Hva får man igjen for produktet?

[Stresset_Faen]

Jeg har lest ganske mange forskjellige formler for hva man kan kreve av butikken om man vil ha et produktkjøp hevet. Noen sier det er prisen delt på år + noen renter, andre sier at det er mer.

 

Noen som har noen regnestykker man kan gå utifra og hvor man har hentet disse ifra? Jeg vet fx at gjensidige har 40% prisavskrivning det første året, men det er noe de færreste av slike regnestykker tar hensyn til.

[Gjest Slettet+891234]

Viser til et tidligere innlegg:

 

Det skal bemerkes at utgangspunktet for vederlagsberegningen er normal brukstid for tilsvarende gjenstand, ikke teknisk levetid eller reklamasjonstid.

 

Med visse forbehold kan man oppstille følgende formel:

(kjøpesum) + (renter av hele kjøpesum fra betalingsdato) - ((kjøpesum / normal brukstid) * tid gjenstanden er brukt) = utbetalt

 

Ovennevnte "formel" bygger i stor grad på retningslinjer som fremkom i Høyesteretts avgjørelse A-møbler-dommen. Forsinkelsesrenter regnes ut ved hjelp av forsinkelsesrente.no.

[BennyXNO]

Butikken kan utbetale hele kjøpesummen.

 

Hvis butikken krever bruksfradrag har kjøper krav til å få renter på hele beløpet fra den dagen han betalte varen. Som Sindres skriver så regner man ut rentene på forsinglsesrente.no.

[TEE]

Jeg har lest ganske mange forskjellige formler for hva man kan kreve av butikken om man vil ha et produktkjøp hevet. Noen sier det er prisen delt på år + noen renter, andre sier at det er mer.

 

Noen som har noen regnestykker man kan gå utifra og hvor man har hentet disse ifra? Jeg vet fx at gjensidige har 40% prisavskrivning det første året, men det er noe de færreste av slike regnestykker tar hensyn til.

Nå vil avskrivingen avhenge litt av hva som er forventet levetid på produktet også. Selger kan også kun kreve fradrag for "vesentlig nytte", noe som betyr at en kranglete kunde f.eks. kan hevde at det ikke skal avskrives noe for de 2 månedene produktet har vært service etc. (tenkt eksempel).

 

Nå fikk jeg faktisk i dag en FTU-dom angående bærbar PC, hvor FTU sier at levetiden på en laptop vil regnes tilsvarende reklamasjonstiden som er 5 år, og avskrivning for vesentlig nytte er 20% per år kunden har maskinen. Hva som gjelder andre produkter vil jo da variere litt.

 

I denne spesifikke saken hadde kunden blitt "avspist" med 40% av kjøpesummen etter 3 1/2 år, noe han ikke var fornøyd med, og han fikk FTU med seg på dette.

 

Har ikke hatt tid til å finlese regnestykkene til FTU, men antar at de har gjort ting riktig

[BeFs]

Nå skal jeg ikke begi meg så veldig langt ute på området jeg vet svært lite om, men:

 

Dette er et halvveis vanskelig regnestykke. Men morarente på en bruksgjenstand kan ikke bare beregnes ut i fra kjøpesummen. Hvis du har brukt PCen i 2 år vil verdien på PCen synke og morarente skal ofte beregnes ut i fra den datoen du reklamerte på PCen eller når problemet oppsto. Men også bruksverdi og forventet levetid på gitte gjenstand skal også beregnes.

 

For å sitere en av mine medarbeidere "det er en stor saus, det er vanskelig å beregne noe uten et fast grunnlag. Man kan ikke bygge solide grunnlag på gelé".

Derfor vil en skjønnsmessig vurdering ofte være aktuelt, men FTU vet hva dem gjør.

 

Men hvis man skylder et eksakt beløp fra en dato er det ikke noe problem å beregne renten.

[Stresset_Faen]

Nå fikk jeg faktisk i dag en FTU-dom angående bærbar PC, hvor FTU sier at levetiden på en laptop vil regnes tilsvarende reklamasjonstiden som er 5 år, og avskrivning for vesentlig nytte er 20% per år kunden har maskinen. Hva som gjelder andre produkter vil jo da variere litt.

