Fra en frustrert kristens synsvinkel

[analkløe]

Du har ennå ikke svart på hvordan det var å være kristen og hvorfor du bestemte deg for å ikke være det lenger. Så antar at du ikke er ute etter en saklig debatt.

Er vel helt greit å være kristen, men synes ikke forskjellen på å være kristen og ateist er så veldig stor, eller hva mener du?

Saklig debatt, hmm, jeg bare uttrykker at jeg har skjønt at kristendommen er tull.

 

Jeg som har blitt hjernevasket? Jeg har jo prøvd i flere år å se om kristendommen kan stemme, men det har jeg desverre ikke lykkes med. Derfor er jeg ateist.

 

Jeg selv synes forskjellen mellom å være ateist og kristen er rimelig enorm. Jeg selv syntes livet som ateist var tomt og kjedelig og tanken på at "ingenting jeg gjør har noe å si, for jeg kommer bare til å dø en dag" var noe som tynget meg, og noe som gjorde at jeg ikke hadde motivasjon for hverken skole eller arbeid. Det var bedre å heller leve livet, mente jeg, med "piker vin og sang". Det eneste håpet jeg hadde var å kunne bli berømt på en eller annen måte, for da ville hvertfall navnet mitt leve videre etter døden. Men det var jo et veldig usikkert liv, der det å føle seg overlatt til tilfeldighetene var noe som skapte en indre uro. Lille meg i den store verdenen, i et enda større univers. Hva kunne jeg gjøre ut av livet som hadde mening? Det var jo ikke sånn jeg bokstavelig talt tenkte, men det var den følelsen jeg hadde. Hvilken fred, eller håp eller glede finnes det i et liv der alt er random? Man må liksom være lederen i apeflokken for å komme noen vei, og dersom man bare er en av medlemmene, så sliter man, og man må finne seg fint i de begrensingene dette gir.

 

For meg høres det ut som at du syntes livet "var" meningsløst, og du ønsker ikke å være en del av det samfunnet eller den verden vi lever i.

I slike tilfeller er det ofte 3 valg:

1. Selvmord (noe jeg ikke håper har blitt vurdert)

2. Utrette noe positivt for samfunnet i jobbsammenheng/på fritid slik at du blir "betydningsfull".

3. Bli religiøs og forkynne de "hellige skrifter" og på denne måten få en følelse av at du er "betydningsfull".

 

Siden du har hatt motivasjonsproblemer med skole og arbeid, går jeg derfor ut i fra at du ikke har så sterk bakgrunn for å skaffe deg en "betydningsfull" jobb, og derfor ble religion det enkleste valget.

Religion passer i utgangspunktet bedre da du trolig ikke passer som en lederperson med ansvar, men en person som vil la seg lede og eventuelt lede andre uten å føle ansvar.

 

Kristendomen passer utmerket sånn, da "lammene" er "betydningsfulle" og kan lede/konvertere/rekruttere andre uten å ha noe ansvar. Feks. det er ikke ditt avsvar om kompisen du nettopp har frelst graver ned sin egen etterlatenskap i sandkassen til den lokale barnehagen, steiner sin homosexuelle sønn, eller hugger hodet av Varg Vikernes.

 

Det er også rom for å gjøre så mye feil man bare orker, siden den kristne tro ikke har noe endelig fasit, slik at hver enkelt kan tilpasse sin tro eller eget ønske. Ikke bare fylle religion tomrommet i livet ditt, men det elliminerer også problemet med å forholde seg til omverden, da den gir deg en annen virkelighetsoppfattelse.

 

I din verden er du udødelig og dine ord kan redde "fortapte sjeler". (ved å få folk til å tro)

I din verden er du langt mere betydningsfull en de fleste, og du har følelse av å være overmenneskelig.

Jo mere du leser bibelen, jo sterkere føler du deg, jo mere du tror, jo mere betydningsfull føler du deg.

 

Ut i fra de postene du har publisert er det dette jeg resonerer meg frem til.

Kan du bekrefte/avkrefte noe av dette?

 

Man kan videre spørre seg om dette er riktig måte å løse et problem på?

Slik jeg ser det har du blitt avhengig av religion på lik linje som en heroin misbruker, siden det trolig er det eneste som holder deg gående.

Løser en narkoman sitt problem ved å sette et skudd når han/hun får abstinens?

Løser en religiøs sine problemer ved bønn og virkelighetsfornektelse istede for å forholde seg til sitvasjonen og gjøre det beste ut av det?

 

Mulig det føles bedre der og da, men ved å konstant ty til religion kan utvikle angst og mangel på kontakt med virkeligheten, som igjen kan utvikle avhengighet av narkotiske stoffer. Dette er spesielt utbredt i pinsebevegelsen.

