[Løst]ghjkljhgfdsaaqsdwfghjklkjhgfcds

[tinemelk1234]

agrdfvgmkløjon?

Endret 22. mars 2009 av tinemelk1234

[Wooho]

Så hva kunne du tenkt deg å finne på sammen med henne? Festing, gå ut på byen fredags og lørdags kvelder, kino, bowling, gå tur osv?

[Jankee]

Angst er ikkje noko ein berre "går over" etter ei stund.

Det eg ville prlvd å fått til er å kanskje skaffa ein psykologtime, om ho ikkje har vore til det før.

Alternativt er det å ta ting gjennom fastlegen.

 

For eg trur diverre at du åleine ikkje greier å behandle henne for angsten, det trengs profisjonell hjelp til å takle problemet.

[Demantios]

Hun klarer å gå på skole, men ikke spise med foreldra dine?

Har hun gode venner på skolen?

[J@cob]

Elendig selvtillit, mayhap? "Jeg er ikke god nok for foreldrene dine" - "De vil ikke like meg" - "De kommer til å hate meg".

[Gjest LillaRock]

Hei, jeg har slitt med sosial angst ei stund. Men har blitt mye bedre nå. Hvis du vil hjelpe henne så kan du jo begynne i det små. Jeg var før redd for å ta bussen pågrunn av ting som skjedde på skolebussen på ungdomms skolen. Da jeg begynnte på Vidergående så prøvde jeg å ta busser som gikk på tider der det ikke var så mange folk og nå bryr jeg meg ikke lenger. Hjelp henne til å begynn i det små, som og gå på kino. Også neste gang kansje gå å spise etter på. så vil hun føle seg tryggere etter hvert og det med klærene og kroppsfasongen, bare gi henne komplemanger og si at hun er fin i klær som hun ikke føler seg vel i. Hun trenger nok bare tid og det beste er jo hvis du er der og støtter henne

[KVTL]

Vi minner om reglene for gjesteposting. En eller flere poster har blitt slettet som følge av brudd på disse reglene. Husk at posting med gjestekonto er for innlegg av alvorlig og/eller sensitiv art. Vi oppfordrer alle til å respektere reglene, slik at vi kan beholde dette tilbudet for de som måtte trenge det. Grove misbruk vil medføre ip-sjekk.

 

Dette innlegget skal ikke kommenteres, da det er off-topic. Reaksjon på moderering gjøres eventuelt på pm. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

[Gjest Gjest]

Hei, Jeg og kjæresten har vært i lag i 12 mnd, vi er begge 19 år.

Bynner å få lyst å gjøre det slutt, av og til iallefall.

Hun sier selv hun har sosial angst, og av den grunn gjør vi nesten aldri noe sosialt sammen med andre par eller mennesker. Det er også litt problemer ellers, hun tør neste ikke være i nærheten av familien min, og mange av måltidene spiser vi oppe på rommet mitt.

Jeg har prøvd å hjelpe henne så godt jeg kan med problemene hennes, men ofte når jeg prøver å snakke med henne om det blir hun lei seg og bynner å gråte.

 

Hun kler seg også litt slaskete, pynter seg så å si aldri. Dette synes jeg er dumt, da hun "gjemmer" seg vekk.

Jeg vil jo hjelpe henne til å bli kvitt angsten sin, men det er ikke så lett.

Om jeg slår opp tror jeg hun blir ganske så lei seg, og det vil gå kraftig utover skolegangen hennes, det er jeg 100 % sikker på. Jeg er veldig, veldig gla i henne, men hun gjør alt så vanskelig.. :/

 

Hjelp meg! Noen andre som er i samme situasjon, eller har vært i samme situasjon?

 

 

TRO MEG...... JA. Nesten en komplett beskrivelse av det jeg har vært gjennom de siste årene.

 

Men jeg er på 3. året, og har etter hvert sett små forbedringer litt om senn som etter å ha vært VEEEELDIG tolmodig. Jeg hold ut uten nykker i 2 år før jeg... faktisk klikka. Da var jeg lei av å ikke kunne ha tenkt på meg selv i det heletatt i 2 år, og hele tiden måtte tatt hensyn til henne. Og da begynte hun å forstå alvoret og innse at hun ikke kunne fortsette slik, så hu tok seg litt på tak og søkte bl.a. litt hjelp.

 

Det er på langt nær bra enda, og jeg føler at jeg nesten heller bor sammen med en datter enn å bo sammen med en samboer noen ganger. Men jeg holder nå enda ut, og hun har begynt å gi mer tilbake enn før, og det er godt å føle framskrittene.

 

Forholdet kan godt være liv laga selv om du må finne deg i mye i børjan.

 

- samboer på 23 -

[ZlaleX]

Første steget er å bygge opp selvtilliten hennes. Du må gi henne masse kompliment og ros, alltid se det positive i henne. Forklare for henne at ho ser nydelig ut i dongeribukser, for da får hun fine former og lignende. Dette med at dere spiser på rommet må prøve å få snudd. Forklar for henne at det ikke er farlig, og at hun ikke trenger å si noe, bare være til stede.

Hvordan går du fram når du snakker med henne om det, og det ender med at hun griner?

[tinemelk1234]

Takk for alle svar..

Vil liksom gjøre vanlige ting med henne.. Hun tør jo å fks gå på kino med bare meg, men hun engster seg for å for eksempel gå på butikken alene. Bruker å gi komplimenter, prøver å få henne til å skjønne at jeg syns ho er fin, og har fine former.

Vet ikke om hun tror at hun ikke er god nok for foreldrene mine, tror egentlig ikke det, tror bare hun syns det er skummelt.

 

Hun mistrivdes på videregående, jeg tror det var mye pga 2 gode veninner hun hadde det første året plutselig begynte å fryse henne ut og sånt. Hun hadde noen venner de 2 siste årene, men de var liksom ikke så veldig gode venner.

På ungdomsskolen var hun mer sosial, hadde venner og sleit ikke med disse problemene.

Men foreldrene har hatt en skilsmisse og exn hennes var ikke noe særlig snill med henne.

Tror hun har litt dårlig selvtilitt, dårlig selvbilde osv. Men det er faktisk ikke grunn til det.. Greit nok at hun har ganske tynne bein, men so what? Bedre det enn svære dundrelår jo..

 

 

Har prøvd å få henne til å gå til fastlegen med dette, men hun vil ikke siden han ikke prater noe særlig godt norsk. Jeg prøver å få henne til å bytte lege, men det blir liksom aldri noe av det.

 

Edit: hun er ikke noe med venner på fritia, meeeget sjelden iallefall..

Hun bare jobber med skolearbeidet, og har nesten ikke tid til meg lenger, bare jobber jobber og jobber i frykt for at hun skal stryke vist hun ikke jobber nok med fagene.

Endret 20. september 2008 av tinemelk1234

[WallStreet]

Jeg må si at jeg syns du er VELDIG snill som tenker på hva som vil skje med henne hvis du gjør det slutt med henne, men er det det eneste som holder deg tilbake for å ikke gjøre det? Hvis jeg var i din situasjon vet jeg ikke om jeg hadde taklet det, men har aldri kommet opp i en slik situasjon enda så skal ikke si noe sikkert.

Ett tips fra meg ville vært at hun burde oppsøke en psykolog. Det er heller ikke noe stress å skifte fastlege, det kan man jo gjøre via nettet.