17 og flytte hjemme fra?

[Gjest gjest*]

Nå har jeg kommet til det punktet i livet hvor jeg bare har fått nok. Det kan sikkert høres ut som et fjortisstunt eller whatsoever, men jeg klarer bare ikke mer. Jeg er så utrolig irritrert, frustrert og lei av livssituasjonen min her hjemme. Noe som gjør meg generelt til et mer bittert, negativt, surt og trøtt menneske, som egentlig bare vil ligge under en dyne og sove bort tiden.

 

Med dette, så virker det kanskje som jeg er en sosialt tilbakestående person, med null omgangskrets og venner. Dette stemmer for så vidt heller ikke. For å være helt ærlig, så er livet mitt veldig bra på alle punkt. Jeg har gode venner, elsker skolen min, klassen min, og er så heldig og til og med ha en kjæreste,som egentlig bare er god mot meg. Alt er egentlig bare veldig bra for meg, så jeg har ingen grunn til å være så utrolig depprimert, negativ og sur.

Men så var det foreldrene mine da. Jeg er adoptert, så har egentlig aldri hatt noe spessielt godt forhold til dem. Ikke det at den adopsjonsfaktoren i det hele tatt har noe å si, men fikk bare aldri den "dere er virkelig foreldrene mine, og dere er glad i meg" følelsen, med dem. Er bare noe som ikke stemmer. Stemningen her i hudet er så ekstremt annspent hele tiden. Pappa er bare en stum, men sinnt torden sky, så tør egentlig ikke snakke noe spessielt til han. Mamma har et eller annet med seg selv, som tilsier at alt hun sier kommer ut i en form av skriking og kjefting. En annen ting med henne er at hun blir stresset for alt og ikke noe. Det skal ingen ting til før hun tipper av skaftet og er et pmsmonster, bare at dette gjelder kontinuerlig 12 timer i døgnet 362 dager i året. De første årene gikk det helt greit, jeg ble bare lei meg der og da, tuslet på rommet mitt og kom over det.

 

Men i de senere år har jeg egentlig merket at oppførselen hennes påvirker meg. Jeg merker jeg blir fortere stresset, har et mer negativt synspunkt på ting og fort takler situasjoner på den måten hun gjør - med å faktisk bli irritert og sur. Dette er noe jeg virkelig ikke liker ved meg selv, og jeg vil virkelig ikke bli som henne. Bare dette i seg selv er et irritasjons moment. Problem nummer 2 kommer i min mentale helse. Nå har jeg av en eller annen idiotisk grunn startet å ta ting hun sier til meg(!). Bare det at hun har sine daglige utbrudd av "nå kjefter jeg på deg uten grunn" utbrudd, er nok til å få meg til å gå inn i en massiv deppresjonsdvale, hvorav jeg er bare er ekstremt destruktiv og lei av livet.

Huset hvor jeg bor i, er ingen bra plass å bo. Når jeg er hjemme er jeg for det meste ganske stille og sitter for meg selv. I og med at jeg borlangt fra byen, hvor skolen min og også store deler av livet mitt er plassert - så sier det seg selv. Jeg er ganske fast klemt her, i vår lille kjære bygd. For å ha det sagt, så er det ingen stygge ord om denne bygda. Jeg liker menneskene her, og har egentlig gode venner her også, men det blir litt for lite sivilisasjon til for at jeg får det til å funke. Hver dag (skoledag) kaster jeg bort 2 timer i venting/sitting på buss. Virker så bortkastet. For å komme hjem til hva? ... Jeg er så lei av mammas mange usaklige komentarer og synsinger om hvordan jeg er osv. Dette har nå over årenes løp gjort meg veldig innsperret i meg selv, når det kommer til det personlige plan. Jeg tåler ingenting lengre, før jeg er helt knust på innsiden. Klarer ikke konsentrere meg fullt og yte mitt beste på skolen, og alt er bare blitt kaos. Jeg klarer henne ikke lengre, jeg klarer ikke å gå rundt hjemme og vokte mine steg. Er minst mulig hjemme om dagene, bare for å få slappet av litt, men når jeg først kommer hjem, har hun samlet temperamanget opp, bare for å igjen la det gå ut over meg. Jeg føler meg så heldig.

