det som skaper problemer, dra i militæret, flytt til ett annet land og studer et år, gå på folkehøyskole, hva som helst, bare ikke fortsett i samme gamle sære greiene.

 

Jeg går nå i vidergående opplæring. Om revurderingen av diagnosen og møte med psykologen går bra, så kommer jeg til å fullføre. Da har jeg studiekompetanse og ønsker å studere. Jeg har uansett bestemt meg bort ifra denne plassen (det blir da altså ikke stavanger jeg kommer til å studere). Håper å komme meg til bergen og treffe mange nye folk.

 

Er det noen som har fått revurdering av en diagnose hos en psykolog? Så kan si litt om hvordan dette fungerer?

[Gjest Trådstarter]

Hei. Vill bare oppdatere tråden litt. Jeg har kommet frem til at jeg ikke skal gjøre noe. Der finnes ingen løsning på dette probleme og siden livet mitt har i store deler vert bare drit, så er det ingen god utvei fra dette. Som jeg har beskrevet mye om ovenfor.

 

Jeg kommer nok til å slutte på vgs i det nermeste dagene. Det er ikke noe vits å fortsette når jeg har denne diagnosen.

 

Takk for at jeg fikk drøfte mitt problem her på forumet

[suppegjok]

Det som er helt sikkert er at du ikke bør ta noen dramatiske avgjørelser akkurat nå. Det er klart det finnes løsninger på problemene dine - det ser bare ikke sånn ut for deg akkurat nå. Ang. diagnosen din så har du fått vite at det er greit å få en ny vurdering av en annen psykolog. Selvom du tydeligvis har dårlige erfaringer med en psykolog betyr det slettes ikke at alle er dårlige.

 

Ikke glem hva du sa for en uke siden

 

Jeg har også mål i livet, få meg høy utdannelse, familie med barn osv.

 

Hold fokus på det. Du kan få det til! Ikke la noen ødelegge det for deg.

Endret 29. oktober 2008 av suppegjok

[Gjest Trådstarter]

Hei. En liten oppdatering til.

 

Når jeg sitter å tenker igjennom mine problemer på skolen, så er det alltid noe som har vært vanskelig. Nemelig mattematikken. I alle år siden barneskolen har jeg slitt med mattematikk. Det eneste jeg kan er pluss, minus,gange og litt deling. Å gjerne litt prosent. Ikke noe spesielt mer.

 

Jeg har vært plaser på spesial grupper i matte i mange år på grunnskolen uten noe hell. Har også blitt plassert på spesial gruppe for alle så strøk i 1P ifjor. Jeg forstår meg ikke på matte enkelt å greit. Tilfeldigvis ramlet jeg over en side på nette som der sto skrevet om dyskalkuli. Jeg kjenner meg igjen i mange av tilfellene som står beskrevet der.

 

Link: http://www.dyskalkuli.net/hvaer.php

 

 

Det hadde vært mye greie å fått en slik utredning, for noe jeg faktisk har problemer med. Kansje jeg kan få spesiel oppfølging i matten med en slik diagnose? Kan en psykolog sette en slik diagnose på meg?

 

Hvorfor har ikke skolen testet meg for dette før?

[Requiem99]

Trådstarter, hvilken diagnose er det snakk om her? Jeg fikk diagnosa Aspergers, men føler meg ikke veldig heime der. Jeg har noen symptomer, mens på andre ting er jeg helt motsatt en det en med Aspergers skulle vært. Har rett og slett blitt så deprimert av å tenke på det, skulle ønske ingen ga meg en diagnose, men kartla symptomene mine og ga meg hjelp deretter. Diagnoser kan ødelegge mer enn de hjelper, og det synes jeg er veldig trist =(

 

PS: Sliter sjøl veldig med matte, prøve i overmorgen og kan nesten ingenting,uansett hvor mye jeg øver . .

