Forståsegihel på selvmordskandidater

[Gjest Guest_anonym_*]

La det være sagt med engang.

Ja jeg sliter psykisk. Ja jeg har perioder i døgnet hvor jeg tenker i de banene hvor selvmord er den eneste løsningen.

 

Kortversjonen er som følger:

Mobbet på skolen, fra første klasse til første året på videregående.

Banket hjemme i tilsvarende periode.

 

Hvorfor legger jeg så dette ut her?

Ganske enkelt fordi dette er vel ett av norges største forum, og kanskje jeg kan få en litt annen input og klarne opp siste rest av tankegangen så jeg kanskje får sove i dag, istedet for at jeg skal sitte våken og sovne en eller annen gang i morgen.

 

Siste timen har jeg surfet litt på google med søkeordene selvmord, og det har dukket opp mye rart.

Mange eksperter med årelang utdannelse som koster mer enn en middels villa men akk så dum enkelte av disse menneskene er.

 

Det mest fornuftige jeg kunne finne var ett sammendrag av en ambulansearbeider og endel i pasienthåndboken som dukket opp i google.

 

Så fant jeg en blogg som egentlig er grunnen til at jeg poster her i det hele tatt.

Kanskje jeg er klarnet opp såpassa at denne diskusjonen vil la meg glemme smerten for en stakket stund?

Kanskje dette gjør at jeg kan få litt skryt og ros også, noe som det er langt imellom.

Ganske enkelt fordi jeg har isolert meg fra omverdenen, og går såvidt det er på butikken.

Ikke fordi jeg har sosial angst, men fordi jeg ikke har lyst til å prate med noen. Fordi jeg ikke vil oppleve svik og leve i en redsel for baksnakkelser og lure på hva folk sier om meg velger jeg heller å holde meg vekke og si minst mulig.

 

Uansett. Den bloggen inneholdt en kommentar jeg velger å gripe tak i:

[qoute]

de som sier det skal ta selvmord kommer ikke til å gjøre det....[/qoute]

 

Noen som tippe på hvorfor det ble konkludert sånn?`

Riktig, samboerforhold. Han truet med å ta selvmord om hun forlot ham.

 

Er det virkelig sånn at selvmord er ett tabu hvor de pårørende blir behandlet som avskum med snakking i nabolaget, så er det så altså så enkelt?

Koden er løst, dem som sier at dem skal ta selvmord er altså noen lystløgnere som kommer med tomme trusler og det ikke er noe å bry seg om?

 

For det første, det er lov å kjenne etter litt selv også, på hvordan samboerforholdet er.

Og har en det ikke godt, hvor en lider, da er det ikke noe å spare på og begge parter burde gå litt i seg selv.

 

Selv har jeg aldri brukt det som trussel, men la meg spole tiden tilbake.

 

Første gangen jeg prøvde å ta selvmord var med piller, andre gangen med kniv og tredje gangen ble det med vurderingen av å hoppe ut av 3 etasje og siste gangen lyktes jeg nesten med en hengning.

 

Jeg våknet oppigjen og følte meg totalt mislykket, og siden den gangen har jeg oppdaget hvor skjørt livet er, samtidig som i de tyngste periodene ofte lurt på hva som er vitsen med å kjempe økomonisk - (krangler med nav) og samtidig se regningsdungen vokser.

Nav kaller meg omtrent en pest og en plage og kreditorene ser på meg som en pest og en plage fordi dem ikke får pengene sine.

 

Og det er ikke mer ca 2 år siden jeg var på god vei til å bikke 400.000 i året.

Før jeg var jeg 24 hadde jeg hus, 2 biler og alt på stell, med årsinntekter som lå stabilt på 380.000 år etter år etter år.

 

Helt til den fatale dagen da jeg ble mobbet på jobb.

Det var da jeg fikk en knekk som gjorde at ting gikk i nedoverbakke.

Kombinert med noen konkurser og arbeidsgivere som ikke betalte ut lønn i tide så raknet livet mitt sakte men sikkert.

 

Så nå sitter jeg her, alene, isolert, uten egentlig å ha klart å få til noe annet enn å ødelegge meg selv enda mer.

