Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[haswonit]

Har du prøvd å møte opp på den gamle skolen og konfrontere folka som "behandlet" deg der? Eller enda bedre, konfronter mobberne? (Sier ikke at du skal knuse kneskålene deres, men at du i alle fall kan snakke med de.)

[Gjest Trådstarter]

Jeg har konfrontert skolen med problemstillingen. Det mente det ikke "så noe" før jeg ga beskjed. Det mente at mobberene var smarte og det var usynelig.

 

I tilegg mente det at det gjorde det rette utav situasjonen, å sende meg til ungdomspsyk. For det mente det var noe galt med meg pga. jeg skrek så mye etter hjelp etter mobbingen var over. Det mente skolen var unormalt.

 

Jeg har ikke konfrontert mobberene mine, men selv om jeg eventuelt får vekk diagnosen, kommer jeg aldri til å få helt ro før mobberne eventuelt å får en straff. Noe som gjerne psykologen kan hjelpe meg med?

[Shipwreck]

Ikke tenk på den diagnosen hvis du irriterer deg over den. Det viktigste er hvordan du føler deg akkurat nå. Diagnoser er bare noe legen/psykologen/psykiateren setter for å lettere forklare hva det hele går ut på, og gjøre alt lettere for seg selv (eller noe sånt i den duren)

 

Ingen har noe med hvorvidt du har vært psykisk syk når du f.eks søker deg jobb et sted. Det er noe du forteller arbeidsgiver hvis du vil, ikke noe han/hun kommer til å kreve av deg. (Det eneste tilfellet jeg vet at de må vite om du har hatt/har psykiske problemer, er i militæret. De vil ikke ha fok inn der som sliter med depresjoner og angst etc. Dette vet jeg fordi jeg kjenner en som ble fritatt pga. disse tingene.)

[Gjest Trådstarter]

Ikke tenk på den diagnosen hvis du irriterer deg over den. Det viktigste er hvordan du føler deg akkurat nå. Diagnoser er bare noe legen/psykologen/psykiateren setter for å lettere forklare hva det hele går ut på, og gjøre alt lettere for seg selv (eller noe sånt i den duren)

 

Ingen har noe med hvorvidt du har vært psykisk syk når du f.eks søker deg jobb et sted. Det er noe du forteller arbeidsgiver hvis du vil, ikke noe han/hun kommer til å kreve av deg. (Det eneste tilfellet jeg vet at de må vite om du har hatt/har psykiske problemer, er i militæret. De vil ikke ha fok inn der som sliter med depresjoner og angst etc. Dette vet jeg fordi jeg kjenner en som ble fritatt pga. disse tingene.)

 

Jeg har snakket med psykologen og han mener at diagnosen vill begrense meg. Feks. er der noen sentrale yrker som jeg ikke kan søke til feks. politi eller branvesen. Det var bare et eksempel. Noe jeg synes er urettferdig, jeg vill ha mulighetene åpne.

 

Det andre momente er jo at jeg er i uenig i behandlingen som jeg har skrevet masse om. I skolen og av psykologen.

 

Det tredje er at jeg ønsker at skolen skal få en konsekvens. Det er mange mobbeoffer som går ut av skolen og kommer på vidergående å får det bedre, men da slipper skolen unda.

 

Jeg vill at skolen skal bli straffet for dette på et vis, slik at det lærer. Man kan ikke gå rundt i to år og bli sparket, slått og ble snakket drit til uten at noen merker det.

Å jeg synes det er så jævlig urettferdig at det slippet unda med det. Om skolen blir straffet med erstattning o.l lærer det. I tilegg til at andre elever slipper å havne i samme situasjon som meg. Jeg ønsker ingen et slikt dritt liv på ungdomskolen som jeg har hatt det.

 

Det er også en grunn for at jeg vill klage. Jeg er ikke opptatt av så mye penger (det hadde vert greit med et plaster på såret) men jeg er opptatt av prinsipet. Prinsippet om at elever i skolen SKAL IKKE HA DET SÅ JÆVLLIG. Det er viktig for meg. Derfor om psykologen synes det høres fornuftig ut. At jeg da tar dette opp for rettsapperatet?

Eller at kommunen utbetaler en erstatning til meg og deretter straffet skolen.

 

Viss skolen tror det slippet unda så tar det feil. Jeg har hørt om mange som har saksøkt skolen flere år etter det har opplevd mobbing og fått gjennomslag for det.

 

Noen synspunkter på dette:)?

[-Void-]

Ja jeg er enig i dette med at du bør forfølge skolen rettslig. Ta det opp med foreldrene dine, for advokat er såpass dyrt at de må nok støtte deg.

