Tror jeg sliter litt psykisk

[Gjest Guest_abcd_*]

Hei.. Tror jeg sliter psykisk, noen jeg snakka med på msn istad sa jeg kanskje sleit litt mere enn jeg selv trodde..

 

Kan begynne med at helt siden halvbroren min døde så har ting gått mere innpå meg. Ringte faren min en dag, og merka at han var usedvanlig trist i stemmen.. Han forklarte så at halvbroren min hadde dødd i en trafikkulykke.. Bare 19,5 år gammel. I ettertid fikk jeg vite av mamma at dette slett ikke var sannheten, og at han hadde tatt selvmord. Ganske fælt og lyge om det synes jeg..

 

Mamma og pappa har ofte krangla med hverandre gjennom meg som liten, og jeg fikk høre fæle ting om de hele tiden som liten, alle skulle hakke osv på den andre..

 

Barndommen kan stort sett forkortes til at jeg var et mobbeoffer fra første klasse på barneskolen til andre klasse på vgs. Ble en gang trua på livet av en gal unge med klubbe med spiker i.

 

Flytta også mange steder, og måtte derfor begynne og finne venner på nytt igjen hele tida.

 

Mange av mine venner har også hatt det tungt, og det har jo også gått innpå meg..

2 av mine venninner har prøvd og ta selvmord flere ganger.

 

Vennene mine flytta fra det stedet jeg bodde, og jeg satt igjen med ingen venner.. Der jeg jobba som lærling var jeg også et mobbeoffer.

 

Ønske sterkt og begynne på høyskolen og studere for og bli dataingeniør, men planen falt i dass da jeg kom i en økonomisk krise pga en bil jeg ikke får solgt. Og nå sitter jeg veldig dypt i det økonomisk.

 

 

 

Dette var noen veldig forkorta utdrag fra livet mitt.. Men nå føles det som jeg skal eksplodere psykisk, akkurat som noe vil ut, men jeg veit ikke hva.. Og når jeg er aleine uten dama eller venner så vokser det.. Tror også jeg sliter med noe som heter tvangstanker.. Jeg kan plutselig se for meg at jeg holder en kniv og skader noen eller meg selv, eller jeg kan se for meg selv ta selvmord på en måte.. Eller andre.. Men jeg ville ALDRI gjort noe sånt, ikke faen om jeg ville ha skada noen, helst ikke meg selv.. Men disse tankene er veldig irriterende, selv om det har blitt mindre med tida..

 

 

Er dette helt normalt på en alder av 21 år? Eller kan det nesten betraktes som depresjon pga tidligere erfaringer i livet?

[Gjest anonym nå]

I ettertid fikk jeg vite av mamma at dette slett ikke var sannheten, og at han hadde tatt selvmord. Ganske fælt og lyge om det synes jeg..

 

Har opplevd omtrent det samme med et familiemedlem jeg også.Tror det er fordi mange synes det er så vanskelig å prate om selvmord.

 

 

 

Det er vel ikke så veldig vanlig å ha slike tanker, så det kan sikkert være lurt om du får noen du kan prate med, f.eks. en psykolog. Det er dessuten ofte vanskelig å skjønne at man selv er deprimert. Tror det ofte er først når man har blitt "seg selv" igjen, at man skjønner at man har vært deprimert.

[Gjest Gjeste-hesten]

Hei du! Flott at du snakker om det.

 

Jeg har selv opplevd litt (kanskje ikke så mys om deg) og fikk et totalt sammenbrudd for et halvt år siden. Hadde det ikke vært for to personer hadde jeg tatt mitt eget liv.

 

Jeg opplevde det du beskriver med å se for deg at du skader andre mennesker deg selv, selv om du egentlig ikke mener du ville gjort det.

 

Det jeg vil si er uansett: Snakk med noen om det! Helst en psykolog. Godt mulig jeg kan ta en prat med deg hvis du ønsker det.

 

 

Og det er normalt! Det er mange, mange mennesker som føler seg dritt. Du må bare være ærlig med deg selv og si at du ikke har det bra nå, men at det løser seg!