Nav gjør det ikke noe lettere for meg og det å lese de harde fakta til de etterlatte etter selvmord, fikk meg til å tenke litt samtidig som jeg knakk helt sammen, og bestemte meg for ihvertfall å gjøre en ting idag, og det er å skrive dette her.

Både kortversjonen av livet mitt og hvordan jeg har gjort meg opp noen tanker om temaet selvmord, samtidig som det også er påtide å få en seriøs og saklig debatt rundt temaet.

 

Det levner liten tvil om at selvmord er en diskusjon som utelukkende er basert på følelser, og en innbilt viktighet av å forståsegihel og snakkeihel en som sliter.

 

Menneskehjernen trenger en form for logikk for å forstå hvordan ting henger sammen, og alle mennesker trenger noe å sammenligne med for å klare å skape seg ett bilde av hvordan ting henger sammen - eller for å forstå seg på andre.

Det enkle er ofte det beste: man bruker seg selv.

Tenk bare på språkopplæring og se hvor kjapt ett spedbarn lærer seg språk og å lære seg å skrive mens senere i livet får man store problemer selv med nynorsk / bokmål alt etter hva man har som målføre.

Eller tenk på hvordan man lærer seg engelsk: basert på norsk.

 

Derfor er det også naturlig for meg, etter å ha lest litt rundt ifra "såkalt" friske mennesker som utaler seg om selvmord at dem bruker seg selv som eksempel og skaper en forståelse på grunnlag av det.

 

Noen som har tenkt over at dette egentlig er en løgn?

Finnes det noen som aldri har sett på selvmord som en utvei å klare å forstå hvordan man tenker når man psykisk er nedbrutt etter en ofte årelang psykisk trakkasering?

 

Noen som her oppriktig tror på at en med nettverket sitt helt iorden med venner og familie kan klare å sette seg inn i en situasjon som er stikk motsatt og si noe fornuftig utifra det?

 

Isåfall så er man enten flink å bløffe eller så tror man bedre om seg selv enn jeg er istand til, fordi jeg klarer det ikke.

Jeg mangler tydeligvis en mulighet for å forstå meg ihel på andres vegne.

 

Jeg sier ikke at folk er idioter eller at dette er den største universelle bløffen som finnes, jeg sier bare at det dummeste jeg kunne fått servert ikveld er denne frasen:

 

"jeg forstår hvordan du føler det".

 

Jassådu, gjør du egentlig det?

 

Motvekten blir min egen, jeg aner egentlig ikke hvordan det er å ha en vennekrets hvor man faktisk stoler på hverandre. Det er noe jeg foreløbig ikke klarer å forstå meg på.

 

Uansett, hvordan skal en bli mer opplyst om selvmord?

Hva med å fjerne tabuet og fjerne regler i fora som forteller det at personer som åpner seg risikerer politi og lignende på dørene?

Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at redselen for lukket psykriatri er ett moment her man bør ha litt i bakhodet.

 

Om folk åpner seg anonymt på internett så er vel det bedre enn at dem lider i stillhet og gjerne fullfører ett selvmord?

 

Det å sette ord på ting og fortelle ting hjelper, se bare på dem som mister sine kjære i en ulykke, der er det nesten obligatorisk med minnesider og det er ingen som reagerer på at man lager en tråd og deler sorgen sin.

 

Er ikke det å tenke i selvmordsbaner også en form for sorg som ikke trenger å være ett tilfelle for psykriatri og politi på dørene med tilhørende sletting av innlegg fordi det temaet er ett tabu man ikke prater om?

 

Da får man isåfall fjerne de innleggene som handler om all sorg.

Felles er at en som tenker i selvmordsbaner også har en sorg som er like tung å bære som en som sitter igjen som etterlatt etter ett dødsfall i familie eller venner.

 

Hva oppnår man isåfall med en offentlig debatt om selvmord hvor man stadig vekk argumenterer for "smitteeffekt" og "folk kan lære" o.l?