[Gjest Trådstarter]

Ja jeg er enig i dette med at du bør forfølge skolen rettslig. Ta det opp med foreldrene dine, for advokat er såpass dyrt at de må nok støtte deg.

 

Nå går jeg først å får en vurdering, går dette greit (som jeg håper på). Diskuterer jeg dette med å ta skolen til retten videre med psykologen. Om jeg skal vinne i retten må jeg ha psykologen i ryggen, som kan bekrefte depresjonen osv.

Når proseenen har kommet så langt så har jeg fullt 18 (det er ikke mange måndene til) og da kan jeg ta det opp for rettsapperatet. Selvfølgelig kommer jeg til å informere faren min om dette. Det er jo bare han jeg har i familien. Han kan sikkert støtte meg økonomisk med dette.

Som jeg tidligere har fortalt, er moren min død.

 

Om dere ønsker å komme med inspill må dere gjerne det.

Ønsker også å si at denne tråden og alle som har lest og besvart har gitt meg en enorm støtte i forhold til problemene mine. Takk for det

[Gjest Trådstarter]

Hei igjen. Nå er det en stund siden jeg har skrevet her. Jeg vill gjerne oppdatere litt.

For det første vill jeg takke alle dere som har lest og bidratt i denne tråden. Det har vært til stor hjelp for meg. Hadde det ikke vært for dere som bidrar, hadde sjansene for at jeg satt her idag vært endel mindre.

 

Nå har jeg gått til legen men før jeg gikk til legen hadde jeg noen spørsmål frem og tilbake med en psykolog på klara klok. Han mente det skulle være store muligheter for at jeg ville få det bra igjen. Han mente at jeg burde gi bup en ny sjanse til å hjelpe meg og ikke greie alle psykologer under en kam.

 

Han mente også at jeg helt klart hadde rett på et nytt behandlingsopplegg. Å det burde ikke bare være siktet på å få vurdert diagnosen også på å få bort depresjonen.

 

Dere som har lest tråden har fått med at jeg måtte vente ganske lenge på den legetimen. Desverre gikk jeg ikke ned når jeg hadde time. Jeg tørde egentlig ikke jeg er så redd for at han skal si noe videre til faren min eller noen andre. Som dere forstår er det et problem for meg (og andre mobbeoffere) å stole på folk. Mange av oss vertfall.

 

Nå har jeg bestillt ny legetime og har fått tid rett over nyttår. Satser på at jeg går da?

 

Jeg har også tenkt endel over vordan den forgje psykologen behandlet meg. Jeg har også kommet på endel ting han sa, som jeg direkte ble sint av å høre. Han mente bla. at jeg ikke kunne velge et hvilke som helst yrke siden jeg hadde denne diagnosen? Selv om jeg nå har gode karaktere på vgs. Ligger mellom 4 og 6. Dette er en ting som har skapt store selvmordstanker i det siste? I samband med diagnosen selvfølgelig.

 

I tilegg når jeg gikk til denne psykologen, sa jeg engang at jeg ønsket å bli psykolog for jeg ville hjelpe folk i samme situasjon som meg. Nei, det kunne jeg ikke. Hvorfor ikke?

Så begynte han bare å le å se følgende: hør her, det vill bli det samme som å si: jeg vill bli jeger men er blind.

 

HVA I HELVETE? forstår dere ikke akuratt positivt å høre slikt ifra en psykolog. Dette har også skapt problemer med min selvrealisering . Ja? håper dere forstår vorfor jeg er så imot bup etter det jeg har opplevd. Hva synes dere om psykologen sine utsagn?

 

Igjen takk til det som svarer og bidrer til tråden

Å god jul og godt nytt år!

 

Håper det er noen flere som vill ta initativ å svare =)

[Smurstafa]

Ikke veldig bra av psykologen å fortelle deg sånne ting nei. :| Så du har nok være uheldig å møtt på en av de dårlige.

Men ikke gi opp av den grunn. Det finnes mange gode psykologer der ute, så bare sørg for at du får en annen en denne gangen.

 

Og du trenger ikke være redd for at legen skal si noe til foreldrene dine elle andre. Han har taushetsplikt og er lovpålagt til å ikke si noe med mindre det er i samsvar med deg.

 

Men har du tenkt på å fortelle det til foreldrene dine selv? Jeg er helt sikker på at de kommer til å være støttende og hjelpe deg igjennom dette.

 

Stå på, og dra på den legetimen!