 

I denne spesifikke saken hadde kunden blitt "avspist" med 40% av kjøpesummen etter 3 1/2 år, noe han ikke var fornøyd med, og han fikk FTU med seg på dette.

 

40% av summen etter 3.5 år? Om vesentlig nytte er 20% hvert år er det jo faktisk mindre enn hva FTU avgjørelsen sier?

 

Betyr dette at de regner en laptop = 10.000,- og tre år gammel = Du kan få igjen 4000? Siden tre år = 3x20% av kjøpesummen?

[TEE]

Betyr dette at de regner en laptop = 10.000,- og tre år gammel = Du kan få igjen 4000? Siden tre år = 3x20% av kjøpesummen?

Som jeg forsto regnestykket så har de trukket 20% fra kjøpesum for første året, tatt den summen man får fra det og trukket 20% av den igjen for andre året og så videre. Siden det ikke er en sak jeg har vært involvert i før avgjørelsen ble tatt har jeg ikke tatt meg tid til å lese så nøye gjennom den enda

 

Jeg kan poste det nøyaktige regnestykket og ordlyden i den når jeg er på jobb i morgen.

[TEE]

Her er utregningen som FTU la til grunn i en nylig sak. Har fjernet navnene på de involverte partene her, selv om FTUs avgjørelser er offentlige.

FTU_dom.pdf

[Gjest Slettet+891234]

Her er utregningen som FTU la til grunn i en nylig sak. Har fjernet navnene på de involverte partene her, selv om FTUs avgjørelser er offentlige.

Her har de lagt til grunn formelen jeg nevnte over.

 

Bruksvederlag = ((kjøpesum / normal brukstid) * tid gjenstanden er brukt) = ((10999 kr / 5 år) * 3,5 år) = 7700 kr.

[Stresset_Faen]

Her er utregningen som FTU la til grunn i en nylig sak. Har fjernet navnene på de involverte partene her, selv om FTUs avgjørelser er offentlige.

Her har de lagt til grunn formelen jeg nevnte over.

 

Bruksvederlag = ((kjøpesum / normal brukstid) * tid gjenstanden er brukt) = ((10999 kr / 5 år) * 3,5 år) = 7700 kr.

 

heh.. Jeg syntes virkelig disse summene er helt absurde. Klart, de er nok i tråd med loven så det er ikke det jeg sikter til, men jeg bare ser for meg et fire år gammelt tv av størrelse 32" til lett 26000,- når et siiiinnsykt mye bedre tv nå koster lett kun 5000,- ved tilbud..

[Alastor]

Hvor mye en NY tv koster har INGENTING med saken å gjøre. Utregning er på bakgrunn av levetid til produktet man har kjøpt, og rente basert på kjøpsdato.

 

Slik er loven. Forhold deg til den.

[Gjest Slettet+891234]

heh.. Jeg syntes virkelig disse summene er helt absurde. Klart, de er nok i tråd med loven så det er ikke det jeg sikter til, men jeg bare ser for meg et fire år gammelt tv av størrelse 32" til lett 26000,- når et siiiinnsykt mye bedre tv nå koster lett kun 5000,- ved tilbud..

Vel, nå kommer jo spørsmålet om bruksvederlag opp kun i forbindelse med heving av kjøpet. Heving er siste utvei, og betinger kvalifiserte avtalebrudd. At prisfallet på elektroniske varer gjør omlevering relativt "billig" - kostnadsforskjellen mellom avhjelp og heving øker - bør for selger være et ekstra incentiv til effektiv avhjelp.

 

I ditt eksempel kan selger ved å tilby omlevering unngå at hevingsspørsmålet i det hele tatt kommer opp - og dermed spare tusenvis av kroner.

 

Utregning er på bakgrunn av levetid til produktet man har kjøpt, og rente basert på kjøpsdato.

Brukstid.

[Alastor]

Okei . Hva er forskjellen?

[Gjest Slettet+891234]

Okei . Hva er forskjellen?

I brukstid-vurderingen rommer flere momenter, bl.a. utskiftningstakt. En LCD-TV kan eksempelvis ha en teknisk levetid på 30000 timer, mens Ola Nordmann bytter den ut etter 5000 timer (tilfeldig valgte tall).