Det er jo ikke det dette handler om... Dette handler om mennesker, som meg, som sliter med en sorg, en akutt krise som toppet seg fordi man sitter å tenker, negativt, hvor vitsen med å leve synes unødvendig.

Men det er ikke dermed sagt at en offentlig debatt gjør at jeg kjører kniven i pulsåren eller løper og henger meg.

 

Saksforløpet til hvorfor man ønsker å ta livet av seg har egentlig ingen fasit hvor det finnes mange grunner og årsaker til hvorfor, uansett hva det er så er det en personlig sorg som krever bearbeidelse på lik linje med pårørende som nevnt i litt lengre oppe.

 

Hvorfor skal debatten om selvmord være en debatt som kun kan foregå på samfunnets følelser og samfunnets regler?

Hva med å godta at dette er noe som faktisk krever en debatt ganske enkelt fordi det skaper mer problemer både for de som sliter med det, fordi det er ikke andre steder enn dyre telefontjenester eller psykolog om 14 dager som er alternativet, eventuelt legevakt.

Hvorfor kan en ikke godta at man også har en mulighet, slik som her, å kunne gi sin versjon?

 

Er det sånn at samfunnet skal bestemme at denne debatten kan vi ikke ta fordi det er sånn og sånn?

 

Nå er det ikke sånn at man løper og tar selvmord eller tenker i baner om selvmord fordi man leste en artikkel i avisen eller en diskusjon på internett om det, eller tok en test for den delen.

Om det skal være ankepunktet mot en offentlig debatt da hopper man isåfall elegant over sorgprossesen som ligger som en årsak til at tankene begynte i utgangspunktet.

 

Takk for ordet.

Beklager lengde.

Og moderatorer jeg har funnet ett forum hvor det går å diskutere disse tingene tilrettelagt for mobbeofre.

Jeg kan legge ut link om det er interresangt.

 

Og til dere andre:

Om man kun har en personlig mening om at selvmord er egoistisk, så kan du gjerne legge det ut, men bortkastet.

Ganske enkelt fordi den frasen er oppbrukt, og har ingenting i denne debatten å gjøre.

[Skandinav]

Det var jammen et reflektert innlegg. Jeg tar av meg hatten for at du tar det opp. Jeg skal ikke engang prøve på å forstå hvordan du egentlig har det. Ikke at jeg driter i det, men det er rett og slett ikke meningen at jeg skal forstå, min hjerne har ikke nært på nok livserfaring.

Min erfaring med selvmord og selvmordskandidater er ikke særlig stor innfor den pasientgruppen du åpenbart representerer. Tør jeg å påstå at dine psykiske problemer er ervervet sekundært til det man kan kategorisere som sosiale hendelser?

Jeg har for det meste forholdt meg til selvmordkandidater som har en psykisk grunnlidelse, hvorfor det ikke nødvendigvis trenger å være en særlig gjennomtenkt grunn til hvorfor, rett og slett en impuls, avhengig av dagsformen.

 

Jeg har dog merket meg en del felles hos de fleste selvmordskandidater. Mangelen på mestringsfølelse. Er det svake mennesker vi snakker om? Tror ikke det. Jeg vil påstå at dersom du laster nok byrder på et menneske, vil alle briste. Det er bare et spørsmål om hvor tungt du kan bære. Felles'en blir at vi alle har evnen til å ta livet vårt. I den prosessen du blir lastet på mer og mer, mister en selvfølgelig selvfølelsen, slik at lysten til å stå emot eller ha et virketrang til å ordne opp blir radikalt svekket.

 

Hvorfor er det da så tabubelagt? Ja, det er jo ikke vanskelig å forstå. Vi er livredde for å bli rammet. I kulturen vår ligger det så fjernt fordi vi har det så forbanna bra. Folk flest har ingen som helst grunn til å ta livet sitt. Hva skjer da, jo, en tar selvfølgelig avstand fra det. En artig betraktning er jo at det i visse kulturer er anerkjent med selvmord, faktisk til de grader at det forventes av deg i enkelte situasjoner.

 

Bot og bedring på en pragmatisk måte: Hva skal til for at du skal komme deg på føttene? Jeg antar at du ikke ønsker å ha det slik du har det. Men hva skal til for at din neste motgang er "vann på gåsa"? Jeg forventer ikke et svar.