 

Mye syting og klaging her, men var litt godt å bare få ytret det og. Uansett. Nå har jeg gått noen mil rundt grøten, så er kanskje på tide at jeg kommer til poenget mitt. Jeg vil vite om det er noen mulighet for at jeg kan flytte ut. Om det finnes noen mulighet for at jeg bare kan få kommet meg vekk, konsentrert meg om skolen og få fullført videregående uten å måtte kjempe den uendelige kampen mot meg selv, for ikke bare gå på jernia og kjøpe et tau, for så å slippe alt. Jeg er ikke noe selvdestruktiv shitkid som hater livet egentlig, men om skolen går til helvette, så ser jeg faktisk ikke mye lyse tider i vente. Jeg vil bare bo for meg selv, ha litt mer struktur på livet mitt, uten at noen kommer å slipper alle sine frustrasjoner på meg hele tiden. Jeg vil bare få lov til å leve litt, slippe å kaste bort så mye tid på ingenting. Tid er en mangel vare, alle trenger litt fritid.

 

Men det aller største problemet mitt ligger her: Foreldrene mine er av den forfattning av at så lenge jeg ikke er 18, så bestemmer de alt. Og når jeg sier alt, så mener jeg ALT. De tror de kan bestemme hvem jeg skal gå med, hvor jeg skal være til alle døgnets tider og til og med hva jeg skal i kle meg, om de ikke liker det jeg går med. Mamma har til og med sine perioder hvorav hun tror hun kan bestemme hvordan håret mitt skal være.

 

Jeg er faktisk 17, jeg vet det sikkert er de av dem som mener jeg burde holde ut det siste året, men tro meg. Det er ikke så enkelt. Jeg vet ikke hvor lenge dette går. Jeg akter ikke å ta VG2 om igjen, men jeg merker jeg faller ut. Jeg henger ikke med lengre, klarer ikke fokusere. De dagene jeg er alene hjemme, er alt som "normalt" men med engang jeg hører det samme gammle, klusser alt seg. Jeg setter meg i det destruktive modusen, og forbli der, helt til de lar meg være og jeg igjen kan falle tilbake på den "normale" meg.

^{Klarte tydligvis ikke å slutte med grøtvendringen:}

Så jeg oppsumerer:

1.Jeg trives ikke hjemme

2.Dette går igjen ut over skolen og min mentale helse.

3.Det å holde ut det siste året, er egentlig ikke noe jeg vurderer

4.Foreldrene mine lar meg ikke flytte

5. Finnes det noen måter jeg likevell kan flytte, uten at de kan stoppe meg? Har jeg egentlig lov?

6. Liten vesentlig del kanskje, penger er ikke noen hindring.

[iNeo]

Søk deg inn på en skole som ligger langt borte. De kan ikke nekte deg. Og de vil heller ikke nekte deg

[Gjest Gjest]

akter for så vidt ikke å bytte skole, spessielt ikke midt inni et semester

[isaac elric]

whoa, skulle tro det var jeg som startet denne tråden.

 

jeg er i nøyaktig samme situasjonen. hjemme er helvette, mora mi er en psykisk vampyr og jeg merker at all den negative energien som er i sirkulasjon her i hjemmet virker inn på meg. jeg får samme tankesett og holdning som mora mi... jeg opprettholder en fasada av normalitet og ro, men egentlig har jeg bare lyst til å ødelegge alt og alle. man blir mer og mer lik de man omgås. mødrene våres har dårlig innflytelse på oss.

 

yeah, det er ikke særlig gøy, men kan jo stikke om en knapt år. må regne med å bo som en fattig lus, men det er OK. kost og losji funker.

 

ikke at tråden handler om meg akkurat, men vil bare si at jeg skjønner ganske godt hva slags situasjon du befinner deg i.

 

se om du får snakka med en representant for barnevernet og forklar situasjonen din. du kan sikkert komme i kontakt med dem gjennom rådgiveren på skolen din.

 

lykke til mann

[Mr_Mellingen]

du sier at det ikke er aktuelt å bare holde ut

hvorfor ikke?

