Har alvorlig deprisjonsproblem, kan noen hjelpe?

[Gjest Guest_anonym_*]

Hei. Skal først begynne med å introdusere probleme mitt. Jeg går for øyeblikk på VG2 allmen.

 

Min historie går helt tilbake til 8 klasse. Jeg hadde et helt greit og sosial liv frem til ungdomskolen. Gjennom to år på ungdomskolen ble jeg mobbet, det vil si fysisk mishandlet og psykisk (da går det spesielt på dårlige kommentarer osv.) Helt jævlig. I starten tok jeg dette som spøk men når det går over lengre tid (som i dette tilfelle gikk over to år) så blir det mobbing. Selv om jeg ble mobbet så var det ingen lærere som gjor noe? Å når jeg i tiende klasse endelig ga beskjed om at noe var galt, ble det gjort ting.

 

Hovedsakelig var det inspektøren jeg snakket mest med. Det endte med at jeg byttet klasse slik at jeg komm meg bort fra mobberene. Dette ble veldig positivt, men lærerne tok ikke hensyn til at jeg da kunne være veldig deprimert over det som hadde hent. Ingen tok hensyn. Jeg fikk bare drit karakterer. Det forstod ikke at det tar faktisk litt tid å bygge seg opp etter så mye skade som har skjedd.

 

I selve mobbe perioden så var jeg også veldig lite sosial. Mobberne ødela mitt sosiale liv og som mobbeoffer får du som vanlig endel sosiale problemer. Dette med usikkerhet osv.

 

Når jeg da var på mitt jævligeste (rett etter mobbeperioden) så visste ikke inspektøren hva han skulle gjøre, så han sendte meg til psykolog. (Barne og undomspsykriatisk avdeling)

 

Her trodde jeg at jeg skulle få hjelp til å komme med videre i livet, men psykologen holdt fokus på helt andre momenter. Han mente jeg hadde problemer med å tolke ulike sosiale situasjoner og det ble da en diagnose utifra det.

 

Nå har vert mobbefri i to år, å jeg har et kjempe liv. Har aldri våre så sosial som nå. Er ute vær helg, er med folk osv.

 

Alikevell irriterer det meg at den diagnosen er der. Jeg mener at den diagnosen representerer hvordan jeg var på det tidspunkte (for jeg var ekstremt deprimert og hadde store sosiale problemer) men dette har jo forbedret seg radikalt etter mobbingen var over.

 

Derfor føleg jeg at jeg har blitt overkjørt av systeme enkelt sakt. Psykologen gjor ikke jobben sin. Han gjor bare livet mitt jævligere med den diagnosen. Jeg tenker at jeg ikke har den diagnosen lenger. Jeg kan også få en ny vurdering av en annen psykolog, men vet ikke om jeg orker?

 

Jeg har opplevd så mye vondt med mobbing og psykologen at jeg tor ikke jeg orker å leve lenger?

 

Den diagnosen har ført til selvmordstanker flere ganger. I tilegg tenker jeg endel på mobbingen og vet egentlig ikke om jeg noen gang kommer til å komme over den?

Jeg føler med null verd, har bare lust å avslutte alt. Spesielt etter mobbingen og måten jeg ble behandlet på av psykologen. Han forstod tydeligvis ikke min situasjon.

 

Så hva er deres forslag? Trenger seriøst hjelp her

[verwooks]

Gjør noe heeelt annet med livet ditt.

 

Reis til et annet land i et år eller mer og opplev nye ting. Studere, utelandstjeneste i militæret eller hva det måtte være.

 

Jeg ville satset på å komme meg BORT fra det som skaper mistrivsel i livet ditt!

[twisted_]

Jeg forstod ikke det her helt. Du sier du har et kjempeliv nå, men du orker ikke å leve lenger?

[Gjest Trådstarter]

Ja. Livet mitt er generelt sett bra, men på grunn av diagnosen og den dårlige behandlinegn som psykologen ga meg så har jeg ikke lust å leve lenger.