 

Den årlige nytten vil videre være avhengig av den normale brukstid for den aktuelle type salgsgjenstander. Et ytterpunkt vil her være den fysiske levealder ved normal bruk. Men denne levealder bør justeres ut fra den brukstid som slike gjenstander har i praksis. Denne brukstid vil normalt være kortere og vil for møbler blant annet være påvirket av svingninger i kjøpernes smak, livsmønster og private økonomi. Ut fra de opplysninger som foreligger, finner jeg det for denne type møbler naturlig å regne med en gjennomsnittlig brukstid på ca. 10 år. Det er en slik gjennomsnittsbetraktning som etter min mening bør legges til grunn ved fastsettelsen av det nyttevederlag som skal komme til fradrag.

 

Hele dommen for de interesserte.

 

2002-02-07. Rt 2002 173. Norges høyesterett - dom.

 

Parter:

A-Møbler AS. Hjelpeintervenient: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (advokat Bjørn Stordrange) mot Andrea V. Simensen Eljarbø. Hjelpeintervenient: Forbrukerrådet (advokat Sven Eriksrud).

 

Saksnummer:

[37-2002]

 

Publisert:

Rt. 2002 s. 173

 

Dommer Flock:

 

Saken gjelder oppgjøret etter heving av et forbrukerkjøp og reiser spørsmål om omfanget av selgerens plikt til å svare rente av kjøpesummen, jf. kjøpsloven § 65 annet ledd, utmåling av vederlag for kjøperens nytte av salgsgjenstanden, jf. kjøpsloven § 65 første ledd, og om forståelsen av uttrykket "gjengs pris ved overtakelsen", jf. kjøpsloven § 69 første ledd, når kjøpet er foretatt på utsalg.

 

Andrea V. Simensen Eljarbø kjøpte 29. januar 1993 et møblement som besto av sofa, gyngestol og puff hos A-Møbler AS for kr 14 990. Prisen var nedsatt fra kr 20 750. Knapt 3½ år senere, sommeren 1996, reklamerte hun som følge av at stoffet revnet flere steder. Etter forhandlinger mellom partene sendte kjøperen saken over til Forbrukerrådet, og senere til Forbrukertvistutvalget. Dette utvalget fattet 1. mars 1999 vedtak som bygde på at kjøperen ved rettidig reklamasjon hadde hevingsrett. Vedtaket gikk ut på at selgeren mot å få stilt møblene til disposisjon, pliktet å betale kr 13 550 til kjøperen. Dette beløpet svarte til den opprinnelige pris på kr 20 750, fratrukket et vederlag på kr 7 200 for kjøperens bruk av møblementet. I tillegg til dette kom så rente av den fulle kjøpesummen regnet fra den dag kjøperen betalte, og av ytterligere kr 5 760 – som var erstatning beregnet som differansen mellom kjøpesummen og den opprinnelige prisen – regnet fra en måned etter påkrav, 22. november 1996.

 

A-Møbler AS godtok ikke vedtaket og brakte saken inn for Oslo byrett, som 18. februar 2000 avsa dom med slik domsslutning:

 

"1. A-Møbler frifinnes.

 

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

 

Byretten bygde sitt resultat på at kjøperen hadde reklamert for sent.

 

Andrea V. Simensen Eljarbø anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 24. januar 2001 avsa dom med slik domsslutning:

 

"1. A-Møbler AS dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale 7.790 – syvtusensyvhundreognitti – kroner til Andrea Simensen Eljarbø med tillegg av 18 – atten – prosent årlig rente av 14.990 – fjortentusennihundreognitti – kroner fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 – tolv – prosent årlig rente til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten."

 

Lagmannsretten tilkjente ikke erstatning, men var ellers enig med Forbrukertvistutvalget.

 

Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

 

A-Møbler AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til spørsmålet om selgeren skal betale renter av den fulle kjøpesummen på kr 14 990, slik lagmannsretten kom til, eller om det bare skal regnes renter av det nettobeløp på kr 7 790 som fremkommer etter at det er gjort fradrag for det vederlag kjøperen skal belastes for bruken av møblene.

 

Andrea V. Simensen Eljarbø har motanket. Motanken gjelder for det første fastsettelsen av nyttevederlaget til kr 7 200, og for det annet et krav på erstatning som lagmannsretten ikke tok til følge.