[Timeo]

Dette var noen veldig forkorta utdrag fra livet mitt.. Men nå føles det som jeg skal eksplodere psykisk, akkurat som noe vil ut, men jeg veit ikke hva.. Og når jeg er aleine uten dama eller venner så vokser det.. Tror også jeg sliter med noe som heter tvangstanker.. Jeg kan plutselig se for meg at jeg holder en kniv og skader noen eller meg selv, eller jeg kan se for meg selv ta selvmord på en måte.. Eller andre.. Men jeg ville ALDRI gjort noe sånt, ikke faen om jeg ville ha skada noen, helst ikke meg selv.. Men disse tankene er veldig irriterende, selv om det har blitt mindre med tida..

 

 

Er dette helt normalt på en alder av 21 år? Eller kan det nesten betraktes som depresjon pga tidligere erfaringer i livet?

 

Tror nok du er litt deprimert ja, og det hadde kanskje vært greit om du hadde hatt noen å snakke med om disse tingene? Kan godt hende at det er det som gjør at du føler at du skal eksplodere, fordi du har mye vondt inni deg.

 

Når det gjelder impulsene du har, så er jo veldig mange tanker nettop "visualiseringer", så når du "ser for deg" ting du ikke liker, men samtidig vet at dette er ting du ikke har lyst å gjøre, men som er impulser du har som likevel trenger seg på, så kan dette kalles tvangstanker. De aller fleste opplever en eller annen form for tvangstanker, så hvis det skal kunne kalles for en "psykisk lidelse" så er det som regel hvis dette er noe du blir plaget så mye med at det gjør hverdagen din problematisk på en eller annen måte.

[MindTooth]

Nei faen. Du beskriver livet mitt omtrent helt identisk. Dog har ingen bror som tok selvmord, men noen psykopater til foreldre.

 

Tror dette er helt normalt å føle, men mange verger seg for å ta det opp med noen. Da er det kanskje greit med gjestefunksjon her Om du føler deg annerledels, vil jeg påstå at du er mere normal enn de som er "perfekte".

 

Som hesten beskriver over. Er det faktisk den eller de som vi møter på veien som er redningen. Det er noen individer i mitt liv også som jeg i dag kan takke for at jeg kan skrive dette. I en alder fra 12 til 15/16 stod selvmord veldig sentralt. Men som sagt, jeg møtte folk som brydde seg om _meg_ og ikke det mine foreldre måtte mene og si.

 

Før jeg vil komme med min løsning, stiller jeg gjerne opp som en person du kan snakke med upartisk. Er selv 21år, så it kinda fit that way.

Men tilbake til hva jeg vil anbefale, er at du førstkommende mandag, oppsøker din fastlege og får sendt en henvendelse til DPS i ditt distrikt. Evt. oppsøke en psykolog selv. (Dette koster dog penger, og psykatrisk psykepleier er ikke noe dårligere i første fase.)

Mtp. på det økonomiske aspekter, ville jeg evt. tatt kontakt med NAV, eller komme så fort igang med en behandler som kan være til hjelp psykisk og praktisk når det kommer til materalistiske oppgaver.

 

Jeg går ut fra at du har fagbrev? Litt mere info om bo osv. kunne vært best. Om du bor hjemme, for all del, flytt imorgen!

 

Venter med en update fra deg, Guest_abcd_*_*. Det er håp, er bare å finne det...

 

Birger (Tar forbehold om evt. typos.)

[Gjest Guest abcd (trådstarter)]

Jeg går ut fra at du har fagbrev? Litt mere info om bo osv. kunne vært best. Om du bor hjemme, for all del, flytt imorgen!

 

Venter med en update fra deg, Guest_abcd_*_*. Det er håp, er bare å finne det...

 

Birger (Tar forbehold om evt. typos.)

