Eldst i søskenflokk. Lagt ned betydelig arbeid.

[Mannen med ljåen]

Hei folkens.

I gammel tid var det lønnsomt å være eldste sønn, mtp. arv.

 

Men har det fortsatt noe å si, eller arver eldste sønn og yngste datter likt uansett?

 

Takk for svaret. Jeg legger til et spørsmål til, i stedet for å lage enda en tråd:

 

Hva om eldste sønnen, eller en av de andre søsknene har lagt ned betydelig arbeid i gjenstanden som skal arves, mens de andre søsknene ikke har gjort noe som helst med nevnte gjenstand?

 

Det kan jo være mange grunner til dette. For eksempel at dattera ikke har peiling på sveising eller snekring, mens sønnen elsker å være handyman. Har han da mer krav på gjenstanden enn søstera?

Hva om hun ble forhindret fra å delta av fysiske årsaker som et handycap? Eller bare var lat?

 

Er det testamentet som avgjør slikt?

Jeg har forstått det sånn at det er svært lite rom for "ulikhet mellom arvingene" i et testamente...

Hva om søstera krever sin brøkdel av hele verdien av en gjenstand som alle de andre har lagt ned betydelig arbeid i?

Endret 28. september 2008 av Mannen med ljåen

[phax]

Deles nok likt ja.

[tom waits for alice]

Arveloven gjør fire unntak for den almene regelen om at arven skal deles likt:

 

1. Dersom en eller flere av arvingene ikke er voksne ("ikkje har fått oppfostringa si fullenda") når arvelateren dør, har de krav på midler til å "sikre livsopphald og utdanning", dog etter en rimelighetsvurdering.

 

2. Dersom en av arvingene har vært hjemmeboende og uten rimelig vederlag har tatt av seg av foreldrene, har vedkommende også krav på en sum for dette, igjen etter en rimelighetsvurdering.

 

3. Dersom arven består av en næringsvirksomhet kan staten bestemme at denne skal gå til en av arvingene etter der dette er i samfunnets eller arvingenes interesse. De andre arvingene skal da kompenseres for dette. Dersom alle arvingene er enige om dette så trenger man ikke offentlig godkjenning.

 

4. Dersom en arving er over 18 og har forbrutt seg mot arvelater eller annen familie, eller har latt være å hjelpe arvelater etter evne når denne behøvde slik hjelp, kan arvelater bestemme at vedkommende ikke skal få del i arven. Slik bestemmelse skal godkjennes av staten.

 

Jeg antar at "gjenstanden" det her snakkes om utgjør en betydelig del av arven, kanskje et hus eller et bruk. Da blir det selvsagt mer komplisert.

 

Det er lov å være romslig i arveoppgjør, men altfor mange mennesker har problemer med det. Når min svigerfar døde, bestemte arvingene seg imellom at en av søstrene til min kone skulle arve gårdsbruket. Det var hun som hadde drevet det i alle år, og stelt foreldrene til de døde, så de var enige om at det var hennes fortjeneste. Hadde de pukket på sin andel av arven måtte hun solgt.

 

En rent personlig kommentar: Jeg er såpass gammel nå at jeg har sett resultatet av en del arveoppgjør. Det er trist når søsken ikke snakker sammen lenger fordi de ble uvenner over en arv. Det kommer aldri noe godt ut av å hevde at en fortjener en arv mest. Del likt, så har ingen noe å klage på. Du må gjerne gi bort litt av din del til de andre, men bør ikke kreve at de skal gi sin del til deg. Dere skal leve med hverandre resten av livet, og det er fryktelig synd å bli uforlikte over materielle ting. Det er vanskelig når man føler at det er den andre som er grisk, men det er nettopp da man skal vise romslighet.

 

Det er helt umulig å vurdere objektivt hvem som har fått mest og ytt mest i et langt liv. Avkorting kan ifølge loven gjøres for store ("monalege") gaver som ikke er hjelp til livsopphold i tråd med foreldres plikt. Men utover det er det ingen mening i å telle antall besøk på aldersheimen eller hvor ofte den ene eller andre malte huset. Det kan hende at den ene subjektivt sett "fortjener" det mer, men det kommer ikke noe godt ut av å krangle om årsakene til at det ble slik.

 

Dersom dere ikke kan enes i fred og fordragelighet, så bør dere gå til megling. Mange advokater tilbyr slik megling hvor dere kan finne ut av om det går an å bli forlikte før ting går så langt at noen tar saken til forliksrådet. Om det er noe du har spesielt lyst på, så vurder hvordan du kan kompensere det slik at hun føler det som hun vinner på ordningen også.

