Samboerskap i oppløsning.

[Gjest Guest_MANN_*]

Min samboer og jeg har hatt noen fantastiske år sammen, med oppturer og nedturer.

 

Nedturene er noe jeg legger kjapt bak meg, og kommer sterkere fra. Disse har derimot samboeren i stor grad en tendens til å dra frem, når hun føler det er på sin plass. (Dvs. hun har gjort noe dumt, og blir oppmerksom på dette.) Føler dette er ganske vanlig, noe som hører jenter til. Likevel, det blir brukt så ofte at vi aldri blir ferdige med noe.

 

Hun er ei byjente, jeg er fra bygda. Jeg er en arbeidshest med realistisk høye ambisjoner. Hun trives best med ingenting, og dessuten klage over at ingenting skjer.

 

Hun har skilte foreldre, der mor er psykisk syk, og far har kompensert fraværet med pengestrøm. (Selvsagt har hun pendlet som hun vil. Uvilje hos mor, hun bor hos far og omvendt.) Mine foreldre har alltid vært gift, og dermed sliter jeg litt med å sette meg inn i denne situasjonen.

Hennes far ble gift på ny, og på grunn av denne erfaringen, har jeg null veto overfor reglene her i huset. (2 barn, ett felles.) Jeg blir lett irettesatt foran barna. Dette forsvarer hun med at hennes tidligere stemor bestemte alt, og at dette var fælt. Av hensyn til barna, hever jeg aldri stemmen, eller går aktivt til motmæle i deres påhør.

Dette sliter.

Jeg er mannen i huset, forsørgeren. Min mening skal veie tungt når avgjørelser tas. Nei, jeg er ikke autoritær, eller tilhenger av hierarkistisk system i familien.

 

Vi vil kjøpe hus, og jeg har kanonmuligheter til å kombinere husplaner (For øyeblikket sparing.) med karriære. Men nei, her må det velges mellom familie eller jobb. Faen heller, er det så vanskelig for en bortskjemt unge å innse at penger må jobbes for?

 

Brød er sjelden godt nok, det er tørt, seigt etc. Tobakk er ekkelt, hvis det er mindre enn halvparten igjen i pakken. Hun kan ikke handle, uten å ta med snop, leker osv. hjem.

Når månedskiftet kommer, er spørsmålet det samme gang på gang: Hvor blir pengene av?

Sparekontoen er sperret, den får hun ALDRI tilgang til. Særeie er et must i dette forholdet ser jeg nå.

 

Angående gangsyn, her er det også mye å gå på. Det å forstå enkle ting, som Jobb=Penger, Trygghet=Bra osv. er umulig. Her er ALT relativt. "Men om du bare hadde hatt en fot og var krøpling, ville du fremdeles gått på jobb?" er spørsmål som er alt annet enn retoriske fra hennes side. Hun forventer et svar. Liker hun ikke svaret, vrir hun det, slik at det passer hennes verste antagelser.

 

Dette får meg til å tenke: Er hun dum? Intellektuelt ufør?

Jeg anser meg selv som passelig oppegående i både kropp og sjel. Men hennes diskusjonsnivå ligger enormt mange trinn under sivilisert nivå. Jeg kan ha mer fornuftige diskusjoner med en 6-åring.

 

Apropos 6-åring. Jeg er mann nummer to som forsvinner ut av stesønnen min sitt liv. Dette sliter.

Vårt felles barn skal jeg ordne en fin avtale om, jeg og samboer er enige om at situasjonen er spent. Såpass forstår hun. ("Jeg får mer penger av NAV når jeg bor alene," er stikkordet her.)

 

Hva i alle dager synes flertallet jeg skal gjøre? Som det Clash så fint sa det: If I go there will be trouble, if I stay it will be double...

[Miss_Pepsi]

Jobber hun ikke?

Syns ikke at noen skal være sammen for noe annet enn kjærlighetens skyld. det virker ikke som hun respekterer deg. Sammenligner hun deg med sin "fæle2 stemor? Virker som hun sliter litt med generalisering, og at hun har fått ting lett i fanget før.. Jeg hadde nok aldri klart å leve med noen som ikke respekterte meg..