Tidligere mobbeoffer's tips for dem som blir mobbet

[Bear^]

Synes dette fortjente en liten egen tråd fra min side ettersom mobbing er noe som er blitt alt for vanlig i dagens samfunn både på arbeidsplass og skoler.

 

Min bakgrunn er ganske simpel, ble mobbet i samtlige år fra jeg startet på førskolen til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Hadde min første tur til psykolog allerede i 6 klasse. Den mobbingen jeg ble utsatt for var mer av psykisk art men noe fysisk ble det og (endte en gang med en blyant trødd i ryggen, herlige saker).

 

Lang historie fortalt kort, jeg vet hvordan det er å bli mobbet med andre ord.

 

Grunnen til denne tråden er ganske enkelt å gi mine tips til alle dere der ute som blir mobbet men sliter med å få bogt med problemet.

 

Av erfaring vet jeg at det i ekstremt få tilfeller er fåmælt å ta det opp med den som mobber eller foreldrene hans/hennes. Mye av grunnen ligger hos stokk teit foreldre som tror at deres unge selvfølgelig er gullungen over alle gullunger og han/hun gjør ikke noe sånt.

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er fåmælt i de fleste tilfeller å ta dette opp med skolen og, mye av samme grunn som hvorfor det ikke er vits å ta det opp med mobberens foreldre. Stokk dumme lærere sitter med det i hodet at det ikke foregår mobbing på deres skole og ingen må komme og fortelle dem noe annet.

 

Så hva kan man gjøre? Vel først hva man ikke bør gjøre, vold.

 

Dette ser jeg for ofte der ute blant gode "tips". Deng livskiten av den som mobber. Ja det hjelper i 0,01% av tilfellene, en odds få burde velge. Hvorfor løser ikke vold noe? Vel om du ikke har sagt fra til noen at du blir mobbet av den personene så blir den som mobber satt i stolen som uskyldig offer og du som en lømmel. Løser ingen ting. Om du har sagt fra men ingen ting blir gjort er det fremdeles mobberen som går ut med det lengste strådet for det er fremdeles synd i han som ble "uprovosert" banket.

 

Det beste vil jeg si er å ta dette med helsesøter eller lege, få det bort fra skolen's klør og inn i hendene på kompetente personer. Skolen vil, som sagt, fornekte at mobbing finner sted på deres, perfekte, lille skole, så da er det like greit å få dette ut slik at skolen får en klapp over trynet av virkeligheten. Det som og hjelper godt med ved å gå til helsesøster/lege er at om du vil kan du ta dette videre på kommunelt plan og du har gode beviser for at det er som du forteller.

 

Om du er så heldig som meg som har meget snille foreldre så råder jeg på det sterkeste å snakke med dem om absolutt alt som foregår på skolen av mobbing. Lag dere en dagbok hvor dere forteller dag for dag hva som skjedde, hvor det skjedde og hvem som var innvolvert. Det er mye lettere da når dette skal tages opp med skolen, helst i samsvar med helsesøter. Du har faste beviser og mulig kanskje t.o.m vitner å støtte opp rundt.

 

Å bli mobbet er virkelig helt forferdelig og kan ødelegge mye av livet. Om du som leser dette er en av dem som mobber råder jeg deg til å bruke hjernen til å tenke med, den er ikke bare til pynt.

 

Til du som blir mobbet; hold hodet høyt hevet og la deg ikke knekke. Få hjelp så snart som mulig, jo før du får hjelp dess bedre er det. Å gå å holde på alle tanker og følelser du har fordi du blir mobbet skader deg bare enda mer. Få det ut, om du ikke har foreldre eller de ikke bryr seg, skriv en dagboks log uansett.

 

Min historie ender slik sett godt, men jeg sliter den dag i dag med ettervirkningen av å blit mobbet, 10 år etter at jeg gikk ut av barne/ungdomsskolen. Min psyke er tidvis meget skjør og jeg har problemer med å stole på folk.

 

Mobbing er en forferdelig ting uansett om det er psykisk eller fysisk. Om du er en av de som mobber så vit at du faktisk ødelegger livet for et menneske kanskje så lenge det mennesket lever. Tenkt over det noen gang?

[-Zoso-]

få fler miljøtereapauter og spes. pedagoger inn i skolen. Rent faglig pedagogisk kan en lærer ofte mye, men man trenger også flere i skolen med ekspertise på det sosiale. Jeg ble mobba i slutten av barneskolen og begynnelsen av ungdomsskolen, det ble håndtert så udugelig elendig av lærere og personell på skolen jeg var på at jeg den dag i dag bekymrer meg for unge som går på skolen jeg gikk på!