Endret 29. oktober 2008 av Requiem99

[Gjest Trådstarter]

Trådstarter, hvilken diagnose er det snakk om her? Jeg fikk diagnosa Aspergers, men føler meg ikke veldig heime der. Jeg har noen symptomer, mens på andre ting er jeg helt motsatt en det en med Aspergers skulle vært. Har rett og slett blitt så deprimert av å tenke på det, skulle ønske ingen ga meg en diagnose, men kartla symptomene mine og ga meg hjelp deretter. Diagnoser kan ødelegge mer enn de hjelper, og det synes jeg er veldig trist =(

 

PS: Sliter sjøl veldig med matte, prøve i overmorgen og kan nesten ingenting,uansett hvor mye jeg øver . .

 

Uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Når han kom med diagnosen ble jeg så lei meg at jeg bare satt der. Nå i etterkant (som jeg har skrevet vurderer å få en ny vurdering) så har jeg faktisk tatt kontakt med denne psykologen å spørt: hva er denne diagnosen?

 

Det gikk på at man tolker noen sosiale situasjoner på en konkret måte som skal i teorien tolkes ukonkret. Kan du gi noen eksempler på slike situasjoner? Nei, det kunne han ikke.

 

Det gikk også på med å ta valg. Han mente jeg var ofte usikker med besluttninger. Jeg personlig står alltid for mine valg, å er veldig bestemt på hva som er rett å galt. Altså har ikke problemer med å ta valg?

 

Så gikk det med at noen som hadde denne diagnosen var opptatt av EN ting. Javel? forstår ikke det heller, er sosial hele tiden og sitter nesten aldri inne lenger. Er ikke optatt av en enkelt ting.

 

Han kunne ikke si så veldig konkret hvorfor jeg hadde fått diagnosen. Synest hele vurderingen som psykologen har tatt spriker opp og henger løst i luften.

 

Som nevnt før i denne tråden, er det logsik at sosiale problemer, usikkerhet osv. kommer under en så lang og tragisk mobbeopplevelse.

 

Nå på disse to årene har livet endret seg radikalt. Derfor ønsker jeg en ny vurdering. Psykologen så meg på mitt jævligste nemelig rett etter mobbesituasjonen. Det sier seg vel selv at jeg ikke var på mitt psykisk beste der å da?

 

Fint noen leser tråden Vill gjerne ha flere innspill. Det hjelper meg og andre som gjerne er i samme situasjon.

 

Denne diagnosen har ødelagt mye mer enn den har hjelpt.

[suppegjok]

Tror nok det er viktig at du husker på - som det er sagt før i tråden - at helsepersonell ofte har behov for å sette en diagnose bare for å kunne fylle ut skjemaene sine riktig. Det betyr ikke at diagnosen nødvendigvis er den riktige, eller at den i det hele tatt betyr noe som helst. Nå er ikke jeg noen spesialist, men en diagnose med det navnet høres jo ut som en "restkategori" for pasienter som ikke helt passer inn andre steder. La meg gjette at du svarte på en del generelle spørsmål hvorpå han ga score til hvert svar. Dette er ikke rocket-science! "Føler du deg trist hele tiden, ofte, i blant, sjelden eller aldri" etc. Jeg har svart på sånne tester hos psykiater en del ganger og har ofte tenkt at det er litt tilfeldig og jeg svarer det ene eller det andre. Det er avhengig av situasjonen, og dagsformen etc etc.

 

Kort oppsummert:

Det er ikke sikkert denne diagnosen egentlig betyr noe som helst

Det er ikke sikkert den strengt tatt er riktig på deg dersom den skulle bety noe

Det er ikke sikkert det er riktig lenger, selvom den kan ha vært det

Uansett er det ingen andre enn legen din og deg som trenger å kjenne til den

 

Se fremover!!

[Gjest Trådstarter]

Jeg er enig i det du sier, men føler at jeg har blitt feil behandlet. Både i forhold til mobbingen (det gikk faen to år før det gjor noe å da ga jeg beskjed selv), måten skolen grep situasjonen og at jeg i det hele tatt ble sent til den psykologen.

