Grunnloves §93: saglig begrænset Omraade

[[Protus]]

Ifølge mange jurister gjør begrepet saglig begrænset omraade et EU-medlemskap umulig ved å bruke denne paragrafen. Men det synes ikke å være enighet i juridiske miljøer om dette.

 

Egentlig vil vel ingen kunne kalle EU for et saklig begrenset samarbeid grunnet omfanget. eller kan man det ? Samarbeidet er bygd på flere traktater som fastslår samarbeidsområder, og kan kalles begrenset ved at f.eks. EU ikke har noen de-facto myndighet i kultur og utdanningspolitikk, utenrikspolitiske avgjørelser tas normalt med enstemmighet blandt landene.

En annen tolkning går ut på at saklig begrenset område innebærer at myndighetsområdet må være avklart før suverenitetsavgivelsen foretas, men omfanget sies det intet om.

 

Denne debatten er nokså viktig da det helt sikkert vil bli grundig diskutert om innmelding skal skje etter §93 eller 112 i grl., om Norge søker medlemskap på nytt. Men det ser ut til at §93 vil bli lagt til grunn også neste gang.

 

Skribenten er ikke jurist, men har smålest i juridisk litteratur om GRL, men selv ikke her ser det ut til å gis av avklaring.

 

Mange har også trukket inn §1 i grl. i denne sammenhengen, men her skal det i følge Andenæs klassiske statsforfatningsrett ikke være noen særlig grunn til å så tvil. Paragrafen kan her stå intakt.

 

Det viktigste problemet med EU-medlemskap er at svært mange tror/anser EU for å være en stat. Som statsviter med respekt for faget må jeg ta til motmæle mot dette, om noen bastant hevder Sverige, Storbritannia, Spania osv. er provinser i en forbundsstat må de bare gjøre dette, i akademiske miljøer skal de ikke være noen tvl om dette, vi må heller definere det som et vidtgående samarbeid.

 

En anne konklusjon kan vel være at det er juridisk hjemmel for å bruke §93, men at det ikke bør gjøres, da et EU-medlemskap er såpass viktig at det bør sette spor etter seg i GRL. Men strengt tatt er det jo et politisk spørsmål om hva som skal gjenspeiles i GRL, parlamentarismen kom først inn nylig, og lokalstyre og mye mer står det intet om, fordi politikerne ikke ønsker det.

[frevild]

Det er riktig at EU ikke er en egen stat. Det er også riktig at medlemsstatene ikke kan betegnes som provinser i EU, idet de ikke mister hele sin selvråderett ved å være medlemmer. Skulle dette være tilfelle, ville et medlemskap for Norges vedkommende stride mot grl. § 1. Denne er dog neppe til hinder for medlemskap i dagens EU: For det første har det aldri vært grunnlovsstridig å forplikte Norge folkerettslig, for det annet vil ikke medlemskap innebære så store innskrenkninger av norsk suverenitet at Norge opphører å være et "frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige." Hvor langt man kan gå før § 1 krenkes, er imidlertid vanskelig å si.

 

Men selv om EU ikke kan sammenlignes med en egentlig stat, er den mer enn sine medlemsstater. EU har egne organer med egen myndighet, og er således ikke kun en ansamling av stater som samarbeider med hverandre. Det kanskje viktigste i denne sammenheng er at statene avstår en del av sin suverenitet idet de inngår medlemskap i EU. Og det er dette som gjør medlemskap betenkelig: Utgangspunktet er som kjent at en stat har full råderett over eget territorium og egne borgere. Ved unionsmedlemskap gir vi bort en del av denne retten til et overnasjonalt organ. De statsrettslige betenkeligheter knyttet til dette er bakgrunnen for den særlige flertallsregelen i § 93.

 

Når det gjelder hva denne mer nøyaktig innebærer, herunder hva som ligger i "saglig begrænset Område," kan du f.eks. lese prof. Graver - "Grunnloven § 93 og norsk EU-medlemskap" (Kritisk Juss 2005 s. 286). (Skjønt artikkelen er kanskje ikke lett å finne?)

[KVTL]

Dette er et meget interessant tema som man kunne skrevet mye om, og ihvertfall kan diskutere mye rundt.

 

Da §93 ble endret i 62 mente både Castberg og Andenæs at man nettopp kunne gå inn i EU med denne bestemmelsen (den gang EEC), Andenæs mente visst nok også at hvis EU ble en føderasjonsstat måtte man bruke §112 og endre grunnloven, blant annet §1.

 

I statsforfatningsboken som dte blir henvist til over, står det klart at uten §93 ville et medlemsskap i EU gått i strid med kompetansereglene man finner i grunnloven. Både innen lovgivning, toll og traktatsmyndighet forutsettes det en viss overføring av myndighet som ville kommet i strid med grunnloven om disse ble gitt i en delegasjonslov.

 

Men det skal også samtidig understrekes at §93 helt utvilsomt, ihvertfall etter min mening, setter klare grenser for hvor mye myndighet man kan overdra. Man kan ikke overføre myndighet til å endre grunnloven selv, heller kan man nok ikke overdra myndighet til å lage lover som strider mot grunnlovens rettigheter, som ytringsfrihet i §100 og "pinlige forhør" i §96. (En morsomhet med §96 er at den kun forbyr tortur i bruk under forhør. Bruker man derimot tortur som straff, så vil ikke dette stride med §96.).

 

Når det gjelder forholdet til §1 så har jeg hørt mye trist fra EU- motstanderene. (Jeg er for EU så det skal være understreket, så vekt det jeg skriver opp mot dette).

 

Det mest ekstreme jeg har hørt er at alle som skulle være for EU var forrædere pga. §1, dette måtte nei- siden dementere etterpå. Og det skulle bare mangle.

 

Som trådstarter skriver så er ikke EU en føderalstat, og skulle det bli en føderalstat så måtte ville man kommet på kant med §1. Også før det blir dannet en føderalstat kan man komme på kant med §1, spesielt gjelder det når samarbeidet ikke bygger på full gjensidighet.

 

Det må understrekes at grunnlovens §1 slik den står i dag ble sist endret til mai versjonen, det vil si slik den lød 17. mai 1814:

Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.

, mens den i november- grunnloven ble endret til

§ 1. Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

.

 

Det vil i praksis at man må legge til grunn den tankegang man hadde i 1814 om internasjonalt samarbeid. Det var helt kalrt samarbeid mellom stater i 1814 også, selv om dette var mest for å sikre seg og sitt land makt og beskyttelse.

 

Det var først i mellomkrigstiden at man så en ny type samarbeid, slik som Folkeforbundet. Senere kom FN som la enda mer bånd på handlefriheten til statene. Ikke bare synet på krig endret seg etter 1. verdenskrig, men også synet på samarbeid.

 

EU- samarbeidet er utvilsomt en av de samarbeidene som vil legge mest bånd på statens handlefrihet, men på den annen side er heller ikke slik båndlegging noe nytt som nevnt ovenfor.

 

Uansett hva man kommer fram til med seg selv, så er det helt klart at §93 viser at den er en hastverksparagraf som er, etter min mening, uheldig formulert.

 

Leser man den paragrafen så ser man fort at den stiller opp vilkår for å bli med i et samarbeid på et begrenset område. Men den har ingen bestemmelser om hvordan man skal tre ut fra et slikt samarbeid.