 

og ja, edit:

 

til dere/du som blir mobbet nå:

Vet det er enkelt å si, men DU må holde hodet høyt. Husk det at de som mobber deg sannsynligvis har det kjipt sjøl og ikke klarer å takle det på en annen måte enn å ta det ut over andre. Jeg ble ganske tilfeldig plukka ut, og mobberne er i dag ganske tragiske (sett i et sympatisk perspektiv) med null utdannelse og mange driver med dop. Jeg selv går snart ut som en av de yngste i norge innenfor min bachelorgrad, jeg har ei sexy og varm kjæreste, mange venner, givende firtid og masse planer for livet mitt. IKKE la en eller annen idiot si at du ikke klarer noe, når det i bunn og grunn er DU som skal gjøre det. Om noen kaller deg stygg? - vel da er de selv så stygge og patetiske at de må rakke ned på andre for å tro at det gjør de noe bedre?

 

DU er flink til noe, DU kommer til å bli noe, INGEN andre kan bestemme om du er en flott person eller ikke - det kan du selv definere ved å være den du er. Og husk, selv om noen kaller deg taper, stygg, feit, spinkel etc. får det være deres greie. Det betyr ikke at DU ikke kan få venner?! Vær kul og grei så vil vanligvis noen være kul og grei tilbake!!!

Endret 12. oktober 2008 av -Zoso-

[Szmekken]

Fint initiativ fra Bjørnen. Nå skal jeg ikke hevde at jeg selv vet hvor skoen trykker, jeg har aldri blitt mobbet, men et lite tips vil jeg likevel få komme med.

 

Å avfeie muligheten for å ta opp dette med skolen og mobberens foreldre tror jeg er farlig. Det er vanskelig å få noen oversikt over problemets omfang når en legger lokk på det. Selv jobber jeg med 9 – 12-åringer i forbindelse med langrennstrening. Her er det ikke sjeldent at barna slenger kommentarer til hverandre. Det er vanskelig for å se hva som er uskyldig fleiping, og hva som kan oppfattes som sårende av barnet det gjelder. Jeg har nulltoleranse for mobbing, men å sensurere barna til det latterlige er heller ikke formålstjenende. Det er ofte vanskelig for en ung mann i min situasjon å knekke de sosiale kodene hos barna, derfor er tilbakemeldinger fra barna selv gull verdt .

 

Det blir veldig kynisk å snakke om at en blir mobbet av en grunn, men de fleste har vel avvikende karaktertrekk som kanskje ikke passer inn i mengden. Selv har jeg nok aldri passet helt inn i mengden, og sånn sett har jeg nok alltid vært et aktuelt offer for mobberne. Det utslagsgivende grunnet til at jeg aldri har blitt mobbet er nok at jeg alltid har satt meg i respekt. Jeg vet jo ikke hva folk har sagt bak ryggen min, men mobbere som har forsøkt seg opp gjennom tiden har alltid raskt funnet ut at det er lite å hente.

 

Å kreve at et stakkars mobbeoffer i 4. klasse skal sette seg i respekt blir for dumt, her er nok videreformidling til foreldre og skole det viktigste, men når en er blitt litt eldre tror jeg det er viktig. En kan ikke forlange andres aksept, men respekt har en krav på …

[Gjest Gjest]

Jeg husker meg på barneskolen, var en av mobberne. Heldigvis har det ikke ødelagt noe for han i ettertid da, og nå 10 år seinere er vi gode venner. På den tiden ante jeg ikke hvordan det var å bli mobbet, og for oss som mobbet var det jo gøy, slemt å si det men det var faktisk det. Var mest psykisk mobbing, presse han oppi vanskelig situasjoner for å få han til å drite seg ut osv. Jeg fikk endel brev med hjem for dette og fikk en skikkelig kjennepreken av foreldrene mine, forbedret meg ganske kraftig etter det, men for dem som mobber er det myye vanskligere å vite hvor grensen går. Husker vi ble sent til rektor fordi det ikke ble igjen noe kjøttdeig til denne personen i 7. klasse i heimkunnskapen. På denne tiden hadde mobbingen bortimot tatt slutt og på den tiden synes jeg det var veldig rart at dette skulle være mobbing, men skjønner jo nå at han det gikk ut over som tidligere har blitt mobbet ganske mye ikke ser helt likt på saken.

 

Ihvertfall i 7-8 klasse fikk vi en ny gutt i klassen, han prøvde å ta over han som på den tiden var min bestevenn og gjorde alt han kunne for å gjøre det jævligst mulig for meg. Han disset meg for hva som helst, jeg var kanskje 0.5-1cm lavere en han og han disset meg fordi jeg var så lav. Hvis jeg skulle hente noe som lå litt høyt kom han alltid med kommentarer osv, i norskstiler skrev han historier som jeg skjønte at egentlig handlet om meg, bare med dekknavn selvsagt, alle skjønte det bortsett fra lærerne. Dette pågikk ganske lenge og han fikk med seg flere til å mobbe meg etterhvert, jeg synes det var ganske flaut å bli mobbet fordi det viser jo rimelig lav sosial verdi, men ihvertfall endte med at jeg sa ifra til foreldrene mine. De tok igjen kontakt med lærerne på skolen som dro han jævlen inn til en samtale, gadd ikke sladre på de andre for det var han ene som alltid fikk med de andre også og de var ikke så ille egentlig. Men han måtte ringe hjem til foreldrene sine og fortelle alt han hadde gjort og det ble slått veldig hardt ned på. De var ikke så høye i hatten etter det nei. Kanskje litt slemt, men jeg må si jeg koser meg når jeg ser at han ikke har noen venner omtrent den dag i dag, mens jeg har ganske mange^^

[Gjest besøkende]

Er ikke enkelt, har upplevd mobbing eller snarere forsøk på det i ungdomskolen,jeg svarte for meg,så fikk jeg bank,til slutt gikk vel han lei, og vi blev faktiskt litt venner...Han var mye større enn meg.