 

 

Hei og takk for all støtte folkens, det hjelper. Har foresten fagbrev og bor ikke så langt unna Drammen. Foreldrene bor ikke sammen, så de hakker ikke på hverandre nå, heldigvis! Men har litt lite kontakt med pappa for tiden.. Men det er vel pga noe mamma sa engang i tiden.

 

Men har ikke penger til hverken lege eller noe annet, og fastlegen min er en times kjøring unna her jeg oppholder meg nå.. Måtte ut hjemmenifra, følte jeg bare råtna der, ingen venner, trangt og gyselig rom og ikke noe gjøre. Ble endel triste kvelder der.. Men for ca 3,5 mnd siden fikk jeg meg en kjæreste, vi har det bra sammen, selv om det er noen opp og nedturer der også.. Og jeg bor i andre etasjen sammen med hun for tida. Men i denne helga skulle hun bort, fra fredag til søndag, så jeg fikk kun sett hun tidlig på fredag før jeg dro til jobb (vikar jobb, ikke noe fast) og får ikke sett hun før kvelden i morgen.. For mange er ikke det lenge i det hele tatt, men jeg følte at jeg var godt på vei til og falle sammen nå snart, og gjorde det i dag.. Klarte ikke konsentrere meg om noe, gråt og var lei meg for alt..

 

Jeg høres vel egoistisk ut nå, men jeg hadde virkelig trengt hun denne helgen.. Det eneste som holder denne driten fra og bryte ut er kjærlighet og omsorg, men når hun plutselig var borte, så var det gjort...

 

Jeg har vel ikke snakka med så mange om dette. Jeg har liksom alltid vært den folk har prata med når de har hatt det vanskelig, og ikke noe er bedre enn og se gode venner komme seg tilbake på beina igjen, det gir meg en god følelse av og bety noe. Men nå får jeg ikke gjort det, for jeg faller sammen selv. Jeg liker ikke være så svak, jeg skal ikke være det, jeg vil være den folk kan støtte seg inntil.. Har to kamerater som sa til meg engang, at om ikke jeg hadde vært der for dem, så hadde de nok ikke levd den dag i dag.. Jeg vil så gjerne fortsette og ha den rollen.

 

Jeg trodde jeg var kvitt disse tvangstankene mine men noen av dem kom tilbake i dag, noe som var en fæl nedtur.

Og jeg tror kanskje baserer for mye av livet mitt på dama, for så lenge jeg og hun har det bra, så er det meste andre bare småting.

 

Og siden det er kjæresten min som oftest holder meg oppe (ikke at jeg legger tyngden over på hun) så har jeg fått vite av mamma og typen hennes at jeg bare tenker på fitte.. Ikke noe hyggelig da dette er veldig langt fra sannheten.. Jeg er veldig glad i kjærligheten og omsorgen jeg får, spesielt når man kan legge seg ned ved siden av hun og føle seg helt trygg.. Men den forsvant jo i helga.. Mulig jeg er egoistisk her.

 

 

 

Forøvrig så vil jeg gjerne si en stor takk til alle som har kommet med innspill, og en stor takk til hesten og Birgir for tilbudet om og snakke med meg Setter stor pris på det.. Mulig jeg skriver neste innlegg som brukeren min her, vi får se..

[MindTooth]

Hmm, Birger

 

Det som slår meg både positivt og negativt, er dama de. Hun er både den personen som holder deg oppe når hun er å nærheten, men også den som kanskje får tankene til å svirre når hun reiser bort. (Legger _ikke_ noe skyld på henne, men roller hun spiller i livet ditt.)

Er veldig sikkert, at det siste du vil, er å skuffe henne bort. Jeg får være så ærlig som at du må løse dette, helst med henne, ihvertfall få gjort det. Jeg vet ikke om dere snakker sammen eller ikke. Men ikke vær redd for det, om hun således skulle gå fra deg, er hun ikke verdt tia. Men tror da hun er bedre enn som så..

 

Beklager å si det, men det er mora de som er ei fitte. Pluss typen! Hadde en av mine foreldre sagt noe slikt, ville det raskt blitt et stort sår i munnvika.. Viser bare hvor dårlig moren din egentlig har det. Noe som ikke skulle gått utover deg i førsteomgang.

