Når skal norsk bli kult igjen?

[Ordinær]

Jeg studerer for tiden tysk i Berlin, og det som virkelig slår meg er hvor flinke tyskerne er til å bevare sitt eget språk. Det er fremdeles komplett normalt å bruke høflighetsformene; De, Dem og indirekte setninger når man tiltaler eldre, lærere, eller skriver formelle brev. Videre har tyskerne en fantastisk bredde i ordforrådet sitt! De er flinke til å variere adjektivene, og de har mange å velge mellom, ettersom de har tatt vare på mange av ordene fra gammelt av. Mest merkeverdig er hvordan unge tyskere er mye flinkere enn nordmenn til å uttrykke følelser på sitt eget språk. Hvis vi nordmenn virkelig skal gjøre et inntrykk bruker vi jo helst engelsk: oh my God, nice, sweet, cute, love it, jeez, shit, osv. Nå er ikke dette med engelsk innflytelse akkurat et nytt diskusjonsemne. I et utall skolestiler har jeg måttet redegjøre for den språklige utviklingen i Norge, engelskens økende betydning osv. og mens jeg har prøvd å tilfredsstille læreren, har jeg alltid tenkt for meg selv at det finnes langt verre ting enn radikal språkendringer, som attpåtil bare er naturlige. Men nå som jeg bor i utlandet kjenner jeg for første gang en helt oppriktig sorg over det som er i ferd med å skje.

 

Jeg merker det på meg selv, og jeg ser det på alle nordmenn som bor i utlandet. Så fort vi begynner å sosialisere med mennesker fra andre land, vokser selvtilliten og stoltheten over Norge og dét å være norsk. Ikke fordi vi føler oss bedre, men fordi vi gjøres oppmerksomme på alle forskjellene som vi ikke visste fantes. Plutselig ser vi alle de skjønne detaljene i vår egen kultur, som vi er blinde for når vi står oppi den. Plutselig innser jeg at norsk er et vakkert språk, og et rart språk, og et allsidig språk. Jeg innser at jeg er stolt over å kunne et annet språk enn engelsk, et språk som slettes ikke så mange kan, og et språk med en stolt litterær tradisjon. Jeg kan lese Ibsen og Hamsun, og Kielland og Holt på originalspråket, og det er jeg stolt over! Den uheldige konsekvensen er at jeg nå irriterer meg grønn når folk må låne billige ord fra engelsk for å fremme et poeng. På ansiktsboken skjer det bestandig, men også med kunstnere og til og med journalister! Jeg vet jeg har gjort det mye selv, og jeg spør meg hvorfor? Det blir liksom ikke sterkt, kult eller seriøst nok hvis vi skal bruke den norske ekvivalenten. Noen ganger kjenner vi ikke engang den norske ekvivalenten, for vi har begravd den! Vi er rett og slett ikke stolte over norsk. Men slik jeg ser det er norsk kult, og latterlig mye kulere enn norsk-engelsk. Når jeg prater norsk foran mennesker fra forskjellige land her i Berlin, begynner de å smile og stille spørsmål, for et slikt språk har de nesten aldri hørt. Jeg titter på klipp fra olsenbanden på DuTuben, og innser at vi har en haug med artige ord som ikke brukes så ofte mer: bevares, hengerompe, fanken, helmaks, snurpe og smella. Eller jeg ser et klipp av filmen Lasse og Geir, kulere sjargong eksisterer ikke! Den har så mye sjarm og valens i forhold til dagens oslosjargong, som bare er pinlig. Hvis vi går lenger tilbake har vi en haug med ord som burde bringes tilbake; omsonst, retthaversk, forsmedelig, og til og med noen ord som jeg ikke engang vet hva betyr: mødig, røysert, herpesere, røffel.

 

I bunn og grunn handler ikke dette om støvete ord, men at vi ikke ser verdien av vårt eget språk. Jeg snakker først og fremst ikke om dette forumet, hvor spill og data gjerne kan bringe med seg en rekke engelske ord, men ta for eksempel musikkindustrien. De fleste norske artister synes det er bedre å skrive sanger på engelsk, akkurat som 95 % av alle andre musikere i verden. Hvorfor skrive kjærlighetssanger som alle andre? Det er da allerede bevist at det er lett å dikte på norsk? Se på lille Island som har en blomstrende musikkindustri. Artistene er spennende og fenger i hele verden fordi de presenterer noe rart og ukjent, delvis på gammelnorsk! Inntrykket mitt er at islendinger er stolt over islandsk. Jeg honorerer Kaisers Orchestra og et par hip hop-grupper fra Oslo som har sett potensialet. Men kommer trenden til å snu?

