Sliter psykisk, foreldre får meg til å fremstå som en drittsekk.

[Gjest Sliter psykisk]

Hei, skriver dette innlegget som anonym da enkelte av mine venner kjenner mitt brukernavn.

 

Kort info: Bor/bodde hjemme, er 21 år.

 

Så hvor skal jeg starte.. Vel, kan begynne med at jeg er utdanna automatiker, men ville gjerne gå en annen retning og utdanne meg til dataingeniør. Fikk fagbrevet i mai og bedriften som hadde meg da hadde ikke mer jobb til meg. Så jeg tok en litt lengre sommerferie da jeg hadde en del penger i bakhånd. Men ikke noe viste det seg. Midt i sommerferien ble det slutt mellom meg og min daværende kjæreste, noe som var til det beste for begge to da det ikke var noe bra forhold. Ikke lenge etter ble jeg sammen med ei annen jente, forøvrig en veldig herlig jente som jeg liker veldig veldig godt. Hun var med hjem til meg et par ganger hvor da mamma og typen hennes ikke likte min kjæreste så godt, og dro fram eksempler på ditt og datt hvordan hun kunne utvikle seg. Og påpekte at jeg bar blind av forelskelse osv. Jeg har vært gjennom sånn blind av forelskelse før et par ganger, og denne gangen tenkte jeg godt igjennom både oppførselen til henne osv. Vi hadde tilogmed flere samtaler om mange forskjellige ting før vi ble sammen, så man kan si at man tok mange forholdsregler. Vi kjente hverandre forresten godt gjennom msn og fester fra før av. Ganske gode venner fra før av altså.

 

Så det var litt av forhistorien. Da jeg skulle starte på skolen så skulle jeg bo sammen med en kamerat som bodde en time unna "hjemme". For at jeg skulle bo der skulle jeg kjøre han på skolen, da vi skulle gå samme klasse. Men så viser det seg pengene ikke strakk til, og stipendet og lån fra lånekassa falt mellom to stoler, da utdannelsen først skulle starte med at jeg skulle gå forkurs til ingeniørutdanninga, og dette falt mellom videregående utdanning og høyskoleutdanning. Det var derfor ikke helt enkelt og få til dette, da ingen av skolens rådgivere hadde peiling og lånekassen hadde heller ikke noe gode svar. Men uansett, dette er ikke den viktigste delen av historien. Og pga utgiftene til bilen så måtte jeg gi meg, da det viste seg i ettertid at jeg måtte ha flere fag enn det som ble sagt i starten, og jeg ikke hadde mulighet til ekstrajobb om jeg skulle klare skolen. Og uten ekstrajobb ville jeg ikke klart og beholde bilen. Så økonomien tvang meg ut av skolen og på leiting etter en jobb.

 

Jeg flyttet da ut fra kameraten min, siden jeg ikke kunne betale "leia". Min nye kjæreste bodde derimot på et sted hvor jeg har endel venner, og det er mange jobbmuligheter her i området. Noe som det ikke er "hjemme", er en hjørnesteinsbedrift men denne er underbetalt og jeg har vært der før og passa ikke inn i miljøet der. Så denne jobbmuligheten er utelukket. Ihvertfall inntil videre.

 

Så fikk jeg vite av foreldrene til min nye kjæreste at jeg kunne bo hos dem til jeg fikk meg jobb og egen leilighet. Veldig hyggelige folk. Og siden jeg allikevel skulle søke jobb i området og har 99% av alle mine venner i nærheten så takket jeg ja. De skal få igjen penger så fort jeg får meg jobb igjen, og jeg hjelper mer enn gjerne til med husarbeidet.