 

Geir

Endret 28. september 2008 av tom waits for alice

[Mannen med ljåen]

Dette er generelle spørsmål, jeg er ikke i arvestrid for øyeblikket.

 

Du sier at det ikke kommer noe godt ut av krangling. Her er jeg i visse tilfeller uenig.

Har man et ekstremt tilfelle av ufordragelige søsken, bør man absolutt stå på krava.

 

Hvis jeg tolker deg rett, så får alle barna like mye, selv om ett av dem har utmerket seg spesiellt ved å vedlikeholde gjenstanden? For eksempel en hytte eller en ferrari.

[tom waits for alice]

Dersom en av sønnene har vasket Ferrarien hver søndag mens foreldrene var i live, burde han fått betalt for det den gangen. Etterpå har han ikke noe mer krav på den enn de andre, rent juridisk. Arvingene kan selvsagt etterpå enes om at "Fredrik var så glad i den bilen at han bør få arve den", men det bør altså være de som gir og ikke han som krever om arveoppgjøret skal få en lykkelig slutt. Noe krav har han uansett ikke.

 

Og nei, det kommer ikke noe godt ut av å krangle med ufordragelige søsken. Kanskje når man er barn og krangler om hvem som skal få det største kakestykket, men når man er voksen er det meningsløst. Spesielt i et arveoppgjør. Det tar tid og krefter og man får minimalt igjen for det. Hvem som får Ferrarien og hvem som får hytta er knapt verd en krangel. Kan man ikke enes får man heller selge alt og dele pengene likt.

 

Å "stå på krava" blir meningsløst fordi man ikke har noen særskilte krav i arvesammenheng, bortsette fra sin lovbestemte andel av arven. Man kan krangle til krampa tar en, men jeg har tilgode å se noen bli lykkeligere av det.

 

Husk også at mange av de som sitter i godt lag og sukker over ufordragelige søsken har søsken som sitter i godt lag og sukker over det samme. Jeg tror vi skal prise oss lykkelige over at arveloven ikke har noen paragraf om "ekstreme tilfelle av ufordragelige søsken"...

 

Geir

Endret 28. september 2008 av tom waits for alice

[Mannen med ljåen]

Hvis hytta eller bilen har affeksjonsverdi, kan det absolutt være en ide å stå på krava. Ellers får man den jo ikke.

[tom waits for alice]

Men man har altså ikke krav på å få den uansett, så å "stå på krava" fungerer bare hvis man til slutt kommer til enighet. I mellomtiden kan man ha brukt måneder av sitt liv på krangel og splid. Affeksjonsverdien må måles mot de "kostnadene" dette medfører. (Av og til økonomiske også, dersom man må ha advokatbistand.)

 

Geir

Endret 28. september 2008 av tom waits for alice

[frevild]

Slik jeg leser trådstarters innlegg, er ikke spørsmålet egentlig om arveretten differensieres etter arvingenes innbyrdes aldersmessige plassering. Spørsmålet er om man som arving stilles annerledes enn de øvrige fordi man har lagt ned arbeid i de eiendeler og verdier som er gjenstand for arverettslig fordeling.

 

Loven har i en viss grad regulert dette, jf. innlegget til Tom w. f. A. ovenfor: Man kan kreve rimelig vederlag for betydelig stell og denslags.

 

Men også utenom denne regelen kan det tenkes at man pga. sitt arbeid har et større krav enn de øvrige arvingene. Dette beror i så fall på andre regler. Noe som kan være aktuelt, er at arvingen er *deleier* av gjenstandene i boet. Han har f.eks. hjulpet foreldrene med å bygge en hytte. Da vil han etter omstendighetene anses som medeier. Likeledes vil reglene i lov om hendelege eigedomshøve (hendl.) kunne være aktuelle - f.eks. hvor sønnen setter inn en ny motor i farens bil. (Denne loven kjenner jeg imidlertid ikke så veldig godt til.)

 

Det kan kanskje også tenkes at en arving på ulovfestet grunnlag vil ha et restitusjons- eller berikelseskrav mot boet. Det kan f.eks. være at den ene sønnen har fikset taket på foreldrenes bolig, slik at en alvorlig råteskade ble forhindret. I et slikt tilfelle kan det være mulig at det foreligger et vederlagskrav, selv om hverken reglene om eiendomserverv eller om hendelege eigedomshøve er aktuelle.