 

NB: Om du synes dette ble for personlig, gi beskjed så skal jeg redigere det!

[perpyro]

Meditasjon var jo fascinerende, og jeg hadde alltid vært intressert i østlig kultur og kunst, så da var det vel naturlig at jeg begynte der. Jeg var ute etter "spirituelle" opplevelser som kunne forklares vitenskapelig, og meditasjon fremkaller jo veldig dype tilstander med litt trening. Deretter leste jeg om fenomenet OOBE, og prøvde forskjellige teknikker for å forsøke å fremprovosere dette, og eksperiemterte også for å forsøke å fremprovosere såkalte "lucid dreams" Og sjamanisme handler jo mye om dette, så gikk jeg vel over fra en vitenskaplig holdning til en mer religiøs holdning, siden altså denne religionen har dype røtter i menneskeheten. Jeg leste en bok av Mircea Eliade om sjamanisme, og syntes det var fascinerende å lese at mennesker hadde hatt veldig like religiøse ritualer uavhengig av geografisk beliggenhet, og uten at det hadde vært noen mulighet for at disse hadde delt kulturene med hverandre på det tidspunktet, for da tenkte jeg altså at det måtte være noe i det de holdt på med. Folk for 50 000 år siden stod ikke bare og danset rundt bålet for å se snåle ut, men for å få kontakt med noe høyere. Så wicca var vel innenfor den samme interessen, siden dette også er en videreføring av gamle tradisjoner. Leste litt om Jung og syntes han også hadde mye interessant å fortelle om religion, og hvordan han fortolket alkymi til noe åndelig. Og jeg leste også om ting som chakra-systemet, som blir omtalt i tantrisk meditasjon. Kort sagt så var jeg intressert i alt som kunne fremkalle åndelige opplevelser. Men jeg merket jo i alt jeg kikket nærmere på, så var det jeg selv som var årsaken til det jeg opplevde. Det var ting jeg måtte gjøre for å kunne komme inn i andre bevissthets-tilstander. Og der opplevde jeg en kræsj når jeg snakket med moren min som hadde blitt kristen. For jeg likte ikke kristendom i det hele tatt, men likevel var det noe ved det hun sa som hadde en helt særegen virkning på meg. Det var en kraft som virket overbevisende, og jeg kunne ikke komme på noen gode argumenter så lenge jeg var fylt av den kraften. Men jeg husker jeg tenkte "ikke ennå" og da opplevde jeg helt uventet at den kraften jeg hadde prøvd å komme meg unna, at den forsvant og så var jeg tilbake til mitt vanlige jeg igjen. Og noen år etterpå så snakket jeg med en kamerat som hadde en far som hadde blitt kristen. Vi satt og tok en joint, og begynte å snakke om kristendom, og vi fant ut at det skjedde liksom noe når vi snakket om kristendom. Det var noe godt i det som vi ikke hadde sett tidligere. Noe som gav fred i sjelen, selv i den forvirrede rusen. Så når jeg ble nykter igjen fant jeg en utgave av det nye testamente jeg hadde liggende, og satte meg ned å lese. Og da så jeg liksom teksten på en totalt forskjellig måte enn hva jeg hadde gjort tidligere. Jeg kom frem til at jeg ikke lenger kunne søke sannheten og ikke være ærlig ovenfor det jeg merket i kristendommen: Altså at det var noe ved denne religionen som ikke kom fra meg selv, men som virket på meg på måter som jeg ikke fremkalte ved hjelp av hverken viljestyrke, konsentrasjon e.l. Så jeg bestemte meg for at jeg ville ta dette på alvor og se nærmere på det, for hvis det bare var en løgn så ville jeg jo finne den løgnen og så kom jeg ikke til å måtte tenke mer på kristendom. Men når jeg leste i bibelen en lang natt, så ble jeg liksom fylt med noe som var så godt at jeg bare gråt i timesvis. Og jeg hadde jo opplevd mye snålt i andre religioner, og utrolig dype bevissthetstilstander, men dette hadde ikke med bevissthet å gjøre i det hele tatt. Det var noe utenfor min kontroll, og mektigere enn noe jeg hadde opplevd tidligere. Så der har du hvertfall forklaringen min, og den samme grunnen til at jeg enda tror.