 

Høyesteretts kjæremålsutvalg ga 29. juni 2001 tillatelse til anke og motanke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi og henviste ankene til behandling i Høyesterett. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har erklært hjelpeintervensjon til støtte for A-Møbler AS. Forbrukerrådet har tidligere både for byrett og lagmannsrett, og nå for Høyesterett, erklært hjelpeintervensjon til støtte for Andrea V. Simensen Eljarbø. Det er fremlagt erklæringer fra den ankende part og fra to vitner, mens ankemotparten, Andrea V. Simensen Eljarbø, har avgitt forklaring ved bevisopptak.

 

Den ankende part, A-Møbler AS, har med støtte av hjelpeintervenienten i hovedtrekk gjort gjeldende:

 

Lagmannsretten har kommet til at selgeren skal betale tilbake kjøpesummen på kr 14 990 med fradrag for det vederlag på kr 7 200 som kjøperen skal betale for den nytte hun har hatt av møblementet. Lagmannsretten har deretter regnet renter av de kr 14 990, og dermed av et annet og langt høyere beløp enn det som selgeren skal betale. Dette er uriktig, og lagmannsretten gir heller ingen begrunnelse for at rentene skal beregnes av brutto kjøpesum.

 

Etter kjøpsloven § 65 annet ledd jf. § 71 skal selgeren betale rente etter lov om forsinket betaling, for tiden 12 prosent årlig. Renten løper allerede fra den dag kjøpesummen ble betalt, dette til tross for at selgerens tilbakebetalingsplikt tidligst oppstår når hevingskravet fremsettes. Det er således en fiksjon at kjøperen har et forfalt krav allerede fra det tidspunkt kjøpesummen blir betalt. Lovens ordning slår følgelig meget ugunstig ut for selgeren i et tilfelle hvor mangelen først kommer til syne over tre år etter leveringen. Til sammenlikning beregnes renten ved hevingsoppgjør etter avhendingslova ved salg av fast eiendom først fra en måned etter at hevingskravet er avsendt. I et tilfelle som det foreliggende, stenger ikke ordlyden i kjøpsloven § 65 for at renteberegningen begrenses til det nettobeløp som selgeren skal betale, og underrettspraksis gir støtte for en slik fremgangsmåte.

 

På den annen side oppstår kjøperens plikt til å betale nyttevederlaget etter hvert som kjøpsgjenstanden brukes. Vederlaget akkumuleres over hele bruksperioden, og kan derfor ved en renteberegning ikke hensyntas med fullt beløp allerede fra det tidspunkt salgsgjenstanden ble overlevert. Rettstekniske hensyn tilsier at renteberegningen i oppgjøret mellom partene ikke skjer ved noen gjennomsnittsberegning av kjøperens nytteverdi, men derimot ved at det gjøres fradrag for denne verdien før det beregnes renter av kjøpesummen.

 

Utmålingen av nyttevederlaget bør knyttes til objektivt målbare kriterier. Det bør således ses hen til hva det ville ha kostet å lease eller leie tilsvarende møbler, eller til den verdireduksjon som kjøperens bruk har ført til. Det er på det rene at verdifallet ved bruk av møbler inntrer raskt og er meget stort. Det avskrives ofte 50 prosent i løpet av de to første årene. Underrettspraksis viser at det i mange tilfeller er utmålt årlig vederlag som i prosent av kjøpesummen ligger vesentlig høyere enn det lagmannsretten har kommet til. I avgjørelser fra Forbrukertvistutvalget blir vederlaget regelmessig utmålt til et beløp som svarer til et årlig vederlag på 12–14 prosent. Lagmannsretten har fastsatt det årlige nyttevederlaget til ca. 13 prosent av kjøpesummen. A-Møbler AS har ikke anket over det fastsatte nyttevederlaget, men verdireduksjonen er markert større.

 

Det bestrides at kjøperen er påført et tap som kan kreves dekket etter bestemmelsene om erstatning i kjøpsloven § 69. "Gjengs pris ved overtakelsen" oversteg i dette tilfellet ikke den pris som var avtalt umiddelbart i forveien. Det årlige januarsalget av møbler i Oslo var fortsatt i gang da kjøperen overtok møblene. I et tilfelle som det foreliggende, hvor selgeren har innrømmet kjøperen betydelig rabatt, har kjøperen i et hevingsoppgjør en særlig plikt til å opptre lojalt. Det innebærer at Andrea V. Simensen Eljarbø hadde plikt til å søke å begrense sitt tap ved å foreta dekningskjøp på det tilbudsmarked som året rundt eksisterer i møbelbransjen.