[Gjest 02439D]

Får håpe jeg klarer det denne gangen da. Det er veldig trist å gå og tenke på selvmord ver dag.

 

Men er det noen som kan komme med innspill til rettergangsordningen?

Jeg har bestemt meg for at med en gang jeg blir 18, noe som ikke er altfor lenge til. Faktisk bare en måned til. Så skal skolen annmeldes.

 

Vordan skal jeg gå fram? Bør jeg snakke med kommunen først for å få til et kompromiss eller gå rett til politistasjonen? Om jeg eventulelt annmelder, har jeg rett til bistandsadvokat eller må jeg betale alt selv?

 

Noen innspill?

[Gjest Trådstarter]

Helt håpløst. Jeg kjenner det går mot slutten nå. Jeg har såvitt begynt å skrevet et lite avskjedsbrev til familien i tilfellet det når slutten. Aliekvell er det vanskelig å skrive. Jeg kunne skrevet hele historien i detalj å fått flere sider, men det nermeste burde få vite vem som sto ansvarlig for at jeg eventuelt tar livet mitt.

 

Jeg får ikke sove om nettene. Tenker på diagnosen dag og natt. Det sliter meg rett og slett helt ut Nå hadde det vert bedre å vært død.

 

Skolen begynner igjen på mandag og jeg er sykt lite motivert selv om det går rimelig greit med meg på skolen. Eneste probleme er høyt fravær. Pågrunn av selvmordstanker nesten hele tiden, er jeg lite motivert og klarer sjeldent å våkne utvilt til første økt.

 

Å alt dette pågrunn av en skole som aldri tok meg alvorlig og en psykolog Men samfunnet er vel ikke til for at alle skal ha det bra med seg? Noen må jo lide også?

 

Vorfor blir egentlig folk som tar selvmord definert som egoistiske? Ja, noen er kansje det. Men hva med mobbeoffere? er det også egoistiske?

 

Beklager om noen oppfatter noen av innlegene mine som litt sytete. Jeg føler bare det blir litt lettere om jeg får offentliggjør tankene mine.

 

Nå må jeg vente på den jævla legetimen en uke. Javel etter godprat med han sender han meg videre. Å det tar sikkert flere månder. I mellomtiden skal jeg da jobbe for å få gode karakterer og gjerne ender opp med å faile i det jævla bup systeme igjen? Tenk om jeg får en like dårlig psykolog som sist gang?

 

 

Huff Dette er ikke bra

[Gjest Trådstarter]

Er det ingen her så har noe å si Trenger seriøst noen flere meninger og synspunkter.

Hele livet mitt er ødelagt og fremmtiden også.

 

I avskjedsbrevet tenkte jeg det skulle stå følgende:

Hvorfor jeg tar selvmord. Hva mobbingen gikk ut på og hva den har gjort med meg i ettertid.

Hvor dårlig skolen behandlet saken også psykologen. At jeg gikk rundt i to åre uten noen hjelp.

Hvor dårlig psykologen var og hva slags depresive ting han komm med.

Navne på vem som gjor at jeg tok livet mitt.

 

Jeg kan ikke gå runt å ha "kroniske smerter" (depresjon) hele tiden. Det tapper meg for krefter.

[Mirann]

Du har selv valget! Du kan velge å finne løsninger som gjør at du får et god liv. Hvorfor være feig og ta den enkleste løsningen? (Og med det mener jeg å ta livet sitt....)

[Mirann]

Og hvorfor bruker du så mye tid på å finne personer som du mener er årsaken til at du er der i dag? Begynn heller jobben med å ikke bære nag og være bitter! Veien kan være lang, men det blir mye lengre ved at du graver deg ned og skylder på alle andre at du har det vondt.

[Gjest Trådstarter]

Og hvorfor bruker du så mye tid på å finne personer som du mener er årsaken til at du er der i dag? Begynn heller jobben med å ikke bære nag og være bitter! Veien kan være lang, men det blir mye lengre ved at du graver deg ned og skylder på alle andre at du har det vondt.

 

Skylder på alle andre? Har du lest hele tråden vet du vorfor jeg føler livet mitt er et helvete med en instutisjon som bare overkjørte meg.

 

Jeg kan ikke noe for at det ble slik. Tar jeg livet mitt lærer gjerne det som har gjort livet mitt til et helvete at slik gjør vi ikke neste gang, så har vertfall noen fått utbytte av det. Det er en hel del ting jeg ville gjort i livet men nå er alt knust, jeg sitter igjen med ingenting.

