Er jeg et monster?

[Gjest Baine]

Hei, jeg er en gutt på 17 år. Så mange av dere vil bare si at jeg trenger leve litt lenger for å kunne finne det jeg leter etter, mens noen vil forhåpentligvis kunne hjelpe meg. Norsk er beklagligvis det eneste faget på skolen jeg sliter med, så grammatikken min er på bunn. Men vennligst ikke undervurder meg.

 

Jeg gjorde det nylig slutt med en jente jeg hadde vært sammen med for kanskje 1 måned eller 2, hun var den første av en god del jenter jeg har fortalt sannheten til om hvorfor jeg gjorde det slutt. Jeg følte ingenting. Jeg har vært i forhold så lange som opptill 6 måneder, uten å føle en damn sh!t. Jeg har prøvd å starte forhold uten å ha sex, det har ikke endret noe. Jeg har prøvd å bare være sammen med en slik venner er, men med tanken i bakhodet at hun her vil jeg noe mer med. Ingen forskjell, ingen følelser. Tanken på om jeg var homofil har jeg gått forbi for flere år siden, det kan jeg trygt si at jeg ikke er.

 

Med et sterkt ønske om å finne ut hvorfor jeg ikke får følelser har jeg gått inn i meg selv for å se hvordan jeg er som person, om det kanskje er noe med meg som er galt. Jeg har lett igjennom mange unnskyldninger til hvorfor jeg er som jeg er, og mislykket. Jeg fant også ut at jeg har aldri følt savn for noe eller noen. Jeg har hatt lyst på ting som godteri, brus og sånt, men det er vell ikke savn? Jeg husker godt en gang når jeg var liten, sånn 6-7år gammel, jeg var med faren min og mine søsken i Thailand, så kom moren min ned etter 1 måned, jeg hadde nesten glemt hun. Og det brydde jeg meg ikke noe om. Jeg tenkte ikke engang på det, før nå. Gjennom min oppvekst var også faren min borte fra perioder opptil et halvt år. Gangene jeg tenkte på han var når noen minnet meg om han, og da var det bare minner, ikke noe sterkt ønske til å være med pappaen min.

 

Jeg har også tenkt på hva jeg følte når noen i min familie døde, jeg husker godt sist, 1 år siden, begravelse og alt. Jeg gråt fordi alle andre gjorde det, hva ville de tenkt om meg hvis jeg ikke gråt? Jeg følte ingenting.

 

De sier at det som gjør oss mennesker -bottomline- er at vi kan elske.

 

Jeg kan ikke elske.

 

Er det noen som vet noe om dette? Hva årsaken kan være? Hva som kan gjøres for å endre dette? Hva som helst?

[Timeo]

Føler du deg deprimert?

[aluxez]

dette med hvem du savnet når du var liten tror jeg ikke har særlig mye å si. De fleste barn driver ikke å savner folk de ikke har sett på måneder.

[Gjest Baine]

Føler du deg deprimert?

 

Vell, jeg har gått igjennom tanken på om det er det som er mitt problem. Men føler meg mer tom. At det ikke er noe der, fordi det er rett og slett bare tomt.

 

Jeg blir lei meg hvis jeg mister min mac i bakken, jeg blir lei meg hvis jeg mister penger. Jeg føler ingenting når noen dør. Jeg føler ingenting når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg, annet en en irritasjon av at de forventer å få noe tilbake.

[Crazy_Man]

Du er kanskje litt mye "innestengt" i deg selv, prøv å frigjøre deg litt

aner ikke hvordan desverre, den delen må du finne ut av selv

[aluxez]

Føler du deg deprimert?

 

Vell, jeg har gått igjennom tanken på om det er det som er mitt problem. Men føler meg mer tom. At det ikke er noe der, fordi det er rett og slett bare tomt.

 

Jeg blir lei meg hvis jeg mister min mac i bakken, jeg blir lei meg hvis jeg mister penger. Jeg føler ingenting når noen dør. Jeg føler ingenting når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg, annet en en irritasjon av at de forventer å få noe tilbake.

 

har faktisk lest en artikkel om akkurat det. De nevnte noe om at ikke alle mennesker var "sosiale" dyr.