 

A-Møbler AS har nedlagt slik påstand:

 

"1. A-Møbler AS dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale kr 7 790,– – kronersyvtusensyvhundreognitti – til Andrea Simensen Eljarbø med tillegg av 18 – atten – prosent rente av kr 7 790,– – kronersyvtusensyvhundreognitti – fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 – tolv – prosent årlig rente til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

 

2. A-Møbler AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, samt renter av omkostningene fra forfall til betaling skjer."

 

I motanken har A-Møbler AS nedlagt slik påstand:

 

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

 

2. A-Møbler AS tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser samt renter av omkostningene fra forfall til betaling skjer."

 

Ankemotparten, Andrea V. Simensen Eljarbø, har med støtte av hjelpeintervenienten i hovedtrekk gjort gjeldende:

 

Saken dreier seg om etteroppgjør som følge av at A-Møbler AS vesentlig har misligholdt sin forpliktelse som selger. Det er således ikke tale om å fordele risiko og penger mellom to likestilte parter.

 

Kjøpsloven § 65 behandler kjøperens og selgerens restitusjonsplikt ved heving hver for seg. Selgerens plikt til å betale renter av hele kjøpesummen eksisterer uavhengig av om kjøperen i det enkelte tilfelle skal belastes for et nyttevederlag. Lovforarbeidene viser at loven gjenspeiler et bevisst ønske om å styrke kjøperens stilling. Det erkjennes at lovens rentesats på 12 prosent p.a. er ufordelaktig for selgerne. Den skjevhet som dette fører til, bør i tilfelle rettes opp av lovgiveren, og ikke ved at nyttevederlaget trekkes fra ved renteberegningen.

 

Motanken gjelder for det første lagmannsrettens fastsettelse av størrelsen på det nyttevederlag som kjøperen skal belastes. Kjøpsloven § 65 første ledd bestemmer at selgeren skal godskrives et "rimelig vederlag for vesentlig nytte" som kjøperen har hatt av tingen. Det følger dermed allerede av ordlyden at det verken skal tas hensyn til verdiforringelse eller regnskapsmessig avskriving på tingen i bruksperioden. Det er grunn til å merke seg at kjøperen ved heving ikke har risikoen for at salgsgjenstanden forringes i verdi som følge av at tiden går, jf. kjøpsloven § 66. Kjøperen skal bare belastes verdien av den nettonytte hun har hatt av tingen, etter at det er tatt hensyn til omkostninger, ulemper, irritasjon osv. i forbindelse med at tingen viste seg å ha en vesentlig mangel. Fra det tidspunkt mangelen kom til syne, opphørte nytten fullstendig, selv om møblene fortsatt ble værende hos kjøperen.

 

Ved beregningen av nyttevederlaget må det være riktig å ta utgangspunkt i hva som kan sies å være en forventet leve- eller brukstid for den type salgsgjenstander det er tale om. Lagmannsretten har her regnet med en for kort periode. Passende levetid kan stipuleres til 15 år, og dette gir for en periode på 3½ år et bruksvederlag på kr 3 500. Det er ikke riktig å sette nyttevederlaget høyere som følge av at selgeren etter loven må betale en høy rente av kjøpesummen.

 

Det er en differanse mellom den rabattprisen på kr 14 990 som kjøperen i dette tilfellet betalte, og det som kan sies å være "gjengs pris" for tilsvarende møbler. Lagmannsretten har derfor tatt feil når kjøperen ikke er blitt tilkjent erstatning. Selgeren har skapt det inntrykk hos kjøperen at møblene ble solgt til rabattpris, og kjøperen fikk ikke opplyst at det var tale om møbler som A-Møbler AS ikke lenger skulle ha i sitt assortement. Kjøperen ble følgelig gitt inntrykk av at "de tilbudte varer virkelig er nedsatt", jf. markedsføringsloven § 2. Det bestrides at det eksisterer noe alminnelig rabattmarked for denne type møbler. I en slik situasjon bør selgeren selv ta konsekvensen i form av erstatning ved et senere hevingsoppgjør. Kjøperen bør etter dette tilkjennes erstatning. Kravet utgjør kr 5 760, som svarer til differansen mellom oppgitt førpris på kr 20 750 og kjøpesummen på kr 14 990.