Endret 22. oktober 2008 av Do_the_Bender

[Mad Esc]

Så sant, så sant.

[Isbilen]

Norge er et lite land som importerer mye kultur. Vår egen produksjon har vi ikke den samme selvtilliten overfor. Før vi begynner å jamre oss må vi huske at ordlåning er helt normalt og forekom lenge før det var noe som het massemedia. Jeg synes ikke det er så ille nå, det største problemet er alskens akademikere, næringslivsfolk og kvasi-tryner som innbiller seg at de mestrer engelsk bedre enn sitt eget morsmål.

Jeg trodde ærlig talt tyskerne var enda rammere enn oss på å låne, eller er det først og fremst mediene som driver med det? Vanker du i en språklig konservativ krets hvor man går aktivt inn for å bruke "egne" begreper, slik at hva folk flest gjør ikke blir så tydelig (no offense)? Kanskje du som utlending er mer utsatt for kontinental høflighet og korrekt språkbruk enn en innfødt ville vært?

 

Hvis nordmenn ikke er så stolte over språket sitt som andre kan jeg prøve meg med en hypotese: Norge er et steinrikt land, og så egalitære som vi er har vi ingen egentlig overklasse. Derfor utgjør småborgerskapet det overveldende flertallet, og småborgere skal bestandig legitimere, rettferdiggjøre og unnskylde (les Bourdieu: Distinksjonen). Siden vi ikke har noen i landet som kan godkjenne middelklassens spyttslikkeri, må vi vende blikket utover grensene.

Vi har et moralistisk forhold til kultur, og det medfører også at mestring blir viktig. Man skal være flink, og det å bruke et fremmedspråk blir stas siden det er vanskeligere enn å bruke morsmålet. Vårt eget språk er gement, det tilbyr ingen unnskyldning i seg selv. Det er kanskje derfor vi har nynorsk, et "vakkert" mål vi kan bruke masse ressurser på. Oh yeah.

At engelsk er så vanskelig at man egentlig ikke får det til, bryr man seg ikke så mye om, det er bare utlendingene som avslører oss uansett. Selv er vi drithappy med å skrive jallatekster på jallaengelsk, selv om alle gjennomskuer oss og det ikke blir solgt en eneste plate i utlandet (unntakene er til ingen som helst overraskelse musikk som er så melodidrevet at teksten kunne vært det reneste babbel uten at det hadde gjort noe (a-ha), eventuelt så bråkete at ingen hører hva som blir sagt uansett (svartmetall)).

Låttekster er stort sett sprøyt uansett. Men hvis vi skriver på engelsk, kamuflerer vi vissvasset bak en ekstra tolkningsmur. Smart. På norsk (morsmål) blir det lett tydelig at artisten egentlig ikke har så mye lurt å si. Stemmen er ofte bare en likeverdig del av melodien, man kan ikke alltid kreve dyp lyrikk. De engelsktalende tar språket sitt for gitt, og kan skrive med en selvtillit en utlending aldri kan matche.

Endret 25. oktober 2008 av Isbilen

[Rocambole2]

Det største problemet er alskens akademikere, næringslivsfolk og kvasi-tryner som innbiller seg at de mestrer engelsk bedre enn sitt eget morsmål.

Så mye dårlig norsk som vi ser fra de kanter, skal vi ikke se bort fra at de faktisk behersker engelsk bedre enn norsk.

[€uropa]

Jeg liker ikke å bruke låneord og prøver alltid å unngå det om mulig. Men norsk er av og til et tynt språk. På italiensk, for eksempel, har de høflighetsreferanser som vi ikke kan finne noe tilsvarende ord for. Man skal egentlig ikke dra så langt ut av Norge for å høre at folk kan være mye høfligere i talemåten.

[medlem-102525]

Jeg tror ikke norsk trenger å være ukult selv om vi bruker låneord. Jeg bruker masse låneord, men er kjempestolt av å være norsk, og det viser jeg også. Nynorsk er drømmen.