 

Men nå mener mamma og typen hennes at jeg har fått meg en ny familie og at jeg har forlatt dem, noe som jeg delvis kan forstå. Men er ikke helt enig i demmes tolkning på. De vil gjerne ha meg tilbake til dem, men sannheten er at jeg har kun ÉN venn der, og han flytter vel etterhvert han også, alle andre flytta jo. Jeg klarer bare ikke bo hjemme lengre, jeg er 21 år og trives ikke på et knøttlite rom lengre. Det er 5 mil ifra alt som heter venner og sivilisasjon. Jeg orker bare ikke lengre, klarer ikke sitte hjemme dag inn og dag ut på det lille rommet. Det tærer på meg psykisk. Grunnen til at jeg ikke kommer meg ut er jo pga at alle mine venner flytta, og de på min alder som er igjen, vel.. Det er en grunn til at jeg ikke vil henge med dem kan man si.

 

 

Og hver gang mamma ringer nå, så er det enten for og gi meg skyldfølelse fordi jeg ikke vil jobbe på hjørnesteinsbedriften, eller fordi jeg ikke vil bo hjemme hele tiden.. Og typen hennes føler jeg at bare henger seg på lasset fordi han ikke vil ha problemer med mamma. Og han kameraten jeg måtte flytte ut ifra mener sånn delvis at alt er min feil, fordi han hadde gleda seg veldig til skolen sammen med meg.. Det hadde forsovet jeg også, men ting gikk ikke som det var ment for og gjøre.

 

Har sendt søknader til mange steder angående jobb, og skal inn på intervju om ikke så lenge til et sted. Håper det går bra ihvertfall.

 

Men akkurat nå sliter jeg, er veldig langt nede psykisk, både kameraten min, mamma og typen hennes sier at alt dette er min feil, og at får meg til å fremstå som en jævla drittsekk (unnskyld språkbruket).

Jeg er visst ikke god for noe, og det tærer skikkelig på meg at mamma ikke engang prøver og se ting fra min side. Hun ringte meg i dag og begynte og snakke om denne hjørnesteinsbedriften og når jeg sa at jeg ikke ville flytte hjem for og jobbe på et underbetalt sted hvor jeg ikke passer inn i miljøet som i tillegg er langt unna venner så legger hun bare på og får meg til å føle meg som en ond person.

 

 

Jeg har aldri vært lengre "nede" enn jeg er nå, og jeg sitter skikkelig i saksa økonomisk. Alt ligger i henda på om jeg får meg jobb nå eller ikke, og tro meg, jeg har søkt mange steder.

 

Eneste som jeg føler virkelig støtter meg, er kjæresten min, familien hennes og vennene mine.

 

Men hva skal jeg gjøre? Er jeg virkelig en så ond person som mamma prøver og få meg til og fremstå som? Er jeg virkelig en så stor drittsekk?

 

Setter pris på svar og alt som kan hjelpe meg enten det er råd eller tips. Jeg tåler kritikk også, har tross alt ikke fått annet i det siste..

 

PS: Beklager at det ble så langt, men tror jeg har fått ut mesteparten av historien nå.

[MrVilla]

Det er ingen grunn for deg å være langt nede psykisk fordi du er uenig med mor din. De aller fleste av oss har vært uenig med foreldrene våre en eller annen gang uten at vi sitter og depper av den grunn. Dersom hun velger å ikke ha noe kontakt med deg fordi du har flyttet så er det hennes valg og hennes tap. Jeg skjønner at det er leit, men det blir ikke bedre av å gå helt ned i kjelleren og deppe.

 

Å være i økonomiske problemer er du ikke alene om. Nå er ikke dette noen trøst, men heller en påpekning på at du ikke er alene. Det er to måter å få tak i penger på og det er å jobbe eller å gå på sosialen. Jeg anbefaler deg å søke på det du kan av jobber, enten det er relatert din utdanning eller ei. Det er viktig!

 

Nå sliter jeg litt med å få tak i alt du skriver om i posten din, men jeg tror egentlig løsningen ligger hos deg selv. Si til deg selv at du ikke tar dritt fra noen så skal du se at det blir straks bedre!