 

Litt praktisk. Om du får fastlegen din til å sende en henvendelse til DPS. Tror forsåvidt at du kan bruke hvilken som helst lege. DPS er gratis da dette er kommunalt.

 

Hvorvidt du føler deg trygg når du ligger ved siden av henne. Gjennspeiler virkligheten noe annet. Så jeg vil anbefale at du bruker det som et mål; føle deg trygg 24/7 uten hjelp av din tjei.

 

Flott og alt det der med at du vil hjelpe alle andre. Har vært slik selv, men er vel den som kanskje har trengt mest hjelp eller en del av det. Så jeg vil bare at du satser KUN på deg seg. Bli frisk som faen. Det er da du kan være til hjelp for andre. Vet selv hvor godt det føles å hjelpe andre når man ikke har det så bra selv. Men i det lange løp, hjelper ikke det deg.

 

Driver å ser på True Blood nå, så jeg må tilbake. Vil dog sjekke tråden etterpå. Men vil bare benytte linjen til å si at åpen dialog med partneren din er det viktigste i prossessen å bli frisk. Om du blir akseptert der for den du er, så kanskje du ikke er så verst allikevel.

 

Birger

[Gjest Gjeste-hesten]

Jeg må si jeg fortsetter å kjenne meg igjen i det du sier.

Spesielt det med du er den folk har prata med når de har hatt det vanskelig, men som selv ikke klarer å snakke om det når du har det vondt.

 

Og det med kjæresten din. Jeg hadde en kjæreste for en tid siden, før jeg fikk sammenbruddet. For meg var hun et lokk som gjorde at det ikke "kokte over". Du forstår vel selv at du er litt vel avhengig av henne, og at det ikke er helt sunt. Det eneste tipset jeg kan gi deg er å forberede deg på at liv uten henne. Få venner osv., selv om det ikke trenger å bli slutt. Du trenger flere ben å stå på. Da jeg fikk kjæresten min dytta jeg vennene mine unna. Ganske dumt...

 

(Mulig jeg skriver mer her senere, men er litt opptatt nå...)

[Gjest Gjeste-hesten]

Må bare si at Mindtooth/Birgr her sa veldig mye bra!

[Gjest Guest_abcd_*]

Beklager skriveleifen Birger

 

Jeg håper selv at jeg kan fikse opp i dette med hjelp av venner og kjæresten.. Familien er omtrent et ukjent ord.. Den nærmeste familien bor flere timer unna, så er ikke så mye støtte og skaffe der egentlig.

 

Jeg har innsett selv at jeg er altfor avhengig av dama, og det kan være stressende for hun. Jeg ber sånn forsiktig om hjelp fra andre venner, men noen ganger virker det som om det er bare ord.. Av og til virker det som jeg er bare en belastning for folk, og så sitter jeg igjen og lurer på om folk ikke hadde hatt det mye bedre uten meg.. Det er en fæl drøm/tanke jeg har lenge, hvem ville brydd seg om jeg forsvant.. Ville folk savna meg osv?

 

Tror jeg må ta et oppgjør med meg selv snart..

[MindTooth]

Som sagt, det du trenger er noen som er der for "deg" og kun vil hjelpe "deg". Og det er der jeg mener DPS kommer inn.

 

Birger

[Gjest Guest_abcd_*]

DPS?

 

 

Vel, etter en litt lengre periode med gode dager ser de negative ut til å komme.. Det skjærer seg med dama ser det ut som, noe som også betyr at jeg må flytte hjem igjen, til et trangt og jævlig rom hvor jeg kommer til å grave meg lengre ned..

 

En av mine bedre venner har vist sin sanne side, og han er ikke noe annet en drittsekk, en sexgal drittsekk vel å merke.

 

Jeg mista vikarjobben min på grunn av at det ikke var noe mere for meg gjøre, forståelig nok. Men det betyr null penger, gjeld og jeg kan ikke få kjøpt noen julegaver til noen. Har litt under 100 kr igjen, og det er ALT jeg har.