 

spiller du mye data?

[Manuzet]

syns du gjerne skulle gjøre slik han crazy-man sa! prøv å frigjør deg sjølv.

 

men prøv å tenk positivt og huske gode gamle minner.

[Gjest Baine]

Du er kanskje litt mye "innestengt" i deg selv, prøv å frigjøre deg litt

aner ikke hvordan desverre, den delen må du finne ut av selv

 

Vell, det er nettop det. Jeg tror jeg har funnet en måte å gjøre det. Mer vil jeg helst ikke si om det. Det har ingenting med selvskading å gjøre.

 

Til Aluxez. Jeg spilte mye data før. Og ja jeg anser megselv som asosial. Jeg liker ikke mennesker. Uheldigvis var jeg heldig med utseende og sånn så sosial har jeg måttet bli. Det er ikke skryt av noen form, ingen her kjenner meg så det har ingen betydning. Jeg sier det bare for info. :/

[Timeo]

Jeg blir lei meg hvis jeg mister min mac i bakken, jeg blir lei meg hvis jeg mister penger. Jeg føler ingenting når noen dør. Jeg føler ingenting når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg, annet en en irritasjon av at de forventer å få noe tilbake.

 

Sånn som du beskriver det her, så har du ikke normale følelsesreaksjoner. Det minner meg om Antisosial personlighetsforstyrrelse, bare at du ikke beskriver deg selv som agressiv. I alle tilfeller er det jo noe du bør snakke med legen din om, for å høre om det er noe som kan gjøres med det. Hvis du ikke er stand til å føle ting som forelskelse, kjærlighet, medfølelse osv. så er ikke dette sånn som det skal være.

[Kimannjer]

Jeg er faktisk litt sånn selv, men jeg er på ingen måte asosial eller deprimert. Jeg har følelser for noen, men det er bare svært få. Jeg savner heller ikke folk mye hvis jeg er borte fra de en stund osv. Da min farfar døde, gjorde jeg nesten litt som deg, gråt fordi andre ikke skulle tro jeg var føleses løs. Men jeg savnet han ikke , og gjør det fortsatt ikke.

 

Så du er ikke den eneste

[Gjest Baine]

Jeg blir lei meg hvis jeg mister min mac i bakken, jeg blir lei meg hvis jeg mister penger. Jeg føler ingenting når noen dør. Jeg føler ingenting når noen tar hånden min og ser på meg og sier de elsker meg, annet en en irritasjon av at de forventer å få noe tilbake.

 

Sånn som du beskriver det her, så har du ikke normale følelsesreaksjoner. Det minner meg om Antisosial personlighetsforstyrrelse, bare at du ikke beskriver deg selv som agressiv. I alle tilfeller er det jo noe du bør snakke med legen din om, for å høre om det er noe som kan gjøres med det. Hvis du ikke er stand til å føle ting som forelskelse, kjærlighet, medfølelse osv. så er ikke dette sånn som det skal være.

 

Hehe.. Jeg har hatt mye aggresjonsproblemer gjennom oppveksten, men jeg har selv lært å takle det. Så jeg klarer unngå å angripe noen for små ting. Hvis jeg vet at ting blir bare værre gjør jeg ingenting, så det er tider en står å slår meg uten at jeg slår tilbake, noe jeg er stolt over at jeg klarer. Ingen impulsive angrep - fengsel, på meg.

[Gjest Baine]

Jeg er faktisk litt sånn selv, men jeg er på ingen måte asosial eller deprimert. Jeg har følelser for noen, men det er bare svært få. Jeg savner heller ikke folk mye hvis jeg er borte fra de en stund osv. Da min farfar døde, gjorde jeg nesten litt som deg, gråt fordi andre ikke skulle tro jeg var føleses løs. Men jeg savnet han ikke , og gjør det fortsatt ikke.

 

Så du er ikke den eneste

 

Hehe fint å vite Men ikke misforstå, jeg er ikke asosial eller deprimert. Jeg liker bare ikke mennesker og føler ingenting, så ikke noen vonde følelser heller.