Jeg selv synes forskjellen mellom å være ateist og kristen er rimelig enorm. Jeg selv syntes livet som ateist var tomt og kjedelig og tanken på at "ingenting jeg gjør har noe å si, for jeg kommer bare til å dø en dag" var noe som tynget meg, og noe som gjorde at jeg ikke hadde motivasjon for hverken skole eller arbeid. Det var bedre å heller leve livet, mente jeg, med "piker vin og sang". Det eneste håpet jeg hadde var å kunne bli berømt på en eller annen måte, for da ville hvertfall navnet mitt leve videre etter døden. Men det var jo et veldig usikkert liv, der det å føle seg overlatt til tilfeldighetene var noe som skapte en indre uro. Lille meg i den store verdenen, i et enda større univers. Hva kunne jeg gjøre ut av livet som hadde mening? Det var jo ikke sånn jeg bokstavelig talt tenkte, men det var den følelsen jeg hadde. Hvilken fred, eller håp eller glede finnes det i et liv der alt er random? Man må liksom være lederen i apeflokken for å komme noen vei, og dersom man bare er en av medlemmene, så sliter man, og man må finne seg fint i de begrensingene dette gir.

Disse svarene gir en meget god forklaring på hvorfor du tror på det du gjør og har kommet til de konklusjoner du har kommet til.

Det er mange mennesker som søker etter meningen med livet og leiter blandt religionene for å finne "sannheten".

Nå har jeg som sagt tidligere studert 10 år med Jonas Vitner og historien din er på ingen måte unik.

Slike historier har de fra sine medlemmer som har levd livet og aldri fått oppfylt deres åndelige behov og etter lang søken blandt flere religioner kommet til Jonas Vitner og funnet sannheten og diesel for sjelen.

Jeg har selv vært på møter og stevner og følt noe av denne religiøse følelsen på kroppen så helt ukjent med din verden er jeg ikke.

Har dåg ikke fått noe ut av meditasjon annet en at det er deilig å bade seg i negative følelser om en aldri så liten depresjon skulle står for døren.

Når man da vokser opp med religion rundt seg som forteller at det er noe mere en bare dette livet så skjønner jeg at mange søker etter noe mere, for det er en brutal virkelighet å vite at dette er alt og som medlem av jordstyret er det game over.

Når mange da i tillegg føler tomhet i deres liv som følge av de valg de har tatt er det lett og henvenne seg til religion for å fylle livet med.

Fylla og damer er nok ikke det som gir livet mening i lengden så skjønner at noen finner tomhet i det også etterhvert.

For å komme seg ut av agnostikerhelvete så må man nemlig tilegne seg kunskap både om vitenskapen og religion og da gjerne inngående kunskap om begge deler.

Og i sin søken etter meningen med livet er det veldig lett og bli sittende fast i et av de religionssamfunnene man oppsøker.

De har tross alt overbevisende argumentasjon for sitt syn for de som ikke har den vitenskaplige kunskapen med seg og man føler at man endelig har funnet meningen med livet og får et håp om noe mere.

 

Problemet vårt er hjernen vår, en klump som for det meste består av fett og vann som befinner seg over skuldrene våre.

Denne lar seg lett manipulere av både substanser og sanseinntrykk.

Man har allerede gjenskapt denne følelsen kjemisk i laboratorieforsøk, noe jeg leste om for noen år siden i Illvit.

Når vi da i tillegg har placeboeffekten så er det ikke vanskelig å fortå at denne klumpen virkelig kan klusse det til for en stakar søkende person som vil finne meningen med livet.

Så derfor sliter jeg med å akseptere følelser og tilstander som bevis for noe som helst annet en mental og fysisk helsetilstand egentlig.

 

Etterhvert som jeg forlot Jonas Vitner begynte jeg og tilegne meg kunskap utenfor organisasjonen og er i grunnen skremt av hvor blind jeg kunne være.

Problemet er at fra innsiden ser alt rent og pent ut og man får de "rette" svarene på alt man måtte undre seg over mens fra utsiden så har i hverfal ikke jeg problemer med å se de faktafeil og fordreininger de omgir seg med.

Glem ikke at Jonas Vitner er en religion basert på kristendommen hvor de tar det nyetestamentet litt mere bokstavlig en andre kristne forgreininger.

[Pricks]

og ofte noe som gjør meg enda mer intressert i å fortelle om Jesus, for jeg ser at det skaper noen reaksjoner i folk som logisk sett ikke burde ha vært der

Det er ikke noe ulogisk i at folk blir lei av at noen prøver å tvinge sin overtro på dem hele tiden, og at denne overtroen i tillegg gjennomsyrer store deler av samfunnet og holder hele menneskeheten tilbake.

 

Så når jeg merker at folk er veldig ømfindtlige ovenfor kristendom og både agressive, uhøflige og usakelige (som noen har vært i både denne tråden og andre) selv om man oppfører seg som elskverdigheten i egen person, så får det meg ofte til å tro at kanskje de tror på Jesus innerst inne, og da er det jo ikke så bra at de går rundt og fornekter det?