 

Kompisen din er sikkert skuffet over at ordningen deres ikke fungerte, men sånn er livet. Det er ikke alt som går som planlagt. Dersom man blir sur over slikt så får det heller være. Du kan kanskje ta en tur til ham en gang å ta en skikkelig samtale med ham og få oppklart dette.

 

Din mor burde egentlig vært mer opptatt av din lykke enn av sin egen. Nå har jeg ingen ide om hva denne underbetalte "hjørnebedriften" lokker med men dersom du vil ut i verden så burde foreldrene gitt deg frie tøyler når du er 21 år! Du er nå voksen og skal leve ditt eget liv, og tro meg...det er alt for kort til å være sammen med folk som trekker deg ned!

 

Lykke til og stå PÅ!

[Svenni212000]

Så en film for ikke lenge siden. Filmen var ikke den beste, men den hadde en histore med god moral.

 

Det var en liten fugl som ville klare alt på egenhånd. I hans syn var han udødlig.

Vinteren nærmet seg, og de andre begynte å gjøre seg klar for å fly sydover før vinteren slo til for fult. Den lille fuglen ville ikke bli med på den lange turen, litt snø kan da ikke skade noen mente den. Det ble som sagt, den lille fuglen ble igjen mens de andre startet turen sydover. Alt gikk fint en stund, fuglen var fri og hadde det fint. Det tog dog ikke lang tid før vinteren slo til for fult, og det ble straks slutt på både ly og mat. sulten og kald måtte den lille fuglen innse at han hadde tatt feil, og startet den lange turen sydover. Utmattet og kald var det ikke lenge før den nærmest krashlandet midt i en bondegård. En ku kom bort til den sultne og forfroset fuglen. Å, kan du ikke hjelpe meg ba den lille fuglen. Kua snudde ræva til, løftet halen og slapp en dynge kumøkk rett over den lille fuglen. Om ikke annet så fikk den lille fuglen igjen varmen, men det varte ikke lenge før det ble illeluktende og ubehaglig. Ikke lenge etter kom katten på gården luskende forbi. Å kjære deg pus, kan du hjelpe meg? Katten så på den lille fuglen, plukket den forsiktig opp, tørket vekk møkket og spiste den lille fuglen.

--

Moralen i historien:

Den som slenger dritten på deg er ikke nødvendigvis din fiende.

Den som tørker vekk all dritten fra deg, er nødvendigvis ikke din venn heller.

 

Dette kan virke som en merkverdig post. Men er du sikker på at din mor synes slik om deg? For meg virker det mer som hun kun ønsker ditt beste, så mye at hun ikke klarer å slippe taket på deg og slippe deg fri.

[athorb]

Jeg har ingen råd å komme med, men utifra posten din fremstår du i alle fall ikke som en drittsekk, du er bare i en litt uheldig situasjon. Forøvrig veldig enig i siste avsnittet til MrVilla.

[Gjest Trådstarter]

Dette kan virke som en merkverdig post. Men er du sikker på at din mor synes slik om deg? For meg virker det mer som hun kun ønsker ditt beste, så mye at hun ikke klarer å slippe taket på deg og slippe deg fri.

 

 

Hun ønsker mitt beste ja, men det virker som hun ikke vil slippe meg ut fra hjemmet. Og hun har store problemer med og støtte forholdet jeg er i nå. Føler at hun og mamma fikk en veldig dårlig start, noe de også gjorde.. Men det aller viktigste er vel at jeg trives i min kjærestes selskap, noe som jeg gjør..

 

 

Håper bare jeg får meg en jobb, samme hvor.. Så kan jeg få orden på livet mitt igjen, skaffe meg en leilighet og få begynt på "voksen" livet mitt

 

 

PS: Takker for støtten, det hjelper mye!