 

Andrea V. Simensen Eljarbø har nedlagt slik påstand:

 

"I. I hovedanken:

 

1. Anken forkastes.

 

II. I motanken:

 

1. A-Møbler AS dømmes til å betale Andrea V. Simensen Eljarbø NOK 14.990 med fradrag for nytte, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til NOK 3.500 med tillegg av 18% årlig rente fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12% årlig rente av NOK 14.990 til betaling skjer.

 

2. A-Møbler AS dømmes til å betale erstatning på NOK 5.760 til Andrea V. Simensen Eljarbø med tillegg av 12% årlig rente fra 22. november 1996 til betaling skjer.

 

III. I begge tilfeller:

 

1. A-Møbler AS dømmes til å betale Andrea V. Simensen Eljarbøs saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer."

 

Jeg er kommet til at Andrea V. Simensen Eljarbøs krav i motanken om at nyttevederlaget bør reduseres, delvis bør tas til følge. Ut over dette kan jeg verken se at anken eller motanken kan føre frem.

 

(1) Jeg tar først for meg anken. A-Møbler AS bestrider her måten lagmannsretten har regnet renter av den kjøpesum som selgeren plikter å tilbakebetale til kjøperen.

 

Det er nå ingen uenighet mellom partene om at møblene hadde mangler som medførte et vesentlig kontraktsbrudd, at kjøperen har reklamert i tide, og at hun følgelig har vært berettiget til å heve kjøpet, jf. kjøpsloven § 39. Tvisten mellom partene gjelder nå utelukkende hvorledes hevingsoppgjøret skal gjennomføres. Det følger av kjøpsloven § 64 annet ledd at det mottatte kan kreves tilbakeført. Dette innebærer at kjøperen må levere tilbake møblene, og at selgeren må betale tilbake kjøpesummen. Heller ikke på dette punkt er det noen uenighet.

 

A-Møbler AS' anke gjelder anvendelsen av kjøpsloven § 65 om "Avkasting og rente ved tilbakeføring". Paragrafen lyder slik:

 

"(1) Heves kjøpet, skat kjøperen godskrive selgeren avkasting som han har hatt av tingen og gi rimelig vederlag for vesentlig nytte han ellers har hatt av den.

 

(2) Dersom selgeren skal betale kjøpesummen tilbake, plikter han å betale rente etter § 71 fra den dag han mottok betalingen."

 

Bestemmelsen gjelder ytelser fra henholdsvis kjøper og selger som kommer i tillegg til den tilbakeføring av salgsgjenstand og kjøpesum som er omhandlet i lovens § 64. Paragraf 65 bygger på det synspunkt at den tilbakeføring som skal skje, også skal omfatte den avkasting og nytte som partene har hatt ved å kunne disponere hovedytelsene. Der denne ytelsen har bestått i et pengebeløp – kjøpesummen – er tilleggsytelsen standardisert ved bestemmelsen om betaling av renter i paragrafens annet ledd. For kjøperens vedkommende kan en bedømmelse av avkasting og nytte lett bli vanskeligere, og § 65 første ledd gir blant annet anvisning på en skjønnsmessig vurdering av den nytte som kjøperen har hatt av salgsgjenstanden. Jeg finner grunn til å fremheve at § 65 i begge tilfeller omfatter en rente/nytte som er akkumulert i løpet av det aktuelle tidsrom, uten noen ytterligere renteberegning. Selgeren skal således ikke betale rentesrente, likeså lite som det er tale om å belaste kjøperen noen rente for pengeverdien av den nytte som ligger noe tilbake i tid.