Nettopp dette er det som gjør kristne så ufyselige og uspiselige. Hvis noen ikke har samme overtro og kritiserer deres overtro, så må det være at de egentlig har samme overtro? Det er jo tydelig at kristne kaster logikk og rasjonell tankegang ut av vinduet på en rekke områder...

[cs_]

Jeg selv synes forskjellen mellom å være ateist og kristen er rimelig enorm. Jeg selv syntes livet som ateist var tomt og kjedelig og tanken på at "ingenting jeg gjør har noe å si, for jeg kommer bare til å dø en dag" var noe som tynget meg, og noe som gjorde at jeg ikke hadde motivasjon for hverken skole eller arbeid.

Jeg har alltid sett det slik at ikke-religiøse verdsetter dette livet langt mer enn religiøse, nettopp fordi det ikke er et "etterliv". Dette blir ikke et pauserom eller et sted vi midlertidig oppholder oss, men det eneste livet vi er gitt.

 

For meg så blir det som at du argumenterer fordi du ikke får nok, som for eksempel å droppe å hoppe i fallskjerm fordi en eller annen gang så vil du lande på bena og reisen vil være over. For meg så er livet et fallskjermhopp jeg prøver å nyte så mulig, selv om jeg stiller meg tvilende til et etterliv eller reinkarnasjon. Dette er også en av grunnene til at jeg har hedonisme som livssyn, og da mener jeg ikke den kristne kontroversielle misforståtte hedonismen. Hvis jeg skal bli lykkelig trenger jeg penger, og for penger trenger jeg en god jobb, og for en god jobb trenger jeg skole - dette gir meg motivasjon.

 

Hvorfor trenger livet ditt å ha en mening? Det er absolutt ingen grunn til å bli religiøs for å få en falsk følelse om at du er viktig og har en spesiell mening. Vi mennesker er for arrogante, vi glemmer at vi er et enkelt dyr som har levd her under 1% av jordas levealder.

 

Meningen med livet er kanskje umulig å vite, men fordi det er absurd og ubegripelig er det ingen grunn til å gi seg selv en falsk følelse med religion. For meg er meningen med livet det jeg gjør den til.

Endret 12. oktober 2008 av Syvertsen

[RWS]

Jeg selv synes forskjellen mellom å være ateist og kristen er rimelig enorm. Jeg selv syntes livet som ateist var tomt og kjedelig og tanken på at "ingenting jeg gjør har noe å si, for jeg kommer bare til å dø en dag" var noe som tynget meg, og noe som gjorde at jeg ikke hadde motivasjon for hverken skole eller arbeid.

 

Du klarer ikke sannheten og opphøyer deg til noe større fordi du liker tanken på at du MÅ være mer verdt, noe du ikke er, det er det du har gjort her tror jeg

 

Ellers er jeg enig med syversen.

[O3K]

Trenger jeg å bli religiøs får å "bli hel"?

Jeg er overbevist om at hvis du velger å tro, så vil du aldri angre på det i etterkant

Ja dette er teorien din, men har du noe du kan støtte den teorien med?

[O3K]

En frustrert ateist lurer på hvorfor det er så ille å bli assosiert med søte aper.

 

Kan

åpne for en større aksept for apekatten, vår felles stamfar?

 

Døde ikke neanderthalene ut omtrent synkronisert med homo sapiens?

Strider ikke neandertalernes eksistens med *host* intelligent design?

[O3K]

Du vet ikke hva du går glipp av

Jeg var kristen før jeg ble ateist og vet absolutt hva jeg går glipp av

Men hva mener du ateister går glipp av som kun kristendom kan tilby?

[GrandMa]

Jeg som dreven Pokemon-hunter blir deprimert når jeg ser hvor tomme liv (og pokeballer eventuelt) alle de andre som ikke er Pokemon-hunters har.

[bidz]

Hvorfor skal man ha en tro som ble påtvinget menneskeheten gjennom krig, vold, tvang og mord? Det er faktisk sånn kristendomen oppsto. Enten så tror du på Gud, eller så kapper vi armen av deg.

 

Nei takk.

[RWS]

Men hva mener du ateister går glipp av som kun kristendom kan tilby?

Gud...? He he.

 

Kanskje vi skulle lage en tråd som het "Hva en frustrert ateist går glipp av!" ?. Og legge ut hva vi tror kristendommen og andre religioner har som vi ateister vil savne, eventuelt trenge i våre liv.