Endret 3. oktober 2008 av TOMpsy

[Gjest Mastodont]

Det var jammen et refelektert innlegg. Jeg tar av meg hatten for at du tar det opp.

Jeg at av meg hele hodet! Bare spøker, et meget godt innlegg, "reflektert" som vi uten leverpostei i tastaturet kaller det.

 

 

Om det skal være ankepunktet mot en offentlig debatt da hopper man isåfall elegant over sorgprossesen som ligger som en årsak til at tankene begynte i utgangspunktet.

Akkurat. Hvis det starter en selvmordsepidemi etter en debatt er det fordi noe allerede var veldig galt.

 

Jeg tror forresten det finnes enkelte lukkede forum ute på det store internettet der slike diskusjoner ikke modereres så strengt og du kan treffe andre i mer eller mindre lignende situasjon. Men akkurat det jeg tenkte på ser ut å ha forsvunnet...

 

Du får ha en ellers fin dag. Jorda har over 6 milliarder mennesker. Tenk på alle de som ikke har vært kultne mot deg!

[cuadro]

*fjernet innhold selv, av personlige grunner*

Endret 2. oktober 2008 av cuadRo

[Qtecman]

*mine innlegg*

[Squeegie]

Veldig interessant lesning.

 

Psyken er en pussig sak, man sier at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, men når det gjelder psyken er det nok ikke slik. Psyken blir sterkere av det stikk motsatte. Gode erfaringer. Og jeg er overbevist om at du også kan klare å få til det, men første steg er å komme seg ut av døren. Det finnes mange fantastiske mennesker der ute Kunsten er å la de fæle prelle av.

 

Å fjerne tabuet rundt selvmord er todelt, men jeg er åpen av person så jeg synes informasjonen og åpenhet om det er viktigere enn smitteeffekten. Og ja, jeg er overbevist om at smitteeffekten er tilstede. Prater man ikke om det, kommer man aldri ut av det.

[Melisma]

Jeg tror at det er helt tilfeldig hvem som blir selvmordskandidater.. alt avhenger jo av som vi alle vet, av arv og miljø. Det eneste en kan gjøre er å bite tenna sammen og fortsette, uansett hvor jævlig man måtte ha det. Om man klarer å komme seg igjennom det helvete man er i, så kommer det en tid hvor ting begynner å lysne.. man må bare klare å holde ut! Livet går i bølger.. det er en grunn til at det er en klisje, det er fordi det er så mange som har opplevd det!

[Gjest Guest_forundret_*]

*mine innlegg*

 

Er dette en tråd som burde vært sticky?

Sånn med tanke på at alle som svarer er veldig positiv til innlegget, og at det kanskje kan gi ett og annet tips her og der?

[Luddezor]

*Mine innlegg

 

Og ja, jeg stemmer for sticky om trådstarter er med på det.

Endret 3. oktober 2008 av Luddezor

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Kjenner meg igjen i dine beskrivelser trådstarter. De som tar selvmord, gjør det av en grunn, ikke tilfeldig. Det er et valg basert på negative erfaringer, tanker. Hender og at det er impulsivt, om man får et digert smell i fjeset. Selvmord er en permanent løsning på et varig problem.

[Hotel Papa]

*Mine innlegg

 

Og ja, jeg stemmer for sticky om trådstarter er med på det.

[Lil-H]

Jeg våknet oppigjen og følte meg totalt mislykket, og siden den gangen har jeg oppdaget hvor skjørt livet er, samtidig som i de tyngste periodene ofte lurt på hva som er vitsen med å kjempe økomonisk - (krangler med nav) og samtidig se regningsdungen vokser.

Nav kaller meg omtrent en pest og en plage og kreditorene ser på meg som en pest og en plage fordi dem ikke får pengene sine

 

En skulle tro at Norge hadde bedre midler å stille opp med når det kommer til "selvmordskandidater" som har prøvd å ta sitt eget liv, men mislykket som i ditt tilfelle. Det jeg mener med dette er;

• Er det kvalifiserte personer som tar seg av deg, og hjelper deg videre i livet?