[twisted_]

Ja. Livet mitt er generelt sett bra, men på grunn av diagnosen og den dårlige behandlinegn som psykologen ga meg så har jeg ikke lust å leve lenger.

 

Jeg vil si at du skal være veldig fornøyd med å leve som du gjør, og legge den diagnosen bak deg.

[Gjest Trådstarter]

Som du kansje forstår så betyr den diagnosen mye for meg. For jeg mener jeg har forbedret meg siden jeg slapp løs ifra helvete. Derfor lurer jeg på om det er smart å få en ny vurdering og gjerne også få litt hjelp av psykologen til at jeg kan komme meg videre i livet å slutte å tenke på alt det triste som har hent?

 

En annen ting er, de som tar selvmord. Planlegger det litt hva som skal foregå etterpå?

Med begravelse osv?

[twisted_]

Som du kansje forstår så betyr den diagnosen mye for meg. For jeg mener jeg har forbedret meg siden jeg slapp løs ifra helvete. Derfor lurer jeg på om det er smart å få en ny vurdering og gjerne også få litt hjelp av psykologen til at jeg kan komme meg videre i livet å slutte å tenke på alt det triste som har hent?

 

Jeg har skjønt at den er viktig for deg. Få en ny vurdering da, og få det ut av verden.

 

En annen ting er, de som tar selvmord. Planlegger det litt hva som skal foregå etterpå?

Med begravelse osv?

 

Det burde vært kriminelt å i det hele tatt tenke tanken, når ting går på skinner som nå. Du har det utmerket.

[Gjest Trådstarter]

Ok. Det hadde våre greit med noen andre synspunkter? Kansje en psykolog her på forumet kan komme med et litt mer utfyllende svar?

[Niqābninja]

Du kan ta kontakt med en annen psykolog og få h'n til å vurdere deg? Og evt. hjelpe deg videre. I og med at du tydeligvis ikke fikk best behandling av den tidligere psykologen din.

 

edit: Du kan faktisk ikke regne med å få psykologhjelp over nett.

Endret 23. oktober 2008 av basskuk

[Gronko]

Diagnoser er som oftest helt meningsløst, i de fleste tilfeller settes det kun fordi det må stå en diagnose i journalen til pasienten. Dette er noe psykologen burde ha opplyst om.

I ditt tilfelle skal ikke psykologen hjelpe deg med å komme deg videre i livet. Det er kun deg selv som kan forandre hvordan du tenker.

[Patrick de Maar]

En diagnose er ikke noe annet enn et par ord på et papir. Om du ser på deg selv som lykkelig nå og livet går på skinner, så har du ergo ikke diagnosen lenger. Hvorfor henge seg opp i et par ord?

 

Det blir litt som å henge seg opp i en treer du fikk på første prøven i åttende, når du nå får femmere og seksere i samme faget. Poenget mitt er: Ikke heng deg opp i den toeren eller treren eller hva du nå mener livet ditt var for to år siden, tenk heller på den femmeren og sekseren det er nå, og si til deg selv at du gjør det kjempebra!

 

Du virker som du er reflektert og har mye selvinnsikt, så du burde også innse at slik du driver på nå, så gjør du ikke noe annet enn å rasere togskinnene og lage trøbbel for deg selv.

Endret 23. oktober 2008 av Expired product

[jonnor]

Ikke bare bare er det ord på et papir, det er noen andre sine ord på et papir. I de fleste tilfeller vet man selv best hvordan man har det, gjør man ikke? Hvorfor lar du noen andre "bestemme" hvordan du "er"?

 

Forresten, hvor mange ganger var du hos psykologen? Går du fortsatt?

[Gjest Trådstarter]

Ikke bare bare er det ord på et papir, det er noen andre sine ord på et papir. I de fleste tilfeller vet man selv best hvordan man har det, gjør man ikke? Hvorfor lar du noen andre "bestemme" hvordan du "er"?