 

Bellicus kommer til å få magesår snart hvis han fortsetter å uroe seg over at jeg og andre ateister ikke finner jesus og jeg ler meg skakk hver gang de kristne kan fortelle meg at de kjenner flere ateister som plutselig konverterte til kristendom fordi de "så det store lyset om at det var det eneste riktige, amen" for da er de IKKE ateister! Banna bein! Er du ateist og har tenkt dette igjennom -KAN- du ikke bare hoppe tilbake og bli kristen, det går ikke. Det blir som å sette ut en hoppbakke og være akkurat på hoppkanten i det du bestemmer deg for å ikke hoppe.... Det er med andre ord for sent.... Og slik er det med ateisme også. Hvis du har tenkt dette igjennom, og lest litt om naturvitenskap og lignende, ville det blitt å lyve kraftig til seg selv å gått tilbake igjen til de lamme forklaringene som det kristne livssynet forespeiler. Sikkert noen som har gjort det, men de er i mine øyne ikke ateister, for hadde de vært det har de isåfall ikke forstått en puck av den naturvitenskapelige forklaringen og skjønner du den er det ikke mulig å gå tilbake, enkelt og greit! Det blir på en måte å få flere leveler og de levelene kan du ikke fjerne igjen, om dere forstår meg, ihvertfall ikke uten å lyve og bedra deg selv kraftig!

 

DEt er slik JEG ser på dette. For meg er det rett og slett ikke mulig å tro på noen gud uten å bedra meg selv krafitg, for alt jeg i dag vet hindrer meg ganske enkelt i å gjøre det!

[Abigor]

Til Bellicus:

Jeg har gitt din tro sjangsen, jeg har vært på titalls slike møter du beskriver. Idag sitter jeg kun igjen med et dypt hat og forrakt for alt du tror på og alle kristne organisasjoner.

 

"Det ligger ikke noe mening i det de gjør (vanlige mennesker). De har et helt annet livsgrunnlag enn jeg har. Det er det jeg vil kategorisere som sjeleløse mennesker for de er opptatt av veldig simple materialistiske ting."

-Ihsahn, Satanist.

 

Jeg skulle ønske du kunne oppleve det hatet jeg har mot kristendommen, det ville virkelig gjort livet ditt mer meningsfylt.

[Coa]

Til Bellicus:

 

Er ikke ikke kristen, men jeg savner den følelsen du beskriver.

[kakesjef]

Men hva mener du ateister går glipp av som kun kristendom kan tilby?

Gud...? He he.

 

Kanskje vi skulle lage en tråd som het "Hva en frustrert ateist går glipp av!" ?. Og legge ut hva vi tror kristendommen og andre religioner har som vi ateister vil savne, eventuelt trenge i våre liv.

 

Bellicus kommer til å få magesår snart hvis han fortsetter å uroe seg over at jeg og andre ateister ikke finner jesus og jeg ler meg skakk hver gang de kristne kan fortelle meg at de kjenner flere ateister som plutselig konverterte til kristendom fordi de "så det store lyset om at det var det eneste riktige, amen" for da er de IKKE ateister! Banna bein! Er du ateist og har tenkt dette igjennom -KAN- du ikke bare hoppe tilbake og bli kristen, det går ikke. Det blir som å sette ut en hoppbakke og være akkurat på hoppkanten i det du bestemmer deg for å ikke hoppe.... Det er med andre ord for sent.... Og slik er det med ateisme også. Hvis du har tenkt dette igjennom, og lest litt om naturvitenskap og lignende, ville det blitt å lyve kraftig til seg selv å gått tilbake igjen til de lamme forklaringene som det kristne livssynet forespeiler. Sikkert noen som har gjort det, men de er i mine øyne ikke ateister, for hadde de vært det har de isåfall ikke forstått en puck av den naturvitenskapelige forklaringen og skjønner du den er det ikke mulig å gå tilbake, enkelt og greit! Det blir på en måte å få flere leveler og de levelene kan du ikke fjerne igjen, om dere forstår meg, ihvertfall ikke uten å lyve og bedra deg selv kraftig!

 

DEt er slik JEG ser på dette. For meg er det rett og slett ikke mulig å tro på noen gud uten å bedra meg selv krafitg, for alt jeg i dag vet hindrer meg ganske enkelt i å gjøre det!

 

Det er vel akkurat slik det er med kristne også, er du først kristen og har virkelig opplevd det å tro, ikke bare "Hei, jeg er kristen fordi jeg ikke er ateist" så er det ingen vei tilbake... Da er det ganske så vanskelig å bare bli ateist. Så de som her sier "ja jeg har vært kristen, jeg gikk i kirka osv. Så jeg vet hva du går glipp av" har jeg lite til overs for når det kommer til det punktet. Det er tomprat.