 

Dette er INGEN enkel sak for meg. Derfor føler jeg egentlig bare at selvmord er den siste utveien. Da kan jeg glemme fortiden min (mobbingen) og ikke minst diagnosen som jeg aldri skulle fått.

 

Det er ikke samfunnets undergang om en ekstra person tar livet sitt?

Det er dumt for familien min da, men det kommer over det. Tid leger alle sår er det noe som heter.

 

Dette er ikke lett. Samtidig som jeg er redd for å få en ny vurdering i tilfelle det får et dårlig utfall. Jeg er også usikker på hvordan jeg skal legge dette frem. Skal jeg ta hele historien fra starten eller skal jeg opptre som en bli 17 åring som aldri har hatt det bedre?

 

Kan dere som har opplevd lignende eller har hatt alvorlige selvmordstanker, forklare hva dere gjorde for å bedre tankene?

 

Som dere sikkert forstår, så er det diagnosen som er hovedprobleme. Jeg blir ikke mobbbet nå lenger og den sosiale situasjonen er meget bra.

 

Det er viktig å understreke at inntil noe videre så er ikke selvmord noe jeg gjør i første omgang. Det må være om det IKKE blir en løsning på probleme mitt (fortiden og diagnosen). Noe som vil vise seg nå i nærmeste fremtid?

 

Noe jeg også vill drøfte er at jeg har snakket med psykologen, å det er fullt mulig og få en ny vurdering. Han anbefalte å gjøre det før jeg ble 18, slik at jeg havnet i BUP (barne og ungdomspsykriatisk) og ikke VOP (voksen psykriatie)

 

Jeg trodde det va et fett? Treffer en person som skal vurdere deg. Han mente alikevell at det vill være bedre å være med BUP og letter å få en ny vurdering der?

 

Dette ble mye tekst med "oppkast".

 

Vill gjerne ha noen innspill:)

[-Void-]

Det finnes ingen grunn til å ta selvmord etter min mening. Dø, skal du uansett til slutt, så det er ingen grunn til å fremskynde det(selv om det ikke er store trøsten, så er det et rasjonellt standpunkt).

 

Du har jo selv egentlig løst problemene dine. Du sier diagnosen er roten til plagene dine nå(dvs. de andre sårene har leges) og føler at diagnosen ikke er rett. Da må du gå til psykolog(kanskje en ny) og si nettop dette og egentlig bare forklare som du gjør her.

 

Du må ikke gi opp, det er ingen problemer som er så store at de ikke lar seg løse, men det er du og kun du som kan ta initiativ til at dine beste interesser blir ivaretatt.

 

Så kjør på! Gå og fiks på tingene som plager deg, start med å få en ny evaluering hos en psykolog.

[Kverulantus]

Å gjøre det helt uten videre så lang tid etter først å ha levd med diagnosenm kan være utrolig vanskelig. Jeg har fått diagnosen bipolar, og jeg "trives" med den. Dvs at jeg vet jeg hører hjemme under diagnosen. Depresjoner er alltid tilstede og folk veit ikke alltid om jeg er glad eller om jeg er på bunn av hva hodet mitt takler. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg nesten har gitt opp alt.

I tillegg til min bipolaritet, har jeg og kan fremdeles være suicidal. Så de gangene jeg føler meg presset til de grader, er det fristende å gjøre slutt på alt som ha med meg å gjøre. Og det verste av alt, er at kroppen og tankene mine tolker dette som en positiv følelse. og det er ikke spesielt bra=/

[Gronko]

Ghraag: har du snakket med psykiater om medisinering? Er ganske bra opplegg med medisiner om man er bipolar.

 

Trådstarter: stikk til psykologen og vær åpen, fortell hvordan du føler det , det er den beste måten å få hjelp på. Du har funnet ut noe som kan fikses på. Det er det samme som om en person med en avkappet finger nekter å akseptere at fingeren er kappet av og lever videre som om den ikke var isteden for å få den sydd på igjen. Det jeg prøver å si er at det er bedre å vite hva problemet er siden man da kan gjøre noe med det. Gjør noe med det, start med å få revurdert diagnosen. Om den står så gjør du noe med det, ting kan bli så mye lettere.