 

Skal jeg oppnå livskvaliteten igjen må jeg også følge skolen rettslig og det orker jeg ikke. Koster for mye penger og blir bare bråk. Da finnes det raskere veier. Hadde jeg kunne bare få snakket med kommunen direkte og forklart situasjonen og sakt jeg ønsket erstaning hadde det vært mye lettere? For da hadde jeg slippet alt rettsak stresset.

Er det mulig å gjøre det? Kommer eventuelt kommunen da til å straffe skolen for dårlig behandling? (da er jeg fornøyd)

[Uin Viel]

Skal jeg oppnå livskvaliteten igjen må jeg også følge skolen rettslig og det orker jeg ikke.

 

Tror du virkelig at det er løsningen? Jeg kan ikke se hvorfor det skulle endre alt. Det er åpenbart at du har hatt det tøft, og har det tøft, men dette med at du ikke sitter igjen med noen ting er bare tull. Det samme går for disse hevntankene du har ovenfor skolen, alt og alle. Du må jobbe med deg selv og ditt syn på ting, vær sterk og stå på. Så skal du nok se at det er verdt det.

[Mirann]

Og hvorfor bruker du så mye tid på å finne personer som du mener er årsaken til at du er der i dag? Begynn heller jobben med å ikke bære nag og være bitter! Veien kan være lang, men det blir mye lengre ved at du graver deg ned og skylder på alle andre at du har det vondt.

 

Skylder på alle andre? Har du lest hele tråden vet du vorfor jeg føler livet mitt er et helvete med en instutisjon som bare overkjørte meg.

 

Jeg kan ikke noe for at det ble slik. Tar jeg livet mitt lærer gjerne det som har gjort livet mitt til et helvete at slik gjør vi ikke neste gang, så har vertfall noen fått utbytte av det. Det er en hel del ting jeg ville gjort i livet men nå er alt knust, jeg sitter igjen med ingenting.

 

Skal jeg oppnå livskvaliteten igjen må jeg også følge skolen rettslig og det orker jeg ikke. Koster for mye penger og blir bare bråk. Da finnes det raskere veier. Hadde jeg kunne bare få snakket med kommunen direkte og forklart situasjonen og sakt jeg ønsket erstaning hadde det vært mye lettere? For da hadde jeg slippet alt rettsak stresset.

Er det mulig å gjøre det? Kommer eventuelt kommunen da til å straffe skolen for dårlig behandling? (da er jeg fornøyd)

"Skylder på alle andre? Har du lest hele tråden vet du vorfor jeg føler livet mitt er et helvete med en instutisjon som bare overkjørte meg."

Jeg har lest hele tråden og den bunner ut i at du nekter å gå videre i livet, men fortsetter i å dvele ved at andre har ødelagt ditt liv. Hevngjerrighet fører ingen vei. Til syvende og sist er det du som er ansvarlig for ditt eget liv.

 

Til slutt; Hvorfor opprettet du denne tråden? For få få trøst og oppmerksomhet, eller å få konstruktiv kritikk og gode råd?

 

 

Edit: Forandret størrelse på sitat.

Endret 10. januar 2009 av Mirann

[Gjest Trådstarter]

Og hvorfor bruker du så mye tid på å finne personer som du mener er årsaken til at du er der i dag? Begynn heller jobben med å ikke bære nag og være bitter! Veien kan være lang, men det blir mye lengre ved at du graver deg ned og skylder på alle andre at du har det vondt.

 

Skylder på alle andre? Har du lest hele tråden vet du vorfor jeg føler livet mitt er et helvete med en instutisjon som bare overkjørte meg.

 

Jeg kan ikke noe for at det ble slik. Tar jeg livet mitt lærer gjerne det som har gjort livet mitt til et helvete at slik gjør vi ikke neste gang, så har vertfall noen fått utbytte av det. Det er en hel del ting jeg ville gjort i livet men nå er alt knust, jeg sitter igjen med ingenting.

 

Skal jeg oppnå livskvaliteten igjen må jeg også følge skolen rettslig og det orker jeg ikke. Koster for mye penger og blir bare bråk. Da finnes det raskere veier. Hadde jeg kunne bare få snakket med kommunen direkte og forklart situasjonen og sakt jeg ønsket erstaning hadde det vært mye lettere? For da hadde jeg slippet alt rettsak stresset.

Er det mulig å gjøre det? Kommer eventuelt kommunen da til å straffe skolen for dårlig behandling? (da er jeg fornøyd)

"Skylder på alle andre? Har du lest hele tråden vet du vorfor jeg føler livet mitt er et helvete med en instutisjon som bare overkjørte meg."