 

Forresten, hvor mange ganger var du hos psykologen? Går du fortsatt?

 

Hei. Takker for mange gode svar Fint at noen ønsker å hjelpe.

 

Jeg var der ca. i underkant av 5 månder. Diagnosen ble nesten satt for to år siden. Jeg ringte han nå for noen dager siden. Å han sa det ikke va noe problem å få en ny vurdering av en annen psykolog.

 

Det jeg er redd for er at diagnosen skal hindre meg videre i livet, som feks. jobb.

Jeg har gode karakterer. Veldig dumt om at min mobbesituasjon (og da som igjen førte til en diagnose) skal ødelegge hele livet mitt?

 

Noen synspunkter?

 

Igjen takker jeg for all støtten dere gir meg

[jonnor]

Diagnosen er da konfidensiell og ingen andre enn deg, psykologen og de du forteller det til vil vite om den. Det er kun en måte den kan hindre deg videre i livet, og det er dersom du lar den hindre deg. Valget er ditt.

[Gjest Trådstarter]

Forstår, men alikevell kan du føle den følelsen jeg føler nå?

Overkjørt av et helvetes drit system som ikke klarer å holle fokus på en passients problemstilling. I tilleg har jeg blit mobbet over to år, på fysisk og psykisk plan? å skolen "merket" ingenting?

 

Det er denne misnøyen som gjør at jeg føler alt er ødelagt nå? Jeg har også mål i livet, få meg høy utdannelse, familie med barn osv. Også skal skolen være ødeleggene for alt dette. For at jeg skal bli fornøyd (bli kvitt selvmordstankene blant annet)

 

Så føler jeg må få oppfølgt to ting:

 

1. Få revurdert diagnosen, få noe som deprisjon eller noe lignende (pga. mobbingen) Depresjon opplever jeg jo hver dag nå.

 

2. Etter dette få hjelp av psykologen til å se fremover på livet og ikke bakover som jeg gjør nå.

[jonnor]

Sviket du føler over at institusjonen som skulle være der for deg ikke var det når du trengte det som mest er selvfølgelig høyst reelt og jeg har ingen problemer med å forstå det. Jeg vil bare advare mot å legge ansvaret over på andre.

 

Jeg tror det er godt riktig valg å gå til psykologen og få en ny diagnose og mer hjelp, ting har jo selvfølgelig endret seg på 2 år.

[Gjest Trådstarter]

Takk for respons. Ja jeg føler meg overkjørt over instutisjonen og mener personlig at det "sosiale problemene" har forsvunnet i løpet av to år med fred. For det var i utgangspunkte probleme med sosiale situasjoner som gjor jeg fikk den aktuelle diagnosen.

 

Jeg studerer sosialkunnskap og den ene delen går på sosiale problemer. Det som går igjen og igjen er at mobbing fører alltid til sosiale problemer. Når mobbingen er over så går det lang tid før menneske for bygge seg opp sosialt igjen. Det har jeg klart, men det har tatt tid. Det jeg trenger nå er tillit og verdighet. Å ikke minst en psykolog som kan se den nye meg. Når den andre vurderte meg, var jeg på min verste. Jeg er et helt nytt mennekse nå og er totalt mer åpen enn det jeg noen gang har vert.

[Gjest Trådstarter]

Ønsker å oppdatere tråden litt. Jeg vurderer nå sterkt om jeg skal få en ny vurdering, men hvordan bør jeg opptre for psykologen? Skal jeg fortelle at alt går mye bedre nå og utlegge om mine sosiale fremskritt osv. Eller ta hele historien fra starten av? Hva vill ha best utfall for min del?

 

Nå for tiden går bare ting verre. Jeg tenker hele tiden på diagnosen og skolen som aldri plukket meg opp fra mobbingen. Selvmordstankene kommer også hyppigere og hyppigere. Nå er det ikke skal jeg ta selvmord? Nå er det mer på den sikkre siden og heller hvordan ta selvmord? På en minst smertefull metode. Selv om ting er meget usikkert.