[perpyro]

Det går an å gå fra godt kristen til ateist men veien er lang og hard og må nødvendigvis en tur innom agnostisisme før man klarer helt og fornekte gud.

Det tar lang tid og bli kvitt den gamle tankegangen, men om man tar til seg den kunskapen som skal til så er det mulig.

[cs_]

For å bygge på det jeg skrev tidligere:

http://en.wikipedia.org/wiki/Existentialism

http://no.wikipedia.org/wiki/Eksistensialisme

[Kristiiin]

Jeg har vært personlig kristen. Mine foreldre var ikke særlig religiøse, ble aldri dratt med til kirken, men var dypt, personlig kristen, og var SIKKER på Guds eksistens. Dette gjorde meg endel gladere og tryggere enn personen jeg er i dag, som ateist. Men vil ikke bytte tilbake til noe jeg nå vet er en innbilt sannhet. Jeg anser meg selv som en av de klokeste menneskene i Norge når det kommer til dette tema. Fordi jeg har 100% vært på begge sider. Hvem kan skjønne mer enn meg da, egentlig? (Prøver ikke å virke blærete) Er det noen som objektivt sett kan påstå det?

 

Og ja, var garantert like sterkt troende som dere kristne, kjenner igjen nesten alle følelsene dere beskriver. (med mindre dere er fanatikere)

[Red Frostraven]

Jeg selv synes forskjellen mellom å være ateist og kristen er rimelig enorm. Jeg selv syntes livet som ateist var tomt og kjedelig og tanken på at "ingenting jeg gjør har noe å si, for jeg kommer bare til å dø en dag" var noe som tynget meg, og noe som gjorde at jeg ikke hadde motivasjon for hverken skole eller arbeid.

Jeg har alltid sett det slik at ikke-religiøse verdsetter dette livet langt mer enn religiøse, nettopp fordi det ikke er et "etterliv". Dette blir ikke et pauserom eller et sted vi midlertidig oppholder oss, men det eneste livet vi er gitt.

 

 

Jeg synes Ravi sa dette bra når det gjelder oss ikke troende:

 

du måke ta de på pærson,

jæ kjøpr ike turetur,

deta æke ferie, dær hele live...

tsjeriåu, tsjeriåu, baibai!

[Jalla]

Jeg har vært personlig kristen. Mine foreldre var ikke særlig religiøse, ble aldri dratt med til kirken, men var dypt, personlig kristen, og var SIKKER på Guds eksistens. Dette gjorde meg endel gladere og tryggere enn personen jeg er i dag, som ateist. Men vil ikke bytte tilbake til noe jeg nå vet er en innbilt sannhet. Jeg anser meg selv som en av de klokeste menneskene i Norge når det kommer til dette tema. Fordi jeg har 100% vært på begge sider. Hvem kan skjønne mer enn meg da, egentlig? (Prøver ikke å virke blærete) Er det noen som objektivt sett kan påstå det?

 

Og ja, var garantert like sterkt troende som dere kristne, kjenner igjen nesten alle følelsene dere beskriver. (med mindre dere er fanatikere)

 

Tipper du har mye til felles med endel folk i USA som figurerer på diverse TV programmer, podcasts og blogger, det er utrolig mange som har begynt å tenke sjøl. Dan Barker f.eks beskriver dette meget godt i boka si. Du har nok mange flere meningsfeller på det området enn du tror

 

Uansett; gratulerer med å ha sett "Lyset"

 

On topic så har jeg akkurat samme følelse for enkelte kristne som går og innbiller seg at jorda er 6000 år, benekter evolusjon, lever i selvpålagt sølibat og nekter seg det å være menneske på de aller fleste plan. Det, for meg, er utrolig tragisk.

[Timeo]

Når sa Gud disse ord om hva som er syndig og ikke syndig? Slik jeg har lest består hans bok kun av tredje parts meninger, personer som påståelig har hørt hans ord, hvorfor åpenbarer han seg ikke til meg direkte? Han er Gud den Allmektige skaperen, hvorfor skal jeg level gjennom en bok og ikke gjennom Hans ord? For boken er ikke Hans ord men en tredjeparts tolkninger av det han mener er Hans ord, jeg har ingen beviser for at dette er Hans ord.

 

Livet er hva man selv gjør det til, om man må ha Herrens ord for å fylle dagen så må man det, men det er ikke alle som trenger dette.

 

Jesus sa til fariserne "Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!" (Joh, 5,39). Så det er altså ikke meningen at det er bibelen som skal gi evig liv, alt som står der peker mot Han, altså det som gir evig liv. Så papiret med bokstavene på er jo meningsløse i seg selv, men det det fortelles om er derimot veldig meningsfylt, og vel verd å komme nærmere.

