Pink Floyd - Albumguide og diskusjon

[Mr. Fiskum]

Jeg forstår synet på The Wall som «kjedelig», og når jeg hører gjennom Animals, WYWH, Atom Heart og Meddle og alt før det, så tenker jeg ofte at disse er da mye bedre enn den kvasimusikalske operaen til Waters, The Wall. Men når jeg først da igjen setter på The Wall, hører igjennom, så skjønner jeg allerede ved låt nr. 2 The Thin Ice at dette er uten tvil like bra. Det er et nytt sidespor i PF-katalogen, det er ikke Barretsk, det er ikke psykedelisk, men det er like bra.

 

The Wall blir mer et konsept, et «stykke». Det er så massivt, en skikkelig svær greie. Det passer nesten ikke til definisjonen album engang, synes jeg.

Haha, sånn har jeg det også. Når jeg tenker igjennom favoritt albums av Pink Floyd (som det forsåvidt er umulig å lage en topp 5 liste av), så tenker jeg alltid at The Wall er et noe svakere album enn andre, men når jeg faktisk hører gjennom The Wall er det lite tvil om det er top5

[stud27]

For meg er det to høydepunkter i PF-løpet: et helt i begynnelsen og et annet rundt Dark side/Wish you were here.

[d0ppler]

Alt PF-materiale etter The Wall er ikke "ekte" PF i ordets rette forstand, da resterende album mangler enten én eller to viktige medlemmer. Så hvis vi ikke regner med de, så ser jeg på The Wall som et av de svakeste albumene de ga ut. Plata har helt klart sine høydepunkt, men rekker hverken AHM, DSotM, Animals, Meddle, Piper, WYWH opp til knæra en gang.

 

Det er for mye opera/musikalpreg over den. Og jeg har aldri vært typen til å like denslags.

[Masteral]

Problemet med The Wall er vel at det er et så gjennomført og godt album at man ikke bare kan ha det som bakgrunnsmusikk eller høre på et par sanger.

 

For meg er det bare en måte det er mulig å høre på the wall. Det er helt alene sittende i en stol eller liggende i sengen. Der sitter/ligger jeg og bare hører på musikken og følger med på teksten gjennom hele albumet. Den følelsen jeg får av å gjøre dette er det bare The Wall som får til. Blir helt feil å bare høre på et par sanger for alle sangene hører jo sammen og det er ikke mulig å bare plukke ut en håndfull å høre på, for da mister man stemningen i albumet.

 

Dette gjelder forøvrig alle PF album, men The Wall er såpass lang at det faktisk er et prosjekt å sette seg ned og høre hele.

[d0ppler]

Det er fullt mulig å plukke ut kun feks Comfortably Numb/Hey You/Another Brick in the Wall part 1 eller 2/Show must go on/Run like hell, og bare høre på de. Jeg har klart det mange ganger faktisk.

[Mr. Fiskum]

Problemet med The Wall er vel at det er et så gjennomført og godt album at man ikke bare kan ha det som bakgrunnsmusikk eller høre på et par sanger.

 

For meg er det bare en måte det er mulig å høre på the wall. Det er helt alene sittende i en stol eller liggende i sengen. Der sitter/ligger jeg og bare hører på musikken og følger med på teksten gjennom hele albumet. Den følelsen jeg får av å gjøre dette er det bare The Wall som får til. Blir helt feil å bare høre på et par sanger for alle sangene hører jo sammen og det er ikke mulig å bare plukke ut en håndfull å høre på, for da mister man stemningen i albumet.

 

Dette gjelder forøvrig alle PF album, men The Wall er såpass lang at det faktisk er et prosjekt å sette seg ned og høre hele.

110% enig, The Wall i sin helhet er relativt fantastisk.

Trur jeg tenker stikk motsatt enn deg når det kommer til slike ting Doppler

[tomsi42]

Alt PF-materiale etter The Wall er ikke "ekte" PF i ordets rette forstand, da resterende album mangler enten én eller to viktige medlemmer.

Med en slik argumentasjon, så kan like gjerne si at "ekte" PF var gruppen får Sid sluttet ...

 

På mange måter er heller ikke The Wall et "ekte" PF album da jeg synes det blir for mye Roger Waters og litt for lite samarbeid.

 

Så hvis vi ikke regner med de, så ser jeg på The Wall som et av de svakeste albumene de ga ut. Plata har helt klart sine høydepunkt, men rekker hverken AHM, DSotM, Animals, Meddle, Piper, WYWH opp til knæra en gang.

 

Det er for mye opera/musikalpreg over den. Og jeg har aldri vært typen til å like denslags.