 

Slik kjøpsloven er bygd opp, med gjensidig tilbakeføring av hovedytelsene i § 64 og med ytterligere utveksling av henholdsvis avkasting og rente i § 65, finner jeg det rimelig klart at selgerens syn på renteberegningen ikke kan føre frem. Dette er også i samsvar med vanlige motregningsregler. Ved å trekke kjøperens nyttevederlag fra kjøpesummen før rentene beregnes, blir resultatet at selgeren ikke betaler rente av et beløp som svarer til nyttevederlaget. Selgeren foretar på denne måten en motregning mellom et rentebærende og et ikke rentebærende krav, uten å gjøre noen justering for renten. Dersom selgeren ønsker å motregne i sitt mellomoppgjør med kjøperen, må det i tilfelle skje ved at nyttevederlaget trekkes fra et beløp som også omfatter de renter som skal beregnes av kjøpesummen. Først på dette nivå i mellomoppgjøret er det som nevnt tale om rentefrie ytelser.

 

(2) Det første punkt i kjøperens motanke gjelder utmålingen av nyttevederlaget. Lagmannsretten fastsatte dette vederlaget til kr 7 200, og nøyde seg med å bemerke at dette er "det samme beløp som Forbrukertvistutvalget kom frem til i sitt vedtak av 1. mars 1999". Om utmålingen av vederlaget heter det i dette vedtaket:

 

"Når det gjelder vederlagskravets størrelse er det klart at dette må utmåles konkret, etter en skjønnsmessig vurdering. Utvalget legger til grunn at klageren har hatt full nytte av de påklagede møbler frem til reklamasjonstidspunktet. I denne perioden finner en at det må svares et vederlag som i størrelsesorden bør avpasses mot selgerens renteplikt. Vederlaget settes derfor til kr 7.200,–."

 

Ut fra det nytte-/avkastingssynspunkt som § 65 bygger på, er en rente på 12 prosent p.a. – som svarer til lovens rente ved forsinket betaling en høy rente. Selv om det i forbrukerforhold bør være en rimelig balanse mellom de ytelser som utveksles mellom partene etter reglene i kjøpsloven § 65, er jeg ikke enig i at nyttevederlaget etter første ledd i denne bestemmelsen bør tilpasses den rente som selgeren skal svare etter annet ledd. Når dette vederlaget skal fastsettes, bør det i hovedsak skje gjennom en vurdering av salgsgjenstandens verdi og den antatte brukstid, foretatt etter en mer objektiv vurdering.

 

Hva verdien angår, vil kjøpesummen normalt gi et korrekt bilde, selv om det ikke kan ses bort fra at verdien unntaksvis både kan være høyere og lavere. Som jeg straks kommer tilbake til ved vurderingen av kjøperens erstatningskrav, er det min oppfatning at verdien i vår sak bør anslås til ca. kr 15 000.

 

Den årlige nytten vil videre være avhengig av den normale brukstid for den aktuelle type salgsgjenstander. Et ytterpunkt vil her være den fysiske levealder ved normal bruk. Men denne levealder bør justeres ut fra den brukstid som slike gjenstander har i praksis. Denne brukstid vil normalt være kortere og vil for møbler blant annet være påvirket av svingninger i kjøpernes smak, livsmønster og private økonomi. Ut fra de opplysninger som foreligger, finner jeg det for denne type møbler naturlig å regne med en gjennomsnittlig brukstid på ca. 10 år. Det er en slik gjennomsnittsbetraktning som etter min mening bør legges til grunn ved fastsettelsen av det nyttevederlag som skal komme til fradrag. Fordeles kjøpesummen over en 10-årsperiode, er det tale om et årlig nyttevederlag på kr 1 500.

 

Det kan reises spørsmål om nyttevederlaget ikke bør settes noe høyere for de første årene. Det er imidlertid viktig å ha en praksis som ikke i unødvendig grad åpner for et usikkert skjønn og tvister. Det er opplyst at det årlig gjennomføres slike hevingsoppgjør i et stort antall. Dette taler for å anvende en slik forenklet beregningsmodell som jeg nå har nevnt. For en periode på 3½ år leder den frem til et samlet nyttevederlag på kr 5 250.

 

Møblene har til dels vært i bruk hos kjøperen også etter at manglene kom til syne. Lagmannsretten har beregnet nyttevederlaget frem til hevingen. Dette er ikke særskilt angrepet for Høyesterett. Jeg bemerker at lovforarbeidene forutsetter at det skal anvendes en nettobetraktning, hvor det også tas hensyn til arbeid og ulempe som mangelen og de etterfølgende forhandlinger har skapt for kjøperen, se Ot.prp. nr. 80 (1986–87) side 118. Fortsatt bruk av en mangelfull kjøpsgjenstand vil derfor ikke nødvendigvis føre til at nyttevederlaget blir høyere.

