Er jeg et monster?

[Hyperio]

Jeg blir lei meg hvis jeg mister min mac i bakken, jeg blir lei meg hvis jeg mister penger. Jeg føler ingenting når noen dør. Jeg føler ingenting når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg, annet en en irritasjon av at de forventer å få noe tilbake.

Jeg blir irritert hvis jeg mister min laptop i bakken, jeg blir forbannet hvis jeg mister penger. Jeg føler sorg og sinne når noen dør. Jeg føler glede og rus når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg.

 

No disrespect, men jeg tror jeg er mer normal enn deg. Jeg tror ikke du har noen psykisk sykdom, men tror rett og slett du er litt egoistisk og kald.

 

Og forresten, ikke les symptomer på sykdommer. Jeg har inbilt meg å ha alt fra angina pectoris til tuberkulose. I hver eneste sykdom jeg leser om finner jeg noe jeg kjenner meg igjen i.

[Gjest Gjest]

Du høres ut som meg. Samme alder, blir aldri forelsket, savner aldri noen. Bestemoren min døde for noen år siden og jeg klarte ikke gråte en gang. Var liksom ikke lei meg av en eller annen grun.

[Gjest Guest_tull_*]

Artig at jeg ikke er den eneste som kjenner meg igjen i dette. Jeg kan ikke si det er noe problem, annet enn at det er pussig i situasjoner jeg burde føle ting. Kjenner tilmed en fyr som minner mye om meg selv, så det kan neppe være uvanlig.

 

Har opplevd mobbing gjennom oppveksten, og det er vel ikke heeelt umulig at ting har blitt slått litt skjevt gjennom noen år med psykisk mørbanking, men kan ikke si jeg har noe problem med mennesker, og liker også andre.

 

Så hvem vet? Kanskje det bare er normalt å være litt opp og ned i løpet av livet, og at jeg må regne med at der ikke hjertet leder vei, gjør i hvertfall hodet det?

[Gjest Baine]

Det roer meg litt å se at jeg er ikke den eneste

 

Det har vært noen svar som kan kanskje hjelpe, så mange likhetstrekk i Schizoid personlighetsforstyrrelse, men igjen kan det være som Hyperio sa. Og er litt enig der, har lett igjennom mange sykdommer for å prøve finne ut om jeg har dem, har tilogmed fått leger til å "forske" litt på meg og kommet fram til forskjellige greier. Men disse sykdommene kan bare bli bestemt av en lege, ikke testet fram, det er aldri ja/nei på sykdommen, bare hvor lik man er likhetstrekkene.

 

Arbakadarba: Den maskin følelsen får jeg noen ganger her og der når jeg faller ut av ting som jeg ikke vil gjøre, oftest når det er familie ting som bursdager og lignende, jeg bare blir borte fordi jeg vil så gjerne vekk fra alle som "liksom" bryr seg og "liksom" vil vite hvordan du har det.

 

Toth: Har tenkt på det også... Jeg kan huske noe godt fra barndommen min, når enn moren min sa jeg var en veldig følsom person og jeg kom til å behandle jenter bra når jeg blir eldre fordi jeg er så følsom. Ble jeg på en måte tilfredstilt, fordi det var veldig tidlig jeg skjønte at noe var galt. Jeg så mamma grine når noe "trist" skjedde i filmer, og at hun ble så glad at hun gråt når noe veldig fint skjedde på tvn, så jeg prøvde kopiere dette, og dette var bra for meg på en måte, fordi jeg ble tilfredstilt når mamma sa jeg var følsom. Jeg tror ikke jeg har fra tidlig alder prøvd å stenge ute følelser, jeg tror jeg har fra veldig tidlig prøvd mitt beste på å få følelser.

 

Noen sa noe om at jeg kankje ikke tillater meg selv å føle, og kanskje det er sant, jeg vet virkelig ikke, men som folk snakker om det å elske noen er det ikke noe jeg vil mer enn å elske noen. Så jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor jeg skulle blokkert eller stengt ute det å føle.

 

Noen sa jeg var egoistisk, jeg tror jeg kan si at jeg er enig, derfor har jeg nå bestemt meg at jeg ikke skal late som jeg får følelser for en jente mer, jeg har skjønt at det å såre noen kan være like vondt som det er godt å elske noen, så for nå tror jeg sex ikke har så mye å si at å såre mange er verdt det.