 

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,3). Altså er det ikke snakk om at du skal lese i bibelen for å finne ut av hva Gud vil. Men at du skal kjenne han og hans sønn.

 

Og kristne tror at bibelen faktisk er Guds ord, ikke at det er han som har skrevet det direkte, men at profetene var personer som fortalte det Gud ville at menneskene skulle vite.

 

NB: Om du synes dette ble for personlig, gi beskjed så skal jeg redigere det!

 

Tja, det var jo personlig, men jeg skjønte ikke hva du skulle frem til. Det var bare en slags psykoanalyse som jeg ærlig talt ikke så så mye fornuftig i. Skal du liksom hjelpe "stakkars meg" bort fra den fæle kristendommen?

 

Jeg har selv vært på møter og stevner og følt noe av denne religiøse følelsen på kroppen så helt ukjent med din verden er jeg ikke.

 

Problemet vårt er hjernen vår, en klump som for det meste består av fett og vann som befinner seg over skuldrene våre.

Denne lar seg lett manipulere av både substanser og sanseinntrykk.

Man har allerede gjenskapt denne følelsen kjemisk i laboratorieforsøk, noe jeg leste om for noen år siden i Illvit.

Når vi da i tillegg har placeboeffekten så er det ikke vanskelig å fortå at denne klumpen virkelig kan klusse det til for en stakar søkende person som vil finne meningen med livet.

Så derfor sliter jeg med å akseptere følelser og tilstander som bevis for noe som helst annet en mental og fysisk helsetilstand egentlig.

Hvis du har vært på kristne møter og opplevd å være fylt av den Hellige Ånd og så sitter og kaller dette "kjemisk substans", så er det ikke noe jeg kan gjøre for å overbevise deg.

 

Etterhvert som jeg forlot Jonas Vitner begynte jeg og tilegne meg kunskap utenfor organisasjonen og er i grunnen skremt av hvor blind jeg kunne være.

 

Glem ikke at Jonas Vitner er en religion basert på kristendommen hvor de tar det nyetestamentet litt mere bokstavlig en andre kristne forgreininger.

 

Jeg vet ikke så mye om Jehovas Vitner at jeg kan uttale meg, men på lik linje med mormonerne så har de jo en teologi som er uortodoks, altså som er brutt løs fra den opprinnelige kristendommen og har tatt sine egne veier. Etter jeg snakket med noen som kom på døren, og ønsket de velkommen 3 ganger, så kom jeg frem til at hvertfall jeg personlig mener at det er en vranglære de følger, for det er mange ting de påstod som kom fra tolkninger av profetier, men 2.Pet 1,20 sier jo "Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.".

 

Det er jo tydelig at kristne kaster logikk og rasjonell tankegang ut av vinduet på en rekke områder...

 

Hvor mye logikk og rasjonell tankegang kan man bruke på noe som er over vår egen forstand?

 

Hvorfor skal man ha en tro som ble påtvinget menneskeheten gjennom krig, vold, tvang og mord? Det er faktisk sånn kristendomen oppsto. Enten så tror du på Gud, eller så kapper vi armen av deg.

 

Nei takk.

 

Den opprinnelige kristendommen ble spredt gjennom forkynnelse. Paulus sa dengang: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. " (apo 20,29). Og når vi ser på hva den katolske kirken har drevet med gjennom årene etter, så passer de jo ganske bra som "glupske ulver".

 

Til Bellicus:

Jeg har gitt din tro sjangsen, jeg har vært på titalls slike møter du beskriver. Idag sitter jeg kun igjen med et dypt hat og forrakt for alt du tror på og alle kristne organisasjoner.

 

"Det ligger ikke noe mening i det de gjør (vanlige mennesker). De har et helt annet livsgrunnlag enn jeg har. Det er det jeg vil kategorisere som sjeleløse mennesker for de er opptatt av veldig simple materialistiske ting."

-Ihsahn, Satanist.

 

Jeg skulle ønske du kunne oppleve det hatet jeg har mot kristendommen, det ville virkelig gjort livet ditt mer meningsfylt.

 

Jeg vet veldig godt hvilket hat du føler, og har hatt det selv.

 

 

Se så koselige de er. Er nesten som man får lyst å gi de en stor bamseklem.

 

Men ja, jeg vet hva du snakker om. Hadde en kristendomslærer på skolen som var så til de grader trangsynt og falsk at det var helt skremmende. Det kom ikke et eneste ærlig ord fra han, og dersom noen sa hva de ærlig talt mente, så ble han rød i fjeset av raseri. Husker også han mistet helt kontrollen i en time, for det var en gutt som prompet og så begynte resten å le, så han tok tak i den fæle prompe-gutten og kastet han over pulten og dro et par andre i armen så de snublet bortover gulvet, hamret hånden i kateteret og brølte av raseri. Jeg fikk meg mange turer ut på gangen i timene fordi jeg snakket om dinosaurer og aper og den slags.