 

(3) Motanken gjelder også kjøperens krav på erstatning. Det er ikke omtvistet at bestemmelsen i kjøpsloven § 40 første ledd gir det nødvendige ansvarsgrunnlag.

 

Etter § 67 første ledd har kjøperen krav på å få erstattet økonomisk tap som hun er påført ved kontraktsbruddet. I dette tilfellet kreves erstattet prisforskjellen mellom den pris som møblene hadde før salget begynte, altså kr 20 750, og rabattprisen på kr 14 990. Kjøperen har ikke foretatt noe dekningskjøp, og partene er enige om at en eventuell erstatning må utmåles etter bestemmelsen i kjøpsloven § 69.

 

Annet punktum i § 69 første ledd gjelder de tilfeller der kjøpet heves først etter at salgsgjenstanden er overtatt av kjøperen. Kjøpesummen skal da sammenlignes med "gjengs pris ved overtakelsen". Som alminnelig regel kan jeg vanskelig se at "gjengs pris ved overtakelsen" i en utsalgsperiode kan sies å være den nedsatte prisen. I dette tilfellet finner jeg likevel å måtte legge til grunn at markedet for møbler i Osloområdet er slik at mulighetene for dekningskjøp til rabatterte priser både har vært og er til stede i en ikke uvesentlig del av året. Ut fra den lojalitetsplikt som generelt gjelder i kontraktsforhold, har en kjøper plikt til å begrense sitt tap når selgeren misligholder. Når kjøperen i en slik situasjon har kjøpt møbler på utsalg, må tapet vurderes ut fra de muligheter som er til stede for å få kjøpt tilsvarende eller lignende møbler på utsalg.

 

På denne bakgrunn er jeg kommet til at kjøperen ikke kan gis medhold i sitt krav om erstatning etter kjøpsloven §§ 67 flg. for tap ved prisforskjell.

 

(4) Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd må A-Møbler AS erstatte Andrea V. Simensen Eljarbø hennes saksomkostninger for Høyesterett.

 

Motanken er delvis vunnet og delvis tapt. Hver part bør bære sine saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven § 174 første ledd jf. § 180 annet ledd.

 

For Høyesterett har begge prosessfullmektiger innlevert saksomkostningsoppgave som er felles for anke og motanke. I oppgaven har de angitt en skjønnsmessig fordeling mellom de to ankesakene. Fordelingen er nokså ulik, idet advokat Stordrange har angitt sitt arbeid med anken til 1/3 av hele saken, mens advokat Eriksrud har stipulert dette arbeidet til 60 prosent. Når Andrea V. Simensen Eljarbø tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i ankesaken, finner jeg det rimelig å la saksomkostningsbeløpet omfatte halvparten av hennes prosessfullmektigs arbeid med saken, og dette utgjør kr 69 000. Til dette kommer kr 12 960, som er 24 prosent mva. av kr 54 000.

 

Sakens utfall i Høyesterett innebærer at saken for byretten og for lagmannsretten for begge parter er delvis vunnet og delvis tapt. Jeg er derfor kommet til at ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger for disse instanser.

 

Jeg finner det hensiktsmessig å utforme en felles domsslutning som dermed gir et samlet uttrykk for partenes økonomiske mellomværende i denne saken.

 

Jeg stemmer for denne

 

dom:

 

1. A-Møbler AS betaler til Andrea V. Simensen Eljarbø 9 740 – nitusensyvhundreogførti – kroner med tillegg av 18 – atten – prosent årlig rente av 14 990 – fjortentusennihundreognitti – kroner fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 – tolv – prosent årlig rente, til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

 

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A-Møbler AS 81 960 – åttientusennihundreogseksti – kroner til Andrea V. Simensen Eljarbø med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 – tolv -prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

 

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

 

4. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

 

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

 

Dommerne Gussgard, Coward og Dolva: Likeså.

 

[Alastor]

Takk, veldig veldig godt poeng det der, da levetid ofte er høyere enn brukstid .