Er nok ikke helt enig med deg der. For meg er The Wall bedre enn alt før Meddle.

[kandinsky]

Ekte og uekte PF er opp til hver mann å dømme. Pink Floyd med Syd er det råeste for meg, men jeg syns allikevel Animals og Meddle er bedre album enn Saucerful og Piper.

 

Har hørt veldig lite på A Momentary Lapse f.eks, men det er en helt annen greie. Ikke helt "min" ting.

[Teitgutt]

kjem vel ned på det subjektive kva ein synest er det beste og "ekte" PF. Sjølv har eg ein ting for The Wall, men synest 69-75 er dei beste åra deira, medan eg veit andre er sterk ueinige. Litt som at eg ikkje heilt har fått bakoversveis av jazz/prog-perioden til Motorpsycho, men elskar platene frå rockeperioden på nittitalet.

[d0ppler]

Med en slik argumentasjon, så kan like gjerne si at "ekte" PF var gruppen får Sid sluttet ...

 

 

sluttet og sluttet..

 

Han fikk vel aldri offisielt sparken, men når man hverken møter opp på øvinger/konserter/studio så kan man kanskje si at han "sluttet".

[kandinsky]

At Syd slutta blir feil å si. At han forlot denne verden på slutten av 60-tallet er mer rett.

 

"You wore out your welcome, with random presicion. Rode on the steele breeze."

Endret 23. desember 2010 av niko.

[Laughing Madcap]

Har nå lest biografi om bandet. Det jeg må si er at mitt syn på Waters ble meget forandret, fra å synes at han var "hjernen bak det meste", synes jeg han var et stort rasshøl, og jeg har større respekt for særlig Wright og Gilmour.

 

Waters gav ut Final Cut som "Pink Floyd", allikevel nesten kun han og Mason var i bandet på tiden. Når Gilmour og Mason (Wright også, men ikke som en del av bandet, men innleiet musikant), gav Waters ifra seg masse pisspreik om at dette ikke var Pink Floyd og oppførte seg meget barnslig. Nå skal jeg innrømme at det senere Pink Floyd har utgitt ikke er ekte "Pink Floyd", men det er ikke Final Cut heller.

 

 

The Wall er forsåvidt ikke "ekte Pink Floyd", Wright var ikke med, Mason ble ofte erstattet av bedre trommiser og Gilmour jobbet mer med soloprosjekt. Comfortably Numb var egentlig planlagt for hans soloalbum. The Wall er nesten enbart Waters-diktatur.

Endret 3. januar 2011 av Sebbe

[stud27]

Er det noen motsetning mellom å være et stort rasshøl og "hjernen bak det meste"?

 

For min del kan han være det største rasshølet på jorda, bare han lager god musikk og skriver samfunnskritiske tekster.

[Laughing Madcap]

Det har du forsåvidt rett i.

[stud27]

og du har nok litt rett i at han er/var litt vanskelig.

[stud27]

Det slo meg her om dagen at så å si alle de gruppene som jeg digger er influert av PF

 

OSI

Fates Warning

The Church

Porcupine tree/Steven Wilson

osv...

Endret 10. januar 2011 av stud27

[Laughing Madcap]

Så netopp denne videon i fullkvalitet på biblioteket med et godt headset, litt småtrött og niktionsjokk.

 

Fikk en ilende god fölelse gjennom kroppen, nesten som orgasme, sommerfugler i magen og et velbehag som kan sammenlignes med endorfinkicken etter trening.

 

[media]http://www.youtube.com/watch?v=Euij7HafZOs&feature=fvst[media]

Endret 17. januar 2011 av Sebbe

[tomsi42]

og du har nok litt rett i at han er/var litt vanskelig.

Problemet til Waters er vel primært det at han er det vi kaller en kontroll-freak...

[Laughing Madcap]

Hørte netopp igjennom Meddle, og faen så skuffa jeg ble. One of these days og Echoes er jo fantastiske, men resten var skremmende dårlig!

 

Den plata kunne ha blitt så fet hvis det var mer "drømmende" musikk som Echoes/One of these days, slik at det ble et større konseptalbum akkurat som Dark Side of The Moon.

 

Live in Pompeii er virkelig slik jeg kunne tenkt meg den plata

[jubb]

One of these day er stilig, Pillow of winds og Fearless er veldig flotte, San Tropez og Seamus er koselige og Echoes er ett mesterverk.

 

Plata har virkelig ingen sammenheng så vidt jeg kan høre, og det gjør jo at helheten blir litt merkelig.