 

tru meg, jeg skjønner at det er hardt noen ganger, foreldre kan være en skikkelig "pain in the ass", men for din egen del: HOLD UT

kommer du deg igjennom dette året så kan du flytte vekk å gjøre som du vil etterpå, jeg skjønner at det er hardt, men prøv

 

hvilken linje er det du går på forresten?

[hardwareproblem]

Du kan ikke flytte ut uten at foreldrene dine godkjenner det. Foreldrene må vel skrive under på leiekontrakt evt annet.

[Mr_Mellingen]

Du kan ikke flytte ut uten at foreldrene dine godkjenner det. Foreldrene må vel skrive under på leiekontrakt evt annet.

 

ja, hvis han flytter før han er 18 ja

da må de skrive under på leiekontrakt

Endret 12. oktober 2008 av Mr_Mellingen

[Gjest Gjest]

du sier at det ikke er aktuelt å bare holde ut

hvorfor ikke?

 

tru meg, jeg skjønner at det er hardt noen ganger, foreldre kan være en skikkelig "pain in the ass", men for din egen del: HOLD UT

kommer du deg igjennom dette året så kan du flytte vekk å gjøre som du vil etterpå, jeg skjønner at det er hardt, men prøv

 

hvilken linje er det du går på forresten?

 

 

Det jeg mente var at forslag som "hold ut" osv, er egentlig ikke noe jeg er ute etter. Å holde ut det siste året er ikke noe jeg vurderer, men noe jeg bare blir pent nødt til. Men det er ikke egentlig noe som scorer så høyt. Med andre ord: jeg gir ikke opp så lett. Jeg vil virkelig ut av det huset. Og ja, det virker kanskje håpløst å klage når jeg bare har ett år igjen, men det har egentlig holdt på i så lang tid jeg kan huske tilbake. Jeg har bare fått absolutt nok.

 

IsaachElric: Du sier noe der, tror jeg faktisk at jeg skal ta å gjøre. Dessuten så er jeg jente, uten at det egentlig er rellevant i det hele tatt.

 

Uansett... takk for svar dere

[iNeo]

Du kan ikke flytte ut uten at foreldrene dine godkjenner det. Foreldrene må vel skrive under på leiekontrakt evt annet.

 

ja, hvis han flytter før han er 18 ja

da må de skrive under på leiekontrakt

Nå er det vell ikke alle utleiere som driver med kontrakt. muntlig holder bra det, dersom begge parter er sånn over meget dårlig oppegånede (no offence)

[aluxez]

tror du bør si til foreldrene dine, spesielt moren din hva du mener. Problemet ligger tydeligvis hos dem. Du kan jo for eksempel vise de inlegget du har skrevet? tror at å flytte ut på egen hånd er vanskeligere enn som så.

[vargaz]

Enn hvor vanskelig det er, sett deg ned med Mamma'en din å snakk med henne. Det går, hun er en voksen person, hun burde være voksen i hodet. Da går det som regel å prate fornuftig med dem. Ta det med ro, si hva problemet er, hør på hva hun har å si uten å bli sint eller sur. Hadde du gjort alt riktig, hadde hun vel ikke vært sint på deg? Hvorfor blir hun sint på deg? er dette helt ubegrunnet? ikke skrik eller rop på henne når dere tar en prat, la henne komme med sine meninger uten å at du får utbrudd. Vet ikke om du er slik, men vet mange er det. Noen tåler ikke å høre ting om seg selv slik andre ser den...

 

Forstår godt at de vil ha noe å si på klesvalget ditt, faan heller er alt for mange jenter som kler seg litt for dristig. Det er greit, men det finnes grenser, nå vet jeg jo ikke om dette gjelder deg.

 

Er foreldrene dine forresten kristene? jeg bare lurer, for det har pleid å vært en gjenganger...

Endret 15. oktober 2008 av vargaz

[€uropa]

tror du bør si til foreldrene dine, spesielt moren din hva du mener. Problemet ligger tydeligvis hos dem. Du kan jo for eksempel vise de inlegget du har skrevet? tror at å flytte ut på egen hånd er vanskeligere enn som så.