• Forventes det av deg at du er tilbake i jobb og klarer deg selv på egenhånd?

 

Jeg vil tro en får oppmerksomhet og er det center of attention i en lite periode, men hvordan hjelper det deg og DIN situasjon? Får man snakket om probleme sine til en psykiater som er gratis, eller er dette noe som må betales for? Hvis sistnevnte vil en i mange tilfeller være like langt, da en ikke kommer til bunnen av problemene, nettopp fordi det er svært få som har råd til å betale psykiatertimer til mange hundre kroner i timen..

Jeg kaster igrunn bare ut åpne tanker for å sette lys på, og skape en diskusjon hvordan livet er etter et mislykket selvmordsforsøk.

---

 

Ut ifra hva du skriver virker det som om du mener det ikke er sosialt akseptert å skrive rundt om selvmordsforsøk, og er helt enig at det virkelig trengs kompetanse på dette området, og muligheten for å snakke om det på forum som dette. Ser mange tar i bruk gjeste-funksjonen, og det er en flott mulighet for de som vil forbli anonyme.

I de siste kan det virke som om det har blitt litt mere søkelys på akkurat dette, og en kan gå inn på sider som

• http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelp/ung.html

• http://www.shdir.no/psykiskhelse/kjenner_d..._sliter__243824

Hvor en kan ringe gratis og snakke med personer om problemet, eller sende anonyme spørsmål. Det er en start, men jeg mener det er altfor lite søkelys på depresjoner og hvordan en takler problemer som omhandler det.

 

Enig med TOMPsy her: det er rett og slett ikke godtatt å være forbanna bra og frisk i den verden vi lever i. Om en hører at folk sliter med depresjoner og er suicidale, får men rett i trynet "Emo-kid" og "attention-kid", akkurat som om det ikke er lov å depresiv. Holdninger til folk ass.

 

Håper flere bidrar til tråden, dette er et viktig tema, men også spennende!

 

EDIT: leifer

Endret 5. oktober 2008 av Lil-H

[Squeegie]

Hvorfor er det da så tabubelagt? Ja, det er jo ikke vanskelig å forstå. Vi er livredde for å bli rammet. I kulturen vår ligger det så fjernt fordi vi har det så forbanna bra. Folk flest har ingen som helst grunn til å ta livet sitt. Hva skjer da, jo, en tar selvfølgelig avstand fra det. En artig betraktning er jo at det i visse kulturer er anerkjent med selvmord, faktisk til de grader at det forventes av deg i enkelte situasjoner.

Mulig dette er en digresjon men synes historien om Naruu er interessant, og til en viss grad relevant her:

 

«Affluenza»

 

Det er vel ingen urimelig tanke å anta at et godt liv veksler mellom følelser av engasjement og velbehag. Det finnes i alle fall eksempler på at ensidighet i den ene eller annen retning bærer galt av sted. En dramatisk illustrasjon finner vi på den lille koralløya Nauru, som ligger i Stillehavet nordvest for Australia (Filseth, 2001; McDaniel & Gowdy, 2000). Nauru har svært rike forekomster av fosfat (gammel fuglemøkk), som de imidlertid er i ferd med å slippe opp for. Av det som for 50 år siden var et vakkert stillehavsparadis står nå tomme daggruver tilbake som åpne sår i landskapet. På grunn av den rovdrift som har foregått ved fosfatgruvene, står øya nå på randen av en økologisk og økonomisk katastrofe. Fra et psykologisk perspektiv har det også foregått en annen, og ikke mindre tankevekkende, prosess på Nauru. Fordi fosfatdrift er svært lønnsomt, kunne innbyggerne leie inn utenlandsk arbeidskraft til å gjøre jobben med å drive den fram. Med verdens høyeste gjennomsnittsinntekt (bare slått av Kuwait) kunne Nauru-innbyggerne skumme fløten av andres arbeidsinnsats, og bruke dagene til det søte liv langs øyas vakre strender. Her spiste de feit og usunn mat og drakk alkohol. Tretti prosent av ungene skulket skolen, og foreldrene brydde seg lite. Denne livsstilen førte til en rask økning av helseproblemer som fedme og sukkersyke. Levealderen sank dramatisk. Meningsløsheten som også fulgte i kjølvannet av et sorgløst liv uten forpliktelser eller utfordringer, førte også til et annet problem: folk hadde lite å ta seg til, mange fordrev tiden med å kjøre i fylla. Øya har nemlig en 22 km lang veistubb som omkranser den, og her forlystet berusede øyboere seg med fyllekjøring i høy fart. Fyllekjøring er sammen med diabetes og hjertesvikt den viktigste dødsårsak på øya.