[Kimannjer]

Jeg er faktisk litt sånn selv, men jeg er på ingen måte asosial eller deprimert. Jeg har følelser for noen, men det er bare svært få. Jeg savner heller ikke folk mye hvis jeg er borte fra de en stund osv. Da min farfar døde, gjorde jeg nesten litt som deg, gråt fordi andre ikke skulle tro jeg var føleses løs. Men jeg savnet han ikke , og gjør det fortsatt ikke.

 

Så du er ikke den eneste

 

Hehe fint å vite Men ikke misforstå, jeg er ikke asosial eller deprimert. Jeg liker bare ikke mennesker og føler ingenting, så ikke noen vonde følelser heller.

 

Men det gjør jeg da, jeg liker folk, møte nye mennesker osv.

[Thewiz]

Jeg tror problemet ditt ligger i det at du ikke lar deg føle noe, og ingen av oss her inne vet hvorfor du har det slik eller hvordan du kan løse dette problemet. Eneste løsningen er deg selv. Dette problemet ditt ligger i hodet ditt, altså rent psykisk, og hva det kommer av vet du kun selv. Jeg tror at du ikke tilater deg selv å føle, hva dette kommer av vet du best selv. Jeg tror også at ingen er tomme av ingen grunn whatsoever. Kanskje det er noe som bekymrer deg, som du egentlig ikke kan gjøre noe med. Følelser har alle mennesker, selv du, du sier du har lyst på brus, godterier og slikt, det er et savn, du savner brusen, du savner goderiet. Jeg mener det ligger noe der.

 

Slike temaer som dette er vanskelige å gi et ordentlig og konkret svar på.

[Gjest Guest_Butters_*]

Har du hørt om Aspergers Syndrom? På det du skriver her kan det virke som om du har det. De som har dette har ofte problemer med nærhet og medfølelse med andre mennesker. Du skriver jo at du ikke liker mennesker også. Er det fordi du trives best alene? Du burde i hvertfall få sjekket det ut:)

[Blåbær]

Snakk heller med legen, tror ikke alle "ekspert" rådene her kan hjelpe deg videre.

[toth]

Det kan være så enkelt som en kraftig forsvarsmekanisme, som har gått for langt.

Jeg har selv en slik mekanisme, som jeg nok bygde opp i barndommen, for å slippe vonde følelser. Jeg er veldig stolt/sta av person, så å grine på skolen f.eks var uaktuelt. Jeg utviklet da på en eller annen måte evnen til å stenge ute vonde følelser, eller potensielt vonde følelser. Presiserer stenge ute, ikke inne.

 

Jeg bruker også dette ifht jenter. Jeg kan ikke huske å ha blitt forelska først noen gang, skjoldet er oppe helt til jeg vet det er "trygt" å la meg selv begynne å få følelser, dvs når det er garantert at hun allerede har følelsene på plass. Småbetatt og slikt kan jeg jo bli, men de skikkelige (potensielt vonde) følelsene kommer ikke før jeg lar dem komme.

I og for seg en god ting, for meg. Fører til at jeg er tilfreds, happy og positiv konstant. En enorm evne til å se ting fra den lyse sida.

 

Men så merket jeg det samme som deg. Å stenge ute slike følelser i lengden, gled over i automatikk. Jeg følte generelt mindre, kom på jeg ikke hadde grått på 16 år.

Da det ble slutt med dama gjennom 3 år, og jeg ikke klarte å bli særlig lei meg eller grine - selv om jeg virkelig prøvde, da jeg er fullstendig klar over det er en normal reaksjon - begynte jeg å tenke. Jeg kunne heller ikke glede meg i særlig grad.

 

For ikke å dra dette for langt, og gjøre det enkelt; Å stenge ute/unngå følelser over tid, fører til sviktende evne til å bringe frem følelsene i det hele tatt, noe som ikke er udelt positivt.