Håper du forstår

 

Om det er til noen trøst så er jeg gal. .

[Kverulantus]

Ghraag: har du snakket med psykiater om medisinering? Er ganske bra opplegg med medisiner om man er bipolar.

Legen ville ikke skrive ut noen resepter pga at jeg er suicidal i tillegg.

Bivirkninger vettu

[-Void-]

Å gjøre det helt uten videre så lang tid etter først å ha levd med diagnosenm kan være utrolig vanskelig. Jeg har fått diagnosen bipolar, og jeg "trives" med den. Dvs at jeg vet jeg hører hjemme under diagnosen. Depresjoner er alltid tilstede og folk veit ikke alltid om jeg er glad eller om jeg er på bunn av hva hodet mitt takler. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg nesten har gitt opp alt.

I tillegg til min bipolaritet, har jeg og kan fremdeles være suicidal. Så de gangene jeg føler meg presset til de grader, er det fristende å gjøre slutt på alt som ha med meg å gjøre. Og det verste av alt, er at kroppen og tankene mine tolker dette som en positiv følelse. og det er ikke spesielt bra=/

 

Tror det er viktig å på en måte heve seg over følelser og ta et rasjonellt standpunkt til hva du no enn skulle føle(er det grunn til å være deprimert nå?). En kan aldri stole på følelser eller handlinger basert på følelser alene, det er min erfaring.

 

Dette er dog sinnsykt vanskelig, og jeg snakker av erfaring for jeg har så lenge jeg har levd vært deprimert i varierende grad; klarhet, en mild tåke eller en storm som setter hodet mitt ute av spill en stund. Ganske periodisk.

 

Dette med å gjøre alt slutt, kan tolkes som en måte å unslippe alt på, men det er som regel bare en selv som har fått en selv til å tro at situasjonen en har havnet i er uløselig(med mindre du er hitler og de allierte er på vei inn i Berlin ) eller følelsene som spiller deg et puss.

 

Så det er jo klart at om han har sletet med depresjoner så kan han jo ha godtatt diagnosen der og da, men ikke fordi den nødvendigvis var rett. Mulig han bare ikke maktet å holde mer på med saken. Synest ikke han bør godta en slik diagnose om han mener 100% at den er feil, er tross alt et merke for resten av livet.

[slett meg plz]

Dra i fengsel. Det er det samme om du er deprimert der.

[Gjest Trådstarter]

Ghraag: har du snakket med psykiater om medisinering? Er ganske bra opplegg med medisiner om man er bipolar.

 

Trådstarter: stikk til psykologen og vær åpen, fortell hvordan du føler det , det er den beste måten å få hjelp på. Du har funnet ut noe som kan fikses på. Det er det samme som om en person med en avkappet finger nekter å akseptere at fingeren er kappet av og lever videre som om den ikke var isteden for å få den sydd på igjen. Det jeg prøver å si er at det er bedre å vite hva problemet er siden man da kan gjøre noe med det. Gjør noe med det, start med å få revurdert diagnosen. Om den står så gjør du noe med det, ting kan bli så mye lettere.

Håper du forstår

 

Om det er til noen trøst så er jeg gal. .

 

Jeg sier ikke at diagnosen var feil på det tidspunktet den ble satt. Jeg var i den perioden veldig svekket (som jeg har skrevet masse om tidligere i tråden) nå er jeg en helt annen person. Derfor ønsker jeg en ny vurdering, men hva er vits?

 

Hva er sjansene for at jeg får gjennomslag for dette? Det må tenke "han der må være virkelig syk som tror han kan snakke mot en psykolog?"

 

Derfor virker det egentlig bare like greit å ta livet sitt og slippe å tenke mer på den diagnosen. Da slipper jeg unna alt, enkelt å greit?

 

Jeg er så deprimert pågrunn av dette nå at jeg ikke ser en annen utvei. Dette har virkelig skapt problemer. De sier at selvmordstanker er et stort men kortvarig problem, det ser ikke ut som det nå?