 

Og ellers så hatet jeg den falske, påklistrete væremåten mange kristne hadde over seg. De kunne smile og si hyggelige ord, men det lå liksom alltid en sleip baktanke bak det. Og ting som amerikanske predikanter med designerdress, privat jetfly, med hårsveisen på plass og en selvgodhet som bare lyser, var jo heller ikke noe som hjalp på. Og jeg hatet kristne fotballgutter med S i alle fag, som var lærernes gullunger, og jeg hatet hele den moralske holdningen de hadde.

 

Så jeg var en stor tilhenger av kirkebrannene på 90-tallet og tok med glede avstand fra kristendommen.

 

Men jeg har altså lært meg at det er en forskjell på kristen anti-harry-potter kultur, og de tingene som bibelen faktisk snakker om. Vet ikke hvordan jeg skal overbevise deg om at denne forskjellen, men det er faktisk en forskjell, og selv om det finnes mange irriterende kristne, så er Jesus ikke irriterende i det hele tatt, og jeg gjør mitt beste for å ikke være en irriterende kristen selv. Men jeg innser at det er ting ved kristendommen som vil virke irriterende uansett, for den er noe totalt forskjellig fra verden ellers.

 

Til Bellicus:

 

Er ikke ikke kristen, men jeg savner den følelsen du beskriver.

 

Er jo bare til å finne en bibel det. Johannes evangeliet er ofte et greit sted å begynne.

 

Jeg har vært personlig kristen. Mine foreldre var ikke særlig religiøse, ble aldri dratt med til kirken, men var dypt, personlig kristen, og var SIKKER på Guds eksistens. Dette gjorde meg endel gladere og tryggere enn personen jeg er i dag, som ateist. Men vil ikke bytte tilbake til noe jeg nå vet er en innbilt sannhet. Jeg anser meg selv som en av de klokeste menneskene i Norge når det kommer til dette tema. Fordi jeg har 100% vært på begge sider. Hvem kan skjønne mer enn meg da, egentlig? (Prøver ikke å virke blærete) Er det noen som objektivt sett kan påstå det?

 

Og ja, var garantert like sterkt troende som dere kristne, kjenner igjen nesten alle følelsene dere beskriver. (med mindre dere er fanatikere)

 

Hvordan har det seg at du sier at du var SIKKER på Guds eksistens, og så sitter og skriver at du nå er ateist? Da kan du vel ikke ha vært særlig sikker i din tro. Hva var det som fikk deg til å tro at det var en innbilt sannhet?

 

On topic så har jeg akkurat samme følelse for enkelte kristne som går og innbiller seg at jorda er 6000 år, benekter evolusjon, lever i selvpålagt sølibat og nekter seg det å være menneske på de aller fleste plan. Det, for meg, er utrolig tragisk.

 

Må innrømme at du Jalla er en av de hardeste ateist-nøttene jeg har å bryne meg på her på forumet. Og jeg har kommet frem til at det er fordi du egentlig har det helt fint i livet. Du blir aldri sint og sur sånn som mange blir, men du tar alt jeg sier med fatning og godt humør, fordi du er overbevist om at Gud ikke eksisterer og du tenker gjerne at jeg bare er en smule forvirret når jeg snakker om kristendom. Og du er en av de få jeg virkelig ikke mistenker har et fnugg av gudstro. Så jeg tror det blir som "de rike" det står skrevet om i bibelen. Ikke at jeg tror du har en så enorm formue med kontanter, men at du har rikdom i mange former i livet ditt. Ting som gjør livet verd å leve, og som gjør Gud til noe overflødig.

 

Matt 19,23 Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. 24 Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» 25 Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» 26 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

 

Og det er ikke umulig, for det som er å finne i den kristne læren er en større rikdom enn alt annet, noe man vil erfare dersom man søker etter den. Dette visste Moses om, og selv om han hadde muligheten til et liv der han ikke ville ha manglet noe, så begav han istedenfor seg ut i 40 år i ørkenen og døde før han kom frem til det lovede land.

 

Heb 11,24 I tro nektet Moses da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter. 25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. 26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.

 

Og det som er lønnen etter en kort tids arbeid er jo evig liv. Og hvis du elsker livet, så har jeg det hardt for å tro at du ikke ville satt pris på et evig liv, som kommer fra den Gud som har gitt deg alt du elsker i dette livet.

 

Så det er jo noe du kan spekulere på, hva som lønner seg mest å investere i.