[Gjest Trådstarter]

Håper bare jeg får meg en jobb, samme HVA.. Så kan jeg få orden på livet mitt igjen, skaffe meg en leilighet og få begynt på "voksen" livet mitt

 

 

Får ikke redigert posten, så denne ble bare for og rette opp. En moderator kan hvis han/hun orker slette denne og rette opp i forrige post.

[Gjest Buckethead]

Utifra det du skriver i innlegget ditt vil jeg ikke kalle deg en drittsekk, på ingen måte. Virker mer som en hardt arbeide fyr som har opplevd en god del uflaks og missforståelser i det siste.

 

FÅ mora di til å innse at du har blitt en voksen mann nå, og at du elsker henne like høyt uansett hvor du velger å bosette deg

 

Lykke til

[Angeleno]

For meg virker det som om moren din har det tungt for å akseptere at du har tatt steget til det voksne liv. Kanskje hun rett og slett savner å ha sønnen sin hjemme? På meg virker det i alle fall slik. På den annen side synes jeg på ingen måte du er en drittsekk. Du har ifølge historien din hatt en solid porsjon uflaks opp gjennom årene, og du må bare ta deg sammen og tenke at det går fremover. Ta en prat med moren din og utdyp hva du egentlig vil og mener, og så kan dere eventuelt møtes på midten.

 

Men løsningen og hva du vil gjøre med livet ditt er selvfølgelig opp til deg og ingen andre. Lykke til!

[Wooho]

altså eg er ikke noen ekspert, men slik eg har tolket hele din første post:

 

-du har ikke jobb

-har utgifter

-bor hos en annen familie

-kunne ikke gå på skole pga øknomiske vansker osv

 

dette her er jo helt standard, mammaen din er jo bekymra det samme er samboeren hennes. De ønsker jo bare å hjelpe deg, og det kan de gjøre ved å ha deg hos seg så what om du må bo hos dem i noen måneder for den sags skyld et år. Du er 21 år, er det ikke mye bedre å kunne stabilisere seg hos mammaen din da enn hos totalt ukjente folk da. Ja de er foreldrene til kjæresten men de er ikke dine foreldre. du skjønner tegninga.

 

Du sier du har venner,som har flytta til den plassen du er på nå. Har disse vennene hjulpet deg når du trenger de mest......?

 

Husk, selv om du er 21 og til og med når du er 41 så vil mammsen din fortsatt bry seg om deg....

Endret 2. oktober 2008 av Wooho

[Gjest Trådstarter]

@ Wooho.

 

Du har rett der i din tolkning. Men grunnen til at jeg bor hos den andre familien er fordi her på denne plassen er det endel mer jobber og få. Pluss at jeg har et mye mer sosialt liv nå enn det jeg hadde hjemme.

 

Endel av vennene mine har hjulpet meg, men ikke noe bortsett fra at jeg har fått litt bensinpenger og en liten matbit siden jeg ikke har penger.. Jeg er den typen som kan bruke pengene mine på andre helt til jeg selv går helt tom for penger. Og det har jeg vel delvis gjort også, så derfor er jeg helt blakk nå. Her hos familien til kjæresten min får jeg mat og husly, veldig snille mot meg.

 

Men i dag fikk jeg en god nyhet. Telefonen ringte, og spurte en dame om jeg var interessert i å jobbe som vikar et sted nærheten, som tavlemontør, så jeg stakk ned og snakket med henne, og skal videre på jobbintervju i morgen klokka 9. Og etter det jeg fikk høre så trengte dem en person nå, så sjansene er store. Håper virkelig jeg kan få denne jobben, så jeg kan unngå personlig konkurs..

 

Fått snakket med moren og typen hennes, men de er fremdeles ganske sure og gretne på mine valg. Og forteller meg hele tida at de ikke liker hun jeg er sammen med, men det får være dem sitt problem. Så lenge hun er grei mot meg og mine venner er så er jeg veldig fornøyd. Så har det veldig veldig bra med hun, noe moren min og typen hennes ikke klarer og innse.. Synes det er synd men

 

Takk for støtten alle sammen