[-Void-]

Ghraag: har du snakket med psykiater om medisinering? Er ganske bra opplegg med medisiner om man er bipolar.

 

Trådstarter: stikk til psykologen og vær åpen, fortell hvordan du føler det , det er den beste måten å få hjelp på. Du har funnet ut noe som kan fikses på. Det er det samme som om en person med en avkappet finger nekter å akseptere at fingeren er kappet av og lever videre som om den ikke var isteden for å få den sydd på igjen. Det jeg prøver å si er at det er bedre å vite hva problemet er siden man da kan gjøre noe med det. Gjør noe med det, start med å få revurdert diagnosen. Om den står så gjør du noe med det, ting kan bli så mye lettere.

Håper du forstår

 

Om det er til noen trøst så er jeg gal. .

 

Jeg sier ikke at diagnosen var feil på det tidspunktet den ble satt. Jeg var i den perioden veldig svekket (som jeg har skrevet masse om tidligere i tråden) nå er jeg en helt annen person. Derfor ønsker jeg en ny vurdering, men hva er vits?

 

Hva er sjansene for at jeg får gjennomslag for dette? Det må tenke "han der må være virkelig syk som tror han kan snakke mot en psykolog?"

 

Derfor virker det egentlig bare like greit å ta livet sitt og slippe å tenke mer på den diagnosen. Da slipper jeg unna alt, enkelt å greit?

 

Jeg er så deprimert pågrunn av dette nå at jeg ikke ser en annen utvei. Dette har virkelig skapt problemer. De sier at selvmordstanker er et stort men kortvarig problem, det ser ikke ut som det nå?

 

 

Selvmord er ikke noe løsning eller utvei på noe. At du ikke ser andre utveier betyr ikke at det ikke er andre.

 

Jeg vil tro at det er stor sannsynlighet for å få endret på den diagnosen. Hvor i alle dager har du det fra at en psykolog skulle si noe sånnt som at du må være syk for å være uenig med en diagnose. Det du må gjøre er å si noe sånnt som at den diagnosen ikke lenger er representativ for problemene dine eller deg, og heller ikke var det på det tidspunktet den ble satt(eller at det var som du sier kun på det tidspunktet symptomene diagnosen beskriver passet inn).

[Gjest Trådstarter]

Hei. Ok, jeg skal gi det en sjans. Men hva er deres anbefaling? Skal jeg ta hele historien fra starten. Eller bare kutte ned å si kort hvorfor jeg var inne på psykriater og min oppfatning av diagnosen nå?

 

Med hele historien mener jeg fortiden, med mobbingen osv. Eller er ikke dette nødvendig?

[Gjest Trådstarter]

Oppdatering: I tilegg, har jeg rett på å få en vurdering om jeg har diagnosen dyskalkuli? Som nevnt ovenfor. Jeg her rimelig sikker på at jeg har mattevansker. Problemer med tallforståelse osv.

[-Void-]

Ville fortalt hele historien pluss din oppfatning av diagnosen nå.

 

Tror nok ikke det er noe diagnose du kan få for dyskalkuli. Nærmeste du kommer er dysleksi, som kan gi generelle lærevansker.

[Gjest Trådstarter]

Takk for svar. Har kontrollert noe nermere, og det er fult mulig å få diagnosen dyskalkuli om man oppfølger visse kriterier.

 

I VG1 strøk jeg i matte (med glans) og forsto ingenting. Det va såvitt skolen slapp meg videre til P2 uten å ta noen form for ny vurdering.

 

Nå hadde vi nettop ny prøve, jeg fikk 1+. Læreren vet jeg sliter å sier kansje jeg kan få en toer?

 

Det er helt grusomt. Jeg har gode karakterer i alle andre fag. Da snakker vi om fire og fem for det meste, men om jeg ikke består i den jævla matten så får jeg ikke vitnemål?

 

Er det mulig å søke om fritak i matte om man eventuelt får en sånn diagnose? For det skulle jeg hatt!