 

 

Veit bare ikke hva jeg skal gjøre, blir bare sittende og tenke.. Jeg graver min egen grav tror jeg.

[MindTooth]

DPS = Distrikt psykiatrisk senter.

 

Ja, nå er det vel omtrent en måned siden vi forslo at du skulle søke hjelp. Så vet egentlig ikke hva du vil.

Men hva som måtte skjære seg, så trenger det ikke være verdens ende.

 

Birger

[DuTTZi]

Du burde gå til fastlegen din og si at du ønsker deg en henvisning til psykolog. Han/hun vil kunne hjelpe deg med å tenke analytisk om dine problemer (hva er problemet, er problemet konstant?) og hvordan du kan "løse" problemet (hva ønsker du, hva tror du vil hjelpe?).

 

Uten at jeg har noe erfaring med terapi (ennå) så er mitt inntrykk at dialogen med psykologen ofte bidrar til å "åpne øynene" til pasienten - for mulighetene! Når man f.eks er deprimert så blir man ofte også deprimert av å være deprimert, det blir en nedadgående spiral. Deprimerte tanker mater flere deprimerte tanker, og kort sagt kan man si at man får en uforholdsmessig negativ holdning til verden rundt seg og seg selv. Psykologen kan hjelpe deg med å "bryte" ut av dette mønsteret, og gir deg teknikker for å takle eventuelle tilbakefall på egen hånd.

 

Oppsøk hjelp. Det er ikke noe "mystisk" rundt terapi og psykologen. Psykologen vet om mange teknikker (fundert i vitenskaplige forskning) for å vende nedadgående spiraler oppover!

[Suppekatten]

Hei

Har hatt det langt fra så vanskelig som deg, og jeg skjønner godt at slike vonde ting går langt innpå seg og at man forestiller seg selv gjøre fæle ting er noe som fort kommer i slike situasjoner.


Lykke til videre, og husk at en persons livsstil alltid kan endres

Endret 6. april 2017 av Suppekatten

[DagensDag]

Morn tenkte jeg kunne skrive litt jeg også.

 

Har hatt noe av det samme som heigren med allergi og astma. Det er ikke lett å bli/har vært mobba. Du her dårlig selvtillit og du føler at du ikke duger til noe som helst. Jeg har følt en sånn desperasjon til å føle noe fint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Men jeg er takknemlig for at jeg ikke har vansker den dag i dag. Fortrengelse har reddet meg. Fortiden har sugd for meg så den gidder jeg ikke snakke om.

Jeg har innsett selv at jeg er altfor avhengig av dama, og det kan være stressende for hun. Jeg ber sånn forsiktig om hjelp fra andre venner, men noen ganger virker det som om det er bare ord.. Av og til virker det som jeg er bare en belastning for folk, og så sitter jeg igjen og lurer på om folk ikke hadde hatt det mye bedre uten meg.. Det er en fæl drøm/tanke jeg har lenge, hvem ville brydd seg om jeg forsvant.. Ville folk savna meg osv?

 

 

Nei! du får ikke lov til å tenke slik. Uansett hvordan du tenker så vil folk savne deg. Alle har en positiv side. Du har garantert flere som folk er glad i. Du har dame, det er mere enn det jeg hadde for et halvt år siden. Jeg syntes også dette med sykdommene mine og at jeg bare gjorde at morra mi ble stressa. Disse tankene ødela meg ganske lenge før jeg kom meg igjen og da hadde jeg et mål: Aldri la dumme følelser ta overhånd!

 

Jeg føler sterkt med deg og livet er faen meg ikke lett. Prøv og finn noe som kan få deg til å glemme. Finn en verden du kan flykte til innimellom når du trenger fred. Pc-Spilling har reddet meg her. 

Kommer fra Tranby i Lier, hvor bor du? 

 

 

Håper deg det beste.

 

Dag

Endret 11. januar 2009 av LarsMelvin