 

Midt oppi alt dette økonomistyret i disse dager er det ikke så lett å flytte som man skulle tro, om man ikke blir sponset av rike foreldre. Disse foreldrene høres ikke ut som om de vil betale for at han skal flytte ut.

[Gjest Gjest]

Enn hvor vanskelig det er, sett deg ned med Mamma'en din å snakk med henne. Det går, hun er en voksen person, hun burde være voksen i hodet. Da går det som regel å prate fornuftig med dem. Ta det med ro, si hva problemet er, hør på hva hun har å si uten å bli sint eller sur. Hadde du gjort alt riktig, hadde hun vel ikke vært sint på deg? Hvorfor blir hun sint på deg? er dette helt ubegrunnet? ikke skrik eller rop på henne når dere tar en prat, la henne komme med sine meninger uten å at du får utbrudd. Vet ikke om du er slik, men vet mange er det. Noen tåler ikke å høre ting om seg selv slik andre ser den...

 

Forstår godt at de vil ha noe å si på klesvalget ditt, faan heller er alt for mange jenter som kler seg litt for dristig. Det er greit, men det finnes grenser, nå vet jeg jo ikke om dette gjelder deg.

 

Er foreldrene dine forresten kristene? jeg bare lurer, for det har pleid å vært en gjenganger...

 

Mamma kan fint kjefte på meg uten grunn. Hun har som oftest ingen andre grunner enn at hun er trøtt, har hatt en hard dag på jobben, pms etc. og bare trenger å få det ut. Men hvorfor tar hun det alltid ut på meg? Jeg har hørt pappa kommentere og konfrontere henne med dette mange ganger, men endringer skjer ikke. Mamma hakker alltid ned på meg. Når det kommer til klær, venner - alt. Hun presterte til og med med å si at hun var sikker på at en av kompisene mine var homo, fordi han gikk litt rart. Så fikk jeg kjeft for det.

 

Når det kommer til argumentasjoner og konfrontasjoner, er det noe jeg har gitt opp for lenge siden. Hun klarer ikke å konversere en vanelig samtale med innestemme. Sier du en saklig ting til henne, så blokker hun den saklige delen og starter å angrpe med usaklige ting og blablabla. Nå har jeg latt henne prate i alle år. Jeg har alltid hørt på henne. Jeg pleier ikke å skrike tilbake til henne vanligvis. Jeg pleier ikke å gidde. Hadde sikkert giddet om det var snakk om en gang hver dag. Men det er snakk om utallilge ganger. Jeg orker ikke bruke energi på det. Jeg orker ikke å bo i samme hus som henne. Jeg blir utrolig selvdestruktiv av å være med henne, høre på komentarene hennes.

 

Jeg vil så gjerne kunne snakke med henne, sette meg ned og høre noen argumenter. Men hun klarer jo ikke det. Jeg har virkelig prøvd å få ting til. Dette virker kanskje usansynelig, men hun vil ikke konversere med meg. Alt hun noen gang sier er hva hun missliker, hva jeg gjør galt. Du aner ikke hvor lei jeg er av å samtykke. Pappa har gitt opp, så det hjelper ikke.

 

Men uansett hvordan tilstandene er, uansett hvor mye jeg vet at han vet hvordan jeg har det. Så har det ingenting å si. Jeg er 18, de bestemmer. Det er loven sier de. Og nei, mine foreldre er ikke kristne.

[isaac elric]

slike folk innser ikke selv hvor langt ute på jordet de selv er.

 

det er noe galt med filtrene i underbevisstheten; de vil alltid vri og vende på det du sier og ta alt som person-angrep.

 

det er ikke vits i å prøve en gang. har prøvd tusenvis av ganger å argumentere med min mor, men dette er umulig. det er som å snakke med en mentalt syk person...

 

spør du meg så har moren din dypereliggende årsaker som bidrar til at hun er som hun er. dårlig selvtillit, mindreverdighetskomplekser og lignende... og hun lar dette gå utover deg. utrolig kjipt gjort, ja, men ikke glem at det kan hende hun har store problemer selv.