La oss si dette er følelseskurven til en "normal" person:

---^--'\____/\/''''------'\_/'---- masse svingninger, både topper og bunner. Forskjellen mellom topp og bunn er radikale, og svingingene og følelsene i seg selv føles derfor mye sterkere, enn min kurve: ~^~~^^~^^^~~^^^^~~

Jeg tillater meg ingen bunner, og mister dermed evnen til å ha særlige topper. Trist men sant, dog et valg man tar, om man vil betale den prisen for det positive som kommer ut av det.

Endret 16. oktober 2008 av toth

[Warz]

Hørt om Schizoid personlighetsforstyrrelse ?

 

Det kan virke som om du har veldig mange av trekka.

Schizoid personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved en manglende interesse for å være sammen med andre mennesker, manglende opplevelse av behov, ønsker og begjær, manglende evne til å uttrykke følelser og sosial ufølsomhet. Vedkommende opplever ingenting intenst og er likegyldig overfor mennesker og aktiviteter. Noen ganger har personer med denne lidelsen mange fantasier og kan uttrykke seg gjennom kunstneriske aktiviteter.

 

Schizoid personlighetsforstyrrelse (F60.1 i ICD-10) er preget av introspeksjon og sosial tilbaketrekning. Det sentrale ved tilstanden er mangelen på emosjonell varme og kontakt. Schizoide er reserverte, mangler interesse for andre mennesker og de daglige ting. De lever isolert, har få behov og søker ikke følelsesmessig kontakt. Seksualitet kommer ikke i første rekke. I stedet investeres mye energi på andre interesser, for eksempel frimerker. De har ofte jobber som kan utføres i ensomhet, og er oftest mer teknisk interesserte enn opptatt av menneskelige relasjoner.

 

Symptomer

 

- få eller ingen aktiviteter gi glede

- emosjonell kjølighet, fjernhet og avflatet affekt

- dårlig evne til å uttrykke følelser

- likegyldig ovenfor ros eller kritikk

- ingen seksuell interesse

- foretrekker soloaktiviteter

- opptatt av fantasier og introspeksjon

- ikke behov for vennskap eller fortrolighet - manglende fornemmelse for situasjoner (normer og konvensjoner)

[leech]

Kjenner meg skremmende mye igjen i hva du skriver.

[SSSø]

Kjenner meg skremmende mye igjen i hva du skriver.

Jeg også.

 

Har aldri grenet i noen begravelse. Har aldri savnet faren min når han reiser vekk. Er jo praktisk å ha han hjemme, men noe savn har jeg ikke. Aldri vært skikkelig forelsket (har hatt 3 forhold, alle på over 1 år, ett på 2, og har dame nå), men mer det samme som med faren min; det er praktisk å ha en dame du vet er der for deg. De siste årene har jeg mistet en del venner pga jobben gir meg lite fritid (skal snart på jobb nå, jeg...bare 3,5 timer til), blir jeg lei meg av det? Nei. I tillegg, når det gjelder jobben, hvis jeg må gjøre ting jeg ikke liker (med jobben jeg har er det alltid ting som er kjipe) "forsvinner" jeg ofte fra omverden. Tenker ingenting, verken på arbeidet eller på andre ting, blir på en måte en "maskin". Merker ikke om jeg fryser, er sulten, sliten eller noe. Og folk må nesten dunke meg i skulderen for å få kontakt med meg.

 

Jeg er også sosial, ikke agressiv eller deprimert.

 

Men jeg har heldivis et par ting som kan få frem følelsene. Reiser jeg vekk tar det for eksempel ikke mange dagene før jeg savner søstrene mine...veldig. Får jeg en gave av noe slag (bursdag, jul osv) blir jeg nesten lei meg for at noen vil gi meg noe jeg selv ikke syns jeg fortjener. I tillegg savner jeg alltid årstidene. Eller; jeg syns alltid sommeren er for kort og jeg fikk for liten tid til å være på stranden, reise, bare sitte ute og chille osv. Samme med vinteren; alt for liten tid til å stå på snowboard og gå på ski. Disse tingene har jeg utrolig sterke følelser for, mens andre ting enn dette føler jeg lite for.

 

 

Men jeg har et fint liv selv om...

 

 

 

edit: angrer på at jeg var logget inn da jeg skrev dette, men la gå...

Endret 17. oktober 2008 av Arbakadarba