 

Klippet fra http://www.psykol.no/default.aspx?did=9077...n+er+mangfoldig av Joar Vittersø Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø

[theoriginalAidskake]

Veldig fra førstepost. Det var veldig modig å skrive ned alt.

 

Så det var snakk om selvmordskandidater. Det finnes de som har hatt "anlegg" for det en stund, men så har vi jo spontane selvmord. Veldig vanskelig å forutsi slikt, dessverre. Derfor er det veldig viktig at man snakker om det.

[-Zoso-]

Jøss, du er veldig reflektert og du har absolutt rett i at depresjon på dagsorden er tabu.

 

Jeg er personlig ganske interessert i dette av flere årsaker. Slet selv ganske kraftig med en ungdomsdepresjon og føler den dag i dag at den ble tatt alt for lite seriøst. Når folk uttrykker seg selv og sine tanker og disse omhandler selvmord eller selvskading burde man så absolutt ta dette seriøst. Jeg vet selv at det å bli hørt og på samme måte oppbacka er UTROLIG viktig for å forebygge depresjon.

 

I senere tid *(nå), tar jeg selv en utdannelse der jeg kommer i møte med depresive og folk som sliter med selvmordstanker. Jeg deler ditt syn på åpenhet. Jeg syntes også man ikke skal betrakte folk med selvmordstanker for svake.

[Gjest Guest_anonym_*]

Sånn, da var trådstarter halvveis tilbake og jeg må bare si tusen takk for tilbakemeldingene sålangt.

Jeg hadde ikke forventet at det ville utarte seg slik som det har gjort, og jeg vil bare si tusen takk for støtte, positive tilbakemeldinger og at det faktisk er en enighet om en diskusjon rundt selvmord, og selvskading.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men kan begynne med å fortelle at jeg har tenkt litt siden jeg la ut posten og har funnet ut en ting til nå, og det er at den situasjonen jeg sitter i nå kunne vært unngått om skolen hadde tatt tak i mobbeproblemene på en annen måte den gangen. (fra 85 til ca 94) men siden dette i utgangspunktet var da mobbing egentlig begynte å forske litt i så har det siden den dag vært lovet masse prosjekter og masse forskning omkring tema, men det dere får ta en korreksjon om jeg tar feil her:

Det er forsket veldig lite i oppvekstsvilkår kontra mobbing.

 

Det jeg opplever iforhold til media og mobbing er ikke noe annet enn at om foreldrene driver med rus f.eks, så kan dette gi grunnlag for mobbing, men er det så enkelt?

 

Når man ser på det inntrykket media har vært med å gitt barnevernet så virker det som om dem ikke gjør noe for barn og unge når situasjonen er omtrent påkrevd for ett inngripen.

 

Når jeg selv ser på min situasjon så burde barnevernet grepet inn, men de stuntene jeg gjorde ved å rømme hjemmefra f.eks, der ble det bare sett på som at jeg var "opprørsk" og ingen trodde på at jeg ble banket hjemme.

 

Så ved å putte alt i en bolle så tror jeg at endel av dette faktisk kan være med på å gi en forklaring til hvorfor jeg ble mobbet.

 

Og om jeg har rett nå, så virker det veldig enkelt å kalle det mobbing for å gå med "feile" klær f.eks, og at dette skal være en forklaring, løsningen blir bare å bytte klesmerke( ??)

 

Isåfall så er forskingen og media med politikere virkelig ute på feil kurs.