Jeg har lest hele tråden og den bunner ut i at du nekter å gå videre i livet, men fortsetter i å dvele ved at andre har ødelagt ditt liv. Hevngjerrighet fører ingen vei. Til syvende og sist er det du som er ansvarlig for ditt eget liv.

 

Til slutt; Hvorfor opprettet du denne tråden? For få få trøst og oppmerksomhet, eller å få konstruktiv kritikk og gode råd?

 

 

Edit: Forandret størrelse på sitat.

 

For å få konstruktiv kritikk og gode råd? Men mine problem finnes der ikke raske løsninger på. Det er en lang vei. Lege, psykolog, annmeldese etc. Det blir for tidkrevende med tanke på at jeg går på skole og har andre ting i tillegg.

 

Da gjelder det å se på interesseovervekten. Jeg har heller ingen garantier for at det vil nytte å kjempe for det jeg mener? Å vorfor skal jeg gidde å kjempe for noe som jeg egentlig ikke selv er skyll i? Er det min feil at jeg ble fysisk og psykisik skadet ver dag?

 

Vi som har selvmordstanker ser ofte ingen annen utvei. For løsningen er umulig eller krevende og vanskelig å gjennomføre.

[Gjest Trådstarter]

Edit: Den første delen av sist post var gjerne litt uklar.

"For å få konstruktiv kritikk og gode råd?" det var derfor jeg opprettet denne tråden, nemelig for å få konstruktive og gode råd.

[Gjest Trådstarter]

Hei. Ønsker bare å oppdatere tråden litt for de som har lest den. Nå har jeg vert hos legen og han har sendt en henvisning slik at jeg kan få en ny vurdering.

 

Alikvell syns jeg det virker skummelt å dra til BUP igjen etter den behandlingen jeg fikk sist gang. Jeg fikk også utskrift av diagnosen slik at jeg kunne lese den skikelig. Å det er flere ting jeg reagerer på.

 

Her er noe utrekk: (dette er bare noen utdrag dvs. at det ikke nødvendigvis er samenhengende slik det står på arket)

 

Utrednignen har fokusert på to ting; en avklaring av emosjonell problematikk, samt en utredning av en mulig konsitusjonell utviklingsforstyrrelse. X har vært svært mistenksomt ift BUPA, skole og foreldres ønske om en utredning av en utvilkingsfortyrrelse.

 

Usikkerheten var der fordi jeg nettop hadde blitt mobbet i to jævla år. Er det så rart da at man er usikker?

 

BUPa sin vurdering sammen med foreldre og skole har vert alikevell at X sine følelsemessige vansker alikevell er knyttet til en utviklingsforstyrrelse.

 

Når jeg fikk denne diagnosen ble far utrolig forbanna og slo meg? Vordan kunne dette ha seg om psykologen skriver at foreldrene var med i vurderingen?

 

X bør i vgs ha god voksenkontakt som er god til å veilede, sette grenser og besvare de mange spørsmål X har i møte med nye utfordringer

 

Jeg skriver ikke mer, for jeg blir sykt depresiv av dette.

Det er flere ting som jeg reagerer på her. Forstår dere at jeg reagerer, jeg har jo faen blitt stemplet som mentalt tilbakestående lange veien?

 

Noen lurer kansje på om jeg får noe hjelp på vgs nå? Nei og jeg trenger det ikke heller. Har masse god sosial kontakt hele tiden. I tilegg til at karakterene varier ifra 4 til 6. Forstår ikke at psykologen mente jeg trengte tillretelagt hjelp da?

 

Jeg orker ikke dette mer. Får egentlig bare lust til å skyte meg selv eller noe. Her har det blitt gjort grove feil etter min oppfatning. Hadde jeg hatt slike problemer som diagnosen tilsier så hadde jeg ikke hatt de sosiale nettverket jeg har.

Å de vet ikke om diagnosen.

 

Noen kommentarer? Please!!!!!!

Om jeg dreper meg selv blir diagnosen fjernet en gang for alle da eller blir den ligende i et arkiv for oppbevaring? er jo ikke vits om jeg er død.

[Soulwax]

Føler bare jeg må spørre om noe her, for etter å ha lest tråden din er det ting som ikke gir mye mening for meg.

 

Du sier først (og senere) at du har et super liv, med mye sosialt. Hva i all verden er galt da? Hvis bare du og legen din vet om denne diagnosen, kan du ikke bare legge den personlig død? Late som den aldri har tatt sted eller noe slikt. Ser ikke at en diagnose skal få deg til å ta livet ditt. Spesielt ikke når du har et så bra liv ellers som du sier.