 

Jeg vill egentlig ikke dette men ser på det som en siste utvei. Det er ingen så hører på meg? Jeg snakket med inspektøren her for noen uker siden å spørte hvorfor han egentlig sendte meg til den psykologen. Det var fordi han ville ha en utredning av meg, om hvorfor jeg ble mobbet å om det var grunnet at jeg feilet noe?

 

Han mente at skolen kunne bli straffet om ikke det hadde gjort det. Å at han var redd for at jeg ville gå til sak mot han og skolen om han ikke hadde sendt meg til psykolog?

 

Jeg ble veldig deprimert i telefonen og sa hade.

 

En annen ting som gjør at jeg har vert svekket sosialt er min opplevelse av barndommen.

Jeg ble slått flere ganger av min far som har satt sterke miner inni meg.

Dette er noe som han selvfølgelig motsier men det stemmer. Det skjer ikke nå lenger, men jeg husker det alikevell.

 

Grunnet dette så har jeg aldri holdt meg så mye med familien. Jeg har for det meste vert alene eller sosial med andre. (Som det var et minimum av i mobbeperioden). Derfor har jeg alltid vert sterkest knyttet til moren min, men som døde for et hallt år siden på grunn av kreft.

 

Jeg har hele livet mitt vert meget selvstendig. Det å klare ting på egenhånd har vert min sterke side. Å det blir det bare mer og mer av. Spesielt etter min mors død.

 

Så som dere ser har ikke livet vert det leteste. Jeg føler meg så veldig alene om dette her og situasjonen at jeg ser ikke vits i noen ting lenger?

 

Viss det er noe jeg virkelig hadde trengt nå (utenom den nye vurderingen) så hadde det vært en jente som kunne vist hun var glad i meg Det tror jeg hadde styrket meg veldig på alle plan.

 

Dette ble veldig mye tekst av "oppkast" men vill gjerne ha synspunkter på det jeg har skrevet. Takk til alle som leser og bidrar

[jonnor]

Ønsker å oppdatere tråden litt. Jeg vurderer nå sterkt om jeg skal få en ny vurdering, men hvordan bør jeg opptre for psykologen? Skal jeg fortelle at alt går mye bedre nå og utlegge om mine sosiale fremskritt osv. Eller ta hele historien fra starten av? Hva vill ha best utfall for min del?

Hva mener du med utfall? Du vil nok få best hjelp dersom du driter i hva diagnosen blir og ikke pynter på ting eller legger skjul på noe. Du går til psykologen for å få hjelp sant?

 

EDITED: det er min mening om akkurat det. dersom du er uenig, så gjør det du mener vil være best for deg. det viktigste er at du tar et valg og gjør det, og vurderer i etterkant om det har hjulpet deg eller ikke.

 

Nå for tiden går bare ting verre. Jeg tenker hele tiden på diagnosen og skolen som aldri plukket meg opp fra mobbingen.

Dette er ting som har skjedd i fortiden. Kan du endre fortiden? Nei. Så hvorfor tenker du på det? En av de viktigste tingene jeg synes du bør lære deg er å gi slipp på ting du ikke kan gjøre noe med. Enkelte ting er utenfor din rekkevidde. Du trenger ikke like det, men du bør, for din egen del, akseptere det faktumet. Fokuser heller på ting du faktisk kan gjøre noe med. Tenk deg om, hva kan DU gjøre for å forbedre din livssituasjon?

Endret 26. oktober 2008 av NorthWave

[aritalo]

Har to anbefalinger:

1: Be om å få en revurdering av den diagnosen hos en psykolog (selvom dette ikke er noe du i utgangspunktet vil gjøre, så vil det hjelpe deg om de kunne ha fått den stryki, am I right?)

2: Kom deg vekk fra det som skaper problemer, dra i militæret, flytt til ett annet land og studer et år, gå på folkehøyskole, hva som helst, bare ikke fortsett i samme gamle sære greiene.