Jeg hadde ett mindre handikapp så jeg måtte slåss en del som liten,med klartegn hjemmefra å gjøre det hvis noen "tok" meg pga handikappet...så det blev slik at de fleste ikke gadd, var for mye bryderi å "ta meg",fikk ju noen runder med juling men det slutta det også, så etter jeg blev 15 har jeg aldrig vart i slåsskamp.

 

Voksen nå.

 

Ligger vel i sakens natur at personal i skolene inn i det lengste vegrer seg for å inrømme mobbing, likaså foreldre el andre foresatte, problemet her er at så kalled professionelle yrkesfolk,som er betalt med våres skattekroner,ikke klarer å hantere akkurat dette problemet.Alltfor mange rapporter om mobbing,selvmord og ellers ødelagte liv pga det til at man ska kunne gjøre som strutsen å stikke huet i sanden.

 

Der ligger vel ansvaret hos politikere,administration og lærerskolen.

 

En liten fotnot; en teori er at det starter hjemme runt kjøkkenbordet hos folk,og voksne sitter å prater f,eks nedsettende om andre foreldre til unger i klassen, og ungene tar med seg ammunitionen til skolen neste dag.

Da skulle det tilsi at desto mer statusorienterte foreldre,desto større risiko dem fostrer en mobber..

[mushi]

En av de som var jævligst mot meg på u.skolen døde faktisk av en overdose kun 17 år gammel. Er grusomt, men jeg må ærlig si at jeg følte meg lettet. Har ikke snakket med noen jeg har gått i klasse med siden jeg slutta på skolen. Kun sett to stk. Ei var blitt feit, og han andre jobber på macern. Føler jeg har kommet godt ut av det tross alt som har skjedd, er fornøyd med livet som det er nå

 

Hatt dårlige erfaringer med å snakke med lærere, elevkonfontasjoner (endte opp med digert hull i hue dagen etter), ringe foreldre, bytte skole, bytte klasse etc. Får man ikke orden på det, tror jeg det å flytte til en annen del av landet vil være best. Hadde ungen min være i samme situasjon som jeg var, ville jeg pakka alt på dagen og dratt. Men alle har ikke muligheten eller vilja til det.

[Bear^]

Grunnen til at jeg sier ta det vekk fra skolen's klør er de fleste skoler's trang til å fornekte problemet og avfeie det som et engagstilfelle eller i værste tilfelle legge skylden over på at offeret er den som erger opp til dette. Jeg har ikke noe positiv erfaring med å ta det opp med skolen for det var nettopp det som ble tilfellet, det ble avist som et engagstilfelle og at det var noe "feil" med meg, noe jeg ikke vil at andre skal oppleve.

 

Skolene er ikke flinke nok til å ta mobbin på alvor, de er veldig flinke å sitte å si dette på nasjonal eller regional TV men de er mer full av varm luft og dårlige løfter.

[kanonkent]

For å være helt ærlig : Jeg har ingen konstruktive tips eller råd.

 

Jeg ble mobba så til de grader. Fra 3-4 klasse eller noe sånnt, og frem til 8-9 klasse. Fra 10 klasse begynte det å gå bedre og bedre, og fra VGS var jeg alltid en av gjengen. Hvordan det gikk til, vet jeg egentlig ikke. Men en ting vet jeg, og det var at jeg alltid var meg selv. Jeg lot meg aldri påvirke av noen til å bli noen jeg ikke ønsket å bli.

 

Noen av dem som mobbet meg mest, er i dag mine beste venner. Det er egentlig ganske merkelig. Men vi er en jævla fin og sammensveiset gjeng, som i dag ville gjort alt for hverandre. Da er det sinnsykt rart å tenke tilbake på til da vi var 10-11 år gamle, og disse personene var de verste i hele verden, og du ble overlykkelig om de var syk og hjemme fra skolen. Kanskje du fikk litt pusterom ? En dag uten stygge kommentarer og blåmerker ? Ja, jeg hadde 5-6 år med kommentarer om mitt utseende, i tillegg til fysisk mobbing. Det tar knekken på de fleste. Det er grunnen til at jeg i dag ikke kan se i speilet uten å tenke: Jeg er langt ifra pen. Men jeg for min del er glad jeg er her den dag i dag, hadde jeg blitt presset lenger er det slett ikke sikkert.

 

Til de som mobber/mobbet : tenk dere om !

Til de som blir/ble mobbet : Jeg har dessverre ingen spesielle råd eller tips. Men send gjerne en pm om dere ønsker å snakke med noen som har vært gjennom den dritten