For det første ved å "ufarliggjøre" mobbing og se samlet på mobbing, erting og sleivkommentarer som mobbing, noe jeg personlig finner som ett hån mot de som faktisk ble utsatt for litt mer enn skjeive kommentarer om klesmerke f.eks.

 

Hvorfor skriver jeg så om mobbing?

Det er fordi dette er bevist gang på gang er en utløsende faktor for selvmord og det finnes ett hundretalls beretninger om selvmord gjort av mobbeofre hvor syklusen for mobbingen er langvarig, utspekulert og er noe man blir utsatt for i både arbeidssammenheng og på skole, men også i det sosiale livet ellers.

 

Derfor:

 

For å få bukt med ett problem, så må man finne løsningen og slik jeg ser det så er det ikke noe som tyder på at man er noe nærmere denne løsningen ved å se på enkeltområdene som utløser mobbing, men man ser på de åpenbare "feilene" som kan gi en lettvindt forklaring.

 

Og om klær er en utløsende faktor, da er det mange som "fortjener" å bli mobbet, ganske enkelt fordi det er skremmende å vite at 7 og 8 åringer har peil på merkeklær....

 

Og for å komme litt tilbake til "smitteeffekten" jeg var innom tidligere, som også er den faktoren som gjør at det ikke blir skrevet om selvmord, så er det påtide med en utdypende forklaring slik jeg ser det:

 

Media sier at dem ikke kan skrive om selvmord fordi det vil gi en smitteeffekt og man kan oppleve ett økende antall selvmord.

Javel, greit, jeg som for noen dager siden var på randen til å gjennomføre ett selvmord leste side opp og side ned om selvmord, hvorfor sitter jeg her enda?

Uansett hvordan en velger å se på dette med selvmord så kommer en ikke utenom det enkle faktum at de som går med selvmordstanker sliter med helt andre ting enn at man får en artikkel om hvordan mobbingen endte i selvmord.

 

Dette er den unnskyldningen slik jeg ser det, som gir grobunn for en enkel forklaring for ikke å ta tak i problemet og synliggjøre ett problem som drar med seg så mange andre rakt inn i tabuer, mobbing, holdninger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre og en skyldfølelse (regner jeg med, men det jeg har lest her og ellers synes å medføre riktighet), så hva gir noen rett til å mene noe så enkelt om en så vanskelig problemstilling?

 

Det dem egentlig sier er at å skrive om dette vil vi ikke fordi vi ikke orker å gripe tak i denne problemstillingen fordi det vil gi store omveltninger i samfunnet.

 

For det er jo ikke til å stikke under en stol:

Selvmord i dagens samfunnsbilde passer ikke inn, og media sin åpne "rolle" og forklaring om selvmord holder heller ikke mål da man her om dagen kunne lese om en som tok selvmord ved skyting da namsmannen kom for å ta huset. (i USA, VG)

 

Dermed så venter jeg spent på ett skred av selvmordsofre slik forskere og media sier at det vil komme.

Om dette stemmer så finnes det mange mørketall i den forstand at vi ikke får lese om dem, fordi media ikke vier det plass.

 

Det virker derimot ganske rart at dem skriver såpassa lite om mobbing også, sammen med vold i hjemmet, noe som faktisk skaper flere mobbeofre enn feil klesmerke.

[theoriginalAidskake]

Det er jo en grunn for at selvmord ofte ikke kan eller burde bli nevnt i media, og når det først blir det er det helt mongo fremlangt. Det er jo alltid en fare for smitteeffekt om man ikke skriver artikkelen riktig.

[Jann - Ove]

*mine innlegg*

 

en viktig debatt, ett stort problem.

 

bare det å lese gjennom tråden gjør mye med meg. jeg har vært der, jeg har lyttet. jeg reagerte for sent, jeg ringte for sent - før jeg reagerte smalt det. tilfeldighetene gjorde at han overlevde, men helt for jævelig er det alikevel.

 

gjort er gjort, så vær en god lytter, og tenk over det at du ikke nødvendigvis har tid til å tenke over hvordan du skal reagere når du først er i den situasjonen.